onsdag 20. mars 2019

Bokbingoen - hvordan går det?

For tida er det mye boksluking, mye tankevirksomhet og ytterst lite bloggskriving her i gården. Det presser på med bøker (og en film og et teaterstykke) jeg gjerne skulle skrevet om, som både har berørt og engasjert. Noe vil dere kanskje få se snart.

Men for å stikke hull på bloggebobla tar jeg en liten oppdatering på bokbingo-prosjektet, som jeg skrev om (og lagde video om) i februar.

Jeg har faktisk det meste i boks.

Tiden, 2017
Diktsamlingen ble Dette skjer ikke av Ida Lórien Ringdal. Veldig personlig, ganske sår diktsamling om en "jeg" som sliter følelsesmessig, særlig etter et kjærlighetsbrudd. Enkelte av diktene konkretiserer slitet med å være nesten voksen og ikke helt takle det.
Notatboka mi ble full av sitater og til dels hele dikt, så Ringdals diktbok får nok et eget innlegg.

Goliat, 2018
Kriminalromanen ble Fuglekikkeren av William Shaw. En ganske snill krim, men med skikkelig thrillerstemning mot slutten. Krimhandlingen foregår ute ved den forblåste Kentkysten, blant både narkomane i telt og campingvogner, fuglekikkere i hytter og rikinger i store eneboliger. Vi har to etterforskere, hvorav den ene (som vi blir best kjent med) har en stor, stor hemmelighet. Oppveksten i Nord-Irland tar ham igjen når mordet på vennen hans skal oppklares - og vi får glimt fra nettopp denne fortiden underveis.

Aschehoug, 2019
Bestselgeren var ungdomsboka Kjære Evan Hansen av Val Emmich. Boka er riktignok helt ny på norsk (jeg leste den som ebok), men originalen har solgt masse. Den var først en musikal, faktisk.
Boka fenget meg og traff meg rett i hjerterota, her var det full sprut fra tårekanalene mot slutten. Jeg kjenner at jeg må få skrevet mer om Evan Hansen og hans fortvilte forsøk på å holde hemmeligheten sin hemmelig: at han faktisk ikke kjente Connor, som Connors familie tror han var bestevennen til før selvmordet.  

Ut fra definisjonen av en klassiker på Wikipedia har jeg dessverre ikke lest den siden jul:

Klassiker er et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi. I overført betydning kan ordet klassisk også benyttes som et perfekt eksempel på særskilt stil, noe som har varig verdi eller av tidløs kvalitet.

Lyche, 1961
Ellers ville jeg gjerne ført opp ungpikeboka Umulige Cecilie (1961) av Annik Saxegaard, funnet i hylla på en bruktbutikk i Lyngdal. Forfatteren vil nok kunne kalles en klassiker i den norske ungdomslitteraturen, selv om hun aldri ble så godtatt som Evi Bøgenes (som jeg pløyde igjennom selv). Ei tidlig bok av forfatteren, En time med rutebil fra 1937, husker jeg forresten at jeg lånte av farmor!

Umulige Cecilie handler om en foreldreløs tenåring (bor hun på Sørlandskysten?) som har blitt husmor for ste-storebrødrene sine i ung alder, men har en viss frihet og ikke vet så mye om hvordan et hus skal drives. Hun er en typisk "guttejente" som elsker svømming, er flink med motorer og får seg sertifikat så fort som mulig.

En stor omveltning skjer når broren som eier huset hun bor i, gifter seg, og Cecilie blir hjemløs. I tillegg ser hun kontrasten til den perfekte måten den nye svigerinnen styrer huset på og føler seg for første gang utilstrekkelig og liten. Heldigvis har svigerinnen en kusine Cecilie kan bo og jobbe hos i Oslo; hun får på mange måter en ny familie. De er en rik doktorfamilie, så forholdene ligger til rette for at Cecilie kan bli et sivilisert menneske! Akkurat dette "fra villbasse til pen dame"-plottet reagerte jeg litt på, men ellers har boka mange moderne trekk til 60-tallet å være. Kjærlighetshistorien som oppstår ser ut til å lede inn i et ganske likestilt forhold, selv om Cecilie må gi opp den første drømmen om å bli bilmekaniker (hva hun blir, røper jeg ikke, men det er ikke husmor). Umulige Cecilie  kan du lese på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Boka fra et land jeg vil reise til (New Zealand - bestemt før terrorangrepet...), Prøve av Eleanor Catton, måtte jeg gi opp. Det kan ha hatt flere årsaker; blant annet var det en del usympatiske karakterer. Fortellermåten var helt spesiell - mange monologer med handlingsreferater i, eller personenes versjoner av ting som har skjedd (eller ikke).
Jeg hadde nok også ønsket meg en roman som klarere viste at dette var New Zealand og ikke et annet engelskspråklig land. Jeg vurderte Sarah Larks bøker, men de er noen kolosser.

----

Det jeg altså mangler før bokbingo-brettet mitt er fullt, er en novellesamling (kanskje en av de nye kulturfondbøkene på biblioteket?), en klassiker og en bok fra New Zealand. 

Går det i løpet av elleve dager, tro? 

Kom gjerne med tips - og andre kommentarer! 

torsdag 14. mars 2019

Mørke

Samlaget, 2019
 
Jeg pleier aldri spørre etter leseeksemplar fra forlag. Ofte går forlagseposter meg hus forbi. Men en omtale festet jeg meg ved i eposten fra Samlaget for noen uker siden: Mørke: stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. Såpass spennende syntes jeg dette hørtes ut at jeg sendte en forespørsel om leseeksemplar. Nå har jeg lest boka - to ganger - og er endelig klar til å skrive noen ord.

Det første som slo meg da jeg hadde boka i hånda, var hvor godt den lå der. Den er liten, lett og hendig. Ikke mange sidene: 155. De beste bøkene er de som klarer å gi en fullgod opplevelse på liten plass.

Boka er også lett å lese. Setningene er korte og språket levende. Av og til pyntet med poesi av ulike forfattere.

Men lett betyr ikke overfladisk. Innbakt i en personlig rammefortelling hvor forfatteren reiser til Finse før jul for å konfrontere sin mørkeredsel, får vi både dype fabuleringer og spennende fakta om nettopp mørket. Hva er det, vitenskapelig sett? Hva symboliserer det i kulturen vår? Hvorfor blir vi redde i mørket? Hva gjør mørketid og midnattssol med oss? Og hva er mørket godt for? Hvordan påvirker det kroppen vår? Og hvordan kan kunstig lys endre kroppene og sinnene til både folk og fe på en negativ måte?
Og så et viktig spørsmål som forfatteren stadig sirkler rundt: kan vi begrense og stoppe det kunstige lyset som er på frammarsj her på jordkloden? Her kommer Sandberg med eksempler på byer og land som har tatt opp kampen mot lysforurensningen.

Parallelt med Sigris overnatting alene på fjellet i fastlands-Norge får vi innblikk i livet til Christiane Ritter, kona til en fangstmann på Svalbard som fikk prøve å bo i en liten hytte på det isolerte Gråhuken en sommer og vinter på 1930-tallet. Fru Ritter var godt vant der hun kom fra i Böhmen, og mange advarte henne om at dette ikke ville gå bra. Flere hundre mil til andre mennesker. Ingen kultur. Et skummelt vær. Og så ekstremt mørke - ingen sol over horisonten på flere måneder.
Den parallelle fortellingen om Christiane er godt fordelt utover i boka og gir ekstra perspektiv til de ulike emnene. 

Sigri Sandberg bodde selv på Svalbard i flere år, men måtte flytte sørover i Norge fordi mørketida ble for ekstrem. Men vinterkulde skremmer henne ikke, noe flere bøker om vinteraktiviteter og polarhistorie vitner om. (Mer om forfatterskapet finner du på forfatterens hjemmeside.)

Jeg har et utdrag til dere. Muligens en liten spoiler, men det er så fint at jeg må dele det. Etter flere harde netter hvor Sigri har kjempet mot redsel og uro, får hun en "åpenbaring" inne i hytta og blir stille, bergtatt (side 139):

Eg fyrer i omnen. Les og skriv til klokka blir kveld. Og gjer meg klar til ny natt, er ikkje så redd no, men får ikkje sove likevel. 
For eg klarer ikkje lukke auga no når stormen har stilna og skyene er borte. Eg har teke med meg dyna ut i sofaen og ser på månen, som kjem opp over fjella i aust. Han er stor og gul no når eg ser han i høve til fjella. Men når han slepper taket og byrjar nattehimmelvandringa, blir han mindre og kvitare, men stor likevel. Han vandrar sørvestover og skal gå ned i vest. Eg ser på heile vandringa, i timevis, gjennom dei store vindauga. Eg klarer framleis ikkje lukke auga.

Jeg ser selv litt annerledes på mørket nå. Reagerer faktisk på at det blir så tidlig lyst ute! Om ei uke stiller vi klokka fram, og morgnene blir litt mørkere igjen, men det går fort over.

Denne boka anbefales varmt. Takk til forlaget for leseeksemplar!

Et lite PS:
Noen av dere vil kanskje huske Barne-TVserien To hus tett i tett, som gikk på NRK på 80-tallet. Sigri var den eldste av barna i familien, den som hadde fortellerstemmen i første del av serien. Jeg har fortsettelsen, To telt tett i tett, på VHS hjemme, og satte meg til å se den på videospilleren jeg fremdeles har. Grønt ble det og dårlig lyd, men likevel - jeg husket kjenningsmelodien og også enkelte episoder.
For deg som ikke har lyst til eller muligheten til denne løsningen, fins serien heldigvis på nett. Og morsomt nok starter første episoden av To hus tett i tett nettopp i mørket over Bergen.

Stillbilde fra "To telt tett i tett", produsert 1989








søndag 10. mars 2019

Klem meg, vær så snill!

Også i år kjøpte vi på biblioteket mitt bøker fra den lokale bokhandelen på Mammut-salg. Jeg står for innkjøpet av barnebøker, og en av bøkene jeg valgte var bildeboka Klem meg, vær så snill av Przemyslaw Wechterowicz og Emilia Dziubak. Interessant nok en polsk bok og ikke oversatt fra engelsk, som en stor del av barnebøkene i Norge er.

Andersens forlag, 2017

Det var både framsiden og tittelen som fristet meg. Fargene var passe duse skogfarger; tegningene var enkle og fine og så ut til å underbygge det koselige temaet. Og jeg har i mange år hatt en filosofi som går slik: Hvis alle mennesker hadde fått en god og vennlig klem hver dag, ville vi hatt en bedre verden. (Det skal sies at jeg selv er en klemmer fra barnsben av.)
Og dette sier pappabamsen tidlig i boken: "Det (altså klemming) er en måte å ordne mange forskjellige ting på."

I boken deler Pappa Bjørn og Lille Bjørn ut bamseklemmer til mange av skogens dyr, blant andre Frøken Røyskatt, som er midt inne i en god roman og blir veldig forfjamset når de dukker opp.


Eventyrfigurer har også en plass i boken. Ulven (som er på jakt etter Rødhette) blir helt distrahert når bamsene klemmer ham, så Rødhette unnslipper. Til og med jegeren med geværet får en god klem - og blir fratatt geværet!

Dyrene reagerer ulikt på spørsmålet om klem. Den gamle, ensomme elgen blir kjempeglad og sier, som i tittelen, "Klem meg, vær så snill!" Ulven sier "ja, men ikke mye". Skulle fortellingen vært helt realistisk/ pedagogisk, kunne ett av dyrene svart "nei, jeg har ikke lyst på noen klem", og bamsene ville respektert det. (Men det ville stridd mot bokas optimistiske klemmefilosofi.)

Likevel: jeg tror det er noe i fortellingen her som både kan treffe - og glede - både barn og voksne. Og tegningene er herlige.
Det eneste jeg kan pirke på er at flere av oppslagene - som hver tar for seg ett dyremøte - har den siste scenen på venstre side, slik at barn som er vant til den ordinære leseretningen kan bli forvirret. Men leses det sammen med noen, går det helt fint.  

Til slutt fikk jeg lyst til å sette inn en klemme-video.

fredag 8. mars 2019

Betraktninger på kvinnedagen

I'm a woman who:
Makes my own money
Bought my own home
Owns my own body
Still trusts the law and order to help me if someone ever harms me
Can use my voice and my pen and be heard
Can go by car and bike and travel freely by myself

To me this is just natural
But I know I'm lucky to live here and now
And too many women don't have these things


Først publisert på Facebook 8. mars 2018



søndag 3. mars 2019

Vi kan godt få barn

Tiden, 2018
Vi kan godt få barn er et samarbeidsprosjekt med to forfattere: Jan Zahl og Mari Grydeland. Den blir på forlagssiden omtalt som en frittstående fortsettelse av Vi kan godt kysse, som faktisk kom for 14 år siden. Og Erle og Frank har blitt noen år eldre i "nåtiden" i bok to. Studietiden er over; de bor ikke lengre i kollektiv sammen med andre, men alene som par.

Det er to vekslende tidsplan i Vi kan godt få barn; en får tidlig vite at de to kjærestene faktisk har fått barn sammen, ei jente som begynner på skolen. Så kommer det tilbakeblikk - som tar ganske mye av plassen i romanen - hvor leseren får vite hvordan dette gikk til. I tilbakeblikkene starter de parforholdet i en 45 kvadratmeters leilighet på Tøyen.

Erle og Frank har helt ulike forventninger om familielivet. Erle liker generelt ikke barn (og bærer på en hemmelighet om en tidligere jobbkrise hvor et barn var involvert); hun vet ikke om hun vil bli mor. Hun elsker det urbane livet og vet nok også at morsrollen vil kunne endre på friheten hun holder så høyt.

Frank er derimot klar til å være far, mener han selv. Han og Erle har vært sammen en stund, de er etablerte med ganske bra jobber (iallfall han, som lærer), og i bakgrunnen spøker forventningene fra foreldrene på Vestlandet om en ny generasjon som kan bruke familiehytta. Eller kanskje til og med om at han og Erle skal flytte "hjem" til Stranda. Der Erle elsker friheten, kjenner Frank på behovet for stabilitet og rammer. Spørsmålet om barn eller ikke er symbolsk for hva slags liv de to vil ha sammen.

Så altså: hvordan kom de hit?

I tillegg får vi komplikasjoner i forholdet: en ekskollega (Erles) og en kollega (Franks) som de på hver sin kant må forholde seg til. Eller ikke.

Denne boka - som førsteboka - er skrevet på vekselvis nynorsk (Franks deler) og bokmål (Erles deler). Målformen blir et virkemiddel, der bokmål står for det urbane og nynorsk for det rurale, hvis en skal tenke språktradisjonelt. Grydeland skriver for Erle og Zahl for Frank. Som forfatterne sier i dette intervjuet på forlagssiden, er de ikke et par, men har hentet litt inspirasjon fra samliv på hver sin kant.

Du skal få et par smakebiter. Først fra Erle, side 38:

Han møtte meg på Hovedbanegården som en annen spion. Sola prøvde seg, bladene prøvde seg, blomstene bød på seg selv. København gjorde det meste ut av seg denne dagen, og jeg forsøkte å ikke la meg sjarmere. Denne byen. I solskinnet. Jeg hadde spritet hendene og glattet på klærne, uten at det hjalp det minste på sinnstilstanden. Det var munnen som trengte sprit. Hodemunnen min knitret. Hvem var jeg? 
A: hun som var helt lost, B: hun som prøvde å nettverke, C: hun som ikke måtte fucke opp livet sit, men som ofte sto i fare for å gjøre nettopp det.

Så Frank, side 295:

Eg svinga inn i gata vår, hadde opna glidelåsen i vinterjakka i brystet, følte våren var på gang, snart ville det begynne å spire og gro i hagane rundt oss, dei første snøklokkene ringla allereie. Kanskje eg skulle ta meg ein joggetur i morgon? 
Eg opna porten, småsprang dei få stega fram til inngangsdøra, som om eg ville unngå at nokon såg meg. Tore var ein fin fyr, men i kveld ville eg ikkje ha besøk.

Boka anbefales.
----

Her er notatene mine fra boka (beklager, feil vei!) Mot slutten har jeg foreslått tittelen på en eventuelt tredje bok. Her spoiler jeg kanskje litt, men kan trøste dere med at Erles og Franks vei mot barneliv og eneboligtilværelse er både kronglete og ganske så spennende for - iallfall denne - leseren.



Sommer (dikt)

Hvorfor pakket jeg genser og jakker?
Og langbukse?
Og sokker?
Jeg gikk lett og barbeint i sand og på gress. Fløt i sjøvann og i sol.
Nøt sommermat og bær og is.

Men landbruket, da?
Og maten vår?
Dyrene og blomstene?
Og vannet vårt?
Og strømprisene?


 først publisert på Facebook 15. juli 2018