Baksjå og framsjå: oktober

Hva skjedde i oktober? 

• Måneden startet med en spent og frydefull togtur nordover til Trondheim (Smule-treff), og sluttet med paella og venner på besøk.
• Jeg begynte igjen med faste kveldsaktiviteter (korsang og basketball) etter åpninga av Norge! Merkelig hvor gøy det skal være å risikere fingerforstuelse.
• Spansk-prosjektet ble avsluttet for denne gang, og nå ligger alle utskriftene fra timene litt i en haug i påvente av at jeg skal gjøre ett eller annet med dem. Lese på nytt? Lage glosekort? Stue dem inn i permen og sette dem bort? Vi får se ;)
• Jeg deltok som bøssebærer på årets TV-aksjon.
• Stjernekamp ble avslutta. Etter mitt syn var det to verdige finalister!
  

Hva leste jeg i oktober?

Jeg leste elleve bøker. De aller fleste av norske forfattere, bare to utenlandske (og oversatt til norsk). Mye splitter nytt. En klassiker i nystøpning. Tre veldig gode romaner, blant annet. Dem kunne jeg sannsynligvis skrevet ett innlegg hver om, men får prøve å sammenfatte. 
Barne- og ungdomsbøkene kommer i eget innlegg. 

Fakta

Kagge, 2021

Jeg har sansen for Are Kalvø. Men mens jeg leste Meininga med livet: eller yessir, I can boogie, kjente jeg at jeg heller skulle hørt ham snakke fra scenen (med lydspor). Det er noe med humoren som blir så tørr at jeg trenger å høre og se ham framføre den...
Hyttetur frå helvete stod støtt på egne bein. Men denne, som er en slags småfilosofisk essaysamling basert på elleve tilfeldige listetopper, blir... litt for springende? Og det føles som om forfatteren tar pauser hvor han venter på latteren fra oss i salen. Dette er en forestilling i tekstformat.
Likevel: ikke bortkasta lesetid!

Spartacus, 2021

Frisk nok! Håndbok i immunforsvar av Anne Spurkland stiller og svarer på flere interessante spørsmål, for eksempel: hvor sterkt bør immunforsvaret egentlig være for at en kan være frisk nok? Og hvordan virker søvn, stress og til og med kjønn inn på immunforsvaret og sykdommer? Fins det vidundermidler i vitaminer og mineraler? 
Lett og grei å lese; gjennomført faglig og informativ!

Romaner og skuespill 

Oktober, 2016

Jeg brukte ikke oktober til å lese den nyeste til Tore Renberg, men derimot Du er så lys fra 2016. Dette var den første nynorsk-boka hans (senere har også Tollak til Ingeborg kommet til). Jeg valgte den etter ei utfordring fra en låner på biblioteket. Hva slags diagnose ville jeg stille på legen i denne boka, lurte hun på. Dermed var interessen min vekket.

 

Boka er raskt lest, men slipper ikke så lett taket. Jeg ville lese alt i en sitting, og samtidig følte at jeg burde ta meg bedre tid. For her er det både et drivende mysterium og fine miljø- og karakterskildringer. Boka får deg til å tenke på hva familier betyr, særlig følelsesmessig stabilitet og omsorg. Fortelleren Jørgen jobber med ungdommer fra vanskeligstilte hjem, og det er hjerteskjærende å lese om dem gjennom Jørgens blikk. Hvordan kan han utgjøre en god forskjell i livet deres på ungdomshjemmet uten at han bidrar til følelsen av svik utenfor?

En ny familie flytter inn i nabolaget til Jørgen. Særlig faren i familien, Steinar, som er på Jørgens alder, setter sitt preg på omgivelsene. For han er uvanlig aktiv og omgjengelig. Men er det ikke noe rart med ham? Jørgen og kona Vibeke blir urolige. Er det trygt å sende sønnen på hyttetur med naboene? Svaret på gåten Steinar er ganske så overraskende, og trist. 

 
Fedreland av Fernando Aramburu tar lengre tid å lese. Den er intrikat oppbygd, med mange fortellere

Bazar/ Cappelen Damm, 2016

(uten kapitteloverskrifter) og stadige hopp i tid. Likevel er den ikke rotete. Hendelser og sammenhenger blir avslørt litt etter litt. 

Vi følger to familier fra en landsby i Baskerland (Spania), anslagsvis i tiåret før og etter 2000. De to mødrene, Miren og Bittori, er bestevenninner og mennene deres kompiser, helt til Mirens eldste sønn Joxe Mari blir engasjert i frigjøringskampen og antatt i ETA. Bittoris mann, en bedriftsleder som blir stemplet som forræder fordi han ikke betaler avgiftene sine til baskerorganisasjonen, blir drept. Hvem har drept ham; kan det være Joxe Mari?
Uansett blir forholdet mellom de to familiene aldri som før. Men etter mange år kommer enken Bittori tilbake til landsbyen hun flyktet fra...

Gjennom den yngre generasjonen får vi vite mer om hvordan det kan være å bli voksen i et Spania i endring - med ulike former for politisk engasjement, forsøk på kjærlighetsforhold og alvorlige helseproblemer. Den jeg først og fremst kjente godhet for, var Joxe Maris mer fredelige og intellektuelle bror Gorka. Et eksempel på hvordan en kan kjempe for nasjonal anerkjennelse og identitet uten å ta liv.

 

Sangria i parken av Nils Øyvind Haagensen er en roman fra moderne tid, trass i den middelalderaktige forsiden. Temaet er tidløst: kjønnsroller (særlig mannsrollen) og diskriminering.
Her sakser jeg fra Facebook-innlegget mitt, som jeg skrev morgenen etter lesing. 

 

Leser sjeldent rett før jeg sovner, men i går gjorde jeg ferdig "Sangria i parken" av Nils-Øyvind Haagensen. Alt i boka er sett fra synsvinkelen til Aksel, en ung mann i Oslo som på en måte hater menn (iallfall machokulturen) - men som også bærer på en lengsel etter å bli anerkjent som mann. Her er det mye følelser, fine scener og masse viktig å tenke på - og gjerne diskutere. Mot slutten fikk jeg en skikkelig dårlig følelse for hvordan det kom til å gå. Slutten er åpen. Tror denne kommer til å sitte i meg en stund. 

 

Haagensen er dyktig på beskrivelser av den ensomme mannen som ikke helt føler at han passer inn - og som føler sterkt og mye. 
 

Så leste jeg Dantes inferno: for de late, grådige og syndige av Kristin Flood. Dette er ei moderne og litt

Giutbok, 2021

ekstra uhøytidelig gjendikting av klassikeren til Dante. Forfatteren er norskitaliensk og har gjendiktet ut fra originalen. Versene er ikke alltid så vellykkede; det er vanskelig å få norske ord til å rime og samtidig ha en god setningsoppbygging. Sitat fra side 35: 

Trist og betuttet Dante står 
og hører hennes klager. 
I øynene han tårer får.
I hjertet, smerten gnager. 
Jeg ble også obs på hvordan Inferno ganske ofte gjentar seg selv. Det er ikke så lett å forstå alltid hvorfor de uheldige/ syndige menneskene har havnet på ett nivå og ikke et annet...

Hva skjer i november? 

Jeg har sett en fabelaktig forestilling med Don Quijote, fått med meg et par storfilmer på kinodagen og prøvd overgangen fra Stjernekamp til Maskorama (litt tungt, ja, ikke helt det samme!). Bygdekvinnelaget har hatt årsmøte, og jeg har funnet noter til en konsert i desember. Ellers gleder jeg meg masse til en forsinka høstferie i Oslo nå til helga og utover i neste uke. Tida flyr fram mot jul, vi må bare stoppe opp og tenke litt så ofte vi kan! 
Jeg gleder meg til togturen og vil denne gangen prøve å bruke litt mer av den til lesing. Kanskje Anthony Doerrs nye bok kan passe? 

Barnebøker om tidlighøsten, del 2

I forrige innlegg skrev jeg om bøker med fantastiske og uvanlige innslag. Her kommer bøker med litt mer "hverdagsmagi".

Gyldendal, 2021

Verdens verste biltur av Marius Horn Molaug er den nyeste utgivelsen i den illustrerte Verdens verste-serien. Her blir hovedpersonen Ruben med bestevennen Kent på dramatisk og innholdsrik biltur - i flere kjøretøyer av ulik status og kjørestand. De skal til Hammerfest for å delta i en konkurranse om å overta arven til Kents oldefar. Det han er opptatt av, er hår, og det er mange "Kenter" som konkurrerer med mer eller mindre skitne midler... 

Boka er som de andre full av artige ordspill (med liste over alternative norske stedsnavn bakerst i boka), halsbrekkende situasjoner og sprø personer. Selvfølgelig også verdens verste rektor.
Forfatteren baker forresten innspill fra de unge leserne sine inn i bøkene; de er med og velger tema for senere utgivelser! Her er det virkelig tilpassing til målgruppa!  

---

Vigmostad & Bjørke, 2020

Salamanderprinsen av Elisabeth Moseng er også gjennomillustrert, men med en mer neddempet tone både i tegninger, fargelegging og plott. Likevel: her har vi noe så eksotisk som en halvt bangladeshisk gutt (prins, kanskje?) som bor med mamma hele året i en campingvogn uten fungerende do. 

Mamma og Dorji har et fint og nært forhold, men Dorji ønsker seg en litt høyere levestandard. Særlig når han vet at han er ganske alene om å ha det så fattigslig i sin klasse på skolen. Det er også kjedelig at de har flyttet mye på grunn av mammas jobb. Hun forsker på salamandre og håper på å få en pris for forskningsprosjektet sitt - med salamandre hun har funnet i et vann ved campingplassen. Problemet er at eieren av campingplassen vil bygge ut området og fjerne hele salamandersjøen...
Dorji får uventet hjelp fra ei klassevenninne som har sine egne særegne familieforhold og ekstra guts. 

Dette er ei fin bok som sikkert kan passe godt til høytlesning hjemme eller i en klasse. Jeg må innrømme at de duse fargene på omslaget og den litt barnslige tegnestilen gjorde at jeg ventet lenge med å plukke den opp. 

---

Samlaget, 2021

Vente på vind av Oskar Kroon er også ei bok med duse farger på omslaget. Men her passer innholdet mer til det duse. For Kroons fortelling, som fikk den svenske Augustprisen i 2019, er ikke den som roper høyest. Et utdrag fra side 10:

Om kveldane sit eg her på klippa. Då ser eg utover havet og ventar på at sola skal søkke lengst borti der. Då har eg skuggelua på hovudet og hjartet på rett stad. Då drøymer eg om Aberdeen, om Lisboa og Valparaiso. Om andre hamner, ein heilt annan stad.
    I havet finst det så mykje. Om kvelden ser det berre tomt ut, men under overflata lever det og strøymer. Der er løyndommane. Og på himmelen. Der blenker svarte skuggar og seinare på natta stjernene. Så store, så langt borte. Ikkje til å fatte, seier morfar, sukkar og kikkar ned i bakken.
"Evigheita og det uendelege." 

Venge er en gutt som lengter bort fra byen, fra mamma som er lei seg og pappa som har fått baby med den nye kjæresten. Han rømmer helst inn i egne filosoferinger i stedet for å dykke ned i de vanskelige følelsene. Denne sommeren bygger han båt med morfar og møter ei jente som ikke er redd for å stille ubehagelige spørsmål. Rut lengter tilbake til byen og vil helst ikke være på øya der ingen ting skjer. Men kanskje både hun og Venge lærer noe nytt?
Kjenner du et barn - eller en voksen - som liker å sette seg ned og filosofere, kan dette være boka for dem! 

---

Aschehoug, 2021

Apestjernen av Frida Nilsson er enkel, hjertevarm, trist og komisk. Her møter vi ni år gamle Jonna, et barnevernsbarn som blir adoptert av en gorilla. Gorillaen bor på en søppelplass, og da passer det kanskje bra at Jonna ikke klarer å holde seg ren og ryddig? Når hun først kommer over frykten for å bli spist, skjønner Jonna at de to faktisk passer helt perfekt sammen.
Gorillaen er en omsorgsfull forelder som gjør det beste hun kan for å få Jonna til å føle seg vel, og for å få hverdagen til å gå rundt. Sammen lurer de folk til å kjøpe kastede ting for en litt for dyr penge. Men så kommer samfunnets støtter for å inspisere hjemmet deres...

Dette minner litt om Rasmus på loffen, De elendige (Jean Valjean og Cosette) og andre klassiske fortellinger om umake foreldre/ barn som strever for å få være sammen. En får også assosiasjoner til Roald Dahl (også på grunn av Per Dybvigs tegninger, som passer godt!) Veldig fin for barn 6-9 år, og kanskje enda lengre opp i alder.  

---

Aschehoug, 2021

Alt som rimer på Gro av Elin Hansson er ei bok som beskriver hvor mye drama det kan bli når ei "alfajente" bestemmer seg for at hun skal ha den nye gutten i klassen, som den sjenerte bestevenninna hennes faktisk liker. Mina har vært forelska i - og sammen med - de fleste guttene i klassen. Venninna Gro har lagd rim av guttenavnene for å holde styr på dem. Nå er det Josh Johansens tur. Men kan noen egentlig bestemme hvem en skal bli forelska i og hvem som skal bli forelska i deg? Eller er det bare sånn at hjertet og kroppen sier BÆM, som kjærlighetens tankskip midt i magen? Gro lurer.
Ei ganske kjent og søt historie, men krydret med artige rim, ei dramakyndig bestemor med hemmelig kjærlighetssorg og ikke minst øving på skolestykket "Balders død". 

---

Aschehoug, 2021

Kys mik er barnebokdebuten til Mari Grydeland. Fra før av har jeg lest to voksenromaner hun skrev sammen med Jan Zahl (den ene heter faktisk Vi kan godt kysse!)
Kys mik er altså måten en skrev "Kyss meg" på i gammel runeskrift. Det lærer Sara på skolen. Hun syns at kyssing er ekkelt. Hvorfor er det hun som må skrive om runer? Likevel, hun tar oppgaven på alvor og lager ordliste over ulike rune-ord som spres utover i boka.
Også her er det bestevenn- og forelskelsesforviklinger. Og en mørkeredsel så sterk at Sara blir kvalm. Likevel sier hun ja til å bli med på speidertur ute i skogen fordi Jonatan, som har fått diabetes, må ha en venn med seg. Så begynner det ei ny og tøff jente i klassen, Emmy, som blir en ekstra brikke i spillet. 

Tenk om Emmy begynner på speideren her! Da kan hun dra på speiderturen og hjelpe Jonatan, så slipper jeg å dra!
Tenk så bra!
Tenk så forferdelig!
Bra: fordi jeg slipper å dra og slipper å bli redd.
Forferdelig: fordi da er de to alene uten meg.
Da blir de enda bedre venner (...)
Kan man stjele en bestevenn skikkelig sakte og på en så hyggelig måte at man ikke merker det?

Saras redsel for forandring gjør henne etter hvert til en dårlig venn. Kan hun fikse på det?
Språket flyter godt, det er mye luft på sidene og lister i håndskrift som gir et muntlig preg. Og så er det en liten handlings-vri mot slutten! 

---

Gyldendal, 2021

Sommer med Jo av Kristine Rui Slettebakken er bok nummer to. I førsteboka, Jo har skjedd, møtte vi Frida Freedom med lopper i beina og Jo med den store hemmeligheten for første gang. De bor på i en liten by på sørlandskysten, kanskje Kragerø? Men Jo kommer fra Oslo og var den spennende nye gutten i klassen da vi møtte dem for første gang.
Jeg som er en ganske rolig, ryddig og smålåten person, blir fort litt stressa av Frida. Det blir nok de rundt henne av og til også. Hun er full av sprelsk energi, rett og slett. Men for Jo er det ok, når de bare har bestemt seg for at det er venner de er.
(Spoiler: jeg har bestemt meg for at jeg skal bokprate om den første boka om Frida!) 

I andreboka skal Frida på sommerferie med Jo, farmora og faren hans, som ikke er fotograf på Madagaskar, men har vært et helt annet sted - fordi han må. Frida tør fremdeles ikke spørre Jo om detaljene. For nå skal de ha det fint og lett sammen på hytta. Bare tenke på sommer-ting.
Det går ikke så bra.
Så kommer Lars, som egler seg innpå Frida. Det er skikkelig ekkelt. Men også litt spennende. 

 

Barnebøker om tidlighøsten, del 1

Høsten er årstida hvor jeg som barnebibliotekar reiser rundt på skolene for å bokprate mellomtrinn; et årlig prosjekt jeg har kalt for kreativ bokprat. Jeg prøver å finne scener jeg kan dramatisere, konkreter (dingser som har noe med handlingen å gjøre) å snakke ut fra, eller fine utdrag å lese høyt fra. Da blir det gjerne litt ekstra lesing av nyere bøker for målgruppa.

Med det som bakteppe vil jeg skrive litt om det jeg har lest av barnebøker de siste tre månedene. Først det ekstra fantastiske og spennende.  

Solum Bokvennen, 2021

Fremmedsteds reisebyrå av L.D. Lapinski er starten på en fantasyserie av den gode, gamle sorten. Flikk er ei jente fanget i en litt fattigslig og ansvarsfull hverdag. Men snart møter hun eventyr inne i et Fremmedsteds reisebyrå. Her leder magiske kofferter inn i parallelle verdener, og medlemmer av det fremmedstedlige selskap passer på at koffertene og verdenene funker som de skal.
Vår unge helt har en sjelden evne til å oppdage ekte magi; dermed får selskapets leder Jonathan Merkator (som bare er minimalt eldre) en ny medarbeider som i starten er litt skeptisk, men snart blir trollbundet av alt det magiske og mysteriene hun møter - og etter hvert kjenner behovet for å redde verdener i nød. 

Dette er ikke så mørkt (ennå iallfall) som i Ingenlund-serien av Townsend, så denne boka passer litt lenger ned i alder. Vi har heller ikke noe skolemiljø som det vi kjenner fra Harry Potter (og Ingenlund). Jeg syns boka er godt skrevet og tror den vil kunne fenge mange! Ei typisk fin høytlesingsbok.    
--

Så hørte jeg to av de klassiske mummifortellingene på

Cappelen Damm
(først på norsk i 1971)

lydbok:  Sent i november og Småtrollene og den store oversvømmelsen. 

Den første jeg hørte er egentlig den siste boka i serien og foregår etter at mummifamilien har reist fra dalen (omtalt i Pappaen og havet). Filifjonka, homsen, Snusmumriken, en hemul og onkelsulliken kommer alle til Mummidalen - fra hvert sitt sted - . De har ulike motiver for å komme på besøk: ensomhet og uro, et mer generelt ønske om selskap, behovet for svar på spørsmål - eller bare ønsket om å oppsøke det vante og bestandige. Når de umake personene så møtes og familien ikke er i huset, bruker de litt tid på å lete og sørge før de finner hver sin plass i det nye selskapet. 

Så fikk jeg med meg starten på hele serien, Småtrollene og den store oversvømmelsen. Det var uvant å møte Mummitrollet og Mummimamma uten resten av gjengen. Men det er status i åpningen på boka, og de aller fleste karakterene møter vi først i neste bok. Pappaen har forsvunnet på eget eventyr, og Mummitrollet og mammaen må finne ham igjen. De må også finne huset han har lagd til dem (som viser seg å være nettopp Mummihuset). På veien møter de stort sett skapninger vi ikke ser siden i serien. 

---

Cappelen Damm, 2020

Zidanes dans av Arild Stavrum er egentlig bok 4 i serien om Mikke Milnbergan, en middels god fotballspiller som får magisk hjelp til å bli helt fantastisk og opplever ulike eventyr sammen med kameratene sine. Jeg syntes det gikk greit å lese denne for seg selv.

I de tre første bøkene (som jeg ikke har lest, men som blir kort referert i denne) overtar Mikke de tekniske evnene til Diego Maradona gjennom effekter fra stjernen.
I denne fjerde har Zinadine Zidane på mystisk vis forsvunnet inn til et ukjent sted gjennom et Playstation-spill, rett før en avgjørende fotballkamp! Mikke og vennene har hver sine kunnskaper som hjelper dem på eventyret inn i spillet for å hjelpe Zidane. De reiser faktisk tilbake i tid, til verdens første fotballkamp (i Skottland), til slaget ved Stanford Bridge (ja, det var et uhell!) og til skyttergravs-fotball i første verdenskrig. Og til og med havner to av dem inne i et digitalt stigespill... 

Så altså, et realistisk bakteppe med noen ganske så fjonge magiske elementer.

 Slottet av Agnar Lirhus har en tydelig tematikk: det hander om sosial

Cappelen Damm, 2021

dumping og utnytting av mennesker. Når Tor og vennene hans bryter seg inn i det såkalte Slottet, hvor den populære Tommy har hatt bursdagsfest uten dem, oppdager Tor ei mystisk jente som han ikke klarer å glemme. Han prøver å skjule det for kompisene, men fortsetter å treffe henne i smug og skjønner at noe ikke er som det skal i rikingenes palass. Jenta er redd, og det er også ei gruppe med mennesker som skjuler seg inne i huset. Hvorfor?
Jeg tror denne boka vil kunne fenge hvis en ikke henger seg opp i realismen i det at innbrudd i et hus med høye murer rundt, alarm osv. er så enkelt, omtrent som å spasere inn i hagen til noen. Dette hengte altså jeg meg opp i og følte også at tematikken ble litt for tydelig. (Jeg har ingen konkret løsning til hvordan dette kunne vært gjort!)
Omslaget gir inntrykk av at vi har med en grøsser å gjøre, men dette stemmer altså ikke.

 

Ungdomsbøker i februar

 

Gyldendal, 2020

Pustens lov av Øystein Stene er første boka i en dystopiserie. Premisset:
Luften utenfor den hermetisk lukkede Fjordbyen (i tidligere Oslo) inneholder et virus som gjør menneskene uintelligente og ville; de blir såkalte maper. Utvalgte og opplærte mennesker fra Fjordbyen reiser jevnlig utenfor i sikkerhetsutstyr for å hente inn høygravide maper - barna deres har ikke fått overført viruset og kan dermed være trygge om de vokser opp i Fjordbyen. 

 

Hovedpersonen Alm (19) har levd i sikkerhet hele livet. En dag får hun selv ansvaret for et henteoppdrag. Det går ikke etter planen, og Alm får vite noe skremmende og helt utrolig om seg selv - og hvor hun kom fra.
Boka spør oss hva det er å være menneskelig. Den har en veldig interessant vinkling og en dramatisk cliffhanger som gjør at en venter veldig på neste bok.

Cappelen Damm, 2020

Ingen andre enn oss av Mari Moen Holsve er tredje boka i serien om den uhellbefengte småbyen Skymstad. Her er det en pyroman på ferde. Skolen hvor våre hovedpersoner går, er det første som brenner ned, og før den tid har to av dem rukket å finne noe forferdelig inne på lærerommet: en avkappet finger! Hvem starter brannene, og hvorfor?
Litt ekstra skummelt å lese om en evakuert småby etter det som skjedde i Gjerdrum. Men her er det altså ikke naturkreftene som er i sving. 

I starten av boka får vi vite (litt kort) hva som skjedde i de første to bøkene. Det kan dermed være en fordel å ha lest dem først. Dette er handlingsdrevet, skummelt og samtidig gjenkjennelig; det er lett å la seg fenge.
Ett lite spørsmål har jeg: leseren får vite at Skymstad er en bitteliten by, omtrent som et veikryss. Likevel går det et par hundre elever på skolen. Det gir ikke helt mening.

 

 

Aschehoug, 2020

Hvordan jeg tjente min første million er ei ny morsom ungdomsbok (noe som ofte er etterspurt!) av Endre Lund Eriksen. 

Anslaget er komisk; den dypt konservative og ryddige Robin tar et oppgjør med den rotete og høyrøsta familien sin. Han har meldt seg inn i Unge Høyre og har begynt å spionere på den "perfekte" ordførerfamilien i nabohuset. Tenk hvis han kunne være som dem?
For å i det hele tatt ha en sjanse om å stige sosialt i gradene, må han skaffe seg penger raskt. Han skaffer seg et forbrukslån - med pappas bankkonto... og starter aksjespekulasjon.
Parallelt følger vi Robins forsøk på å nærme seg spesifikt den kjekke ordførersønnen. Det viser seg snart at det å bli mer lik faren hans, ikke er den beste veien til kjekkasens hjerte. For det er flere som opponerer mot familien sin! 

Utover i boka endrer tonen seg noe; det blir mindre komikk og mer alvor. Færre pute-scener og mer klump i halsen for en leser som meg.

 

Jenta i bikuben av Astrid Aasen er også en dystopi, men her er det ikke et farlig virus menneskene stenger seg inne i frykt for: de er fanget inn av et diktatorisk helseregime koblet mot sosiale medier. Et ekstremt fitness-samfunn styrt av den karismatiske presidenten Pratham Mikula.
Emma opponerer litt i småskala ved å skulke gymtimene på skolen. Hun spiser ikke alltid sunt heller. Men så en dag er det slutt. På en fest får hun i seg noe hun ikke har tålt - og heller ikke visste at hun fikk - og våkner opp innestengt i straffeanstalten Bikuben. Hun får ikke kontakt med familie og venner og blir tvunget til å trene hardt for å forsøke å komme seg ut.
Emma får en mentor, Jakob, som hun raskt faller for (og vice versa). Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. For det virker ikke som om førsteprioriteten for forfatteren er å skildre et ekstremt framtidssamfunn en må fri seg fra. Hovedpersonen kommer også veldig lett til løsningene, eller kanskje veien dit bare er litt kjapt beskrevet? Her er den umulige og opprørske kjærligheten det viktige.

Astrid Aasen, 2020

Boka er kort og raskt lest. Jeg tror nok at mange vil kunne falle for den.

Voksenbøker i februar (og hva skjer i mars?)

Smeltebilde fra siste februardag.

Måneden februar i korte trekk:

• Ommøblering i stua. Merkelig hvor mye det å bare flytte salongen hjelper på humøret! Det betyr ikke at vedovnen er satt i drift enda, men i det minste har jeg fått et litt større golv til hjemmetrening og smuling.
  
• Februar er måneden for både Valentinsdag og morsdag, og en enslig og barnefri/ barnløs lesehest "flyktet" i år til nytt miljø i Veggli, Rollag kommune. Fin kjøretur nedover Numedal, og ei natt på vertshus, gjorde underverker. OG jeg fikk lest en av romanene nevnt nedenfor.
  
• Jeg hadde flere fine IRL-prater med både store og små. Det er en egen sjarm ved det. 
• Dette var også Grand Prix-måneden! Heiet ikke først og fremst på TIX, men håper på at han kan nå inn til også europeerne i mai.
  
• Jeg ble oppslukt av en ny TV-serie, sørkoreanske It's OK To Not Be OK (Netflix). Kan ikke huske før at jeg har sett en serie om en barnebokforfatter! En forfatter som har skjønt at eventyrene har en mørk bunn. Og det er faktisk lagd ekte bildebøker til serien; disse er animert i ulike kapitler og gir en helt spesiell kreativ dybde til det hele. Sleng på fine og morsomme karakterer, litt grøssete stemning, fokus på mental helse og litt trøblete romantikk, og jeg er solgt. 

Lest, men ikke omtalt i februar

I alt leste jeg 18 bøker i årets andre måned. Både fakta og skjønnlitteratur for store og små, illustrerte og tekstbaserte bøker. 

Jeg prøvde meg også på et par bøker som ikke virket for meg; klassikerne Til fyret av Virginia Woolf og The Turn of the Screw av Henry James, som jeg prøvde å høre på lydbok. Fortelleren til James er altfor sentimental og pratsom til at jeg klarte å gjennomføre! Og med Woolf ble det rett og slett for mye indre liv og forvirrende tankesprang (og skiftende følelser). Selv om boka er tynn, klarte jeg rett og slett ikke å lese mer enn en tredjedel inn i boka. Sånt kan jo være interessant å ta til etterretning! 

I dette innlegget forteller jeg om de såkalte voksenbøkene. 

Sånn ganske realistisk

Kagge, 2021

Mageboka: sju steg mot å like kroppen din av Hilde Østby var mer tilgjengelig enn Woolf. Østby skriver likevel fra et ståsted jeg ikke kjenner meg helt igjen i, og det kan jeg virkelig være glad for.
Forfatteren har helt fra hun var tenåring prøvd å holde inn magen sin; denne kroppsdelen har blitt et symbol på kroppshat og dårlig selvfølelse for henne. Men hvorfor det? spør hun seg. Når det er så naturlig at magen forandrer seg, at den tar plass, hvorfor forakte den?
Østby skriver blant annet om den indre kritikeren som vokser fram i oss alle, men som får ulik makt. Hvordan vi er programmert til å bli redde for å skille oss ut. Og hvilke ytre mekanismer i samfunnet som skaper fokus på et "ideelt" utseende, særlig for kvinner. Og hvordan kan den enkelte av oss fri oss fra det? 

Som forfatteren skriver mot slutten: dette er ei magebok som endte med å handle om depresjon, angst og surdeigsbrød - og om bading, kosing og dansing.
 

Etter at Niels C. Geelmuyden skrev boka Sannheten på bordet i 2014, har han nå fulgt opp med Sannheten i glasset, om hva vi mennesker drikker, hva drikkene består av og hvordan de er lagd. Jeg leste boka som ebok. 

Cappelen Damm, 2015

Det sunneste vi drikker, er visstnok springvann som kommer fra jordgrunn - fordi det inneholder viktige mineraler. Men flere og flere har blitt avhengige av flaskevann. Hvordan oppstod flaskevannindustrien, og hvordan har de store firmaene klart å ødelegge naturlige forekomster av vann rundt om i verden for å selge oss vann innkapslet i plast til upris? Dette var kanskje det skumleste jeg leste om i boka. Vel er energidrikk og sportsdrikk til hverdagsbruk farlig (og det gir et nytt perspektiv når jeg nå ser ungdommer drikke det), og vinproduksjon og kaffeproduksjon basert på miljøgifter og tilsetningsstoffer er heller ikke bra.
Men vannet vårt. Naturen.
Forfatteren har både fakta og tips til hva hver enkelt forbruker kan drikke med best mulig samvittighet.

Kagge, 2017

Etter å ha pratet med en friluftsglad vaktmester på et nabobibliotek, måtte jeg låne meg Petter uteligger av Petter Nyquist og Eivind Hofstad Evjemo. Mange kjenner sikkert til Nyquist fra TV-serier på TV2 Sumo. Han gjennomførte et prosjekt hvor han levde ute på gata i Oslo i 52 dager. Til alt overmål i den kaldeste årstida og rundt juletider. - Senere har han blant annet tatt med seg 8 rusmisbrukere på overlevelsestur til Nordkapp.

I dette første prosjektet møtte han enkeltpersoner som lærte ham noe nytt, passet på ham som ny på gata, viste ham vennlighet - og som ruset seg og ble borte vekk mens han så på. Mennesker som hadde håp om forandring, men ikke klarte å følge det opp. Han pratet med folk som deler ut mat til hjemløse. I etterkant også med pårørende til og etterlatte etter rusmisbrukere. Og med de som har klart å komme seg ut av rushelvetet.
Selv om Petter ikke var rusmisbruker og selv hadde valgt å leve på gata, fikk han i den korte perioden føle noe av stresset og skammen som følger med.
Det er vond og god lesing mellom de to permene. Anbefales.

 

Kjærlighet i nødsfall av Daniela Krien var boka jeg leste på Veggli vertshus. En kollektivroman, litt som ei novellesamling med lange noveller, men med fortellere som har sammenheng med hverandre. Alle fem er kvinner. To av dem er venninner, den tredje den andres pasient, den fjerde var gift med den tredjes elsker (som nå har funnet enda en ny), den femte er den fjerdes søster. Noen har en mann felles, noen en familie. Men alle har ulike opplevelser - som på en eller annen måte er knyttet til det å være kvinne. Hvilken rolle skal menn spille, og hva med barn, sex, interesser og karriære, skriving, status? Historiene foregår i Tyskland, og det tidligere avdelte landet med ulike politiske retninger virker inn på hvordan flere av personene forholder seg til hverandre og prioriter.

Forlaget Press, 2021

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vigmostad & Bjørke,
2020

Under samme sol av Gry Strømme er en roman hvor en kommer mer under huden på personene, inn i følelsene deres. Ikke så knapp som Krien, mer nær og beskrivende. Hovedhandlingen foregår i løpet av noen uker i Norge, Frankrike og Kongo.
Rebecca Holmestrand nærmer seg slutten på et diplomatisk prosjekt for FN; målet er at voldtekt brukt i krig skal bli straffeforfulgt. Så vender en kollega seg mot henne i raseri og sprer rykter som gjør at hun må trekke seg fra jobben hun er så nær ved å fullføre. 

Datteren til Rebecca, April, blir oppsagt i jobben som journalist, men håper at et siste intervju med den franske forfatteren Alvaro Aingeru skal redde karrieren. Hun er stor fan av bøkene hans, men når hun møter ham, mister hun alle illusjoner. Hun skjønner at han har noe med en vond hemmelighet i morens fortid å gjøre. Hun og moren har aldri vært nære følelsesmessig. Kan det hjelpe å få vite sannheten om det som skjedde mellom Rebecca og Alvaro?
Kanskje det til og med kan hjelpe Alvaro, som aldri helt har trodd på alle de vakre sannhetene han har skrevet om? 

En liten spoiler: happy ending. Men det føltes helt greit.

Science fiction

Jeg lette etter lydbøker på den amerikanske bibliotek-appen Libby og fant et helt kurs. Temaet er science fiction (forfatteren mener at termen "sci-fi" gjør sjangeren til en klisjé og derfor ikke bør brukes). Tittelen er From here to infinity: An Exploration of Science Fiction Literature av Michael D.C. Drout. Kurset kom ut i 2006, og jeg regner med at det kan ha skjedd litt i sjangeren siden da, men her var det uansett nok å få med seg.

Drout (som leser selv) virker veldig informert og engasjert, så jeg ble overrasket over at han faktisk blir regnet som en ekspert på fantasy mer enn science fiction. Han tar for seg den spede begynnelsen med Frankenstein av Mary Shelley og bøkene til Jules Verne, men bruker ellers mest tid på de store (først og fremst amerikanske) science fiction-forfatterene fra 1900-tallet. Noen, som Isaac Asimov, Ursula Le Guin og Frank Herbert, hadde jeg hørt om, men de fleste var nye bekjentskaper. Drout prøver å definere sjangeren og forteller om hvordan de amerikanske science fiction-bladene - gjerne strengt redigert av en person - spilte en stor rolle i utviklingen og utformingen av tematikk og budskap.

Recorded Books, 2006

Jeg ble inspirert til å låne med meg science fiction hjem fra biblioteket. En av bøkene var Haikerens guide til galaksen, som jeg før har prøvd å lese men av en eller annen grunn gav opp. Jeg er glad for at jeg gav den en ny sjanse. Jeg lånte en fembindsutgave der alle bøkene i Haiker-serien er med. Har lest de to første (Haikerens guide til galaksen og Restauranten der universet slutter), men merker at det er nok for denne gang.

 

Kagge (leste utg.
fra 1998)

I Douglas Adams mest kjente verk skjer det forferdelige (sett fra menneskelig ståsted) at Jorda, Tellus, blir pulverisert fordi den står i veien for en galaktisk motorvei. Dette burde menneskene visst om, for planene for motorveien lå fullt åpne for ettersyn ... på en naboplanet!
Rett før denne katastrofen opplever engelskmannen Arthur Dent at hans eget hus skal jevnes med jorden av lignende grunner. Han reagerer med å legge seg ned foran huset sitt i protest. Men snart får kameraten hans Ford Prefect, som viser seg å være en "haiker" fra en annen planet, overbevist ham om at de må forlate jordas overflate. Det rekker de akkurat i tide. Resten av historien handler om hvordan de to og kompanjongene deres (blant annet en kronisk depressiv robot) kjemper for å overleve reisen mellom ulike planeter (og gjennom tidene). Kanskje de også finner ut av det ultimate spørsmålet som skal handle om Livet, Universet og Alt mulig (svaret er forresten 42). 

 

Dette er sprøtt og fantasifullt, fullt av vendinger; underholdning i seg selv. Men satiren setter søkelyset på ganske så reelle problemstillinger som er aktuelle for oss i dag. Menneskelige oppfinnelser som meningsløst byråkrati, kapitalisme og miljøødeleggelser blir særlig flombelyst og avkledd.

Hva skjer i mars? 

Jeg finner stadig nye bøker jeg har lyst til å lese. Etter Adams har jeg tatt fatt på både fantasy og science fiction av Ursula Le Guin. Jeg tror jeg har lest Trollmannen fra Jordsjø før, men husket ingen ting av den!  Jeg vil også lese på nytt ei bok jeg ble veldig begeistret for en gang i tida: Mnem av Simon Stranger. Hva syns jeg om den i dag? 

Ellers er jeg godt i gang med bibliotekets Vinterles-bingo og leker med tanken på å lage et vlogge-innlegg igjen med det som tema. Vi får se!

 

God lesemåned!

Baksjå: april. Fortellinger, del 1

Husker du april?

Vel, det ser ut til å bli (krysser fingre!) den eneste hele måneden preget av ekstraordinære korona-tiltak i Norge og store deler av verden. Barnehage og småskolen åpnet helt mot slutten, men med strenge begrensninger. Før det hadde vi påskeferie, men uten reiser.
Det flommer over av kreative prosjekter på nett; særlig samarbeidsprosjekter som f.eks. kor og korps. En av mine favoritter på YouTube er Holderness-familien, som kan både synge og spille skuespill (særlig far i huset).
Jeg begynte også å se på kanalen til Kara og Nate, som har reist rundt i verden i tre år og faktisk ble "koronafaste" i Singapore.

Lesing i april

April ble en helt grei lesemåned. Jeg leste 3 fakta-/diskusjonsbøker, 9 skjønnlitterære bøker for voksne (av disse en diktsamling og to novellesamlinger), 2 ungdomsbøker og 1 barnebok. 

Jeg deler opp i flere innlegg og begynner med fire bøker i ulike sjangre. En diktfortelling, en fabel, en ungdomsbok og en koselig/ morsom trilogi. 

Flamme, 2019

Jeg klarer det ikke alene er den nest nyeste diktsamlinga til Kristian Bergquist (det kom en også i år). Boka er nesten som en liten roman med mange fortellende dikt om "jeg" som flytter ut i skogen i Trysil og kjenner på aleneskapet, også ensomheten. En får vite litt om hvorfor han flyttet. Han skriver om det som er i hans liv og det som har vært - om dikting, kjærlighet, foreldre som trenger hjelp. Det er ofte vondt å lese; samtidig blir en fanget inn av det han skriver om. Det er enkelt og nakent. På side 166 er diktet jeg kunne ha elska deg: 

jeg er lei
av å lete
nå vil jeg
snart bli funnet

Og på side 78 under overskriften blant mennesker, dikt 4: 

jeg oppsøker fastlegen 

for å spørre

om jeg bør

begynne

å ta

melatonin

mot den frittløpende døgnrytmen

men først lytter hun

med et stetoskop

og hører

hjelp meg

hjelp, hjelp, hjelp

jeg er her inne

hjelp meg

hjelp meg

hjelp meg

En kan lure på hvordan det har gått med "jeg" nå når samfunnet har vært nedstengt. For noen blir ensomheten sterkere. Andre får en følelse av at folk flest mer skjønner hva ensomhet og isolasjon kan være.

Gyldendal, 2019

Et hav av kjærlighet er en ungdomsroman av Tahereh Mafi. Handlingen foregår i en amerikansk by ett år etter 11. september, altså i 2002 - mens dagens tenåringer knapt var født. 
Den digitale kommunikasjonen vil virke ganske fremmed for ungdommer som leser dette i dag (det er spesisert at de bruker MSN Messenger som chatteprogram, for eksempel), og vi har et par kulturelle referanser som får fortelleren til å omtale seg selv som en "pensjonist fanget i kroppen til en skoleelev" (forfatteren var ung i samme periode, kanskje hun har lagt noe av seg selv i fortelleren?)

MEN når dette er sagt, er Et hav av kjærlighet ei veldig fin fortelling. En kommer virkelig under huden på Shirin (16), som bruker hijab (bare fordi det føles rett) på en amerikansk skole og som blir labpartner i biologi med hvite Ocean. De får følelser for hverandre.
Shirin har opplevd mengder av trakassering og flyttet mye uten å kunne danne vennskap, så hun har bygd opp et sint og mistenksomt forsvarsverk. Ocean på sin side framstår som litt naiv i troen på medmenneskene sine. Han liker Shirin og vil være med henne, så hvorfor skal han bry seg med hva folk sier? Det viser seg at motstanden blir uventet stor og at vennene, moren og skolen ikke takler det i det hele tatt.
Shirin får breake (danse breakdance) med broren og vennene hans, dette blir arenaen hun får skinne på og hvor folk kanskje kan se forbi hijaben.

Gyldendal, 2019

Isdragen er en barnebok av George R.R. Martin. I fantasysjangeren, naturlig nok, akkurat som En sang om is og ild (Game of Thrones). I motsetning til bøkene han skriver for voksne, er denne kort, lettlest, omtrent som en liten fabel. Den er vakkert illustrert av Luis Ruyo.
Vi møter vinterbarnet Adara, ei lita alvorlig jente som aldri viser følelser og som elsker frost og kulde, i motsetning til resten av familien og samfunnet. Hun lengter etter vinteren, for da kommer Isdragen, som er hennes eneste venn. De andre frykter den, hun rir på den. 

Det er krig, og fienden har mange drager. Kan Adara og Isdragen hjelpe?

Tre små venner av Kjell Aukrust leste jeg fordi Aukrust ville fylt

Cappelen, 2000 (utsolgt)

100 år i år. Nå kokte kanskje jubileet litt bort i korona?

Jeg har aldri lest bøker av Flåklypas far før, men kjenner noen av karakterene og hadde en forventning om at det skulle være trivelig, lun humor. Det var det. Men også kommentarer til samfunnet både i bygd, by og utenlands, nærmere bestemt Italia! (Det var spesielt å lese om norske turister i dette landet som nå er stengt på grunn av virusplager.)

I denne samleboka (tre bøker utgitt 1966-1977) møter vi tre venner av fortelleren: Solan, Nystumoen og Ludvig. Disse skal visstnok være typetegninger av tre sider ved fortelleren (forfatteren?) selv.
Fjøsnissen Nystumoen var et nytt bekjentskap for meg! Snill, arbeidssom (i motsetning til Solan) og blid.

I anledning jubileet har Cappelen Damm gitt ut praktboka Kjell Aukrusts verden. 

Tidligvinters oppsummering: fortellinger for voksne

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt - og alle har kommet på kulturfondordningen, det betyr at det er en viss sjanse for at du finner dem på ditt.

Cappelen Damm, 2019

Helvete av Erlend Loe er ei lita bok og ganske enkel fortelling, men samtidig dyp. En humoristisk vri rundt de store spørsmålene i livet: den store kjærligheten (her på tvers av verdener), sant og usant, ondskap og godhet.

Rakel har opplevd en stor omveltning i livet: hun er valgt vekk av mannen sin til fordel for ei yngre dame med en perlende latter. Har flyttet inn i rekkehus i stedet for enebolig. De deler på å ha barna hos seg. Så langt, så helt realistisk. Men dette ville ikke vært ei bok av Loe uten en helt spesiell vending.

Rakel finner ut at hun vil lage blomsterbed i hagen, men finner faktisk en luke i plenen. Den leder ned til selveste Helvete, som opererer som en fornøyelsespark hvor turister besøker ulike torturscener. Satan er der også; han viser seg å være en ganske pen og sjarmerende mann som elsker å bli matet med nøtter. Og de to faller for hverandre.

Et utdrag fra side 41:

Han snudde og gikk tilbake gjennom porten og over plassen. Det barbeinte ganglaget hans fikk Rakel til å tenke på et løvetannbarn. Et fundamentalt skadet menneske som trassig insisterer på sin frihet. Hun kjente et sug i magen idet han forsvant inn samme sideinngang som han var kommet ut av. 

Jeg kan også nevne at det offisielle skriftspråket i Helvete - og Satans eget språk - er nynorsk! Denne vrien er også brukt i Kurtby (2008), hvor Loe har lagd en parodi over Knutby-saken og hvor Kurt begynner å snakke nynorsk etter en kakk i hodet.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker Erlend Loes bøker. Eventuelt en som bare ønsker ei lettlest bok med mørk humor som gir nye perspektiv på tilværelsen. Bør være komfortabel med religiøs satire.

Kolon, 2012 

Det var grønt av Kjersti Anfinnsen

Kjell Erik er en Oslo-tannlege som lever et liv uten den store livsgnisten - helt til han må ta stilling til og dels ansvar for sin egen sønn (Steffen på 11). Sønnen har nettopp mistet moren sin, så Kjell Erik blir kontaktet av barnevernet. Møtet med sønnen gjør mye annerledes i livet; han slites mellom det å la ting flyte som før (dikter blant annet opp en Sydenferie for å slippe besøk) og det å ta nye grep i tilværelsen. Kanskje han skal skaffe seg katt? Få noen nye gardiner? Introdusere Steffen for onkelen, som synger i kor? Snakke ut med sin egen mor, en alkoholiker som har båret på en hemmelighet i mange år?

Flere passasjer gir inntrykket av en tragikomedie. For eksempel går det dårlig med katten Styggen når Kjell Erik blir redd midt på natten.

Kjell Erik forteller på et radikalt bokmål, et språk han ikke har endret på selv om han altså ble tannlege. Her er et sitat fra side 12:

Jeg har generelt mista matlysta, men går likevel inn på Coop-en, for jeg må få i meg noe for å fungere på jobb. Veit ikke hva jeg kommer til å få lyst på, som regel ingenting, men jeg hiver egg ned i kurven, fortsetter mot brødene mens jeg tenker på alt jeg ikke savner. Pølser, knekkebrød, kakao, gardiner, knagger, musikk, studiekompiser, hester, hengekøye, kjæreste, mora mi, faren min, våren, sommeren. Jeg savner ingen sjøer eller fjell eller land eller mennesker, jo, jeg savner morfar, og katter er faktisk helt okei, dem er lette å ha med å gjøre.  

Jeg vil anbefale denne boka til:
Leseren over, som liker svart humor? Men i tillegg alle som vil ha ei lita fortelling om forhold som blir gjenopprettet og en ny sjanse i livet. For eksempel før jul. 

Cappelen Damm, 2019

Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen

Ida (22) har kommet inn på psykologistudiet på Blindern og fått seg studenthybel på Kringsjå. Snart blir hun kjent med 2 unge menn: Jonas, som er snill, sjarmerende og sosialt kompetent, og Aksel, som går for seg selv, hører på tung rockemusikk og viser seg å være medlem av et incel-forum (for ufrivillig sexløse menn).

Jonas merker hun med en gang at hun trekkes til, har lyst til å være med. Aksel vil hun helst holde seg unna, hun er både redd og frastøtt, men kommer snart inn i en ond sirkel hvor hun prøver å redde "Accelerate" fra den ensomme tilværelsen. Etter hvert som hun skjønner hvor tungt han er inne i depresjonen, våkner også tanken på å redde verden fra ham. Kan hun ikke bare gi ham litt nærhet, så han ikke skal gå amok med et skytevåpen på Blindern?

Dette virker veldig vondt, og er det også (jeg grøsser stadig), men underveis - og særlig i starten - er Idas fantaseringer og tankespill det som fenger meg, tegn på hvor reflektert og oppmerksom hun er. Det virker som om hun har det ganske bra. Her fra side 60:

Jeg skulle ønske jeg var en godt planlagt by. At folk kom på besøk, og tenkte: Her kan jeg slå meg ned. At jeg lot dem gjøre det. At det var god plass i meg, brede gater det var hyggelig å gå eller sykle langs, fra ett sted til et annet. Jeg skulle hatt utkikkspunkter, hvor man kunne stå og se utover noe annet, ha oversikt og tenke på alt det fine denne byen rommer (...) Det skulle vært lys i meg. 

Ida funderer også på hvordan hun selv ville vært hvis hun hadde vært gutt. Og hva hvis en kunne tappe angst som en tapper blod, og bruke det i industri og terapi?
Baksiden av Idas funderinger er at hun er redd for mye (blant annet terror!), og at et syn for sammenhenger kan bli til vrangforestillinger, noe som har skjedd før. En litt dysfunksjonell familiebakgrunn kan forklare noe av de psykiske problemene. Men å, som jeg ønsker at Ida kunne la være å...

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En ung voksen leser, gjerne ei jente, som tåler å lese om angst og som vil ha ei god historie - med en åpen, ikke nødvendigvis happy ending. 

Samlaget, 2019

Puslingar av Atle Berge bygger på historiske hendelser fra Alexander Kielland-ulykken. Hovedpersonen Marita er 8 år i 1980, og faren hennes kommer aldri tilbake fra Nordsjøen. Det tar lang tid før hun skjønner hva som har skjedd med ham, for moren orker ikke å snakke om det. I det hele tatt er det mye som blir skjøvet under teppet i etterkant av ulykken. Moren går videre, får seg en ny kjæreste som er sosialist og politisk korrekt og som snakker pen bergensk. 

Marita er tøff, hun nøler sjeldent når det er noe hun finner ut at hun vil. Det kan være å bli sammen med Vegard, som hun har likt lenge (s. 55): 

Vegard Vaage harka og spytta i asfalten. 
- Sitta på oppover, eller? 
Det var sjølvsagt lite anna i heile verda Marita ville, enn å sitte bakpå mopeden til Vegard Vaage, men ho visste godt at mora kom til å steile dersom ho oppdaga dei. Sidan ho begynte på barneskulen, hadde ho prøvd å snakke bergensk for å distansere seg frå det trauste strilamumlet til klassekameratane, men då ho høyrde Vegard Vaages breie striledialekt, slo ho straks om til foreldra sitt talemål. 
-Mammo kjem til å kverka meg om ho ser oss. 

Det kan også være å bytte plass i klasserommet og begynne å satse på bedre karakterer sammen med skolens streber. Eller å kontakte farens kamerat (som var sammen med ham på oljeplattformen da ulykka skjedde) og nøste opp i hva som egentlig kan ha skjedd, og hvorfor. Da må Marita blant annet grave i dokumentarer (som fins i virkeligheten). 

Jeg vil påpeke at bibliotekarene i denne boka, som i en del annen skjønnlitteratur, er skuffende stereotype. Nå var dette 80-tallet, men likevel... Bibliotekets travere er støvete, sure og skeptiske til ungdommer. Helt til de skjønner at ungdommene virkelig ønsker å lese...
Ellers har jeg lite eller ingenting å utsette på Puslingar.

Jeg vil anbefale denne boka til: 
En leser som liker jordnære historier, spesielt fra bygda, med mysterier i, gjerne med en ung og sterk kvinnelig hovedperson.

Barnebøker i mars

I dag tidlig, før jobb, ble jeg sittende med ei bok i godstolen. Skikkelig dårlig idé, særlig når boka er skrevet av Katarina von Bredow, dronningen av gode tweens-drama. Den måtte jeg bare lese ut, så kom litt seint. Innlegg om boka Ellinor kommer, håper jeg.

Men jeg rakk å lese noen barnebøker i mars også. Her er noen ord om tre av dem:

Aschehoug, 2018

Syden av Marianne Kaurin har faktisk det til felles med Ellinor at de skildrer så sterkt det kjipe sosiale presset barn som nærmer seg pubertet og ungdomsskole kan oppleve. (Går det an å unngå? Det er nok ikke like tydelig alle steder.)
Dilemmaer som har med vennskap, selvstendighet og kulhet å gjøre har blitt ganske vanlige i barnelitteraturen, og noen av bøkene beskriver det på en måte som kan gi den fysiske klumpen i magen - en følelse en kanskje husker fra egne skoledager, eller vet at andre kjente.

Hvem du er venner med, er en kulhetsfaktor på skolen. Hva du har råd til å kjøpe og gjøre, er en annen. Og kanskje særlig i sommerferien. Hovedpersonen i Syden, Ina, sliter med begge disse faktorene. Hun bor i en sliten blokk sammen med moren, og har ingen utsikter til verken hytteturer eller utenlandsreiser sommeren før hun skal begynne i sjuende klasse. Resten av klassekameratene har lekre planer, og læreren er uforstandig nok til å ta en runde om dette før skoleslutt. Presset øker.

Så viser det seg at Vilmer, den nye, ukule (og like fattige) gutten i klassen, søker kontakt med nettopp Ina. Han bor i en naboblokk, de har utsyn til hverandre. Ina har løyet om at hun skal til Syden og holder seg innendørs - i kokvarmen - av redsel for å bli sett og avslørt. Men så har Vilmer en plan. Hvorfor ikke lage deres eget Syden i kjellerleiligheten til den gamle vaktmesteren?
Ina står lenge imot. Så blir hun grepet av Vilmers fantasi og tiltakslyst. De kommer inn i sin egen boble. Det er til og med litt sommerfuglfølelser på vei. Helt til skolestart...

Smakebit fra side 104:

Vi går opp den lille kjellertrappa og merker plutselig hvor varmt det fortsatt er. Sola henger tjukk på himmelen. Det lukter asfalt og grillpølser. På gresset er den noen som spyler hverandre med en hageslange. De ler og løper rundt. Tre damer sitter på hver sin fluktstol ved et plastbasseng der to små barn plasker med store bevegelser. 
Det ser plutselig fint ut. Her. I Dritten borettslag. Eller er det bare meg? Som ser ting jeg ikke pleier å se?

Gyldendal, 2018

Min bror er konge av Jenny Jägerfeld slenger med en ekstra faktor i kulhetssuppa: kjønnsproblematikk. Men der Vi skulle vært løver (omtalt her) har en transjente i en viktig birolle, har Jägerfeldt lagt sin fortelling i munnen på en transgutt.

11 år gamle Måns skal ha sommerferie, som Ida i boka over. Med sin mor, som også har tynt med penger, men en jobb som gjør at hun av og til reiser rundt. Denne gangen til Malmö. Mamma lager stemmer til animasjonsfilmer og skal bruke flere uker på det, mens hun og Måns bor i en leilighet. Måns liker å være alene, men dessverre må han ha barnevakt. Nora, som er kjempesjenert med tvangstanker. Måns moret seg i starten med å konsekvent kalle henne "diktator".
Det fineste Måns har, er skatebrettet han fikk av pappa. Han tar det med seg ut den første dagen. Da møter han tøffe Mikkel med tatoveringene,  litt eldre og også - viser det seg - en skater. Etter at Måns har overvunnet den verste redselen, blir de to kamerater. Mikkel kaller ham "bruscha".
Det er bare et lite problem: Måns er en gutt med jentetiss. Og han har en idé om at Mikkel ikke vil like det. Så han tier.

Jägerfeld beskriver hvor godt det er for Måns å endelig få være den han føler inni seg. Men også hvor vanskelig ting blir når de rundt - særlig faren - (lenge) ikke takler situasjonen.
Det er alvorlige tema det handler om, men Jägerfeld lar Måns fortelle med humor.

Vigmostad & Bjørke, 2018
(lenke til Tanum)

Og nettopp humor er det en del av i den sprø fortellinga Edvin Eek og ordensmannen. Sigmund Falch har bred erfaring med humor for voksne: morsomme TV-serier (som Side om side) og ikke minst fotografibøker (som Den slemmaste dokka i Drammen). Klarer han overgangen til barnelitteratur?

Ganske bra, syns jeg. Det er litt pratsomt og langt, og dette kan nok få noen til å falle av underveis. Men boka byr også på en masse fantasi og artige figurer.

Fortelleren Edvin oppdager en dag at veien hjem til huset hans har forsvunnet. Et besøk hos Statens Vegvesen forløper ganske så absurd, så der er det ingen hjelp å hente. Men vi lesere vet at problemet ligger hos Ordensmannen, en slags gudelignende (men menneskelig) skikkelse som holder til under Sydpolen (!) og holder styr på balansen i alt i verden. Ordensmannen har blitt lei av jobben, og stadig flere uhell og ubalanser dukker opp i verden.

Edvin er ikke av de mest eventyrlystne, han vil helst at ting bare skal være som de er, men kusina hans, S.I.V. (egentlig September Isadora Vulkan) er av en annen støpning og tøff som få. Hun bruker en magisk sopp for å komme seg til Ordensmannens verden, og Edvin føler at han må følge med. På turen i S.I.V.s scooterspor møter han ganske store utfordringer og helt særegne skikkelser som enten hjelper eller hindrer ham i jakten. Blant andre piloten Fru Flatin, eksbibliotekaren Rose Danielsen og tre trillinger som tror de er tvillinger.

Dagbladet har anmeldt boka her.