Krisevlogging, del 18 (nest nest siste?)

Jeg begynner å se slutten på vårens krisevloggprosjekt. Det har vært veldig gøy, men det er også litt jobb, og det er en grense for idéene jeg har for de ulike videoene! Og så skjer det snart noe som legger til rette for en naturlig avslutning av prosjektet. Litt som da Ronny og Tuva avsluttet "I karantene med Ronny og Tuva"-podcasten etter 17. mai.




Kanskje det blir en bokprat i en av de to siste videoene? Jeg lover ingen ting, altså!

Baksjå: april. Fortellinger, del 1

Husker du april?

Vel, det ser ut til å bli (krysser fingre!) den eneste hele måneden preget av ekstraordinære korona-tiltak i Norge og store deler av verden. Barnehage og småskolen åpnet helt mot slutten, men med strenge begrensninger. Før det hadde vi påskeferie, men uten reiser.
Det flommer over av kreative prosjekter på nett; særlig samarbeidsprosjekter som f.eks. kor og korps. En av mine favoritter på YouTube er Holderness-familien, som kan både synge og spille skuespill (særlig far i huset).
Jeg begynte også å se på kanalen til Kara og Nate, som har reist rundt i verden i tre år og faktisk ble "koronafaste" i Singapore.

Lesing i april

April ble en helt grei lesemåned. Jeg leste 3 fakta-/diskusjonsbøker, 9 skjønnlitterære bøker for voksne (av disse en diktsamling og to novellesamlinger), 2 ungdomsbøker og 1 barnebok. 

Jeg deler opp i flere innlegg og begynner med fire bøker i ulike sjangre. En diktfortelling, en fabel, en ungdomsbok og en koselig/ morsom trilogi. 

Flamme, 2019

Jeg klarer det ikke alene er den nest nyeste diktsamlinga til Kristian Bergquist (det kom en også i år). Boka er nesten som en liten roman med mange fortellende dikt om "jeg" som flytter ut i skogen i Trysil og kjenner på aleneskapet, også ensomheten. En får vite litt om hvorfor han flyttet. Han skriver om det som er i hans liv og det som har vært - om dikting, kjærlighet, foreldre som trenger hjelp. Det er ofte vondt å lese; samtidig blir en fanget inn av det han skriver om. Det er enkelt og nakent. På side 166 er diktet jeg kunne ha elska deg: 

jeg er lei
av å lete
nå vil jeg
snart bli funnet

Og på side 78 under overskriften blant mennesker, dikt 4: 

jeg oppsøker fastlegen 

for å spørre

om jeg bør

begynne

å ta

melatonin

mot den frittløpende døgnrytmen

men først lytter hun

med et stetoskop

og hører

hjelp meg

hjelp, hjelp, hjelp

jeg er her inne

hjelp meg

hjelp meg

hjelp meg

En kan lure på hvordan det har gått med "jeg" nå når samfunnet har vært nedstengt. For noen blir ensomheten sterkere. Andre får en følelse av at folk flest mer skjønner hva ensomhet og isolasjon kan være.

Gyldendal, 2019

Et hav av kjærlighet er en ungdomsroman av Tahereh Mafi. Handlingen foregår i en amerikansk by ett år etter 11. september, altså i 2002 - mens dagens tenåringer knapt var født. 
Den digitale kommunikasjonen vil virke ganske fremmed for ungdommer som leser dette i dag (det er spesisert at de bruker MSN Messenger som chatteprogram, for eksempel), og vi har et par kulturelle referanser som får fortelleren til å omtale seg selv som en "pensjonist fanget i kroppen til en skoleelev" (forfatteren var ung i samme periode, kanskje hun har lagt noe av seg selv i fortelleren?)

MEN når dette er sagt, er Et hav av kjærlighet ei veldig fin fortelling. En kommer virkelig under huden på Shirin (16), som bruker hijab (bare fordi det føles rett) på en amerikansk skole og som blir labpartner i biologi med hvite Ocean. De får følelser for hverandre.
Shirin har opplevd mengder av trakassering og flyttet mye uten å kunne danne vennskap, så hun har bygd opp et sint og mistenksomt forsvarsverk. Ocean på sin side framstår som litt naiv i troen på medmenneskene sine. Han liker Shirin og vil være med henne, så hvorfor skal han bry seg med hva folk sier? Det viser seg at motstanden blir uventet stor og at vennene, moren og skolen ikke takler det i det hele tatt.
Shirin får breake (danse breakdance) med broren og vennene hans, dette blir arenaen hun får skinne på og hvor folk kanskje kan se forbi hijaben.

Gyldendal, 2019

Isdragen er en barnebok av George R.R. Martin. I fantasysjangeren, naturlig nok, akkurat som En sang om is og ild (Game of Thrones). I motsetning til bøkene han skriver for voksne, er denne kort, lettlest, omtrent som en liten fabel. Den er vakkert illustrert av Luis Ruyo.
Vi møter vinterbarnet Adara, ei lita alvorlig jente som aldri viser følelser og som elsker frost og kulde, i motsetning til resten av familien og samfunnet. Hun lengter etter vinteren, for da kommer Isdragen, som er hennes eneste venn. De andre frykter den, hun rir på den. 

Det er krig, og fienden har mange drager. Kan Adara og Isdragen hjelpe?

Tre små venner av Kjell Aukrust leste jeg fordi Aukrust ville fylt

Cappelen, 2000 (utsolgt)

100 år i år. Nå kokte kanskje jubileet litt bort i korona?

Jeg har aldri lest bøker av Flåklypas far før, men kjenner noen av karakterene og hadde en forventning om at det skulle være trivelig, lun humor. Det var det. Men også kommentarer til samfunnet både i bygd, by og utenlands, nærmere bestemt Italia! (Det var spesielt å lese om norske turister i dette landet som nå er stengt på grunn av virusplager.)

I denne samleboka (tre bøker utgitt 1966-1977) møter vi tre venner av fortelleren: Solan, Nystumoen og Ludvig. Disse skal visstnok være typetegninger av tre sider ved fortelleren (forfatteren?) selv.
Fjøsnissen Nystumoen var et nytt bekjentskap for meg! Snill, arbeidssom (i motsetning til Solan) og blid.

I anledning jubileet har Cappelen Damm gitt ut praktboka Kjell Aukrusts verden. 

Koronavlogging, del 17

Baksjå: mars

Hvordan var mars? 

Korona.
Nedstenging og avlysing av ditt og datt.
Og: nytt vloggeprosjekt!

Lesing i mars

Selv om jeg brukte mye tid på opptak og redigering av videoer, og selv om jeg hadde en rastløshet i meg som gjorde lesekonsentrasjonen vanskelig, ble det 15 bøker. Halvparten av disse hørte til i samme serie, en spenningsserie for ungdom som jeg vlogget om her. Jeg skriver ikke mer om denne, selv om det sikkert kunne vært gjort! Masse dramatikk og karakterer en blir glad i på godt og vondt.
Flere av bøkene jeg leste handlet om familieforhold, særlig foreldre og barn. 

Fakta

Tell forlag, 2013

Høyhastighetslandet: historier fra det moderne Kina av Rolf Melheim og Morten Stensby ble gitt ut sju år før koronaviruset startet i Wuhan. Rammen rundt historiefortellingene er livet til den tidligere turistverten Rush - og de som kom før ham. Det er fascinerende å være med på hurtigtoget av hendelser som førte fram til det moderne Kina - en sosialistisk kapitaliststat. Endringene har både optimisme og vedmod ved seg. Her fra side 157:

Familiens tre hus er alle revet. Borte er også det flotte tuntreet på den store gårdsplassen, treet som ennå stod der da Rush var her første gangen. En gjørmet vei går ned en slak bakke, nedenfor det som var Zhou-familiens staselige eiendom, nå redusert til søle og ingenting.

Kagge, 2019

Mamma er trygda av Mimir Kristjansson hadde jeg hørt mye om, og fikk nå altså lest selv. Også aktualisert, både på grunn av den såkalte NAV-skandalen og alle permitteringene under korona.
Som den første boka jeg leste av Kristjansson, Frihet, likhet, Island, er dette en personlig fortelling som samtidig sier noe om større sammenhenger. Her dreier det større bildet seg om synet det norske samfunnet har på personer som mottar stønad fra det offentlige. Personlig handler det om Mimir og mor, som alltid har hatt et nært forhold, men som den voksne Mimir blir oppgitt over, flau, tar litt avstand. Hun har mottatt uføretrygd i mange år med alvorlig kreftsykdom. Er det noe galt med det?
Boka er skrevet både med sinne og humor. Her på side 108:

Anne snudde seg plutselig mot meg. Det var første gang en av dem avbrøt dialogen seg imellom. 
"Mimir, du så jobbe i avis og allting, kansje du skriva det? Hvis någen spør om uføre vil i jobb, så e svaret JA. Det vil di."
"Ja, Mimir", stemte mamma i. "Skriv det."
Skrive det? Hva hjalp det at jeg skrev om det? Folk trodde journalister hadde superkrefter, at de kunne få hva som helst til å skje bare ved å skrive noen ord om det i avisa.

  

Cappelen Damm, 2018

Kjære verden av Bana Alabed var sterk lesning, med undertittelen en syrisk jentes historie om krig og bønn om fred. Ei lita jente fra Aleppo skrev om krigen på Twitter, sa jeg til en syrisk venn av meg da jeg traff ham på butikken. Hun fortalte verden hva som skjedde. Bare syv år da krigen brøt ut!
En verdifull dokumentar hvor også Banas mor får fortelle om hvordan det var å oppleve krigen, usikkerheten, men midt i alt dette: håpet om et bedre liv for barna, om skole og framtid. 

Roman

Orkana, 2016

Nordnorsk julesalme av Hild Haaheim er en dokumentarisk roman; historien om Kirkenes og hennes egen slekt. Forfatterens bestemor Sigrid, som drev kiosk under krigen, hennes forfedre og de som kom etter. Oppbyggingen av gruvedrift. Krigen. Nedgangstider og usikkerhet. Midt i alt dette hverdagen, kjærligheten og små og store utfordringer. Haaheim fletter ofte inn sin egen skrivesituasjon, sin egen forståelse, i handlingen. Side 120:

Ingen vet hvordan det kommer til å gå. Han som skal bli faren min, sitter ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet. Snart fyller han nitten år. Han vet ikke hvor lenge krigen vil vare og hvem som vil vinne. Jeg sitter i skrivebua mi og vet hvordan det går. Jeg vet hva som hender og hvordan det ender. Krigen. Og livet. Ja, det eneste og det dyrebare livet. Jeg vil holde rundt far og stryke ham over håret.
 

Tegneserie

To av tegneseriene jeg leste i februar/mars kan like gjerne passe for voksne som for barn eller ungdommer. De er personlige fortellinger, en fra Japan og en fra et moderne USA/ Europa under 2. verdenskrig. De har hver sine særegne plott- eller fortellereffekter. Mens Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi har en magisk realisme i historien om en voksen mann som får oppleve tenårene sine på nytt - med all den voksne erfaringen i bagasjen - bruker Maus av Art Spiegelman ulike dyreslag til å beskrive personene sine. Musene er jødene som blir trakassert på grusomt vis, og en av dem var Arts egen far, som forteller historien sin til sønnen.

Minuskel, 2015

Minuskel, 2017

Begge fortellingene er rørende og gripende på hvert sitt vis. Taniguchi gav meg mest lese- og kunstglede, litt som en vakker japansk tegnefilm.
Spiegelman ga mer følelsesmessig motstand. Først og fremst fordi Spiegelman senior framstår som en ganske selvopptatt og kravstor fyr. Og gnien. Nesten som den griske jøden som ble brukt som en karikatur under nettopp krigen. Uansett, det er forferdelig å lese om hva han og de rundt ham opplevde.
Maus har også en rammefortelling hvor tegneren snakker med faren om boken han skal skrive - og en epilog...

 

Cappelen Damm, 2020

Kariba: Jungelens hemmelighet av Daniel og James Clarke er på sin side tydelig beregnet for barn og ungdom. Et fint tilskudd til alle de nye, spennende seriene som har kommet de siste årene. Historien kan minne litt om Disneys stillehavseventyr Vaiana, hvor jentehelten leter etter plassen sin i flokken og i verden og må redde alt hun er glad i, dels ved hjelp av magi.
(DISNEYFILM-SPOILER!)
Slutten minnet derimot om Frost 2, hvor grunnleggende problemer (som også her har med bruk av naturressurser å gjøre) ikke blir løst, men glattet over. Dessverre. 

Barne- og ungdomsbøker

Twinsy, 2019

Vampyrkniven av Jack Henseleit er første del av en grøssete ny spenningsserie for barn: Vargtimen. I denne boka må søsknene Hanna og Max klare seg selv på et mørkt og dystert hotell i Transilvania mens faren driver forskning. Max blir kidnappet, og storesøster Hanna må redde ham.
Selv om jeg ikke husker detaljene fra boka (og dermed har jukset litt), husker jeg at jeg ble positivt overrasket over hvor spennende denne boka var. Godt fortalt. 

Aschehoug, 2019

Jenteboka: Ellen og Ninas guide til puberteten er skrevet av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, som tidligere har gitt ut voksenboka Gleden med skjeden og som har bloggen Underlivet. De er leger, men er ikke bare innom det rent kroppslige i denne selvhjelpsboka for jenter - men også kjønnsidentitet, sosiale medier, selvbilde og så videre. De har innhentet informasjon fra andre eksperter og henvender seg til barn og ungdom på en naturlig måte.

Skal vi prøve å oppsummere februar?

Før korona drev jeg med noe som heter blogging. Ikke så ofte, men av og til. Skrev i stedet for å prate på video. Og leste!
Her er en liten oppsummering av den siste "normale" måneden dette semesteret. 

Hvordan var februar for Lesehesten fra Sørlandet?

• Melodi Grand Prix (men fikk heller ikke stemt i første del av finalen... nå virker dette som en veldig, veldig liten ting.) 
• Snø, masse snø - ikke mesteparten akkurat der jeg bor, men i fjellet en times tid unna gikk det jo ras på Bergensbanen. En forfatter som skulle ha skrivekurs for ungdomsskoleelever her måtte utsette kurset (det endte med at han kom bare få dager før både et nytt ras og korona-stenging!
• Så blant annet Tunnelen på kino, som virket farlig relevant fordi den også foregår i vinterfjellet! 
• Holdt meg frisk! Anløp til forkjølelse ble kvalt med litt hvitløk og varm drikke. 

Hvordan var lese-februar?

En oversikt over 9 bøker jeg anbefalte
i en ganske så populær Facebook-utfordring.

Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 2 romaner (1 krim), 1 diktbok, 6 tegneserier, | ungdomsbok og 13 barnebøker; det vil si 24 bøker til sammen. Alle var mine egne eller lånt på biblioteket.

Blant forfatterne var det 9 norske, 1 tysker, 1 svenske, 2 australiere, 1 japaner, 1 japanskamerikaner, 2 fransker (tror jeg!), pluss en italiensk og en belgisk illustratør. Med to unntak har jeg altså holdt meg til Europa. 11 menn og 9 damer lagde bøkene jeg leste.

Kort og godt om februarbøkene

Manifest, 2015

Den første faktaboka, Hvem skal eie Norge? av Knut Gjerseth Olsen, tar for seg eierskapet til norske naturressurser: olje, mineraler, skog, fisk og vannkraft. Faktisk er tanken om nasjonalt eierskap ganske så ny i Norge. Og er den på vei ut? Veldig interessante spørsmål.

Jeg bor i en vannkraftkommune som tjener på lokalt eierskap, så jeg syns det er vanskelig å ta stilling til den aktuelle saken om hjemfall (nasjonalisering) av kraft. Men jeg blir i alle fall urolig av mulighetene for at norske naturressurser kjøpes opp av utenlandske investorer og firma. Når noe vi er helt avhengige av for å overleve, blir en kapital å tjene penger på og investere i, må vi ha muligheten til å sette grenser. 
Boka er fem år gammel, og det har nok skjedd saker og ting i Norge siden da.

Kanskje det fins oppdateringer i to av fjorårets bøker om henholdsvis ny- og markedsliberalisme? Det er nok nå av Linn Stalsberg og Markedsfundamentalismen av Trond Hofvind m.fl.

Humanist forlag, 2017

Abort: en etisk argumentasjon av Berit Austveg leste jeg for å få et faglig grunnlag til omtalen min av forlagsgaven Oppdrag abort (en ungdomsroman lest i januar, ikke enda omtalt). Ei nyttig bok å lese for å få en oversikt over både lovgivning rundt om i verden (og i Norge) og en drøfting rundt etiske spørsmål. Både medisinske og religiøse synspunkt er nevnt. - Visste du at jødene ikke tror at et foster har sjel, som en del kristne tror?
Før jeg leste Austvegs bok, hadde jeg ikke tenkt på hvor praktisk vanskelig det kan være å få utført abort også i Norge (blant annet pga avstander). Jeg ante ingenting om den overveldende andelen helsepersonell som - for ikke lenge siden - reserverte seg mot å utføre aborter på regionsykehuset i området jeg vokste opp i. Noe som heldigvis aldri hadde en betydning for meg personlig.

Samlaget, 2019

Jeg leste Rapportar frå havet: loggdikt av Hildegunn Dale. Ifølge et nettkurs jeg nylig tok om lyrikk, ligger dikt nærmere sakprosa enn litterær prosa. Det er denne diktsamlinga et prakteksempel på. Jeg ble sittende med Google Maps ved siden av meg for å sjekke de ulike stedene Dale nevner at hun og familien seiler innom med seilbåten sin på ferden rundt de europeiske kystene.
Det gjorde nok sitt til at jeg ikke helt klarte å nyte lyrikken. Men jeg ble fascinert av denne turen, som en kanskje skulle turt å ta selv en gang?

Vigmostad & Bjørke, 2019

Så leste jeg et par romaner. Ritualer av Kristin Hauge var fin lesning, jeg kom personene tett innpå livet: to godt voksne, skilte foreldre, og datteren deres, som litt for sent er klar for å se på familiens fortid og hjemmet med nye øyne. Alle tre opplever ulike former for kriser, men klarer de å møtes i dette og virkelig se hverandre?

Krattlandet av Chris Hammer var månedens krim. Ofte skuffer krimbøker meg; de blir blodløse og har for lettvinte løsninger. Men denne falt virkelig i smak. Hovedpersonen er journalist og reiser til en tørkerammet og nesten fraflyttet australsk småby for å oppklare et mysterium rundt en prest som grep til våpen året før. Bit for bit pusler han sammen et bilde av hvorfor dette skjedde, og flere av innbyggerne i byen viser seg å ha hemmeligheter - sammen med visse maktpersoner. Mye av sjarmen med denne boka ligger i beskrivelsen av tørken, av småbyen og av personene en møter. Det er en viss spenning og framdrift i boka som aldri blir heseblesende. 

Barnebøker (og ei ungdomsbok)

Februar var en litt ekstrem lesemåned på barnebokfronten.
Jeg tok blant annet for meg hele Aurora-serien til Anne-Cath. Vestly (som jo ville vært 100 år i år). Sju bøker med mange gullkorn! Facebook-profilen mine gikk varm med sitater, for eksempel dette:

"Er jeg snill?" sa Aurora og så spent på pappa. 
Pappa så forundret på henne. 
"Er jeg slem da?" sa Aurora og så helt vettskremt ut.
"Neimen, Aurora," sa pappa. "Du er et lite menneske." 
(Aurora i Holland, s. 39)


Og dette:

"Je tør itte, men je gjør det likevæl," sa mormor, "og da vil je jinne gå fysst,
for ellers miste je motet." 
(Aurora fra Fabelvik, s. 53)

Gyldendal, 1.utg. 1966 

Jeg har aldri hatt noe nært forhold til Vestlys fortellinger i bokform, og dette var et forsøk på å bøte på det. Tror jeg traff et riktig valg om serie; Aurora ble jeg iallfall glad i. Og pappaen hennes. Selv om mye av synsvinkelen ligger hos Aurora, føles det som om det er pappa som er hovedpersonen. (Er det bare fordi jeg som leser det, er voksen?)


Auroras pappa lærer altså å kjøre bil, selv om han er livredd. Han sjonglerer barnepass (sammen med Aurora) med doktoravhandlinger. Lager kakelotteri på Tirilltoppen for å motvirke fiendskap mellom blokkene når bærbuskene blir plyndret. Holder pianokonsert. Blir lærer i Lofoten og inviterer hele klassen med hjem på middag for å vise fram likestilling i praksis. Og ikke minst er han en lyttende og veldig forståelsesfull pappa.
Her har vi en fint fungerende familie som tar de fleste utfordringer med godt humør og ser løsninger der andre ville sett problemer. Disse kunne en gjerne hatt med seg under koronakrisen!

Og vi møter ei jente, Aurora, som har et våkent øye for de sprø forskjellene i samfunnet og er seg bevisst det barn lærer av fordommer fra voksne. Ofte ser foreldrene det gjennom leken når Aurora aper etter personer de har møtt, om kvelden før de skal legge seg.
TAKK, Anne-Cath. 

I februar leste jeg også Momo av Michael Ende på nytt, en tidløs fabel om tiden og om hvor viktig det å lytte til hverandre, bruke tid sammen og fortelle hverandre historier.

Gyldendal, 1988 (denne utg. 2018)

Og jeg fikk endelig fortært fortsettelsen på Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl: Charlie og den store glassheisen. Charlie og familien havner ved en feiltakelse i verdensrommet sammen med Willy Wonka, hvor de blant annet kobler seg til en romstasjon og oppdager noen farlige romvesener som vil ta over jorden. Ute i rommet er de overvåket av ingen ringere enn den amerikanske presidenten og hans stab. Presidenten er litt barnslig og ikke altfor opplyst, men heldigvis også godlynt og ikke av de mest militære (til beste for både Charlie og gjengen og sitt eget land, tenker jo jeg).
Når jeg leser disse bøkene, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om Wonka er godlynt og splitter pine gæren eller en narsissistisk kjeltring. Kanskje han er alt det!

Gyldendal, 2019

Jeg leste flere barnebøker om barn som opplever det magiske, mystiske.

Morkhel, helten i den nye barneboka Gresshoppens sang av Julia Kahrs, finner ut at hun kan snakke med dyr og havner på et "sanatorium" sammen med andre barn med overnaturlige evner. De må avsløre og overliste et snakkende ekorn med skumle planer.

Aschehoug, 2019

I Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad er det tenåringsjenta Ellen som må ordne opp når moren forsvinner i lengre tid og lillebroren får stadig sterkere anfall. Familien bor sammen med en flokk flaggermus, og disse har noe med både morens årvisse forsvinning og lillebrorens sykdom å gjøre. Men hva?
Denne boka er - i pakt med en eldre målgruppe - tøffere og mer kompleks enn Gresshoppens sang. Men de har noe felles i det at de tematiserer hva som er normalt og unormalt, og de har et mysterium som må løses med mye som står på spill.
Boka ser også ut til å fenge ungdommer, ifølge Uprisen.no. 

Ninja-serien til Anh Do (australsk forfatter med vietnamesisk Superbestemor! Nelsons bestemor er ei skikkelig tøff dame som har sprø, men virkningsfulle oppfinnelser i bakhånd til Nelsons kamp mot farens onde tvilling.

Aschehoug, 2019

bakgrunn) handler også om annerledeshet, men er mer humoristiske og gjennomillustrerte bøker som kan passe godt for tegneserie- og dagbokfansen på barnetrinnet.
Hovedpersonen Nelson får ninjakrefter på tiårsdagen sin, men må lære å bruke dem på en målrettet måte. Den som lærer ham opp, er bestemor, som får meg til å tenke på en serie jeg så på Sommer-TV for mange år siden, Superbestemor!

Gloria forlag, 2019

Så leste jeg ei realistisk spenningsbok for barn, Tåkedis av Frode Eie Larsen og Dag Otto Lauritzen. Sistnevnte har vært konkurransesyklist, og dermed er det naturlig at hovedpersonen Hannah også driver med sykling. Faren, tilfeldigvis også skjærgårdsbyens politisjef, er treneren hennes.
Hannah og kameraten Einar må oppklare et mysterium rundt en forsvunnet politiker. Mannen som forsvant var sterk motstander av en gigantisk utbygging i den lille skjærgårdsbyen. Noe som får meg til å assosiere til ting jeg har lest om korrupsjon i enkelte kyst-kommunestyrer på Sørøstlandet.
Det er ikke veldig overraskende hvor skylden ligger, men det er heller ikke så uvanlig i spenningsbøker for barn. Jeg syns boka var spennende oppbygd, og den vil sikkert fenge målgruppa. Tåkedis er første bok i serien Mot og mysterier.

Mangschou, 2019

Jeg elsket dystopiserien til Sofia Nordin, som jeg skrev om for noen år siden. Alt skal brenne er en ganske annen bok, hverdagsrealisme. Samtidig er det visse likheter: jenter i hovedrollene, og de har et vennskap som utfordrer grenser. Her med en aktuell vri: miljøengasjement. Fortelleren er hun som gjerne dalter etter sin mer engasjerte og grenseløse venninne. Men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å tåle måten venninnen behandler henne på og kravene hun stiller. Så dette er et sterkt, men også skjevfordelt vennskap.
Boka begynner in medias res, midt i en dramatisk scene, før handlingene som ledet opp til denne gradvis blir avdekket.

Vigmostad & Bjørke, 2020

Tegneserier

Jeg leste starten på den nye fantasyserien Nikoline: Kryptozoologi for begynnere av Sylvia Douyé og Paola Antista. Hovedpersonen Nikoline og noen andre barn går på en magiskole hvor de skal lære seg å kjenne magiske dyr og egne krefter. Skumle ting skjer i og utenfor skolen, barn forsvinner.
Denne har en mørkere tone enn flere andre tegneserier jeg har lest i samme format, så den vil kunne fenge barn ganske langt oppi alder.   

Enda mørkere er jo Alene-serien av Gazotti og Vehlmann. I februar leste jeg de (foreløpig) siste bøkene i denne serien. Her er barna ikke bare alene, de kan ikke engang stole fullt og fast på andre barn eller på hverandre. Og selv om det også skjer farlige ting rent fysisk, vil jeg si at det er denne følelsesmessige usikkerheten som er verst både for barna og meg som leser!
Her skrev jeg om bok nummer 1.

Til slutt leste jeg foreløpig siste bok i den populære Amuletten-serien: Supernova av Kazu Kibuishi. Det skal komme ei bok til, den er det mange som lengter etter! Og akkurat som i flere andre fantasyserier, må en hovedperson kjempe mot en magisk kraft som vil bruke helten til sitt formål.

God 1. mai! 16. del av krisevloggen

Jeg har aldri gått i 1. mai-tog. Denne dagen har, flaut å skrive det, betydd lite for meg. Men nå har jeg skjønt hvor heldig jeg er som har en jobb å gå til som gir meg noe verdifullt utover det rent økonomiske.



Ellers på fridagen leser jeg litt tegneserier, som en snikstart på tegneseriedagen i morgen! Snek meg nettopp inn på biblioteket for å hente bok 5-9 i mangaserien Maximum Ride. Har ikke helt bestemt meg for om jeg liker den, men det må jo være ett eller annet som fenger.

God helg!