Juni: baksjå (voksenbøker)

Hva skjedde i juni? 

Juni var siste innspurt på jobb før ferien. Jeg har i flere år nå tatt ferie fra den siste uka i juni. Bildet her er fra hjemturen, hvor jeg for en gangs skyld stakk innom det "andre" Lyngdal (i Numedal i stedet for Sørlandet).
Før det fikk jeg med meg en flott konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes - aldri hørt dem live før! Et nytt virtuelt korprosjekt jeg var med på ble publisert (du kan se og høre Happy Ending her), og jeg hadde en fredelig sankthans hjemme med ei venninne. 

Lesing i juni 

Jeg leste 16 bøker i måneden, godt fordelt mellom målgrupper, sjangre og formater. Flere av dem var virkelig gode leseropplevelser! Jeg holdt meg stort sett til norske forfattere og forhold, men var også innom to britiske romanserier, en japansk tegneserie og en nederlandsk mulig barnebokklassiker. 
Jeg skrev om barne- og ungdomsbøkene i dette innlegget, så her er noen ord om resten. 

Fakta

Norsk kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert (Kagge, 2021) var en grundig og samtidig lett tilgjengelig framstilling av norske damer de siste 150 årene. Noen hadde jeg hørt og lest om før, men mange var ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri hørt om Bokken Lasson, søstera til den mer kjente Oda Krogh (som er Oda i sangen "Sommernatt ved fjorden"!) Bokken var en aktiv vise- og kabaretsanger som faktisk startet Norges første kabaretscene Chat Noir i Oslo. 
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Boka er en av flere nyere historiebøker fra Kagge på 200 sider. Du kan også oppdatere deg på USA, Midtøsten, Kina, Bibelen - og generell norsk historie. 

Forhandle med virkeligheten av Erlend Loe (Cappelen Damm, 2020) leste jeg også. Her er deler av forlagsomtalen: 

"Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst (...)  Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping."

 Og på bildet ser du min reaksjon på Instagram: 

Vi utvikler oss når vi prøver noe nytt og litt skummelt. Det har Erlend Loe gjort og inspirerer leseren i samme slengen. Jeg får NESTEN lyst til å kjøpe enhjulssykkel selv. Eller noe annet sprøtt, men likevel logisk.  

Reven: portrett av et villdyr av Anders Tjernshaugen (Kagge 2021) er ei veldig fin bok som blant annet forteller hvordan reven både ligner på katten og hunden. Og omslaget...nydelig! 

Forlagsomtale:
"Reven er et fengslende portrett som bringer leseren tett på et av verdens mest myteomspunne dyr. I denne boka får du fantastiske naturskildringer av reven ute i naturen, og også et dypdykk ned i litteraturen, forskningen og historien for å vise hvordan vi har forsøkt å jakte på og temme det fascinerende rovdyret."

Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er av Magnus Helgerud (ebok, Aschehoug 2018 ) er ei bok om turisme og turister. Den er ikke så episodisk og slentrende som Knytta til hytta (som jeg skrev om her), men den inneholder også forfatterens egne erfaringer og personlige betraktninger i tillegg til interessante fakta. 

Romaner

Cappelen Damm, 
2018

Jeg fortsatte med serien De syv søstre av Lucinda Riley (i måneden da forfatteren døde) og leste Stormens søster, Skyggesøsteren og Perlesøsteren. Romanene foregår både i Europa og i Oseania (bok 4, New Zealand og Australia). 

Det jeg virkelig liker med serien, er reisene mellom ulike deler av verden og idéen om at de adopterte kvinnene må finne ut hvor de kommer fra biologisk. Det er også en viss livsvisdom her, blant annet om familiebånd og vennskap, selv om det er pakket inn i "dame med ryggen til"-formatet og bøkene ikke nødvendigvis byr på de store overraskelsene. Trivelig lesning, rett og slett. Og ekstra artig med bok 2, som beveger seg til og fra og i Norge. En av søstrene bosetter seg utenfor Bergen, intet mindre! 

 

Tegneserier 

No Comprendo Press, 
2021

O, bli hos meg er Lene Asks nyeste tegneserieprosjekt. Temaet er livet og skjebnen til misjonærbarna, først og fremst i Norge, og innholdet er bygd på intervjuer med enkeltpersoner som har villet fortelle sin historie. I tillegg er det innslag av norsk misjonshistorie. 

Teksten er veldig nøktern og kortfattet. Innholdet er på sin side ofte trist. Mange misjonærbarn helt opp til moderne tid opplevde å bli sendt på internatskoler (eller gå på skole alene i Norge) mens foreldrene fulgte "Guds kall" om å spre det glade budskapet om frelse i nye land. Mange hadde veldig lite kontakt med foreldrene, og det var heller ingen selvfølge at andre voksenpersoner viste omsorg for dem. Noen opplevde overgrep. Og så var det en overgang for de som hadde vokst opp i misjonslandet og siden kom til Norge. Hvor hørte de til, hvem var de? Hvem kunne de stole på? 

Buddha av Osamu Tezuka kom opprinnelig ut i 1972-1983 i åtte bind. Bare de fire første ble oversatt til norsk (Gyldendal 2007-2009).  Store norske leksikon kaller Buddha-serien for "et lappeteppe av dyp alvor, fjærlett humor, alvorlig filosofi og halsbrekkende action". Og det kan jeg skrive under på etter å ha lest de to første bindene.

Tezuka er blitt kalt Japans svar på Walt Disney og hadde stor innflytelse på manga- og animeindustrien.

Baksjå for mai

Hva skjedde i mai? 

Elveflora i Ål. 

• Innspilling av ny virtuell korvideo som nå er lagt ut: Happy Ending (arrangert av Stefan Wyatt). 15-16 stemmer, og jeg har for en gangs skyld fått den dypeste damestemmen (som ikke var veldig dyp denne gangen).
• Årets første bad, i elva. Starten var kald, men det tok seg fort opp!
• Eurovision Song Contest - og andre feiringer! Var så heldig at jeg hadde ei venninne på besøk som jeg kunne dele feiringa med.
  Jeg heiet særlig på Island, men stemte som vanlig på flere. Ingen skilte seg ut som klare vinnere for meg; det måtte kanskje være Sveits med Tout l'universe?  

Lesing i mai

Jeg leste ikke mye i mai, men det jeg leste, gjorde inntrykk. Gode leseropplevelser, slik en lesemåned skal være. Fin blanding av norsk og oversatt (og engelsk), fra innland og utland og i ulike sjangre.  

Aschehoug, 2016

Faglitteratur og memoarer

 Min venn pingvinen av Tom Michell er en memoar fra Argentina i 1975, i en periode med mye politisk og økonomisk uro i landet. Tom arbeider ett år som lærer på en privatskole, og på en ferie finner han en overlevende pingvin fra en oljeulykke i nabolandet. Han tar den etter litt om og men med seg tilbake til skolen, hvor den snart finner seg godt til rette. Og ikke bare det: den blir en maskot, en inspirator og en venn å fortelle ting til for barn og voksne den møter. Blant annet en sjenert gutt som viser seg å være en storsvømmer. Søt og tankevekkende historie. 

 

Aschehoug, 2020

Om tiden og vannet av Andri Snær Magnason  

Denne boka måtte jeg kjøpe for å ha noe å notere i, etter det første lånet på biblioteket. Anbefales varmt!

Den minner meg litt om Per Espen Stoknes si bok om global oppvarming (lest i 2018) i det at den prøver på en ny inngang til dette temaet. 

Det Magnason kan og også bruker i kampen for naturen og mot natur- og klimaødeleggelser, er fortellinger. For det er de som berører mennesker, som kanskje kan få oss til å snu og satse. 
Fortellingen om mennesker rundt oss som har opplevd natur og landskap som ikke fins lengre. Fortellingen om de som føler på endringene på kroppen, som folket og landet til Dalai Lama. 
Og de virkelig gamle fortellingene om ei norrøn sagnku som kanskje er inspirert av myter fra Himalaya...

Landet Magnason skriver fra, er landet med breene. Men de forsvinner raskt. Og vakre daler legges under vann for å lage strøm til aluminiumsfabrikker. På Island har ikke naturen hatt noen iboende verdi for de som sitter med makten, og kanskje litt for lite for folk flest. En må argumentere med turisme, med økonomisk potensiale. Men det er som han skriver: 

Økonomisk vekst skiller ikke mellom bærekraftig og ikke bærekraftig. Det er som om vi ikke skulle gjøre forskjell på det å bli sterkere i forhold til det å bli tykkere, eller se forskjell på et barns vekst i mors mage og en svulst.

Cappelen Damm, 2015

Underveis: vandringer i et landskap av tro og tvil av Inge Eidsvåg

Denne boka trengte jeg også tid på å fordøye, den ga meg mye.
Her henter jeg et sammendrag fra forlaget: 

Hvis noen for 60 år siden hadde spurt Inge Eidsvåg om hans tro, ville svaret ha vært enkelt. Når han blir spurt i dag, blir blikket flakkende og stemmen usikker. Hva tror han egentlig på? Er det noe igjen av barnetroen? Og hva betyr religion i sekulariseringens tidsalder? Dette er verken et anklageskrift eller et kampskrift. Underveis handler om en livssynsreise som har vart i mer enn seksti år.

Skjønnlitteratur

Hekneveven av Lars Mytting er fortsettelsen på Søsterklokkene, som jeg skrev om i apriloppsummeringa. Det er vanskelig å skrive om handlingen uten å avsløre viktige deler av førsteboka, men jeg skal prøve. 

Gyldendal, 2020

Vi er rett etter århundreskiftet (1903) i Norge, og det har gått vel tjue år siden slutten på Søsterklokkene. To brødre har vokst opp, to som etter sagnet skal gjenfinne klokka som forsvant. Den ene bor fremdeles i bygda, men har ikke blitt godtatt av slekta si og vokser opp som husmannsgutt. Presten Kai Schweigaard kjenner et særlig ansvar for ham og lærer ham om mye han tradisjonelt sett ikke har bruk for. Men det gjør Jehans til en som ser etter nye løsninger og muligheter. En dag møter han en britisk jevnaldring som føles merkelig kjent, og verdenen åpner seg enda mer. Eller?
Jehans vil også hevne seg på onkelen som har behandlet ham så dårlig. Kommer hevnen i veien for ei god utvikling for ham og kona han har fått? 

Presten selv leter etter den mytiske hekneveven som skal beskrive endetiden og kanskje hvordan han selv vil dø. Vil han klare å bøte på det han har gjort galt?

-Jeg ble ikke like fenget av denne boka som den første. Den er ikke så episk i innhold og form. Det som virkelig holdt meg fast til permene, var ønsket om å finne ut hvordan det gikk med alle menneskene, og kanskje særlig Kai Schweigaard. Og den viser mye av hvordan teknologisk utvikling kan forandre ei bygd og menneskeliv. 

----

Quirk Books, 2020

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires av Grady Hendrix hørte jeg på lydbok i den engelske bibliotek-appen Libby. Den var intens, fascinerende og tidvis utrolig frustrerende. 

Settingen er en liten sørstatsby på 90-tallet, hvor en liten flokk med husmødre leser grøsser- og krimbøker og en dag får mer spenning enn de hadde bedt om, i det virkelige livet. Spørsmålet er hva de selv (med hovedpersonen Patricia i spissen) kan stille opp med i møte med et sjarmerende monster som har forført det lokale samfunnet og til og med deres egne barn og ektemenn. Midt i boka føltes det meste ganske håpløst. Jeg skrev dette på Instagram: 

Jeg tror aldri jeg har vært så sint på noen som under lyttinga til denne lydboka. Og det er ikke den mulige vampyren jeg blir sint på, men den overbærende ektemannen og resten av den patriarkalske sørstats-småbykulturen vi møter... 

----

Blindsone er den nyeste ungdomsboka til Anders Totland. Denne forfatteren er ikke redd for å ta for seg tøffe tema, og her er det snakk om ville russefester. Fra forlagsomtalen: 

Gyldendal, 2021

For Sanne er det berre ein ting som gjeld: kjærasten Henrik. Det er dei to mot verda.
Så nærmar russefesten seg, og Sanne blir overraska når Henrik plutseleg vil dra dit. Han har då ikkje vore oppteken av sånn før? Sanne vil ikkje vera klengete, men når ho anar ein sjanse til å bli med på festen og halda eit auge med Henrik, grip ho han.
(...) ei historie om altoppslukande kjærleik, å mista seg sjølv, og å finna seg att.

----

Cappelen Damm, 2021

Den sorte bruden av Anne Elvedal gir oss forhistorien til førsteboka i serien Dødens spill, som jeg skrev om her. To personer som er omtalt der, er hovedpersoner her. Jeg har glemt det meste av handlingen, men det betyr ikke at boka ikke var god. Den var slukeverdig. Jeg tror du vil kunne lese denne også før Dødens spill. Omtale fra forlaget:  

Helenes fostersøster forsvinner sporløst på vei hjem fra butikken. Da Helene får vite at søsteren skal ha prøvd et åndebrett kvelden før hun forsvant, trosser hun advarselen om å aldri ta i bruk sine evner til å kommunisere med døde. Mørke krefter settes i gang og Helene dras inn i et spill hun ikke har kontroll over.

SolumBokvennen, 2021

Heaven av Mieko Kawakami er noe så sjeldent som en japansk ungdomsroman oversatt til norsk. Synsvinkelen ligger hos en ung gutt som blir mobbet på utspekulert og brutalt vs. Han blir kjent med ei jente som kanskje er et mer tydelig mobbeoffer: hun insisterer på å slurve med hygienen. Hvorfor? 
Gutten og jenta blir venner, men i skjul. For hva kan mobberne gjøre hvis de finner dem sammen? 
Har ikke mobberne, eller de som bare ser på, noen samvittighet?  
Deler av denne romanen minnet meg om den kompromissløse Ingenting av Janne Teller. Vær forberedt på sterke scener. 

Fra Instagram: 
Mobbes unger i Japan også? Jada, dessverre. Men hvorfor? Bare fordi mobberen kan, eller plutselig får lyst? Denne boka var fysisk vond å lese. Og underlig passende sett ved siden av musikkvideoen til eurovision-håpet vårt TIX. Til og med tittelen stemmer... Er nok ikke for alle, men verdt tida di. 

Aschehoug, 2021

Drømmeprinsen av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen er bok 2 i den kjempepopulære serien Halve kongeriket. Jeg har lest førsteboka, men ser at jeg ikke har blogget om den. Det går an å lese bøkene hver for seg, men det er nok en fordel å lese denne sist.
Premisset i serien er at Norge har et kongelig søskenpar som går på en skole i Oslo og - trass i det priviligerte og overvåkede livet - opplever ganske vanlige tenåringsdilemmaer. I Arvingen møtte vi ei vanlig jente som forelsket seg i prinsen; her får vi historien om prinsessa. Fra forlagsomtalen: 

Prinsesse Margrethe sliter etter at skoleballets nachspiel endte dramatisk på sykehus. Hva som faktisk skjedde den natta, tør hun ikke fortelle noen. Når både tvillingbroren og resten av familien svikter i kjølevannet av pandemien, tårner problemene seg opp. Hadde hun bare hatt en kjæreste å dele alt med! Men en kongelig 17-åring kan vel ikke bli sammen med hvem som helst?
Drømmeprinsen er en moderne kjærlighetshistorie om å miste kontrollen og finne seg selv - og om at ekte prinsesser også må kysse mange frosker.

Litt som oss (fakta og funderinger om grisen)

Spartacus, 2020

Jeg er født i 1977. Som liten husker jeg at jeg hørte en eldre mann fortelle historier fra barndommen sin på radio. Det var Lauritz Johnson, best kjent som Onkel Lauritz fra Barnetimen i NRK. 

Én historie jeg husker ekstra godt (gjengitt i Pannekakelua og andre historier), var den om hvordan hans egen kjære gris, som de hadde hatt på gården, plutselig en dag skulle spises som julemiddag. Den sorgen og forskrekkelsen han følte på da, kunne jeg levende forestille meg. Spise kjælegrisen? Da kom livets realiteter for en dag. 

Dette er lenge siden. I flere tiår har grisen vært noe vi aldri ser annet enn som dødt, oppskåret og tilberedt kjøtt i butikken. Det at svineindustrien kan ale opp griser i mengder på liten plass og med kort levetid før slakting, gir oss lave priser på kjøttet vi kjøper. Og det er vel det vi vil ha?

Jeg har nylig lest Litt som oss: en fortelling om grisen av Kristoffer Hatteland Endresen. Det var lærerik, fargerik og fascinerende lesning.

Litt som oss er på den ene siden ei fagbok med masse informasjon om dyret sus scrofa domesticus - historie, anatomi, kultur, genetikk, sosiologi, teknikk og medisin... presentert på en lettfattelig måte. 

Noe er søtt og fascinerende, som forsøkene med griser som spiller dataspill (de kan også få abstinenser!).
Noe er grusomt og frastøtende, som beskrivelser av offentlige henginger av griser i menneskeklær (eller dyrebordeller i Danmark. Dyresex var faktisk lovlig i Norge fra 1973 til 2010!)
Noe er mat for tanken; hvorfor ble det forbudt å spise svin i jødedom og islam?
Ellers får vi mer nøytrale fakta om hvor grisen kom fra, hvordan dagens slaktegris ble som den ble og om hvorfor griseinnvoller kan brukes i medisinske øvelser. Og er dette dyret egentlig så intelligent? Forfatteren løfter nå og da blikket opp fra selve grisen og setter den inn i større sammenhenger, uten at det blir for vidt.  

Men samtidig har vi ei personlig rammefortelling rundt. Det er historien om forfatteren fra Oslo som reiser tilbake til området han vokste opp i (Jæren) for å bli bedre kjent med en svinefarm, grisene og de som jobber der. Han følger et kull med grisunger de få månedene de bruker på å oppnå slaktevekt. Begynner i det små når grisene enda kan (forsøksvis) koses med, men blir etter hvert med i stellet som blir mer og mer krevende og ubehagelig - og farlig. 

Grisene blir store, og noen blir aggressive - eller desperate? Andre ligger apatiske uten å bevege seg. På ett tidspunkt merker Kristoffer at avskyen og den følelsesmessige avstanden til beistene har tatt over for empatien og den positive interessen. Er det dét som må til for at han skal klare å sende dem til slakt?  

Denne boka er et forsøk på en balansert framstilling av husdyrindustrien. Endresen viser blant annet hvordan svinefarmer i Norge driver på en forsvarlig og etisk måte sammenlignet med det som skjer i en del andre land.
Men det fins mange argumenter mot denne typen industri, særlig internasjonalt. Det samlebånd-aktige oppdrettet, særlig med svin og kylling, legger ikke opp til god dyrevelferd. På den andre siden er "vegetarianerne" storfe og sau større utslippere av klimagasser (husdyr er i verdensmålestokk like store syndere som transportsektoren!). Så har vi det verdensvide overforbruket av antibiotika for raskere vekst, som fører til multiresistente bakterier. 

Og a propos: svinet har vist seg å være et viktig ledd i spredningen av sykdommer mellom dyr og mennesker, som vi blant annet fikk se under svineinfluensaen i 2009. Boka er så ny at til og med Kinas håndtering av den afrikanske svinepesten i 2018 - som utryddet halvparten av landets griser (det har jeg merkelig nok ikke fått med meg!) - er satt i sammenheng med håndteringen av det nye koronaviruset.  

Fins det en vei ut av elendigheten? Uten at vi må bli fullblods vegetarianere, alle?
For visstnok har menneskene tjent på å bli "generalister" i matveien.

Høst (og hest) hos Lesehesten fra Sørlandet

Jammen har det ikke blitt både høst og antydninger til vinter her i Hallingdal. Ukene etter sommeren har vært en uvanlig travel periode for meg: innflytting i nytt biblioteklokale på jobben og diverse prosjekter, i tillegg til en del fritidsverv. Nå sist helg var jeg reiseleder for en gjeng damer som så og hørte Sound of Music på Folketeateret i Oslo (anbefales!). Et typisk eksempel på trivelige aktiviteter som likevel krever en del omtanke og som hoper seg opp.

Men hva gjør Sørlandslesehesten så når hun skal hvile ut mellom slagene, hente seg inn? Ofte blir det nok litt surfing på mobilen, filmtitting eller pleiing av min nye musikalske hobby som jeg har lyst til å fortelle mer om i en video ("Lesehesten fra Sørlandet leser sangtekster"!). Altså ikke direkte leserelaterte aktiviteter. MEN når jeg kjenner at skjermen blir for slitsom eller jeg rett og slett har funnet ei bok jeg virkelig blir tent av, da blir det lesing.

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2019

Eller det kan bli lytting til lydbok. For tida hører jeg på den nye boka til Maja Lunde, Przewalskis hest. Flere ulike innlesere; jeg får et inntrykk av at et par kvinnelige innlesere rent aldersmessig burde byttet plass, men alle leser bra. Og boka er godt skrevet, som de to første (Bienes historie og Blå). Et stykke uti dukker det opp en biperson som jeg raskt skjønte hadde en sammenheng med andreboka; det er spennende. Vil ikke røpe noe. (Hvordan gikk det med...?) 

Jeg syns Lunde skildrer landskap og ulike scener på en levende måte. De ulike fortellerne forteller i jeg-form, så det virker personlig og nært. Fortellerne har alle havnet i ekstreme situasjoner. Eva og tenåringsdatteren Isa på en gård i et dystopisk, regnvått Norge (2064, men værmessig realistisk akkurat nå!) der strømmen svikter og den sterkestes rett har begynt å rå. Mikhail og Karin på ekspedisjoner til det værharde mongolske slettelandet for å henholdsvis fange (i 1881) eller sette ut igjen (i 1992) urhester, takier. Innimellom får en innblikk i hvordan utviklingen i vår del av verden kan ha vært fram mot framtidsdelen, altså de neste 40 årene.

Bøkene i trilogien har en genial oppbygning. Fortid og fremtid møtes og får oss til å spørre: hva er det vi gjør i dag som kan gi oss den framtiden? Kan vi unngå det?

Hester er helt sentrale for denne boka. Det hender at jeg (som trass i tittelen på bloggen aldri har vært særlig hestegal) syns det kan bli for detaljert - beskrivelsen av kroppene, genetikken, væremåten. Men samtidig glir jeg inn i fortellernes fascinasjon for disse vesenene, jeg identifiserer meg stadig mer med disse dyrevennene som i ulik grad liker dyr mer enn mennesker. Og så tar jeg meg i å tenke "ser du ikke hva du gjør?" når en av personene oppfører seg helt bak mål mot en person de er glad i. Ømhet og frihetstrang kjemper om plassen hos flere. Samtidig innser jeg at jeg kunne fått noen store overraskelser hvis jeg hadde blitt satt på liknende ekstreme prøver.

Jeg får inntrykk av at ett prosjekt i denne boka er å stille spørsmålet: Hvilke prioriteringer gjør vi i en krise? Hva er viktigst å ta vare på hvis vi må velge? Det og de som er utryddingstruet eller det og de som er nyttige for vår egen overlevelse?

Så blir det spennende å se om Lunde overrasker meg mot slutten.

Jeg har også lest en del bøker i høst, både i papir- og ebokformat. Mye bra og noe mer forglemmelig. Alt er samvittighetsfullt ført opp på Lest i 2019-lista, så får vi se om det blir flere innlegg snart.

Om hun som kom

Aschehoug, 2017

Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.  

Barnebøker om høsten, del 3 (illustrerte bøker)

QlturRebus, 2017

Forsvinningen av Gazzotti Vehlmann er en tegneseriedystopi for barn og første bok i serien Alene; oversatt fra fransk av Britt Schjøth-Iversen.

Boka forteller om fem barn som egentlig bare har det til felles at de bor i en fransk by. De blir igjen alene når alle andre mennesker forsvinner. Fra byen? Fra hele verden? Hva har skjedd? Hva skal de gjøre? De finner sammen og hjelper hverandre, med styrken hver enkelt har.

Jeg likte boka veldig godt! Den er en liten thriller, med klipping mellom ulike personer og gradvis oppbygning av spenningen. Som bibliotekar tenkte jeg med en gang på leserne av "Amuletten"-serien, selv om det er en annen sjanger og den franske tegneserien har færre sider enn den japanske. Tegningene minner om andre fransk-belgiske tegneserier (som Spirou og Sprint).
Så får vi se om resten av bøkene kommer fort nok til at leserne ikke går lei av å vente....
 Boka fikk en fin anmeldelse på Serienett. 

Scene fra "Alene". Dyr har rømt fra dyrehagen...

Nattafortellinger for rebelske jenter av Elena

Cappelen Damm, 2017

Favalli og Francesca Cavallo er en gjennomillustrert kollektiv biografi, oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid.
Her får du hundre korte historier om hundre damer fra hele verden som gjorde noe stort! De var fjellklatrere, kunstnere, forskere, politikere, krigere, leger, herskere, aktivister... og mye mer. Mange ante jeg ingen ting om! Visste du at det var ei dame som ledet teamet som skrev koden for månelandingen med Apollo 11? Margaret Hamilton hette hun. Og hva med seileren Jessica Watson, som hadde vannskrekk, men endte med å seile jorda rundt? Eller den døve motocrosskjøreren Ashley Fiolek?
Alle illustrasjonene er lagd av kvinnelige kunstnere, også fra hele verden.

Jeg sniker inn en video-anbefaling fra en bibliotekar jeg kjenner. 

Gyldendal, 2017

Stamceller: kroppens superheltar er faktisk en fakta-tegneserie, skrevet og tegnet av Øystein Runde.

Runde spør om hva stamceller er og forteller deres spennende historie. Husker noen tegnefilmserien "La Vie" ("Det var en gang - livet", her på YouTube), som gikk på NRK for noen år siden? Der er også de ulike cellene i kroppen personliggjort, så jeg kom til å tenke på den. Med humor og engasjement som virkelig vekker nysgjerrigheten (og begeistringen) formidles oppdatert forskning på en enkel måte.

Jeg måtte særlig smile av ruta der en spesialisert celle ikke gidder lese oppskriften sin og spør "Finst den som lydbok?"

Samlaget, 2017

Nysgjerrighet kan også være stikkordet for Vaken? ei godnattbok om dyr som ikkje søv om natta av Erna Osland, illustrert av Anna Fiske. Osland har spesialisert seg på natur-faktabøker som er en blanding av fortelling og fagtekster, og som vekker undring hos små og store barn. Hun har i ulike bøker tatt for seg dyrefedre, dyreneser, vær, vennskap blant dyr, dyr med vinger og så videre. Hun bruker ulike illustratører; jeg personlig liker de enkle og fargerike tegningene til Fiske.

I Vaken møter vi søsknene Bæret og Bestebror som leter etter og prater om dyr som er ute om natta. For eksempel fins det dyr som halvveis sover, enten med halve kroppen eller mens de flyr!

Dyr - alene og sammen

Jeg har lest to illustrerte bøker med dyr i hovedrollene, dyr som i ulik grad og på forskjellig måte ligner oss mennesker.

1. Ekornets fødselsdag og andre fortellinger av Toon Tellegen

Cappelen Damm, 2012

I denne barneboka møter vi først ekornet, som skriver lapper til seg selv for å huske ("bøkenøtter", "vær glad"), og så introduseres de andre dyrene som kommer til ham i fødselsdagsselskap. Etter hvert får flere av dem sin historie: sneglen som driver med ombygging og får ny balkong, grashoppa som kjøper seg et støvfnugg fordi han trenger "det lille ekstra" til et fisefint ball, neshornet som ikke aner hva han ønsker seg til bursdagen, spermhvalen som alltid har ligget helt stille på havbunnen men så får en invitasjon til måkas fest, øyenstikkeren som sitter i et tre over bursdagsbordet sitt og venter på at noen skal komme.
Og vennene ekornet og mauren er faste gjennomgangsfigurer; i en fortelling har mauren en boks å gjemme gode minner i, og i en annen finner begge to en fristende kake med en absurd melding til:

Denne kaken er bare til dem som egentlig ikke har lyst på kake.

Og både ekornet og mauren prøver det de kan å tenke på andre ting, og ikke ha lyst på kake. Men det går ikke. 

Mauren viser fram boksen med de gode minnene.

Tegningene er enkle og fine; maur og ekorn er tegnet like store. Dette urealistiske størrelsesforholdet er ganske vanlig i illustrerte barnebøker, men klærne dyra har på seg (kvinne- og mannsklær) gir et ekstra menneskelig inntrykk. Og ikke minst, de oppfører seg som mennesker. De kan representere mennesker som føler seg litt alene, særlig etter en diger fest, eller de som tvert imot har lyst til å være for seg selv, eller de som våger seg ut av ensomheten og får oppleve fellesskap. Noen individer har lyst til å stikke seg ut og vise fram det beste, og andre vil heller gå i ett med trærne/ mengden. Men alle trenger å bli sett.

Den mest absurde fortellinga, bortsett fra den om kaka som ingen skal ha lyst på, er nok den om utkledningsselskapet. Ekornet, stakkar, er for dyktig til å kle seg ut som andre, så han blir vist bort og bedt om å komme i forkledning. Her fins det flere tolkningsmuligheter for en moden leser...

Men for de minste, som boka nok er skrevet for, venter rett og slett vakre og litt sprø fortellinger.



2. Om detta talar man endast med kaniner av Anna Höglund

Lilla Piratförlaget, 2013

Her har vi en bildebok som er beregnet for eldre barn, eller helst voksne. Jeg har lest den svenske originalutgaven, som har vunnet flere barnebokpriser, men boka er også utgitt på norsk (Magikon forlag).

Höglund forteller om et barn med høysensitivitet. Jeg-personen er framstilt som en kanin med lange ører (altså ekstra god hørsel), og menneskene rundt har bare en sjelden gang - og i ulik grad - kanintrekk. (Morfar, som kaninen/ jenta føler mest samhold og forståelse med, er den mest kaninaktige i ansiktet.)

Gjennom både teksten og bildene får en et sterkt inntrykk av ensomheten som følger med det å være annerledes, det å måtte trekke seg tilbake når sansene er overspent, ikke funke som folk flest. Bli så flink til å si "nei" til fellesskap at en glemmer hvordan det er å si "ja"...

Og som tittelen peker på, bare de som har noe av den samme sensitiviteten går det an å snakke med og få forståelse av. De andre "fattar inte allvaret, att det finns en gräns för vad man orkar med."

En trenger ikke være høysensitiv for å kjenne seg igjen i deler av kaninfortellingen. Hvem har ikke av og til følt at de "blir en annen" for å passe inn? På ett bilde ser vi et klasserom, hvor to elever ser på hverandre fra hver sin side av rommet, og ser ut til å være uvenner. Kaninen oppfatter det som skjer med en gang, men mange har også opplevd denne uvennsituasjonen innenfra.

Ei nydelig, trist bok med et lyst håp mot slutten.
Bruk gjerne tid på den!

Ønsket om å høre til fins hos alle.

Barnebøker mens en venter på snøen... eller ikke?

Gyldendal, 2014

1. Det ble begått feil av Stephan Pastis, første bok i serien Timmy Tabbe.

Denne selvhøytidelige og stokk dumme, unge detektiven fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Og flire. Timmy er ikke utspekulert som Greg (En pingles dagbok), som han ellers gjerne kunne blitt sammenlignet med på grunn av den gjennomillustrerte, enkle dagboksformen. Denne gutten har eksepsjonelt høye tanker om seg selv, og når ting ikke går hans vei skylder han på andre, særlig jenta med sladdet ansikt (hun hvis navn ikke må nevnes...)! Og detektivarbeidet i firmaet Kjempe Tabbe AS er ganske så forutinntatt og ubehjelpelig. Men søt er han jo. Eller er det kompanjongen hans, isbjørnen Kjempe, som egentlig er søt?
Jeg kikket nettopp i en annen bok i humorsjangeren, bok 2 i Nerdepatruljen, og falt nok mer for den - kanskje fordi flere ting skjer og det er flere hovedpersoner å dele på?
Uansett, Timmy Tabbe er også morsomt skrevet, og lett å lese!

Cappelen Damm, 2014

2. Dommedag kan vente av Levi Henriksen, frittstående fortsettelse av Engelen i Djevelgapet.

Et menneske består av over 60 prosent vann, og i sjøen inne i magen til mamma svømmer han som skal bli broren min rundt. Jeg vet ikke hva som er verst. De tingene mamma og pappa måtte gjøre for i det hele tatt å kunne sjøsette ham, eller at når jeg endelig skal få et søsken, vil jeg være 13 år før han blir født. Når han kan ta førerkortet, stemme og kjøpe alkohol, vil jeg være over 30. Når broren min pensjonerer seg, vil jeg være nesten 80. Veldig stas å dra rundt på den gamle søstra si da. Det er ikke sikkert han vil gidde å besøke meg på gamlehjemmet engang. Det er forresten ikke sikkert de vil ha gamlehjem når jeg blir gammel. Mormor sier at hvis vi ikke snart begynner å ta bedre hånd om de eldre, kan vi like gjerne sette dem om bord i en båt og slippe dem ned over Glomma den dagen de fyller 70.

Når jeg nå har lest andre boka om trettenåringen Astrid Baros, er hun fremdeles min favoritt som norsk barnebokkarakter. Og to ting kan en iallfall lese ut av sitatet: hun vet mye om mye forskjellig (typisk snusfornuftig), og hun liker ikke tanken på å bli storesøster til gutten hun foreløpig kaller Lille Bøtteknott. Hun ville jo ha mamma og pappa for seg selv, nå når de endelig har blitt sammen igjen!

Inn i Astrids tilværelse kommer en ny gutt i klassen, amerikansk-norske Matt, som hamstrer hele handlevogner med hermetikk for "doomsday prepper"-familien sin. De gjør seg klare for klimaendringer og strømbrudd; dette er altså ikke snakk om den religiøse typen endetid.
Matt er like veslevoksen som hovedpersonen (quiz-scenen hvor de diskuterer for første gang er slående); han blir Astrids nye venn... og litt mer, etter hvert. Måten Henriksen beskriver den gryende forelskelsen på, usikkerheten og alle de sterke fysiske følelsene, er mesterlig, syns jeg. Likevel: forelskelsen er ikke hovedplottet og krydrer det bare; det fins et mysterium som de to må løse, etter hvert med fare for livet. Mye av spenningen foregår ved blanke skogstjern og inne på mørke stier, det intensiverer den grøssete (men ikke overnaturlige) spenninga.

Et bi-tema i boka er et kjent naturdilemma: skal ulv eller sau få leve, når ulven tar sauene? På "sauesiden" finner vi en gjeng som blir framstilt veldig negativt i starten (en av dem er "sjefsnaver"), og de truer de snille "ulveelskerne". Jeg selv har blitt mer saueelsker enn ulveelsker etter at jeg flyttet til bondelandet, og dermed blir jeg fornærma på bøndenes vegne, Henriksen! Men du kommer deg etter hvert.

Avsnittene er fremdeles få og lange, så veldig lett lesning er ikke dette for uvante lesere. Men boka kan helt klabert også brukes til høytlesning i en klasse på mellomtrinnet...eller som nattbok på sengekanten. 

Samlaget, 2014

 
3. Elise og mysteriet på Hestøya av Anne Viken. Dette er egentlig den tredje boka om den unge veterinær- og detektivspiren Elise på 13, etter Elise og mysteriet med dei døde hestane (som jeg har lest) og Elise og mysteriet på hesteklinikken. Bøkene kan leses hver for seg; i denne boka er det noen få referanser til tidligere eventyr, men bare slik at det vil vekke nysgjerrigheten til den som møter vår helt først i årets bok.

Elise er ei tøff jente som elsker dyr og som denne gangen opplever drømme-påskeferien: være med onkel Kalle på veterinærvakt på Hestøya. Kalles kamerat Viktor trenger nemlig avløsning. Snart oppdager de at ikke alt er som det skal på øya; verdifulle hester forsvinner sporløst, og det etter at de er lagt ut for salg på nettet. Tilfeldig? Neppe. Et par på øya vil helst bli kvitt alle hester for å drive med villsau. Hvilke dyr har egentlig mest rett til å være der, og er det noen som bruker ublu metoder? Elise begynner å lete etter hestene på egenhånd, og det blir dramatisk for både mennesker og hester.

Jeg syns denne detektivboka var spennende og godt skrevet. Jeg har mer respekt for enn kjærlighet til disse dyrene etter å ha falt av en islandshest i trav en gang (og nei, jeg steg dessverre ikke opp igjen), men syntes ikke boka hadde for mye detaljer om hestedrift, akkurat passe. Så jeg tror at Elise-bøkene kan passe for andre enn hesteungdommer også. Og så har vi et grøsserelement med mot slutten av denne som gjør handlinga ekstra spennende - løsninga finnes nemlig på ei spøkelsesøy, den svarte øya.
Alle øyene i boka er forresten uten veiforbindelse, og dette bidrar til stemningen av ubehag.