Gyldendal, 1997 |
For det er mange illustrerte bøker jeg ikke kjenner til. Og mange jeg sikkert kunne hatt lyst til å kjenne. En av dem tok jeg meg tid til å lese igjennom, og her kommer noen ord om Engelen og den blå hesten av Ulf Stark, illustrert av Anna Höglund.
I denne bildeboka møter en først to venner: Gud og Engelen, som Gud lekent kaller for Lengel. Og "lekent" er et viktig stikkord her. For Gud leker. Han er et barn som trives med her og nå, med det enkle og det impulsive. Engelen, på sin side, er mer alvorlig, og tenker og grubler. Han tenker på en hest som han ønsker seg. Han spør Gud om Gud kan lage noe sånt, og ja, selvfølgelig kan han det - en nydelig, blå hest som han har blåst liv i.
Engelen og Hesten blir øyeblikkelig forelsket i hverandre (hvis en skal prøve å sette ord på det). De er alltid sammen og utforsker nye steder, blir av og til stående og se på hverandre - og glemmer hele Gud. Gud reagerer som tidligere bestevenner flest eller en gutt som får en lillebror, han blir sjalu. Og gjør noe drastisk med problemet...
Gud som et lite barn (her tegnet som om han skulle vært en femåring) er en fascinerende tanke. Allmektig og med krefter til å skape, men med dårlig impulskontroll, evnen til å bli trøtt (da blir det natt i verden) og med menneskelige følelser som misunnelse og kjærlighetslengsel. "What if God was one of us?" kan en vel spørre med Joan Osborne.
Ellers har jeg bare én ting å si om dette kunstverket, det er vakkert. Hvis du finner boka på ditt lokale bibliotek, vil jeg anbefale å låne den med deg hjem og ta den med deg til kosestolen eller kosesofaen eller hvor du ellers koser deg. Et lite sitat skal du få (s. 25):
Aldri har Gud sett Engelen så lykkelig. Og han kan ikke forstå at han skal føle seg så trist da.
- Må du stirre på henne hele tiden? freser han.
- Det gjør jeg vel ikke, sier Engelen.
- Det gjør du, det, mumler Gud. - Tror du jeg har øyne i nakken, eller? Hvorfor ser du aldri sånn på meg?
- På deg? sier Engelen. - Men deg har jeg jo sett bestandig.