Smakebit på søndag: Ollis (og Anne, og det å være voksen)

Samlaget, 2017

Ollis lar seg sjølv søkke til skogbotnen som ein sekk med mjøl. Ho legg armane over andletet. Ho vil sove. For resten av livet. Sove til ho blir vaksen og ikkje er redd lenger, og ikkje lenger treng nokon, og veit kvar ho skal. Ho er ferdig. 
Ollis, s. 253

Det er søndag og første pinsedag, og jeg holder meg innendørs på andre dagen med hosting og snufsing - og skjerm og bok. Har sett den nye tv-serien Anne with an E på Netflix. (Jasper fra Veien til Avonlea har blitt til Matthew Cuthbert!). Og lest barneboka Ollis på nytt, av debutanten Ingunn Thon.

Så tenker jeg noen tanker rundt dette med å være barn. Egentlig med utgangspunkt i både tv-serien om Anne fra Bjørkely og boka om Ollis (Oda Lise Louise Inger Sonja Haalsen).
Begge jentene er helt tydelig fremdeles barn. Med følelser like under huden og fulle av fantasi. Ofte inne i sin egen verden. Overbeviste om at verden kretser rundt dem. Veldig sårbare for avvisning og det å ikke bli sett. Men med noen nye lærdommer underveis.

Netflix, 2017. Amybeth McNulty som Anne fra Bjørkely

Anne har måttet ta ansvar tidlig. Som tidligere barnehjemsbarn og tjenestejente fikk hun krevende oppgaver og lite anerkjennelse. Det nye livet hos Marilla og Matthew på Bjørkely blir dermed en sjanse til å endelig få være det ene barnet, den som blir sett og elsket og tatt vare på, den som får kjole med puffermer, den som får briljere på skolen. Og litt barnslig blir hun da. Sånn at en voksen seer kan gnisse tenner littegrann. Men så ærlig! Har ikke lært å forstille seg.

Ollis har vært alene med moren i ti år. Så møtte mamma Einar, og så fikk de Ian, og ingen ting har vært det samme. Nå er det dumme Einar som er mammas "skatt". Når Ollis oppdager tegn på at den biologiske faren hennes faktisk lever og er glad i henne, ett eller annet sted der ute, får hun et nytt prosjekt, og det blir lettere å sette i gang med dette enn å snakke ut med mamma.
Lettere å holde på de vonde følelsene enn å risikere å finne ut at de ikke er rettferdige og at hun har dummet seg ut?
Er det barnslig, eller er det kanskje mer menneskelig? 

Anne og Ollis er altså barn.
Men det er ikke sant, som Ollis tror, at voksne aldri er redde. At vi ikke trenger noen. At vi alltid vet hvor vi skal.
(Det å være voksen er vel nettopp det å vite at det ikke stemmer. Men godta det, og leve likevel.)

Og så kan en lengte litt av og til til barndommens sterke følelser og grensesprengende nysgjerrighet og fantasi.

- Les Ollis! Hun er et barn det er verdt å bli kjent med. 

---

På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne flere søndagssmakebiter.

Smakebit på en søndag: Mi briljante venninne (endelig!)

Samlaget, 2015

I dag kan det verke underleg, men det var verkeleg slik det var: Før eg i det heile tatt tok innover meg innhaldet, blei eg slått av måten stemma til Lila dukka fram frå skrifta på (...) ho hadde noko meir, det var ikkje eit einaste spor av noko unaturleg i det ho skreiv, ingenting av det kunstige som følgjer med det skrivne. Eg las og samtidig høyrde eg henne, såg henne. Stemma som sat i skrifta, overvelda meg, den greip meg meir enn når vi samtalte ansikt til ansikt, den var reinska for alt grums ein kan finne i det talte, for all støy i det munnlege; det var ei velordna og levande samtale slik eg innbilte meg at ei samtale ville bli viss ein var så heldig å vere fødd frå hovudet til Zevs og ikkje det til ein Greco eller ein Cerullo. Eg skamma meg over dei barnslege breva eg hadde skrive til henne, den overdrivne tonen, det eksalterte, den kunstige gleda, den kunstige smerta (...) skolen hadde gjort ein feil med meg, og beviset var her, brevet til Lila. 

s. 270-271

Ja, hvem vil vel ikke skrive slik?

Det er italienske Elena som forteller. Når hun leser brevet har hun nettopp fylt femten år og har en  sommerjobb på ei øy utenfor Napoli. Her får hun sol og sjøliv og en glimt av den store verden, her slipper hun fri en stund fra den trange og skitne bydelen hvor alle vokter på hverandre, hvor æren står høyt i hevd og vold er måten en løser konflikter på. Og så lavkulturelle alle er hjemme. Prater dialekt og ler av grove vitser og skjønner ikke noe når hun vil prate om de store klassikerne hun har lært om på skolen. Bryr seg bare om å bli rike og få status. Eller er det så enkelt?

Og bestevenninnen Lila, er hun egentlig slem og Elena snill? Er Lila genial og Elena gjennomsnittlig og fantasiløs? Er Lila målstyrt og Elena en etterdilter? Er Lila vakker og Elena stygg?
Hva er det som gjør at hun alltid, alle steder, sammenligner seg med henne og så altfor ofte føler at hun kommer til kort?
Selv om Lila en gang kalte henne "mi briljante venninne"...

Endelig har jeg lest første boka i serien til Elena Ferrante. Den anbefales! Både de personlige skjebnene og samfunnsskildringene fra Napoli og Italia på 50-tallet gir meg lyst på mer. Boka slutter med en viktig avsløring, så jeg lette straks, men forgjeves, etter et ledig ebok-eksemplar av fortsettelsen...

Flere smakebiter på en søndag finner du til vanlig via bloggen Flukten fra virkeligheten.
(Den har ferie!)

En smakebit på søndag: Frihet, likhet, Island

Dagens smakebit kommer fra den personlige dokumentaren Frihet, likhet, Island: en saga om en mann og et land i krise av Mímir Kristjánsson.

Jeg lette etter noe lett og morsomt å lese, og førsteinntrykket av denne boka gav meg slike forhåpninger. Og det stemte forsåvidt; men i tillegg var boka så mye mer, og også mye mer alvorlig. Den gir glimt inn i sagaen om et land som offisielt er over den verste krisen, men som strever med utflytting og nasjonal desillusjon, et land som så vidt overlever på framvising av geysirer og Game of Thrones-landskap, hvor naturressursene er på få hender og de yngste, driftigste, innbyggerne ikke ønsker eller tør å sette kreftene inn hjemme.
Parallelt: sagaen om fortelleren selv; halv islending født og oppvokst i Norge, nærmere 30, også desillusjonert og med følelsen av å ha kjørt seg inn på et blindspor, så han prøver å finne røttene sine i "gamlelandet" og finne en eller annen vei å leve på der. Alene, singel, frilanser, fri. Eller?

Manifest forlag, 2015

Jeg kunne sitert fra flere steder, men velger et eksempel på Kristjánssons sagastil i passasjene som forteller om nyere historie, morsom vri (s. 156-157):

[III] Herren over England het på denne tida Gordon, han hadde tilnavnet Den brune. Gordon den brune var en fiende av finansvikingene og ville ha tilbake pengene som de hadde røvet fra englenderne. Særlig gjaldt dette alt det gods og gull som var forsvunnet i en bank som ble kalt Icesave. 
Sammen med resten av høvdingene i Europa krevde han nå at alle islendinger skulle betale det som finansvikingene skyldte dem. "Lite kan vi svare for andres gjeld," svarte islendingene da.

Les denne!
Og god lesesøndag!

Smakebiter på søndag samles på bloggen Flukten fra virkeligheten.

En smakebit på søndag: Nissekrigen

Dagens smakebit kommer fra Bjørn Ingvaldsens barnebok Ikaros Olsens kamp for å nå toppen: Nissekrigen.

Gyldendal, 2015

Ikaros er en fattig gutt som bor sammen med den late og gjerrige (men ganske godlynt til Ingvaldsen-besteforelder å være!) bestefaren sin i bunnen av blokka. Akkurat som den mytologiske skapningen Ikaros dras han oppover... og vi som kjenner historien, vet hvordan det da kan gå. Ikke fullt så dramatisk som for mannen han er oppkalt etter, men både Ikaros og flere med ham får sine lærepenger. Med Ingvaldsenske forviklinger og karikerte rikinger (og en ekstremt usympatisk lærer) på veien.

Tenk at jeg hadde innbilt meg at jeg var like bra som Dick. Tenk at jeg hadde trodd at jeg var noe. Heldigvis fikk jeg øye på Mons og Melodica. Jeg tuslet bort til dem og hilste. 
Mons kikket på meg. Melodica så en annen vei. 
- Hva holder dere på med? spurte jeg. 
Ingen av dem svarte. 
- Hva holder dere på med? gjentok jeg. 
Melodica så på Mons. 
- Hørte du en lyd? spurte hun. 
- Ja, det var visst noe som peip, svarte han. - Et ynkelig, lite pip. 
- Det minner om pipingen til Ikaros Olsen, sa Melodica. Husker du ham? Dustegutten som ville være for fin for vennene sine. 
(s. 31)

Bloggen Flukten fra virkeligheten er vert for En smakebit på søndag. Finn flere smakebiter her!

 

Smakebit på en søndag: Bjørneboe

 

Pax, 1955

Jungmannen satte seg, og Jonas gikk for å stille opp. Da han var borte, pekte jungmannen over skulderen efter ham med tommelfingeren: 
"Hva har De gjort med ham?" - 
"Med Back?" - svarte Marx uskyldig. 
"Nei, med Jonas. Med gutten som var her nu?"- 
"Å, med ham? - Ingen ting." - 
"Han er helt forandret. Han er frisk."
Marx så på ham, nøyaktig og våknet. 
"Nei," sa han, "han er ikke frisk, han blir ikke frisk på lenge. Men han er bedre nu." 
(Jonas, s. 221)

Gyldendal, 1974
(utg. Den norske bokklubben)

Jeg sto henført og lykkelig og kjente den svake skjelvingen i skroget, da jeg merket at noen sto ved siden av meg. Det var kapteinen, og som vanlig var han kommet aldeles lydløst på de hvite, krittede tøyskoene sine. En stund sto han taus og urørlig. 
"Hr. Jensen," sa han lavt: "Det er ganske pussig, men jeg anser Dem for å være en fornuftig mann, og allikevel inntar de denne holdningen."
Det var noe ved stemmen som berørte meg underlig, og først efter noen sekunder gikk det opp for meg at han hadde snakket norsk til meg. 
(Haiene, s. 142)

Her om dagen var jeg på Leveld kunstnartun sammen med bygdekvinnelaget jeg er medlem av. Vi fikk omvisning i husene, bygd i ulike stilarter og i ulike tidsaldre, som er samlet sammen og nå fungerer som korttids "arbeidsboliger" for kunstnere fra ut- og innland.
Ett av byggene er loftet (stabburet) som Jens Bjørneboe bodde i flere somre på 50-tallet. Visstnok hans mest harmoniske tid, der han fikk ro og inspirasjon - til å male, og å skrive blant annet boka "Jonas".

Et eksemplar av romanen lå på bordet i stuedelen av loftet, og jeg kikket på den. Tenkte på hvor ille det var at jeg ikke hadde lest denne boka, at jeg ikke kjente forfatteren bedre. På biblioteket lånte jeg så både "Jonas" (1955) og "Haiene" (1974). I dag har jeg lest i begge. 

Jeg ble fascinert av bøkene. Det tok litt tid å bli fenget av "Haiene", fordi den handler om et miljø - sjøfart - som jeg er lite kjent med og interessert i. Men den handler mest av alt om menneskene på skipet Neptun, forholdet dem imellom, det kalde hatet og på den andre siden samholdet de opplever. Klasseskillene og urettferdigheten der, men også medmenneskelighet på tvers av det. Og så er det den sympatiske hovedpersonen, andrestyrmann Jensen, da, som Bjørneboe i et etterord skriver at han kjenner "svært godt". - I "Jonas" er det en av de mange personene vi får høre om, sjømannen som redder den rømte gutten Jonas og følger ham til Steinerskolen, som blir regnet som forfatterens alter ego.
I "Jonas" er skillet mellom "gode" og "onde" mennesker veldig tydelig. I "Haiene" blir forskjellene mindre underveis. "Jonas" er mer klart politisk (skole-, parti-, språk- og kulturpolitisk); "Haiene" mer allmennmenneskelig.

I begge bøkene er det dramatiske hendelser, sterke følelser, galskap og klarhet, og innslag av både livsfilosofi og eventyrfortelling. Og åndelighet. Både Jonas og andrestyrmann Jensen har øyeblikk da de opplever en intens føl else av å være ett med alt - bli oppslukt av noe større enn seg selv. Kan dette også være hentet fra Bjørneboes liv?

Jeg kunne funnet mange sitater. Men valgte de to over. Håper de gav mersmak!

Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne flere smakebiter!

Smakebit på søndag: Flukten

Dagens smakebit kommer fra Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopiserien Beta, som vel er det nærmeste en kommer Norges svar på Dødslekene? (Jeg er til vanlig ikke noen tilhenger av å gjøre slike sammenligninger, men denne passet.) Boka er full av action, og har også intense følelsesmessige partier, så det er nok av sitater å velge i uten å røpe for mye om det som skjer.

Jeg ble virkelig revet med og er sprengklar for å finne ut hva som skjer videre med heltene våre. Men neste bok kommer vel ikke før til neste år? Fram til da kan vi gjøre oss kjent med nettsiden for serien, for eksempel.

Gyldendal, 2014

Sitatet jeg valgte er hentet fra side 129:

Livni kikket opp mot vakten som gikk fram og tilbake øverst på plassen ved statuen, han holdt øye med dem i sidesynet. Hadde han hørt hva Kodak hadde sagt, tro? Oi, nå kom han rett mot dem. Livni kastet på hestehalen. 
- Det har dere helt rett i, sa hun med høy stemme. - Skal man forbedre seg i utholdenhet, er man nødt til å trene mer anaerobt. Intervaller. Harde intervaller. Livni støttet seg til rekkverket og dro i ankelen, strakk ut låret. 
- Du sparer ikke på effektene, sa Kodak. 
Livni skar en grimase, fortsatte å strekke ut. Jor gjorde det samme. Kodak satte hendene i sida. 
- Tør du ikke å se sannheten i øynene, Livni? Folk blir sendt til nordområdene. Våre venner! Ikke du, kanskje, men de fleste andre.

Flere smakebiter finner du i dag hos Astrid Terese, og ellers til vanlig hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: Om skjønnhet

Jeg holder på å lese Om skjønnhet av Zadie Smith. Det er første gang jeg leser noe av denne forfatteren, og sannsynligvis blir det ikke den siste! Levende fortalt, intelligent, trist og av og til morsomt om to familier i USA som har sitt å stri med av identitetskonflikter, kulturforskjeller og forvirring rundt begjær og kjærlighet. Hva er egentlig en familie, og hvor hører en egentlig hjemme?

Dagens smakebit kommer fra side 168:

Claire hadde allerede tatt et par skritt mot Monty. Kiki sluttet seg til henne, men så stanset hun opp og kom tilbake til Howard og snakket i øret hans. Stemmen var skjelven, men grepet rundt håndleddet hans var det ikke. Hun sa et navn og satte et vantro spørsmålstegn etter det. Howard kjente at mellomgulvet bare sank. 

"Du kan få bo i huset," fortsatte Kiki, og stemmen sprakk, "men det er også alt. Du kommer ikke nær meg. Hvis du kommer nær meg, dreper jeg deg."

Aschehoug, 2007

Det er bloggen Flukten fra virkeligheten som er vert for smakebit-utfordringa, og her kan du finne flere smakebiter.

Smakebit på søndag: Den 13. disippel

Aschehoug, 2014

I dag har jeg lest ferdig Tom Egelands nyeste thriller om Bjørn Beltø og hans forsøk på å finne sannheten om eldgamle hemmeligheter. Denne gangen et hemmeligstemplet gravfunn i Israel, et funn som kan - hvis bevisene blir trodd - snu opp ned på kjernen i kristentroen i verden. (Her skal det ikke komme noen viktige spoilere.)


Jeg likte boka ganske godt, men lider nok under det at jeg nettopp har lest om bibelkritikk og kjenner mange av de teologiske utlegningene på veien mot løsningen av gåten, fortalt av Beltø og forskerne han møter. Jeg vet om apokryfe skrifter, om kanoniseringen av NT og "uoffisielle evangelier" (bortsett fra det oppdiktede evangeliet, som er en interessant vri).

Så særlig den leseren som lar seg fascinere av religiøse gåter, men enda ikke har satt seg inn i teorien som fins, vil nok få mest utav akkurat de delene av romanen. For meg ble det for fagtungt, for mye teori og også teori som ikke hadde noe med løsningen av gåten å gjøre. Egeland har mye på hjertet! Løsningen på den arkeologiske gåten virker også litt lite troverdig i sammenhengen, men her kommer faktisk helten meg i forkjøpet med forbehold...

Men: jeg nøt thriller-elementene (selv om de 1) ikke kan måle seg med f.eks. Dan Brown, men sannsynligvis er mer realistiske?) og 2) jeg tidlig tippet riktig på et par vendepunkt) og ikke minst det jeg fikk vite om albino-arkeologens personlige liv. Sårbarheten han kjenner på i forholdet til kvinnene han møter og også stefaren er lett å både sympatisere med og forstå. Han har hemmelige samtaler med den døde faren sin som en slags støtte i hverdagen. I de personlige passasjene blir fortellingen også mer levende. - Jeg tror faktisk jeg må si at jeg elsker Bjørn Beltø. Ja, jeg ville falt for ham.

Jeg liker også de filosofiske betraktningene han gjør seg, der hvor teorien blir til undring og liv. For eksempel på side 230:

Tenk om speilet kunne huske. Tenk om speilet kunne vise oss alt det har sett, om det kunne gjemme på alt det har reflektert. 
Tenk om speilet kunne fange tiden (...)
Bjørn? Du er ikke riktig vel bevart, sier pappa.

Det er Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten som er vert for søndagssmakebitene, finn flere her!

Smakebit på søndag: Den 5. bølgen

Gyldendal, 2014

Denne søndagens smakebit kommer fra framtidsthrilleren Den 5. bølgen av Rick Yancey. Jeg kunne valgt mange utdrag, men velger å sitere fra side 107:

Verden ble revet i fillebiter. Og små vrakrester regnet ned overalt rundt meg.
Det var begynnelsen på den fjerde bølgen. 
Jeg bråstoppet før jeg nådde frem til leiren. Den varme lukten av kruttrøyk. Røykstrimer som sivet ut gjennom vinduene i brakka. En person krabbet mot lagerskuret. 
Det var faren min. 

Dette er utrolig spennende. Desperate, unge mennesker lever - og kriger for å overleve - under ekstreme forhold som vi ikke engang kan forestille oss (tankene går til I morgen, da krigen kom); en av dem, Cassie, tror hun er alene som menneske etter at "De Andre" har inntatt planeten. Så møter hun noen som hun endelig prøver å stole på, selv om mistroen mot alt og alle allerede har blitt en viktig del av henne.

Det er flere fortellere i romanen med hver sine deler. De blir ikke nødvendigvis introdusert med navn før det har gått litt tid, og dette spenningsmomentet er en viktig del av plottet, selv om det krever sin leser. Romanens hovedfortelling starter når de fire første bølgene av angrep er over, men vi får tilbakeblikk til det som skjedde helt fra De Andre først ble oppdaget, og det syns jeg faktisk er det mest fascinerende av alt. Iallfall nesten.

Anbefales virkelig til den som vil ha en sidevender av en thriller!

Flukten fra virkeligheten, som startet smakebitutfordringa, har linker til flere smakebiter du kan kikke på. 

Smakebitar på sundag: Lesebok for jenter

Samlaget, 2014

Solveig Aareskjold har laga ei eiga lesebok, og ho presenterer den nye tekstsamlinga si om jenter slik i forordet (s. 7):

Det er ikkje ei lærebok i vanleg forstand, men ei samling av tekstar som burde ha stått i skulebøkene for lenge sidan. Dei spenner frå oldtida til vår eiga tid og handlar om jenter og unge kvinner som tenkjer og handlar som fullverdige samfunnsborgarar. Den motgangen dei kjem ut for, er slikt som kan råka kven som helst, og dei taklar det som folk som er vande med å bli møtte med respekt. 

- Så kjem det 12 ulike tekstar, skrivne av kvinner (med unnatak av Homer?) og med kvinner som handlande hovudpersonar. Det er iallfall det som er meininga, og sjølv om eg likte samlinga og til og med vart røyrt (særleg av Dikken Zwilgmeyers Magrete Kind, som eg hugsar eg sjølv las som jente) hendte det eg stussa over om dei eigentleg var så handlekraftige. 

Navsikaa som reddar Odyssevs i fyrste teksten er handlekraftig nok i møtet med han, men etterpå tek ho den vanlege plassen til kvinna og vakar i kulissane, litt letta for at han er gift så ho slepp å tenkje meir på han. (Odyssevs ærer henne riktignok.)

Det virkar som om fleire av hovudpersonene må "bli menn" eller undertrykke det kvinnelege for å vere modige eller handlekraftige, eit tydeleg døme er den kristne Perpetua som ventar på å bli ofra i arenaen: "Eg blei avkledd, og eg blei ein mann." (s.  ). Keiserinne Irene må mot sin vilje gi avkall på den medfødde trongen til å halda seg i bakgrunnen, og denne trongen blir framheva som noko typisk kvinneleg (s. 61). Dronning Kristina er tøff, og ho takkar Gud for at ho er kvinne, men ho seier: "...du har vist meg den nåden å ikkje la noko av det veike ved kjønnet mitt føre sjela mi vill. For den har du gjort heilt mannleg, til liks med resten av vesenet mitt." (s. 91)
Elles voktar dei æra si, dei er blyge og romantiske og empatiske og så vidare... tradisjonelt kvinnelege eller med eit tradisjonelt syn på det å vere kvinne, kanskje bortsett frå Katniss, som får det siste ordet.
(Eg har nett lese om Alf Prøysen, som ikkje fann seg heime i det tradisjonelle synet på mannen, som skulle vere hendig og tøff og fysisk sterk. Interessant parallell i parentes!)

Så sjølv om eg likte tekstene og særleg i ny nynorsk språkdrakt, følte eg rett og slett at dei ikkje ga meg så mykje nytt om temaet kvinner. Forklaringane i forkant av kvar tekst var meir interessante i så måte. Men litterært var det fint og fascinerande. Og tanken er god, me fortener forteljingar om sterke damer!

Eg skulle forresten gjerne ha lese resten av Hunger Games på nynorsk! Tek med eit siste sitat om Katniss, som symptomatisk nok er i situasjonen der ho går frå å vere ein einsleg og hard krigar til å agere omsorgsperson for ein mann... men handlekraftig er ho i alle fulle fall. Hurra for Katniss!

"Peeta, me må få noko mat i deg," insisterer eg. 
"Det kjem berre opp igjen," seier han. Det beste eg kan gjera, er å få han til å ete nokre bitar tørka eple. "Takk. Eg er verkeleg mykje betre. Kan eg få sova no, Katniss?" spør han. 
"Snart," lovar eg. "Eg må få sjå på beinet ditt." Så varleg eg kan, tek eg av han støvlane, sokkane, og deretter lirkar eg veldig langsamt buksa av han. Den rifta som sverdet til Cato laga i stoffet over låret, førebur meg på ingen måte for det som ligg under. Den betente rivna der det svell ut blod og materie. Det opphovna låret. Og verst av alt, stanken av rotnande kjøt.
(s. 199)  

Smakebit på sundag er idéen til Mari på Flukten fra virkeligheten. Sjå fleire påske-smakebitar her!

Smakebiter på en søndag - del 2

Så er vi over på barnebøkene! Se første smakebit-innlegg her.

GAN Aschehoug, 2011

1. Monstrene i Dunderly av Endre Lund Eriksen og Endre Skandfer. Dette er ei perfekt høytlesingsbok for de yngste som jeg ærlig talt er litt flau over at jeg ikke har lest før. Den er også en del av en egen merkevare med fortellinger, musikk og leker;  hjemmesiden kan du besøke her. Jeg har lest flere av bøkene nå, og de handler alle om det å ha venner som du er trygg på og kan oppleve både fellesskap og spennende ting med. Flott tematikk, artig verden og lekre tegninger! Smakebiten fra side 26 forteller hva som skjer når det nye lopper-i-blodet-monsteret Bulder kommer til Dunderly:


Nederst, under haugen av labber og haler og pels, ligger den nye og prøver febrilsk å vri seg løs. Men han sitter bom fast. Han begynner å få panikk. Skal de mose han flat, eller?
Så hører han at de oppå han ler. Og det er en herlig, glad latter. Som får kroppene til å riste, så det kiler. Han kjenner en labb stryke mot ryggen, og en fot gni mot foten sin. 
Mellom et par oransje bein stikker Modika hodet fram og smiler så de skeive tennene gliser. 
- Modika her! sier hun. - Og du?
- B-b-bulder, sier den nye. 
- Velkommen til Dunderly! sier Modika og rufser kinnet sitt mot han. Bulder blir myk og rar inni seg. 

Cappelen Damm, 2013

2. Spøkelsesskipet Vallona av Lena Ollmark og Mats Wänblad. Skikkelig engasjerende og godt skrevet spøkelsesfortelling! Kan sikkert passe for alle fra 9-10 år og et godt stykke oppover. En rammefortelling og et gammelt mysterium som flettes i hverandre. Av og til deilig grøssete. Det ville havet er perfekt som bakteppe. Smakebiten er fra selveste starten, faktisk.

Alle har hemmeligheter.
En hemmelighet kan holdes skjult i mange og lange år, men den blir aldri borte. Den venter bare på at noen skal finne den og bringe den fram i lyset. Mens den venter, blir den større, for det er sånn det er med hemmeligheter. De blir større når man skjuler dem, og sterkere hvis man fortrenger dem. 
Før eller siden snubler noen over hemmeligheten og forteller alle om den, og da kan hva som helst skje.

Samlaget, 2013

3. Kameljegeren av Tore Kvæven. Nynorsk! Spenning! Humor! Mytologi! Jippi!
Samlaget kan være stolt av å ha denne barnebokdebutanten i stallen sin. Dette var ei sånn bok jeg hadde pauser i bare for å småle (bestefaren bidro godt der) eller kose meg over en akkurat passe poetisk formulering. Stilen forandrer seg med jevne mellomrom, så boka bør passe for flere typer lesehester. Og jeg var spent på hvordan det ville gå når våre venner nådde den mystiske dalen med de døde kamelene...
Smakebiten (en poetisk en) kommer fra side 145:

Men i draumen ser ho Aahmis og kamelkaravanen hennar. Ho ser dei langsamt vandrande over ørkenhorisontane. Og sjølv spring ho etter. Ho spring og spring for å nå dei igjen. Men aldri kjem ho nærare. Til sist stoppar ho opp og ser dei forsvinna. Mot ein fjern og løyndomsfull gøymestad. Og ho drøymer at no må ho gje opp. At ho må legga seg i sanden og kvila og lata sanden sveipa ho og gøyma ho.

Schibsted, 2013

4. Samuel Sekel: fanget i Pompeii av Tina Trovik. Dette er oppfølgeren i en ganske ny norsk tidsreise-serie. Jeg finner ut at jeg faktisk har kladdet et innlegg om den første boka, her er utdraget jeg hadde tenkt å publisere:

"Samuel Sekel og flukten fra Paris av Tina Trovik.
Dette er noe så uvanlig som norsk fantasy for barn med internasjonalt potensiale (etter min mening). Den som har lest en del i sjangeren vil få assosiasjoner til både Harry Potter, Unge Bond og Percy Jackson, men boka står støtt på egne ben som den første boka i serien.

"Byrået tar aldri feil", sier Julian Smith. Smith er lederen for et norsk selskap som driver med tidsturisme og innsamling av data fra ulike tidsaldre. En dag blir Samuel Sekel, som tror han er 13 år gammel, plukket opp av denne organisasjonen og tilbudt en elevplass på tidsturistskolen, som ligger på Hardangervidda. Samuel har narkolepsi (sovesyke) og fotografisk hukommelse, og han er plaget med skremmende drømmer - kan disse komme fra fortiden hans, som han etter hvert får vite utrolige ting om?
Ei spennende bok; jeg kommer helt klart til å følge med videre på serien!"

Og nå har jeg altså lest bok nummer to. Den falt ikke helt i smak. Det jeg først og fremst stusset på var manglende stedsangivelser - jeg husket at skolen lå på vidda, men i starten av bok to er Samuel i en by, og overgangen tilbake til skolen er fryktelig uklar. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg hvor ting skjer, selv om det sikkert er klart nok i forfatterens hode. Ellers kunne boka hatt godt av en ekstra språklig gjennomgang, flere passasjer virker oppstyltede og rare. Når det er sagt, har Samuel Sekel et klart underholdningspotensiale, den er lett å "selge", og actionsugne unger vil nok fort falle for den. Uansett, her er en spennende smakebit fra side 155:

"Hallo?" Hjertet banket fort. 
Samuel følte seg fram langs kanten på nærmeste arbeidsbenk. Hvor var utgangen?
Han skulle til å dytte vekk en slange da fingrene kjente varmen fra hud under lag med tøy. 
"En arm!" var alt han rakk å tenke før armen kveilet rundt halsen hans og presset til.  

Smakebiter på en søndag - del 1

Jeg bruker denne søndagens smakebit på å rydde i ventepåblogginnlegg-bunka mi. Det kommer altså ikke smakebiter fra det jeg leser akkurat nå - de får vente:) Hos Flukten fra virkeligheten kan du lese utdrag fra bøker andre bloggere leser - og denne gangen får du et par eminente videoutdrag; godt jobba, Mari!

Det har allerede gått to måneder av året, og her kan du se hva jeg har lest og leser, full liste. Fire bøker har jeg begynt på - jeg kommer kanskje ikke til å lese dem fra perm til perm, men de er interessante nok til å kikke i og til dels notere fra. Jeg prøvde meg også på den forsøksvis mystiske Giftige hjerter av S.B. Hayes i går, men jeg fant til slutt ut at den ikke fortjente mer lesetid av meg. Så den står ikke på lista. Men her kommer smakebitene fra vpbi-bunka:

Romaner

Samlaget, 2012

1. Kom ikkje inn i mitt hus av Arnfinn Kolerud. Bok 2 om Bendik Uføre og de andre idealistene i Vassbygda/Vassbygdi; fremdeles veldig morsomt og samtidig med alvorsbunn om den siste norske nynorskkommunen i en alternativ, målføremessig ekstrem (?) virkelighet. Les om den første boka her.) Smakebiten kommer fra side 14:

- Gap opp og sei aaa, sa kommunelegen.
- A? sa Uføre.
- Ja.
- Er ikkje det partisk? Kan du ikkje like godt be pasientane seie iii?
- Det er praktisk, sa legen. - Ikkje partisk. Om pasientane skal seie iii, ser eg ikkje lenger inn enn tungespissen.
Kommunelegar var så konservative. 

Samlaget, 2012

2. Tre bøker av Helga Flatland:
Bli hvis du kan, reis hvis du må
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
Det finnes ingen helhet

Disse er i kategorien "bøker jeg har tenkt på å lese lenge, og slett ikke angret på, bare på at jeg ikke leste dem før". Med utgangspunkt i et bombeangrep i Afghanistan som dreper tre unge menn fra samme norske bygd maler Flatland et nært og privat bilde av flere enkeltpersoner. De som er igjen, som prøver å pusle sammen livet sitt, eller andres, eller prøver forgjeves å glemme. Utrolig sterkt. Særlig bygdas lege Ragnhild, som trenger at andre trenger henne, ble min favoritt i siste bok. Pluss for at bøkene er skrevet på både bokmål og nynorsk; dette er en flott vri. Smakebiten (bare en av hundrevis av aktuelle!) kommer fra siste bok, side 84:

Solveig blir utålmodig, dreg i beinet til Julie, og Julie rekker hendene i vêret som om ho overgjev seg. 
- Greit, greitt, me skal gå nå, Solveig, seier ho og ser på meg. Ler litt oppgjeven. - Me får komme oss bort til Johan, trur eg. Men me snakkas vel snart, da, Sigurd, seier ho, og eg får lyst til å grine over alt som er feil idet ho seier namnet mitt. 

Fakta/debatt

Humanist forlag, 2014

Religionskritikk av Gunn Hild Lem. Ny utgivelse, ei søt lita bok med et ildfullt tema; kjøpt etter at jeg så denne helvetesdebatten på NRK. Lems bok stiller ekstremt viktige og aktuelle spørsmål. Såkalte metaspørsmål - om hvorfor en egentlig skal diskutere, drøfte, sette søkelyset på, religion. Er det ikke bare best å la alle ha sin egen tro i fred? Jeg planlegger å skrive mer om boka på den andre bloggen min, men en smakebit skal dere få, fra side 41:

Tro er en religiøs handling i seg selv som mange ser som en kanskje større del av troen enn de elementer man tror på. Troen viser seg som et tillitsforhold til Gud. Mange religiøse oppfatter derfor ikke kritikk innenfra som en positiv nysgjerrighet eller en vilje til sannhet, men som noe utidig, som å begynne å holde regnskap med en venn eller faktasjekke alt din venn sier. Det er et tegn på mistillit.

Smakebiter på en søndag: Hobbiten og 13. uke

Jeg er inne i en periode med multippel lesing. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om ei bok lenge av gangen. Litt frustrerende for denne lesehesten, men slik er det nå. I tillegg har jeg bloggevegring (NB: 2013-video kommer!), og da passer det med en søndagssmakebit, som gjør at jeg senker skuldrene en smule. Takk, Mari.

I søndagens smakebit (besøk bloggen Flukten fra virkeligheten for flere!) har jeg lyst til å trekke fram to bøker; en samtidsroman jeg er ferdig med og ei fantasybok jeg holder på med. Og sistnevnte er ikke en hvilken som helst fantasybok! Kinofilmen jeg nettopp så inspirerte meg til å kjøpe Hobbiten og lese den, sannsynligvis for første gang. Og jeg merker meg gang på gang hvor godt Tolkien skriver, hvor godt han dikter og hvor hyggelig det er å lese ei bok som (litt indirekte, skal det sies) henvender seg til leseren som skal få høre et eventyr.

"Hysj, hysj! godtfolk! og god natt!" sa Gandalv, som var sist. "Daler har ører, og noen alver har altfor lystige tunger. God natt!"
Og så kom de endelig alle sammen til Det siste hjemlige hus og fant at dørene stod på vidt gap. 
Det er underlig at det er slik, men det er fort gjort å fortelle om ting som er gode å ha, og dager som er gode å oppleve, og det er ikke særlig spennende å høre om dem; mens ting som er grøssende ubehagelige, kan bli til en god fortelling og krever uansett at man tar seg litt tid. 
(s. 55)

Tiden, 6. utg. 2011

Ellers har jeg lest romanen 13. uke av Marianne Mjaaland. Den fant jeg mens jeg "gresset" i hyllene på jobb, og ble først og fremst tent av temaet: abort. Det har vært diskutert en del den siste tida. Selv vet jeg ikke 100% hvor jeg står i dette verdispørsmålet lenger, men kjenner at jeg er utrolig glad for at jeg selv - eller fosteret som ble meg, om du vil - ble født, og jeg lever.

Romanens hovedperson Vera arbeider som kirurg på en kvinneklinikk, og hun prøver å behandle spørsmål om liv og død "profesjonelt" i det daglige (og jeg merker at jeg ved å bruke ordet "liv" tar et slags standpunkt:)). Én dag utfører hun en 15.ukes abort, senere samme dag tar hun imot et for tidlig født barn. Hun har egne barn som hun elsker og kjenner ømhet og bekymring for, en mann (også kirurg) som hun har et elsk-/hat-forhold til og venner og rivaler (i flere betydninger av ordet!) på jobb. Hun er under et konstant press både innenfra og utenfra, det er vondt og samtidig spennende å lese. Boka lærer meg mye nytt (forfatteren er forresten tidligere lege), og i tillegg er den poetisk og vakkert skrevet, for den som er i humør til det (som jeg denne gangen).

Alle vet at dette er skjørt og at livsgnisten kan blåses ut hvert øyeblikk. Men ikke ennå. Spenningen slipper. Rommet bobler av lettelse. 
-Trykket faller, informerer Frid. 
Latteren skrus øyeblikkelig av. Blikkene blir alvorlige, hendene på nytt driftige. Et glimt av skyldbetynget anger for lettsindigheten slukes av profesjonell effektivitet. Den slags grublerier er luksus som må vente, selvopptatt irrelevante som de er, og før dette er over, er de for lengst glemt.
(s. 47)

Gyldendal, 2008

Smakebit på en søndag: Mulighetene

Jeg satt på toget fra Gardermoen til Oslo S. En liten togtur, men lang nok til å fortsette på boka jeg holdt på med og som jeg var dypt inne i. For en gangs skyld en realistisk verden, til dels kjent, men med personer som hadde snudd opp ned på døgnet, til en så stor grad at jeg faktisk følte meg helt utkjørt av å lese det. De jobbet med å passe på mennesker som sykdommen hadde tatt, og fikk se dem bli brutt ned gradvis, men ubønnhørlig. Hva slags liv kan det være?


Jeg satt i et fullt besatt hjørne av togvogna. Midt imot meg satt det tre menn, rogalendinger i tjueårene, som pratet sammen. Ivrige, livlige. Etter hvert ble jeg mer opptatt av pratingen deres enn av boka jeg hadde i hendene. Jeg kikket ned. Leste. Bladde litt fram. Leste litt til. Så opp. Ned. Ga opp. Og fikk en sprø tanke.

Jeg fikk lyst til å gi boka til mannen i midten, oppslått på et avsnitt jeg hadde likt ekstra godt, og be ham lese det. Høyt.
Jeg så for meg hvordan de ville bli overrumplet, flire, men at han i midten ville gjøre som jeg ba om, og lese:

Han holder seg fast i den smale vinduskarmen og har dratt gardinene fra, lyset fra lyktene på gangveien skinner gjennom den tynne hårmanken. Han snur seg brått og ser på meg, slipper taket i vinduskarmen. Sier med klar stemme: - At jeg fikk seile på verdens største cruiseskip. Det hadde jeg ikke trodd. Denne solnedgangen kommer jeg aldri til å glemme. 
Før jeg rekker bort til ham, faller han hardt mot gulvet. Det kommer ikke en lyd etterpå. Jeg prøver ikke å ta i ham, løper bare for å hente noen. Nå må jeg gå fra ham. Nå kan jeg gå derfra.

Boka som denne mannen ikke leste høyt, og kanskje aldri vil lese (men det håper jeg, på en måte), var debutboka Mulighetene av Cathrine Knudsen. Pocketbok, kjøpt for 10 kroner (!) på Libris. Sitatet er fra side 63.

God lesesøndag!

Flere smakebiter finner du hos verten for utfordringa, Flukten fra virkeligheten.

Cappelen Damm, 2006

Smakebiter på en søndag

I dag blir det to smakebiter fra meg, fra boka jeg leste ferdig i går og fra den jeg holder på med. Førstnevnte var så god at det ganske sikkert kommer et lengre, dampende blidt innlegg om den:

Norwegian Wood av Haruki Murakami, side 62:

"Du, i dag, under navneoppropet, hvorfor svarte du ikke da navnet ditt ble ropt opp? Det er du som er Watanabe, ikke sant? Toru Watanabe?"
"Jo da, det er meg."
"Så hvorfor svarte du ikke?"
"Tja, i dag følte jeg meg ikke kallet til å svare."
Hun tok av seg solbrillene igjen, og la dem på bordet. Så glodde hun på meg som om jeg skulle være et eksotisk dyr i bur. 

Og så The true and outstanding adventures of the Hunt sisters av Elisabeth Robinson, side 77:

I think I'm getting to know her in a different way, more like a girlfriend, not just my little sister; it's actually okay doing nothing together, just talking about things like our upper arms, our parents, our dream bathrooms. She's a strange mix of righteous and kind; she's unnecessarily nice to everyone, but she's also judgmental as hell: I think intolerant is the word. I agree with most of her politics, and some of her judgments, so it usually doesn't bother me, but I do wonder, how did she get to be so sure of herself?

Smakebiten på søndag er ideen til Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten. Stikk innom der hvis du vil ha flere!

En smakebit på søndag: Oryx og Crake

I dag prøvde jeg å begynne på Anna. En fabel om jordens klima av Jostein Gaarder, en ny ungdomsroman om miljø, eller skal vi si ei faktabok om miljøvern med enkelte innslag av skjønnlitteratur? Det ble såpass mye fakta og såpass lite sammenheng i selve rammefortellinga - og såpass mange gammeldagse uttrykk i det som faktisk er ment som en framtidsroman - at jeg la boka vekk, dessverre.

Norsk utgave:
Aschehoug, 2003

Smakebiten på denne søndagen (konsept fra bloggen Flukten fra virkeligheten, finn flere her!) er dermed hentet fra en annen bok som jeg har begynt på, Oryx og Crake av Margaret Atwood. Denne handler også om ei (forhåpentligvis uaktuell) framtid, men har en enda dystrere stemning, og jeg kjenner jeg er litt redd for hva som kan stå på neste side. Genmanipulering (og kanskje noe annet, jeg vet ikke helt ennå) har i bokens "nåtid" gjort verden til et øde og ugjenkjennelig sted. Her fra side 110, hvor uteliggeren Snømann har skremt de vitebegjærlige barna med at de kan bli "toast" hvis de stiller for mange spørsmål:

"Hva er toast?" sier Snømann til seg selv, da de har løpt av sted. Toast er når man tar et stykke brød - Hva er brød? Brød er når man tar litt mel - Hva er mel? Vi dropper det, det er for vanskelig. Brød er noe man kan spise, laget av en oppmalt plante og formet som en stein. Man steker det... Vi ber, si oss hvorfor du steker det? Hvorfor kan du ikke bare spise planten? Vi hopper over det. - Følg med. Man steker det, og så deler man det opp i skiver, og så legger man en skive i brødristeren, som er en metallboks som varmes opp med elektrisitet - Hva er elektrisitet? (...) 
"Glem det," sier Snømann. "Vi prøver igjen." Toast var en meningsløs oppfinnelse fra Den mørke middelalder. Toast var et torturredskap som fikk alle som ble utsatt for det, til i verbal form å gulpe opp alle syndene og forbrytelsene de hadde begått i hele sitt liv.

 Jeg fikk plutselig lyst til å kjøpe meg en brødrister.

Smakebiter på søndag: Flink pike og "flink gutt"

Konseptet En smakebit på søndag stemmer fra bloggen Flukten fra virkeligheten; her kan du finne flere smakebiter.

Jeg har lest to bøker parallelt, er ferdig med dem og kommer her med sitat fra begge.

Cappelen Damm, 2011

Flink pike: en seksuell biografi av Ingrid Marie Tryborg

Jeg blir sittende oppe helt til tre om natta, for minst 20 gutter tar kontakt og lurer på hvem jeg er. De spør hva jeg har tenkt å bruke friåret mitt til, og de skriver at de lo godt da de så kallenavnet mitt. Det føles som om jeg plutselig står på en scene og kjenner beundrende blikk fra alle-gutter-i-Norge.no, selv om stemmen i hodet mitt sier at jeg ikke fortjener så mye oppmerksomhet. Bare en håndfull gutter har vist interesse for meg i det virkelige liv, så hvorfor liker plutselig så mange meg på nettet?
Er det fordi de ikke har sett kroppen min?
(s. 174)

Jenter og gutter, kvinner og menn: les denne! Vi har alle godt av å tenke igjennom hva vi egentlig viser av oss selv til verden, hvilke forventninger vi tror andre har eller bør ha til oss, og hvorfor vi sjeldent tør å være oss selv og innrømme at vi ikke er perfekte. Mange blir "flinke piker". A propos det sexy omslaget: dette er ikke ei erotisk bok, den er ærlig, utleverende (litt som Knausgård), litt flau og framfor alt viktig. Mener jeg. Forfatteren er bloggeren bak de tre frekke jentene i bloggen Flinke Piker (nå nedlagt. Altså bloggen).
Kasiopeiia har skrevet mer om boka her.



Cappelen Damm, 2013

Artemis Fowl og den siste vokter av Eoin Colfer

Caballine løftet opp en eske med sløyfe fra det lave bordet. "Mens jeg venter på deg, skal jeg åpne denne nydelige gaven som noen har sendt meg, din romantiske kentaur."
I laben kjente Folen et stikk av sjalusi. En gave? Hvem kunne ha sendt en gave? Sjalusien vek fort plassen for engstelse. Dette var tross alt dagen for Opal Kobais store hevn, og det var ingen feen hatet mer enn ham.
Ikke åpne den, tastet han raskt. Jeg har ikke sendt den, og det skjer mye ille nå.
Men Caballine behøvde ikke å åpne esken, for den var både tids- og DNA-kodet, og så fort hun rørte ved den, skannet omnisensoren på siden av esken fingeren hennes slik at åpningsmekanismen begynte å dure.
(s. 202)

Her er siste bok i serien om ungdomsgeniet Artemis Fowl (eks-ungdomsforbrytergeni), alvekapteinen Kristornia Kortt og deres venner og fiender. Jeg syns vi har fått en verdig avslutning på denne irske fantasyserien med teknisk tilsnitt! Menneskene står i fare for å bli utslettet av en maktgal alv som vil slippe løs en urkraft, men det er vel pytt, pytt for Artemis og co? Spenning, humor og faktisk også litt å tenke på.
Her skrev jeg noen ord om forrige bok i serien.

En smakebit på søndag: Elleve minutter

Bazar, 2003

Jeg griper anledningen til å presentere ei bok litt kort, i smakebit-utfordringa til bloggen Flukten fra virkeligheten. Denne hadde helt klart fortjent et lengre innlegg, men dette får klare seg så langt:

Hvordan kommer lyset inn i et hus? Når vinduet står åpent. Hvordan kommer lyset inn i et menneske? Når kjærlighetens dør står åpen. Og det var aldeles ikke tilfelle med hennes. Han måtte være en elendig maler, hun skjønte ingenting.
 (s.119)

Boka heter Elleve minutter og er skrevet av Paulo Coelho. Jeg for min del elsket den. Jeg hadde lest Alkymisten tidligere og likte den også godt, men følelsene har ergerlig nok kjølnet litt etter at jeg har hørt andre lesere gi uttrykk for at den ikke falt i smak. Jeg hater det når andre lesere klarer å ta innersvingen på meg på den måten. Vel, jeg tipper at Coelho er en forfatter du enten liker eller ikke liker.

Elleve minutter handler om Maria, ei jente fra en brasiliansk landsby som en dag treffer en sveitser på stranda i Rio og tar sjansen på å bli med ham til Sveits. For å bli rik og berømt, selvfølgelig. Det går ikke helt som hun hadde tenkt - pengene strømmer inn, men lykken uteblir, og etter hvert finner hun ut at hun vil "la livet avgjøre for seg", og blir en hore. Kanskje for å gjøre menn lykkelige? Kanskje fordi hun ikke har noe å tape? Samtidig som hun prøver å lære det nye yrket sitt skriver hun dagbok, tenker store tanker for en nittenåring, betrakter verden rundt seg, leser... og besøker biblioteket (bibliotekaren får faktisk også en liten historie!). Og en dag treffer hun en maler på en kafe.

Jeg må bare komme med en smakebit til. Det betyr vel at... ja, jeg tenker nok at det blir et innlegg til. Egentlig er vel hele boka et eneste stort sitat. Jammen meg.

Og mennesket kan tåle en uke uten å drikke, to uker uten å spise og mange år uten tak over hodet, men det tåler ikke ensomhet. Det er den verste av alle torturer, av alle lidelser. (s. 104)

God påske til alle lesere!

En smakebit på søndag (mandag): Kirsebærsnø

Ja, jeg vet at det er mandag allerede og at det er julaften! GOD JUL til alle lesere! Men her kommer en liten smakebit fra ei bok jeg begynte på i går (søndag), fra romanen Kirsebærsnø av Ingelin Røssland. Den er nå ferdig lest, og jeg har veldig lyst til å blogge mer om den senere.

Samlaget, 2012

Sitatet (et litt langt ett i dag) er fra side 145-146:

- Eg har ein idé, seier ho til slutt og plukkar opp maiskorna som har hamna utafor skåla, og puttar dei i munnen.
- Du treng å få struktur på tankane dine, så vi lagar ei liste.
- Ei liste?
- Ja, for og imot at du skal ha eit eventyr med dyrlegen. Eller kanskje enno betre, ei liste over gode og dårlege eigenskapar ved han svensken og Tom Ove? Fan heller, vi kan laga så mange lister vi orkar. Vi har heile kvelden og natta på oss, ein heil kartong kvitvin, og vi gir oss ikkje før vi har kome til ei løysing i denne saka. Skål!
- Skål.
Då Cathrine skal drikka, oppdagar ho at glaset er tomt igjen. Monica er der med kartongen med det same og fyller på, mens ho nynnar og framfører Pet Shop Boys-visdom. Relax. What you see is what you see, and what you get is a new philosophy. Saman med venninna drikk Cathrine alltid meir enn ho hadde tenkt, og gjer og seier ting ho elles ikkje seier og gjer. Ho veit godt korleis låten Monica nynnar på, held fram. No happy endings but a message to depress.

Flere smakebiter finner du vanligvis hos Flukten fra virkeligheten, men det spørs om ikke det er en blogger som vet å ta seg juleferie:) Helt greit det!

En smakebit på søndag: Miraklenes tid

Jeg hadde en gang en tro.
Denne troen preget hele livet mitt, den gav meg et tankesett, og den fylte meg med ulike følelser.
Følelsen av håp og ei retning for livet. Følelsen av trygghet. Men også følelser av forvirring og av frykt.

Jeg har ikke denne troen lenger. Men jammen meg har en følelse flyttet med på lasset!
Følelsen jeg tenker på i dag er frykten for verdens undergang.
Ikke det at hele universet vårt kan implodere om noen hundre tusen år. Nei, at jorda slik vi kjenner den vil bli ødelagt i min levetid.
Jeg kan fortelle meg selv alt jeg vil at det er minimale sjanser for at det skal skje akkurat i løpet av de tiårene jeg kan forvente å leve (det fins ulike teorier om dette, selvfølgelig). Men følelser er vanskelige å forhandle med. Og så skjer det så mye rundt oss. Jeg har faktisk en uoffisiell plan for hvor jeg vil være hvis det skulle inntreffe en katastrofe!

Kanskje ikke så lurt da å lese boka Miraklenes tid av Karen Thompson Walker? Den handler nemlig om at jordas snurring rundt sola blir forstyrra, døgnet blir lengre og alt blir kaos. Vi møter elleve år gamle Julia i California, ser alt gjennom hennes øyne, og det gjør det hele så utrolig nært og spennende. For livet er spennende nok i seg selv for en elleveåring, og så kommer noe og forrykker dette; skrur skruen enda et hakk.

Schibsted, 2012

Søndagens sitat kommer fra side 53:

Vinduene var på den ene siden av klasserommet, og alle sammen løp dit, som gjenstander som glir over dekket på et krengende skip. Jeg så ikke stort over hodene på dem som var høyere enn meg, men jeg merket lyset som endret seg. Et merkelig mørke beveget seg mot oss - akkurat som en storm, bare at dette ikke var noen storm. Himmelen var skyfri. Himmelen var klar.
Resten skjedde fort - på et halvt minutt.
"Gå tilbake til plassene deres," sa Pinsky. Men ingen gjorde det.

Jeg gleder meg til å lese resten, trygt sittende i godstolen.

Vil du ha flere smakebiter, kan du besøke bloggen Flukten fra virkeligheten, som er vert for denne ukentlige utfordringa!