Sjøliv i litteraturen

Innlegget rundes av med en omtale av et leseeksemplar, men denne boka har jeg skrevet uavhengig om. 

-

Nå som jeg bor i en kystby som har blitt preget av sjøen på mange måter, passer det fint å lese bøker om sjøen. Det hjelper også på det at jeg ikke er så sjøvant selv (noe jeg fikk merke på turen til Utsira, hvor jeg tilbrakte en helg med gode kollegaer nå i slutten av juli!) 

Akademisk forlag, 2000

Før sommeren leste jeg flere sjørelaterte bøker, blant annet to lokale. Først ei bok om ferdemannen "Ola Flytt", som rodde mennesker og dyr mellom Risøy og fastlands-Haugesund i tida før denne øya fikk broforbindelse. Kristian Magnus Vikse har også et videre perspektiv: hvem var de andre flyttmennene, og hvordan var livet på øya og i sundet? 

Og så en roman av byens kanskje mest anerkjente romanforfatter (iallfall i egenskap av folkelivsskildrer), Sjur Lothe. Hvordan er denne boka sjørelatert? Vel, hovedpersonen tjente blant annet penger på aksjer i skipsrederier - og tapte som mange andre det han hadde tjent inn under den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden. Jeg likte veldig godt Byen og banken; jeg syns jeg får godt innblikk i hvordan tilværelsen kunne være for øvre middelklasse (?) i Haugesund. Som forfatteren selv får hovedpersonen styrke fra gåturer i naturen, og dette kunne jeg også forestille meg etter å ha gått Haugesund på langs. 

Oktober, 2012

Ellers leste jeg de to første bøkene i Jon Michelets engasjerende serie om Skogsmatrosen, hvor jeg fikk lære mer om livet på båter i internasjonalt farvann under andre verdenskrig. Etter hvert syntes jeg Michelet ble veldig detaljert om hvordan skipene var bygd opp og fungerte; det gikk litt på bekostningen av fremgangen i selve historien. Men han skildrer fint hvordan livet på et skip var avhengig av at alle gjorde sin del av arbeidet og også fungerte greit psykisk og sosialt. En får noen glimt fra livet i land, hvor mye så ut til å handle om damehistorier - som en selvfølgelig fikk mindre av på selve skipet...
Etter hvert blir det krig ute i verden, og kapteinen på Halvor Skramstads skip må bestemme hvordan de skal forholde seg til reglene om nøytralitet på havet. Og hvordan var det egentlig med lønna når de ikke lengre seilte for norske enkeltselskap? Fikk de det de skulle ha av det nye selskapet Nortraship? 

En norsk spillefilm om nettopp krigsseilerne er rett rundt hjørnet; visstnok også inspirert av Michelets fortelling. Du kan se den dramatiske traileren her (lenke til YouTube).   

---

Kolofon, 2021

Så kommer jeg til ei bok som jeg fikk av forfatteren og som ser fortellingen om krigsseilerne fra kapteinens synsvinkel: brevromanen Skibsføreren av Hans Gullestad og Hans Claesson.

Det er Claesson som har gitt ut boka, men den bygger på brevene som morfaren Hans Gullestad sendte til kone og barn fra sjøreiser rundt i verden før og under andre verdenskrig. Disse fikk forfatteren tilgang til så sent som i 2014. Claessons mor Evelyn, som var ei ung jente i Stavanger da faren hennes døde på sjøen (dette blir avslørt allerede i forordet), har supplert med noen opplysninger, og det er også fotografier i boka. 

Claesson - og brevene, som er gjengitt fra Hans og Martha først ble kjent - fokuserer mye på kjærligheten mellom skipperen og de som var igjen hjemme. Hvordan kan den kjærligheten ha vært?
I sjørelaterte yrker - og andre som innebærer mye reising - må det være veldig vanskelig å holde den praktiske kjærligheten, den utenfor ordene, varm. En kan skrive blomstrende ord fulle av romantikk og sende noen gaver hvis en kan, men...
Far skal gi råd om oppdragelse av barn og om investeringer, men uten at han er der og kan ta tak i ting selv. Og når han så kommer hjem en liten tur, skal alt ordnes på en gang, hvis han ikke prioriterer det å bare være med familien. Kanskje lage en ny verdensborger?
Og for de hjemme, særlig hun som er "skipsfører" i huset? Mye frustrasjon, ensomhet, usikkerhet. Hardt arbeid for å få alt til å gå rundt. Behovet for å være sterk og tydelig uten å føle at en faktisk har det formelle ansvaret (slik var det nok iallfall før). Og barna, de må være ekstra modne for alderen og oppføre seg bra - minstemann Henning blir kalt "mannen i familien" av faren mens han enda er ganske liten. 

Noen av de mer trøblete sidene av familielivet kommer fram i Gullestads brev; en skjønner at han svarer på fortvilte spørsmål fra kona og selv blir frustrert. Men akkurat hvordan det har vært for dem der hjemme, kan en ikke vite. Og han selv må selvfølgelig legge bånd på seg og vise seg fra sin beste side. Gullestad slipper av og til løs dikteren i seg med hele scener hvor han forestiller seg hvordan familien har det og hvordan de reagerer på en gave de har fått - i et blomstrende språk. Kanskje det også var en måte å overleve på følelsesmessig, å forestille seg at de tross alt hadde det bra? 

Ellers skjønner en fra brevene at skipperen strevde med de menneskene han skulle lede på båten, av og til. At det var en ukultur med dårlig oppførsel og dårlig disiplin. Mange sjøfolk fikk dårlige rykter på seg i havnene de kom til. - I kontrast til det ser vi beskrivelser av samholdet som også kunne oppstå på skipet, for eksempel til jul.  

Så kommer krigen. Jeg kan ta med et sitat fra 12. april 1940, når skipet M/S Hildefjord er i Adelaide, Australia (side 205): 

Mine hjertenskjære: 
Hvordan skal jeg begynne. Det er så altfor grusomt å vite at dere er utsatt for fare. Jeg tenker på dere natt og dag, det blir ingen søvn av, sitter ved radioapparatet og lytter, om nættene fra London og Paris hvorfra det sendes nyheter fra Norge på norsk. Det er kl. 3 og 4 om morgenen, men jeg synes jeg må få alt med som kan kaste litt lys over situasjonen. 
Stavanger er midt op i det, men Gud gi at dere er langt fra kysten på et sikker sted. 

Skibsføreren kunne nok hatt godt av en ekstra redigering. Alt av brevene er visst samvittighetsfullt tatt med; noen gjentatte opplysninger kunne vært fjernet - og jeg ser enkelte merkelige skrivemåter som kanskje kan komme av transkriberingsfeil? Men dette er småting som ikke ødelegger for det at dette er en fascinerende og rørende historie. Mot slutten er det også en spennende beskrivelse av hvordan etterkommerne ganske nylig fant skipperens grav i et annet land. Trådene blir spunnet fra fortiden til nåtiden. 

Jeg har likevel noen spørsmål etter lesinga, særlig ett: Hva skjedde med Martha da hun og barna var i Nederland og Tyskland i 1936? En soldat kom og tok henne med seg mens de ventet... grobunn for en roman, kanskje?
Det er helt tydelig at dette var ei vanskelig tid for både de som var på sjøen og de som var hjemme. 

Og når en ser bort fra de ekstra urolige tiårene: slik har det vært med sjøliv i uminnelige tider. 

Tre julibøker

Schibsted, 2014

Her kommer noen fyndige ord - og sitater - fra tre bøker jeg leste på ferie i juli. Og leste ut, altså syntes var så interessante at jeg måtte vite hvordan det gikk til slutt.

Joyland av Stephen King:

ventet på grøss, men fikk krim. Hovedpersonen, en ung student med kjærlighetssorg, får seg sommerjobb i en fornøyelsespark. Han prøver etter hvert å oppklare mysteriet med en dame som ble drept inne i skrekktunnelen for noen år siden. Ikke så skummelt som det høres ut, men fine karakterer og en god historie. Særlig vennskapet mellom Devin og de han møter i og ved Joyland er flott beskrevet.

Et sitat fra side 72 (hvor Devin for første gang opptrer i hundekostyme inne i fornøyelsesparken):

"HOWWWIE!" skrek en liten jente, og selv etter så mange år kan jeg fremdeles høre den perfekte, magiske klangen i stemmen hennes. Hun løp frem mot meg med det rosa skjørtet flagrende rundt de lubne knærne. Dermed var det gjort. Den ordnede rekken med unger løste seg opp fullstendig.

En frosk i fjorden av Lorelou Desjardins, med undertittelen Kunsten å bli norsk:

fransk dame får seg jobb i Norge, og blir her. Hun prøver å bli integrert, og her finner vi mange artige og tankevekkende historier om hvordan det har gått. Boka er skrevet både som en tipsbok til andre innflyttere og som nyttige veiledninger til oss som har bodd her hele livet! Vi får høre om hva hun syns er positivt og ikke så positivt, og hva som bare er uvant for en franskmann.

Sitat fra side 114 (situasjonsbeskrivelse som jeg kjenner meg litt for godt igjen i):

Nordmenn slutter på jobb tidligere enn noen andre i Europa, men har aldri tid til å lage mat. Eksempel: "Jeg skulle veldig gjerne ha laget mat, men jeg har ikke tid, skjønner du." "Men du er jo ferdig på jobb klokka fire." Så spørsmålet er: Hva er det de har tid til?

Cappelen Damm, 2017

Forfatteren har en blogg, A Frog in the Fjord, som du finner her. Det kan forresten se ut til at hun, til tross for forsøk på å date i Norge, fant kjærligheten med en annen innvandrer!

Kagge, 2020

Arr som vinger av Erin Stewart: veldig fin ungdomsbok (følegodt), amerikansk, om jente som skal begynne på skolen igjen etter å ha vært på sykehus lenge. Familien hennes og kusinen døde i en husbrann, og hun selv har et ugjenkjennelig ansikt i tillegg til mange andre skader. Hun bor nå hos tanten og onkelen, som tar seg godt av henne. Hvordan skal det gå å begynne på skolen igjen? Fins det en rett måte å takle alle reaksjonene fra folk på? Og kan hun stole på at noen faktisk liker henne?
Og hvordan kan livet gå videre etter tapet av de en var glad i?

I en viss scene ble det akutt tåresprut for meg.

Temaet "hvordan oppføre seg når en ser noen som ser "annerledes" ut" ble forresten gjenstand for samtale ved frokostbordet i dag.

Sitat fra side 93:

"Okay, vi tar en liten test," sier Piper. "Har du i løpet av de siste to ukene følt deg utilstrekkelig og avskydd deg selv?"

"Jepp."

"Har du følt at alle andre på skolen snakker om deg og stirrer på deg?"

"Jepp."

"Har du sammenlignet deg med andre og alltid kommet dårlig ut av det?"

"Jepp."

Piper løfter hendene i lufta som for å juble, fortsatt med malerkosten i den ene, slik at det spruter små flekker med rosa maling overalt.

"Gratulerer! Du er en normal tenåring."

Jeg himler med øynene. På den andre siden av rommet ser jeg mitt eget speilbilde i vitrineskapet til Sara. Plasten som ligger over, gjør at (sic) meg enda mer fordreid enn vanlig.

"Det er ikke det samme, og det vet du."

Baksjå: april. Fortellinger, del 1

Husker du april?

Vel, det ser ut til å bli (krysser fingre!) den eneste hele måneden preget av ekstraordinære korona-tiltak i Norge og store deler av verden. Barnehage og småskolen åpnet helt mot slutten, men med strenge begrensninger. Før det hadde vi påskeferie, men uten reiser.
Det flommer over av kreative prosjekter på nett; særlig samarbeidsprosjekter som f.eks. kor og korps. En av mine favoritter på YouTube er Holderness-familien, som kan både synge og spille skuespill (særlig far i huset).
Jeg begynte også å se på kanalen til Kara og Nate, som har reist rundt i verden i tre år og faktisk ble "koronafaste" i Singapore.

Lesing i april

April ble en helt grei lesemåned. Jeg leste 3 fakta-/diskusjonsbøker, 9 skjønnlitterære bøker for voksne (av disse en diktsamling og to novellesamlinger), 2 ungdomsbøker og 1 barnebok. 

Jeg deler opp i flere innlegg og begynner med fire bøker i ulike sjangre. En diktfortelling, en fabel, en ungdomsbok og en koselig/ morsom trilogi. 

Flamme, 2019

Jeg klarer det ikke alene er den nest nyeste diktsamlinga til Kristian Bergquist (det kom en også i år). Boka er nesten som en liten roman med mange fortellende dikt om "jeg" som flytter ut i skogen i Trysil og kjenner på aleneskapet, også ensomheten. En får vite litt om hvorfor han flyttet. Han skriver om det som er i hans liv og det som har vært - om dikting, kjærlighet, foreldre som trenger hjelp. Det er ofte vondt å lese; samtidig blir en fanget inn av det han skriver om. Det er enkelt og nakent. På side 166 er diktet jeg kunne ha elska deg: 

jeg er lei
av å lete
nå vil jeg
snart bli funnet

Og på side 78 under overskriften blant mennesker, dikt 4: 

jeg oppsøker fastlegen 

for å spørre

om jeg bør

begynne

å ta

melatonin

mot den frittløpende døgnrytmen

men først lytter hun

med et stetoskop

og hører

hjelp meg

hjelp, hjelp, hjelp

jeg er her inne

hjelp meg

hjelp meg

hjelp meg

En kan lure på hvordan det har gått med "jeg" nå når samfunnet har vært nedstengt. For noen blir ensomheten sterkere. Andre får en følelse av at folk flest mer skjønner hva ensomhet og isolasjon kan være.

Gyldendal, 2019

Et hav av kjærlighet er en ungdomsroman av Tahereh Mafi. Handlingen foregår i en amerikansk by ett år etter 11. september, altså i 2002 - mens dagens tenåringer knapt var født. 
Den digitale kommunikasjonen vil virke ganske fremmed for ungdommer som leser dette i dag (det er spesisert at de bruker MSN Messenger som chatteprogram, for eksempel), og vi har et par kulturelle referanser som får fortelleren til å omtale seg selv som en "pensjonist fanget i kroppen til en skoleelev" (forfatteren var ung i samme periode, kanskje hun har lagt noe av seg selv i fortelleren?)

MEN når dette er sagt, er Et hav av kjærlighet ei veldig fin fortelling. En kommer virkelig under huden på Shirin (16), som bruker hijab (bare fordi det føles rett) på en amerikansk skole og som blir labpartner i biologi med hvite Ocean. De får følelser for hverandre.
Shirin har opplevd mengder av trakassering og flyttet mye uten å kunne danne vennskap, så hun har bygd opp et sint og mistenksomt forsvarsverk. Ocean på sin side framstår som litt naiv i troen på medmenneskene sine. Han liker Shirin og vil være med henne, så hvorfor skal han bry seg med hva folk sier? Det viser seg at motstanden blir uventet stor og at vennene, moren og skolen ikke takler det i det hele tatt.
Shirin får breake (danse breakdance) med broren og vennene hans, dette blir arenaen hun får skinne på og hvor folk kanskje kan se forbi hijaben.

Gyldendal, 2019

Isdragen er en barnebok av George R.R. Martin. I fantasysjangeren, naturlig nok, akkurat som En sang om is og ild (Game of Thrones). I motsetning til bøkene han skriver for voksne, er denne kort, lettlest, omtrent som en liten fabel. Den er vakkert illustrert av Luis Ruyo.
Vi møter vinterbarnet Adara, ei lita alvorlig jente som aldri viser følelser og som elsker frost og kulde, i motsetning til resten av familien og samfunnet. Hun lengter etter vinteren, for da kommer Isdragen, som er hennes eneste venn. De andre frykter den, hun rir på den. 

Det er krig, og fienden har mange drager. Kan Adara og Isdragen hjelpe?

Tre små venner av Kjell Aukrust leste jeg fordi Aukrust ville fylt

Cappelen, 2000 (utsolgt)

100 år i år. Nå kokte kanskje jubileet litt bort i korona?

Jeg har aldri lest bøker av Flåklypas far før, men kjenner noen av karakterene og hadde en forventning om at det skulle være trivelig, lun humor. Det var det. Men også kommentarer til samfunnet både i bygd, by og utenlands, nærmere bestemt Italia! (Det var spesielt å lese om norske turister i dette landet som nå er stengt på grunn av virusplager.)

I denne samleboka (tre bøker utgitt 1966-1977) møter vi tre venner av fortelleren: Solan, Nystumoen og Ludvig. Disse skal visstnok være typetegninger av tre sider ved fortelleren (forfatteren?) selv.
Fjøsnissen Nystumoen var et nytt bekjentskap for meg! Snill, arbeidssom (i motsetning til Solan) og blid.

I anledning jubileet har Cappelen Damm gitt ut praktboka Kjell Aukrusts verden. 

Koronavlogging, del 17

Krisevlogging, del 7

I dag mer om natur og musikk enn om bøker og virus...

Krisevlogging, del 6

Nå med muligheten for undertekster!

Tidligvinters oppsummering: fakta og dokumentar

Det er allerede november, og det er på tide med ei kortfatta oppsummering av bøkene jeg har lest i høst, men ikke blogget om. Jeg deler inn i kategoriene fra lest-lista. Først bøkene som handler om det som kan skje, har skjedd eller kanskje vil skje.

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt. Med et par unntak er de også helt nye i år, og to av bøkene har blitt kjøpt inn i innkjøpsordningen for norsk sakprosa (populært kalt "kulturfond"); dermed er det en stor sjanse for at du også kan finne dem på et bibliotek nær deg. (Det har jeg spesifisert under bildet.)

---

Vigmostad & Bjørke, 2009

Helt tilbake i juli leste jeg Norsk attraksjon av Linda Eide, en av mine yndlingsprogramledere! Perfekt for deg som liker morsomme historier og smått kontroversielle attraksjoner, som en diger, stygg julenisse. Alt skildret lekent og muntlig så en syns en hører Eide prate. 

Per dags dato kan du se hele TV-serien Norsk attraksjon på NRK nett-TV, her. 

Kagge, 2019

Jeg valgte også å lese Heit: en guide til overgangsalderen av Birgitte Hoff Lysholm, en pekepinn på at jeg ikke er 25 lengre. De første sølvhårene har kommet, og energinivået er så som så. Men inni meg føler jeg meg som 25! Innstilling og realiteter kolliderer. Og Lysholm har noen lignende erfaringer som hun har tatt utgangspunkt i (KK har et grundig intervju med henne her).
Boka vil fjerne tabuet rundt denne perioden som halvparten av verdens befolkning går igjennom i ulik grad og dokumentere ulike erfaringer fra norske kvinner. 

NRK sendte forresten en dokumentar i mai som fokuserer mye på hvordan en demper (eller fjerner?) symptomene på menopausen.

Så ble det august, og her har jeg notert to bøker.

Aschehoug, 1957

Nitahå-Jussi: Finnskogenes siste vandrer av Dagfinn Grønoset, valgt fordi min egen oldemor ble født nært til Finnskogen i Hedmark, Nitahå-Jussis område. (Og om bare to uker til skal jeg dit selv på ferie!)
Grønoset skildrer en særegen mann med et tradisjonelt levesett, men likevel med lengre turer både innenlands og utenlands, mye engasjement og et stort kontaktnett. Her kan du se en NRK-dokumentar fra 1963, Finnskog og trollskap, hvor Jussi er med (intervju med Grønoset selv fra 22:46 og utover). (Dette begynner å likne på et reklameinnlegg for NRK...)

Denne boka fant jeg i en kasseringsrunde på det "gamle" biblioteket, som nå er under ombygging til noe helt annet.

Samlaget, 2019

Sånne omstillinger kan skape en følelse av stress, så kanskje ikke så rart at jeg også lånte Stress og korleis leve med det av Anne Gunn Halvorsen. Jeg er redd for at jeg ikke tok meg tid til å inkorporere noen av de praktiske rådene som jeg nå har glemt, men Nynorskbok.no har iallfall skrevet om boka her.

Res Publica, 2019. Kulturfond

I september fant jeg ut at jeg trengte litt ny innsikt. For eksempel om rusmidler. Meningen med rus av Øystein Skjælaaen ga meg litt å tenke på.

I Norge har vi godkjent (med en viss regulering) rusmidlet alkohol, mens strenge straffer er innført mot "illegale" narkotiske stoffer med mange ulike virkninger og styrkegrader. Hva skal en ta utgangspunkt i når en vurderer faren disse stoffene innebærer? Overdoser, atferdsendring som er til skade for en selv eller andre? Hvordan ser alkoholens virkninger ut i den sammenhengen?

Forfatteren beskriver ulike motiver for bruk av rusmidler og ulike bruksmåter, og han forteller om egne erfaringer med rusmidler. En får et slags forsvar for den "sunne" rusen, men hvor går denne grensen? tenker jeg. Uansett et interessant bokbekjentskap.

Cappelen Damm, 2019

Vigmostad & Bjørke, 2019

I valgtider kan det være interessant å lese politisk aktuelle bøker som Bompengeboka av Elisabeth Bergskog (om veibombetalingens historie i Norge).

Eller  Streik for klimaet av Greta Tunberg, en samling av Tunbergs offentlige taler.

Jeg elsker Tunbergs pågangsmot og det at hun viser fortvilelsen og sinnet sitt. Det haster å handle! Jeg er likevel skeptisk til om de knallharde kravene hennes når fram. Tenker på budskapet i boka jeg skrev om i 2018: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming - vi må skjønne hvorfor folk, politikere osv. ikke reagerer og handle etter det: skape smitteeffekter og gi konkrete håp om endring.

Temaet er høyaktuelt. Visste du at det pågår en kampanje for å stille staten for retten (klimasøksmålet, artikkel NRK)? Nylig var det markeringer over hele Norge. Og samtidig oppdages det mye mer olje i Nordsjøen...

Gloria forlag, 2019

Jeg leste også Bieffekten av Sarah Hambro, ei lekker og lettlest - men veldig informativ - bok om ulike sider ved honningbienes liv. Bieforskning, bikuben og bidronningen som symboler, honning som legemiddel, urbane bikuber og bienes framtid - mange forskjellige perspektiver.

Så ble det oktober, og jeg leste ei nett bok i faktaserien Norsk røyndom (i mai leste jeg ei bok av Alf Kjetil Walgermo, omtalt her). Denne heter Mot normalt og er skrevet av Bjørn Hatterud.

Samlaget, 2019. Kulturfond

Hatterud er født med ryggmarksbrokk, noe som har preget livet hans rent fysisk. Men det at kroppen ikke er som den kunne vært, har stengt industridørene i hjembygda Brumunddal og åpnet andre, mer (mot)kulturelle dører andre steder. Trass i all motgang - som det har vært nok av - klarer han å se lyspunktene. Veldig lesverdig!

For tida leser jeg 

Humanist forlag, 2019

Polen: aske og diamanter av Ingrid Brekke.

Jeg har vært på korte turer til Polen ved tre anledninger: skoletur i 1991 (Warszawa med mer), bibliotekkonferanse i Wrozlaw i 2017 og sanggruppe-tur til Gdansk i 2016. Mer aktuelt: jeg hører ofte polsk språk for tida, med et arbeidssted under ombygging.

Men jeg vet veldig lite om landet så mange av de nye naboene våre kommer fra, og det å lese denne boka er et forsøk på å bøte på det. Foreløpig har jeg lest en kortfattet historisk oversikt (med en svart tydeliggjøring av elendigheten det polske folket har opplevd) og litt om han som regnes som Polens store mann. Jeg er spent på fortsettelsen.

Det går jo også an å kose seg med videoer som den under, innimellom. Og nei, den typiske polske dama er ikke som hun på videobildet!

Høst (og hest) hos Lesehesten fra Sørlandet

Jammen har det ikke blitt både høst og antydninger til vinter her i Hallingdal. Ukene etter sommeren har vært en uvanlig travel periode for meg: innflytting i nytt biblioteklokale på jobben og diverse prosjekter, i tillegg til en del fritidsverv. Nå sist helg var jeg reiseleder for en gjeng damer som så og hørte Sound of Music på Folketeateret i Oslo (anbefales!). Et typisk eksempel på trivelige aktiviteter som likevel krever en del omtanke og som hoper seg opp.

Men hva gjør Sørlandslesehesten så når hun skal hvile ut mellom slagene, hente seg inn? Ofte blir det nok litt surfing på mobilen, filmtitting eller pleiing av min nye musikalske hobby som jeg har lyst til å fortelle mer om i en video ("Lesehesten fra Sørlandet leser sangtekster"!). Altså ikke direkte leserelaterte aktiviteter. MEN når jeg kjenner at skjermen blir for slitsom eller jeg rett og slett har funnet ei bok jeg virkelig blir tent av, da blir det lesing.

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2019

Eller det kan bli lytting til lydbok. For tida hører jeg på den nye boka til Maja Lunde, Przewalskis hest. Flere ulike innlesere; jeg får et inntrykk av at et par kvinnelige innlesere rent aldersmessig burde byttet plass, men alle leser bra. Og boka er godt skrevet, som de to første (Bienes historie og Blå). Et stykke uti dukker det opp en biperson som jeg raskt skjønte hadde en sammenheng med andreboka; det er spennende. Vil ikke røpe noe. (Hvordan gikk det med...?) 

Jeg syns Lunde skildrer landskap og ulike scener på en levende måte. De ulike fortellerne forteller i jeg-form, så det virker personlig og nært. Fortellerne har alle havnet i ekstreme situasjoner. Eva og tenåringsdatteren Isa på en gård i et dystopisk, regnvått Norge (2064, men værmessig realistisk akkurat nå!) der strømmen svikter og den sterkestes rett har begynt å rå. Mikhail og Karin på ekspedisjoner til det værharde mongolske slettelandet for å henholdsvis fange (i 1881) eller sette ut igjen (i 1992) urhester, takier. Innimellom får en innblikk i hvordan utviklingen i vår del av verden kan ha vært fram mot framtidsdelen, altså de neste 40 årene.

Bøkene i trilogien har en genial oppbygning. Fortid og fremtid møtes og får oss til å spørre: hva er det vi gjør i dag som kan gi oss den framtiden? Kan vi unngå det?

Hester er helt sentrale for denne boka. Det hender at jeg (som trass i tittelen på bloggen aldri har vært særlig hestegal) syns det kan bli for detaljert - beskrivelsen av kroppene, genetikken, væremåten. Men samtidig glir jeg inn i fortellernes fascinasjon for disse vesenene, jeg identifiserer meg stadig mer med disse dyrevennene som i ulik grad liker dyr mer enn mennesker. Og så tar jeg meg i å tenke "ser du ikke hva du gjør?" når en av personene oppfører seg helt bak mål mot en person de er glad i. Ømhet og frihetstrang kjemper om plassen hos flere. Samtidig innser jeg at jeg kunne fått noen store overraskelser hvis jeg hadde blitt satt på liknende ekstreme prøver.

Jeg får inntrykk av at ett prosjekt i denne boka er å stille spørsmålet: Hvilke prioriteringer gjør vi i en krise? Hva er viktigst å ta vare på hvis vi må velge? Det og de som er utryddingstruet eller det og de som er nyttige for vår egen overlevelse?

Så blir det spennende å se om Lunde overrasker meg mot slutten.

Jeg har også lest en del bøker i høst, både i papir- og ebokformat. Mye bra og noe mer forglemmelig. Alt er samvittighetsfullt ført opp på Lest i 2019-lista, så får vi se om det blir flere innlegg snart.

Søsterpilegrimer

For flere måneder siden begynte jeg å leke med tanken på å gå deler av pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim (offisielt åpnet i 1997). Etter hvert pekte jeg meg ut en rute - og spurte søsteren min om hun ville være med. Hun sa ja, og allerede om fem dager skal vi møtes i Oslo og starte turen vår sammen. Bare to dager skal vi gå, men jeg tror det vil bli en opplevelse. Håper på lagelig vær, ikke for varmt, men med litt sol innimellom. Sko som ikke gnager for mye. Ingen omveier.

Staven min er klar for tur.

Turen vår vil gå gjennom to kommuner som ligger på hver sin side av fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland. Søndagen starter vi på Klekken utenfor Hønefoss (Ringerike kommune) og går til Sløvika camping ved Randsfjorden - sannsynligvis via Hadeland Glassverk, som ligger cirka en time unna overnattingsstedet vårt.

Første del av turen. Kart fra pilegrimsleden.no

Mandag blir viet Gran kommune, og vi skal gå 21 kilometer og ende i Pilegrimsstua (en del av Sanner hotell). I nærområdet ligger Granavollen med pilegrimssenter, det som passende nok kalles Søsterkirkene, og flere historiske bygg.

Andre etappe. Kart fra pilegrimsleden.no

Et par uker etter denne turen skal søster og jeg holde en konsert hvor vi blant annet framfører sanger av dikteren Aasmund Olavsson Vinje, som ble født for 200 år siden. Faktisk - og dette visste jeg ikke før turen var avtalt - er Granavollen stedet hvor Vinje døde. Han er gravlagt ved Søsterkirkene.
Vinje var dødssyk sommeren 1870 og egentlig innlagt på sykehus, men ville ut og tok av sted. Kom seg helt til garden Sjo, hvor en venn av ham bodde, og ble der til slutten av livet. Det var

eit hus som vil meg hysa, 
når soli heim til notti vil meg lysa.

Aasmund Olavsson Vinje
Nasjonalbilbioteket (til fri bruk)

                           
                               (Ved Rondane, 1860).

Vinje var en turglad mann. Praktisk nok fordi han ikke hadde råd til annen transport, men også fint fordi han ville ut av byens ståk og mas. Han var faktisk med på å stifte Den Norske Turistforening (DNT) i 1868! En allsidig mann, og ikke redd for å si hva han mente.
Du kan lese mer om Vinje i Store Norske Leksikon.

Så det blir nok litt naturromantisk sang på pilegrimsturen vår. Og kanskje en fantasitur til Mummidalen også, på Hadeland Glassverk?
Etter Gran blir det togtur til Gjøvik og så ærverdige Skibladner til Hamar, før vi vender nesene sørover til de som venter på oss der.

--

Jeg har skrevet om noen av søsterturene våre før her på bloggen:

England og Wales (2010)
Irland (2011)
Sverige (2012)
Edinburgh (2013)
USA (2013)

Moi og "lillesøster". Ikke så liten lengre, selvfølgelig.

Litt sånn forvirra

Aschehoug, 2007

Sitter du noen gang igjen med en forvirra følelse når du har lest ferdig ei bok?

Jeg har hatt to slike opplevelser i det siste.

Den første var Innsirkling bind 1-3 av Carl Frode Tiller. Her var det den aller siste boka som lot meg sitte igjen litt undrende. For hva skulle jeg egentlig tenke om slutten, som er så åpen? Var dette en happy ending?

Jeg hadde lest førsteboka da den kom, men fullførte nå dette verket om den mystiske David, som så mange skriver brev til for å hjelpe ham med hukommelsen.

De som skriver i løpet av de tre bøkene er tidligere venner og bekjente fra Trøndelag, en eks-samboer, en stefar, en jordmor. Alle har sine minner fra denne gutten, særlig i oppveksten. Men kanskje enda viktigere: vi får se hvordan brevskriverne selv fungerer (eller ikke fungerer) i det daglige, innimellom utdragene av brevene til David.  Det er systematisk gjort; brevutkastene er alltid datert en stund etter beskrivelsene av det hver person opplever. Så de har begynt på brevene etter det som har skjedd med dem.  


David selv møter vi ikke i egen høye person før i siste del av tredje boka, når han skildrer noen sommerdager med den nye familien sin og et mildt sagt mislykket besøk av svigerforeldrene. Senere skjer det noe som jeg ikke skal røpe.
Innimellom skildringene får vi ikke brev denne gangen, men dialoger fra møter han har med psykologen sin. Davids prosjekt - og prosjektet han har vært en del av - blir da avslørt. Forfatteren understreker hvordan det andre ser og husker om deg ikke trenger være representativt.

Hvem er jeg, den jeg selv tror jeg er eller den andre tror jeg er?

Underveis var jeg dels fascinert, dels frastøtt, av personene som skriver og også av David slik han blir framstilt. Mer og mer negativ ble jeg til denne fyren. Det var veldig spennende å møte ham til slutt. Var han en helt eller skurk eller noe midt i mellom?
Mot slutten ble han faktisk mer menneskeliggjort, dempet, og det var kanskje det som vippet meg litt av pinnen.
Men selv om jeg ikke visste hva jeg skulle tenke - kanskje litt derfor også? syns jeg tida jeg brukte på lesinga var verdt det.

Skjulestedene av Katherine Webb leste jeg ferdig i går. Det var en så merkelig opplevelse at jeg ikke kan huske maken. Jeg satt oppe til tolv om natta for å få vite løsningen på mysteriet, og så var det plutselig - i de siste kapitlene - en vri som gjorde at jeg måtte tenke nytt om alt jeg hadde lest til da. Jeg satt der trøtt og målløs, bladde febrilsk fram og tilbake og nektet nesten å godta det som begynte å demre for meg.

Gyldendal, 2018

Jeg regner med at dette er helt bevisst gjort av forfatteren for å nettopp skape spenning, og dermed skal jeg ikke røpe hva vrien var. Jeg brenner etter å sjekke om andre har hatt samme opplevelse, men regner med at jeg kommer til å google boka i stedet.

Uansett, du skal få vite litt for å kunne bestemme om du vil lese boka.
Dette er en historisk roman fra den engelske landsbygda. Vi møter tre jenter/ damer som alle opplever dramatiske ting som snur livet opp ned. Forelskelse. En bror som kommer skadd hjem fra krigen. En ektemann som blir myrdet. Og nettopp her ligger det største mysteriet, hvem var det som tok Alistair av dage?

Jeg har faktisk lest to bøker tidligere av Webb: Italienske netter, som jeg skrev noen ord om her, og Arven. Jeg leste nettopp en ytring om at Katherine Webbs bøker ikke har fortjent "dame-med-ryggen-til"-omslagene som de har fått i Norge. Jeg syns nok at bøkene har en del romantiske elementer og enkle løsninger, men samtidig.... noe spesielt. Særlig da i fortellermåten. Hvor elegant det er gjort, er jeg usikker på - men meg lurte hun iallfall.  

Klassen: fortellinger fra et skoleår

Cappelen Damm, 2017

Tankene slår henne ofte, når hun kjører hjemover fra skolen, når hun står i kassakø på nærbutikken, når hun sorterer klesvask, når hun går opp eller ned trappene på skolen - og hver gang gjør hun alt hun kan for å skyve den unna. Om bare fem måneder skal hun ikke lese mer for disse elevene, noensinne. Skal ikke undervise dem, snakke med dem, høre betroelsene deres mer. Om fem måneder forsvinner 3STA ut av livet hennes. Da er de ikke hennes lenger. 


(Klassen, side 157)

Litt for ofte går det lang tid mellom lesing og blogging. Verst er det når ei bok har gjort inntrykk på meg og jeg vet at jeg vil dele den med alle - nå! - og den likevel blir liggende. Det gjelder også dokumentaren Klassen: fortellinger fra et skoleår av Marte Spurkland.

Her får vi fortellingen om syv avgangselever fra videregående og læreren deres, den over gjennomsnittet engasjerte "Anette". Hun er der alltid for dem, også utenom skoletid.  Gir dem nye sjanser - med særlig oppfølging - når oppgaver ikke blir levert i tide og fravær truer skoleløpet deres. Svarer på fortvilte sms-er når hun er med familien på hyttetur.
Alle de omtalte er anonymisert; det eneste vi får vite er at skolen ligger en times kjøring fra Oslo. Og det er veldig personlige historier vi får. Alt skjer i løpet av det siste skoleåret.

Ingen lever i et vakuum, og ofte er familieforhold helt sentrale for det elevene opplever. Noen av dem er etnisk norske, andre har innvandrerbakgrunn. På hver sine vis har opphavet forventninger og ønsker for barna som disse må forholde seg til.
Ett trygdet foreldrepar krever at datteren, som er yngst, skal støtte dem økonomisk når de selv ikke klarer å tjene penger eller når storesøster har pådratt seg gjeld. De reagerer når hun prater med gutter utenfor huset. En annen jente har en voldelig far som kan bli sendt ut av landet, og hun må være den voksne når han truer resten av familien. Ei norsk jente har foreldre som ikke klarer å se datterens behov for mer luft under vingene. 

Men det kan også være nye kamerater som gjør livet utfordrende med krav om hevn og fiendebilder.
Det kan også være kjærlighetssorg, et voldtektsforsøk eller til og med en gjennomført voldtekt. Store og mindre hendelser kompliserer russeåret for de sju. Og Anette stiller opp mer enn en skulle forvente av en kontaktlærer.
Hva ville alternativet vært? tenker hun sikkert.

Anbefales varmt! Skal være å finne på et norsk folkebibliotek nær deg.
(Litt avhengig av hvor du bor i landet, dessverre...)  

Kaoshjerte etter mitt hjerte

Aschehoug, 2014

Jeg har lest ut Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes, i bloggverdenen bedre kjent som Knirk. Ei huldrebok fra ei oppdikta norsk skogsbygd med en litt ensom og egen sekstenåring som forteller: Minja, som er bestevenn med norskiraneren Josef, som ikke har noen familie utenom en litt flagrende mamma og som elsker å tegne. Og forresten: hun kan rive opp trær med bare nevene, men det bør ingen vite.
Ja, der har du henne.
Eller, nei. Du må lese boka for å bli kjent med henne.

Åpningen, hvor jeg-personen våkner alene og med delvis hukommelsestap, bare med noen brokker av drømmeaktige minner og en panikkartet følelse, fanger inn leseren med en gang. Det er dette mysteriet! Hva har skjedd?

Det at Minja tegner, og at tegneinteressen og –evnen viser seg å ha gått i arv, syns jeg er ekstra fascinerende. Hvor har vi ellers en tegnende helt i norsk ungdomslitteratur? (Skulle gjerne sett tegningene! I det hele kunne jeg godt forestilt meg en grafisk roman av Grimnes’ fortelling.) Og så har du det søte innslaget – hunden Kappi, som jeg nå når jeg har sjekket det vet er brun og hvit, men hele tiden mens jeg leste tenkte jeg på Tintins lille, trofaste og årvåkne terrier. Sukk.

Språket – Minjas fortellerspråk – er enkelt og stort sett konkret, med korte setninger. Av og til, i følelsesmessig sterke situasjoner, poetiske bilder. Måten språket varierer på viser fortellerens ulike sider og stemninger – alt fra det sta og mutte («jeg klarer meg sjæl») til det poetisk romantiske. Det er ingen ting der som skurrer i mine ører (øyne), bortsett fra kanskje engangs-ordet "sjæl", som virker litt bredt inni en ellers jevnt samnorsk tekst. (Men bare glem at jeg skrev det.)

Vennskapet med Josef er Ronja og Birk-aktig sterkt, og selv om en liten stemme i meg lurer på om et slikt heterofilt vennskap går an, insisterer en annen stemme «ja!». Og beskrivelsene av den erotiske lengselen og lysten Minja opplever utenfor vennskapet er fine og intense. De magiske passasjene, på sin side, er nettopp det – magiske – og detaljene i huldredimensjonen blir litt ulne for meg av en eller annen grunn, men resultatet får jeg jo med meg.
Jeg syns slutten er fin, at trådene samles på en god måte, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Minja insisterer på å fortsette å kalle han-du-vet ved navn, selv etter at han er avslørt. Hvorfor det?

Men alt i alt: Lise Grimnes og Kaoshjerte har fortjent å bli nominert til Kulturdepartementets debutantpris (barne- og ungdomslitteratur). Det skjedde i dag. Boka er også nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Flukten fra virkeligheten har en liste over bloggere som har skrevet om boka, her. 

Sørlandsboksommer

Mandag og tirsdag var mamma og jeg - to dedikerte bokelskere - i Bokbyen i Tvedestrand. Nå har det seg slik at 1) hun syns hyllene hjemme hos dem er fulle nok, og 2) jeg har masse bøker på jobb som jeg kan lese, men likevel: det kunne jo være at vi fant noen skatter?
Ellers hadde vi skjønt at Tvedestrand er en sørlandsperle, og det passer godt for en sørlandslesehest.

Sjarmerende Tvedestrand i sånn passe pent vær.

Vi overnattet på Tvedestrand Fjordhotell, som ligger rett ved brygga, veldig flott til. Nedenfor vises utsikten fra hotellrommet vårt, som var viet Jahn Otto Johansen (med Den brune fare liggende på TV-bordet).

Selve "bokbyen" med antikvariater, museum og sjarmerende små butikker ligger nedover mot havna, ellers er også Tvedestrand oppdatert med både dagligvare, kiosker og kjøpesenter (ikke bare bra for de små butikkene) - men den bærer preg av å være en typisk sommerby. Noen butikker holder bare oppe om sommeren (enkelte i helga i vinterhalvåret). 

Vi var innom det som fantes av antikvariater. Det var masse bøker stablet både her og der, og noe kunne jeg nok tenkt meg å ta med meg hjem. Men bare tanken på bagasjen jeg skal ha med meg nordover igjen...

Skagerrak antikvariat/ Nynorsk antikvariat. Bøker stablet i alle vinduene!

Det ble to bøker. På Ex Libris kjøpte jeg ei fantasybok med fugler i hovedrollene, den er jeg spent på. Butikkinnehaveren var ikke veldig begeistret for fantasy, han syns ikke ungdommer bør lese denslags. Ellers gjorde han et hyggelig inntrykk.

  

På Familia Antikvariat, som skilte seg ut ved at

1) bøkene stod fint ordnet overalt og til og med mange med fronten ut

2) det var flere sitteplasser som innbød til lesing på stedet

3) det var tente stearinlys rundt omkring i lokalet, en skikkelig stemningsskaper

kjøpte jeg (flaut å si) en rasende billig chick-lit om sjokoladespisende venninner, perfekt til toglesing (men allerede påbegynt).

Familia Antikvariat

De mange virkelig klassiske skattene fikk altså stå i fred for meg denne gangen. Men det var godt å bare gå rundt og se på bøkene, vite med seg selv at "her hviler kunnskapen"! 

Visste du forresten at Arne Garborg var den som startet Tvedestrandsposten? Det skjedde i 1872.

Vi var innom museet som inneholdt en krambod, et fullt utstyrt tradisjonelt apotek og små utstillinger, og i en av utstillingene fant jeg ei fascinerende historie. En liten gutt i Australia fikk se et seilskip fra Tvedestrand, og fikk et brennende ønske om å en gang besøke denne lille norske byen. Som voksen ble han berømt for ett eller annet (slår meg selv virtuelt med ei bok i hodet for dårlig noteringsevne) og kom til å besøke både Bergen og Oslo ... og Tvedestrand.   

Vi besøkte også Broms bakeri på brygga og opplevde et aktuelt eksempel på hvordan fortida innhenter nåtida: en annen kunde, ei pent pynta dame med hatt, fortalte beveget om sin sommerjobb der for mange år siden og ville bestille "bakervarer fra gamle dager". 

For de som måtte lure: hun i blått er ikke den eldre dama.

Alt i alt: en sommertur til Bokbyen og Tvedestrand anbefales på det sterkeste! 

Les mer om Tvedestrand på lokalhistoriewikien.

Finn alle mulige slags bøker på antikvariat.net (også fra butikkene i Tvedestrand).