Mer eller mindre fjern framtid

Hei, alle sammen! 

Dette blir et eksperiment. For at jeg ikke skal bli sittende og flikke masse på ord, som jeg pleier å gjøre når jeg blogger, setter jeg nå alarmen på 30 minutter. Da skal innlegget være ferdig publisert og skal ikke flikkes på etterpå. 

Jeg har ei stund tenkt at jeg skulle skrive et innlegg som ikke handler om noe spesielt. Bare om hvordan jeg har det. Kanskje prøve å sette ord på en følelse jeg går rundt med, følelsen av å... være rastløs og utkjørt på samme tid? 

Er det noen flere som føler det litt sånn? 

Jeg klarer ikke helt å falle til ro. Men jeg har heller ikke helt det overskuddet jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg håper det bare er starten på høsten, de kortere dagene, den begynnende kulden, som har tatt meg litt. At det kan bli bedre når det nærmer seg skikkelig vinter og en vet hva en har. Og kanskje vi til og med kan leve mer uten de restriksjonene vi nå har hatt i ett og et halvt år (!!!) Det tar på. Ikke rent fysisk for meg, verken selve koronaen eller restriksjonene, men mentalt og psykososialt. Ja, og det å verken synge i kor eller spille basketball kan vel ikke være helt sunt for kroppen heller? Jeg gleder meg til å komme tilbake til normaliteten. Om den fins. 

På jobb er det godt med alt som kan ta meg litt ut av den vanlige rutinen. Men jeg er også litt for flink til å finne unnskyldninger for å legge vekk presserende forberedelses-oppgaver. 

Hva med bokbloggerens hverdag? 

Bøkene leser jeg. Men de får liksom ikke tid til å leve i meg etterpå. Det har jeg opplevd også tidligere, siden jeg er en utpreget boksluker. Men nå har jeg slukt ganske mye forskjellig uten å formidle det videre i tekst eller bilde. Og da er det litt som om det ikke har vært der. At det bare forsvinner inn i ingenting? 
Det gjør jo ikke det. Men føles sånn. 

Uansett. Før jeg tar jobben med et skikkelig baksjå til det jeg har rukket å lese (iallfall det jeg syns er verdt å nevne), vil jeg ta for meg et par dystopier jeg leste for cirka en måned siden og som jeg har tatt med meg fra og til biblioteket flere ganger. En eller annen gang måtte jeg jo få tid til å blogge om dem?  

Men NÅ! Her er noen ord om ei norsk andrebok og ei japansk førstebok (såvidt jeg vet). Det de har til felles er: 

• de viser en framtid hvor menneskeheten på ulik måte er satt under press
• de stiller spørsmål ved hva mennesket egentlig er, hva som skiller oss fra dyr
• de utforsker mulighetene for manipulering av menneskehjerne og -kropp

Men de skiller seg mye i oppbygning, kronologi og fortellerteknikk. 

Så den store fuglen ikke tar deg av Hiromi Kawakami (Forlaget Press, 2021) er den vanskeligst tilgjengelige av de to. En ekte kollektivroman hvor en møter mange forskjellige mennesker og "mennesker". Ikke bare det, en hopper fram og tilbake i tid og sted - uten at vi har noen klar formening om hvor langt vi hopper. Personer og hendelser blir beskrevet og omtalt i ulike kapitler. Jeg lagde en forsøksvis tidslinje for meg selv, og det gikk sånn tålig bra, men følte at det var noen puslespillbiter som rett og slett ikke passet sammen. 

Betyr dette at boka bare er forvirrende? Nei. Men kanskje vi rett og slett må godta at vi ikke har den fulle oversikten. 

Uansett. Vi er i en framtid hvor verden egentlig har blitt overtatt av kunstige intelligenser, og menneskene blir forsket på, klonet og isolert fra hverandre så de skal utvikle seg på nye (og forsøksvis livskraftige) måter. På et tidspunkt mister vi mulighetene for å formere oss på "naturlig" vis, og en finner menneskefabrikker og ellers samfunnsformer som er ganske ukjente.  

Det som iallfall treffer meg og får meg til å lese videre, er møtet med mennesker som føler seg annerledes på ulike måter. De stiller spørsmål, utvikler merkelige evner eller møter mennesker som får dem til å se nytt på tilværelsen. Og i ett tilfelle får menneskemøtene en av dem til å reagere helt ulogisk, med tragisk utfall. 

Noen av kapitlene er lettere å komme inn i enn andre. Personene og intelligensene forteller på ulike måter, og noen bruker mye tid på funderinger som kan bli litt høytflyvende. 
I ett kapittel får jeg en følelse av å være i en samtidsroman fra USA, på grunn av gjenkjennelige navneformer og kulturinnslag - helt til en av karakterene altså utvikler overnaturlige evner og flykter til en koloni jeg forbinder med noe veldig framtidig. 

Drømmenes orden av Øystein Stene (Gyldendal, 2021) er lettere å lese. Også her har vi flere fortellere og tidsaspekter, men helt systematisk. 

I én remse følger vi Alm og vennene hennes fra bok 1, Pustens lov, som jeg skrev om her. Alm kommer tilbake til Fjordbyen for å redde søsteren sin - og havner midt oppi et angrep på de lufttette bygningene. Et gedigent eksperiment oppstår. Hvem bevarer menneskeligheten sin, og hvem blir maper? Klarer de å overleve og å finne andre overlevende i Europa? Og på veien spør Alm seg mer og mer: er det så bra å være et menneske med evne til refleksjon og planlegging, egentlig? Som en av vennene hennes sier når hen merker mapefaktene i seg selv og ser alt på en ny måte: "Mennesker lever ikke i nåtida, de lever mest i fortida og framtida". 
Og hva skjer når Alm møter gutten hun har drømt om så lenge? 
Har hun ikke mer til felles med mapen Fred, som hun har tatt med seg på turen nedover til kontinentet? 

Parallelt får vi denne gangen møte foreldrene til Alm og Josefin slik de var før barna ble født, og vi ser hvordan en verden som ligner vår ble til den verdenen Alm lever i, bare i løpet av en generasjon. Vi får svaret på hvordan og hvorfor mape-viruset kom inn i verden. Ganske skremmende, men også forståelig på et vis... 

Tittelen Drømmenes orden spiller på et fenomen som oppstår blant de aller fleste overlevende menneskene: en kollektiv drøm som får stor betydning for neste bok. Jeg som leser spør meg, særlig når jeg vet om bakgrunnen for viruset: hvem plantet denne drømmen???

Ungdomsbøker i februar

 

Gyldendal, 2020

Pustens lov av Øystein Stene er første boka i en dystopiserie. Premisset:
Luften utenfor den hermetisk lukkede Fjordbyen (i tidligere Oslo) inneholder et virus som gjør menneskene uintelligente og ville; de blir såkalte maper. Utvalgte og opplærte mennesker fra Fjordbyen reiser jevnlig utenfor i sikkerhetsutstyr for å hente inn høygravide maper - barna deres har ikke fått overført viruset og kan dermed være trygge om de vokser opp i Fjordbyen. 

 

Hovedpersonen Alm (19) har levd i sikkerhet hele livet. En dag får hun selv ansvaret for et henteoppdrag. Det går ikke etter planen, og Alm får vite noe skremmende og helt utrolig om seg selv - og hvor hun kom fra.
Boka spør oss hva det er å være menneskelig. Den har en veldig interessant vinkling og en dramatisk cliffhanger som gjør at en venter veldig på neste bok.

Cappelen Damm, 2020

Ingen andre enn oss av Mari Moen Holsve er tredje boka i serien om den uhellbefengte småbyen Skymstad. Her er det en pyroman på ferde. Skolen hvor våre hovedpersoner går, er det første som brenner ned, og før den tid har to av dem rukket å finne noe forferdelig inne på lærerommet: en avkappet finger! Hvem starter brannene, og hvorfor?
Litt ekstra skummelt å lese om en evakuert småby etter det som skjedde i Gjerdrum. Men her er det altså ikke naturkreftene som er i sving. 

I starten av boka får vi vite (litt kort) hva som skjedde i de første to bøkene. Det kan dermed være en fordel å ha lest dem først. Dette er handlingsdrevet, skummelt og samtidig gjenkjennelig; det er lett å la seg fenge.
Ett lite spørsmål har jeg: leseren får vite at Skymstad er en bitteliten by, omtrent som et veikryss. Likevel går det et par hundre elever på skolen. Det gir ikke helt mening.

 

 

Aschehoug, 2020

Hvordan jeg tjente min første million er ei ny morsom ungdomsbok (noe som ofte er etterspurt!) av Endre Lund Eriksen. 

Anslaget er komisk; den dypt konservative og ryddige Robin tar et oppgjør med den rotete og høyrøsta familien sin. Han har meldt seg inn i Unge Høyre og har begynt å spionere på den "perfekte" ordførerfamilien i nabohuset. Tenk hvis han kunne være som dem?
For å i det hele tatt ha en sjanse om å stige sosialt i gradene, må han skaffe seg penger raskt. Han skaffer seg et forbrukslån - med pappas bankkonto... og starter aksjespekulasjon.
Parallelt følger vi Robins forsøk på å nærme seg spesifikt den kjekke ordførersønnen. Det viser seg snart at det å bli mer lik faren hans, ikke er den beste veien til kjekkasens hjerte. For det er flere som opponerer mot familien sin! 

Utover i boka endrer tonen seg noe; det blir mindre komikk og mer alvor. Færre pute-scener og mer klump i halsen for en leser som meg.

 

Jenta i bikuben av Astrid Aasen er også en dystopi, men her er det ikke et farlig virus menneskene stenger seg inne i frykt for: de er fanget inn av et diktatorisk helseregime koblet mot sosiale medier. Et ekstremt fitness-samfunn styrt av den karismatiske presidenten Pratham Mikula.
Emma opponerer litt i småskala ved å skulke gymtimene på skolen. Hun spiser ikke alltid sunt heller. Men så en dag er det slutt. På en fest får hun i seg noe hun ikke har tålt - og heller ikke visste at hun fikk - og våkner opp innestengt i straffeanstalten Bikuben. Hun får ikke kontakt med familie og venner og blir tvunget til å trene hardt for å forsøke å komme seg ut.
Emma får en mentor, Jakob, som hun raskt faller for (og vice versa). Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. For det virker ikke som om førsteprioriteten for forfatteren er å skildre et ekstremt framtidssamfunn en må fri seg fra. Hovedpersonen kommer også veldig lett til løsningene, eller kanskje veien dit bare er litt kjapt beskrevet? Her er den umulige og opprørske kjærligheten det viktige.

Astrid Aasen, 2020

Boka er kort og raskt lest. Jeg tror nok at mange vil kunne falle for den.

Romaner før jul

Gyldendal, 2009

I dette innlegget: to romaner fra oktoberlesinga som jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om. De traff meg. 

Veien av Cormac McCarthy

En mann og sønnen hans ("han" og "gutten") er på vei i et øde, kaldt og dystert landskap. De skal sørover i det som sannsynligvis er et tidligere USA, for å overleve. Vi ser det meste fra farens synsvinkel.  Vi får noen tilbakeblikk til tiden før, men er stort sett i nåtid. Det som skaper dramatikk, er dels det ugjestmilde landskapet, dels møtet med andre mennesker som de ikke vet om de kan stole på. 
Det er vakkert og dystert på samme tid.
Boka ble filmatisert i 2009 med Viggo Mortensen i rollen som "han". 

Et utdrag fra side 102: 

Han la armen rundt ham og holdt ham. Kroppen hans så tynn. Ikke vær redd, sa han. Hvis de finner deg må du gjøre det. Forstår du? Hysj. Ikke gråt. Hører du? Du vet hvordan du skal gjøre det. Du stikker den inn i munnen og retter den oppover. Klem av fort og hardt. Forstår du? Slutt å gråte. Forstår du? 
Jeg tror det. 
Nei. Forstår du?
Ja. 
Si ja pappa jeg forstår. 
Ja pappa jeg forstår. 
Han så ned på ham. Han så ikke annet enn frykt. 
Han tok fra ham revolveren. Nei det gjør du ikke, sa han. 

Pax, 2014

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami 

Fem ungdommer ble gode venner på videregående i en japansk by; de ble en gjeng. Fire av dem har navn med en farge i (Rød, Blå, Hvit og Svart), bare ikke vår hovedperson, Tsukuru. Han ser symbolsk på det og anser seg selv for å være fargeløs. 

Han flytter til Tokyo for å studere. På et tidspunkt kutter de andre helt kontakten med ham og vil ikke treffe ham når han er hjemme på besøk. Han aner ikke hvorfor, men regner med at de bare ikke liker ham lengre. Han blir stadig mer deprimert. Senere mister han også en ny venn som forsvinner uten noen forklaring.

Først når Tsukuru blir kjent med Sara, som begynner å spørre ham ut om vennegjengen, reiser han tilbake til småbyen for å løse mysteriet. Gradvis trer et bilde fram av en gammel tragedie og en løgn. Blant annet reiser han til Finland, landet den ene av jentene har flyttet til. Han finner ikke bare forklaringer på det brutte vennskapet; han skjønner at han har betydd mer for vennene enn han trodde. 

Murakamis roman inneholder både en hovedhandling med nåtid og samtaler om fortiden, og en fortelling inni fortellingen, om en mystisk bekjent av faren til vennen Haida. Vi får også noen drømmesekvenser. Likevel er det tydelig hvor de ulike delene begynner og slutter, og jeg syns det er både lett å lese og passe variert i formen.  

Utdrag fra s. 244:

En ørliten rykning gikk over Svarts ansikt der hun sto og så på ham. En svak krusning fór over leppene før de trakk seg opp i vinkel. Et lite smilehull kom til syne i høyre kinn. Men skulle man være presis, var det ikke noe smilehull. Det var en ørliten grop for godmodige syrligheter. Tsukuru husket godt dette uttrykket... Det var slik hun bestandig så ut like før hun fyrte av en sarkasme. Men hun hadde slett ikke til hensikt å være sarkastisk. Hun forsøkte bare å nøste til seg en hypotese som lå et sted langt borte. "Tsukuru?" Endelig satte hun ord på hypotesen.
Tsukuru nikket.
Det første hun gjorde, var å tekke den minste datteren inntil seg. Som for å beskytte henne mot en truende fare.

  

Lesing i september (del 3). Fortellinger for voksne

Vigmostad & Bjørke, 2020

Fabrikken av Joanne Ramos forteller om et framtidig, men samtidig ganske så nært USA hvor det fins surrogatfabrikker. Personene vi møter, er involvert i en slik fabrikk - Golden Oaks - på ulike måter. Som styrer (Mae). Som headhunter (Ate). Som "verter", altså surrogatmødre (Jane, Reagan og Lisa). Den eneste gruppen vi ikke får møte, er kundene. De som av ulike grunner - ofte fordi de er for travle og en graviditet ikke passer inn i timeplanen - lar en annen kvinne bære fram barnet sitt. 

Inne i fabrikken er det kontrollerte forhold (men med noen små muligheter for sabotasje, viser det seg). Vertene blir fulgt opp og overvåket; de må trene, spise sunt og unngå alt som kan skade kundens barn.
De skal få penger for dette. De må bare gå gravide ut tiden og gi fra seg barnet de har hatt inni seg i trekvart år. 

Boka begynner ikke med fabrikken, men med utgangspunktet som gjør at Jane velger å bli vert. Den filippinske jenta kjemper en beinhard kamp for å få nok penger til å forsørge seg og barnet. Hun blir behandlet som annenrangs, i beste fall eksotisk, hos arbeidsgiveren og venninnene hennes (noe som minner meg om Barnepiken av Stockett). Og Jane har internert dette synet; når hun får sparken fra jobben som barnepleier hos en styrtrik familie fordi hun har ammet barnet hun skal passe, er hun sikker på at hun har fortjent det.
Veien er kort til det som ser ut som et bedre liv. 

Reagan har andre motiver. Hun har det hun trenger, men vil finne sin egen vei der andre har sterke forventninger til henne. Hun vil også utgjøre en forskjell: hjelpe noen som ikke kan få barn. Som hvit og med god utdannelse er hun en "premiumvert".
Tiden i Golden Oaks begynner bra. Men etter hvert føler hun på en tomhet og tvil. Når hun skal til ultralyd med sitt første barn, får hun ikke se bildet av det og stille legen spørsmål; det er det kunden som får. 

Og etter hvert skjønner både Reagan og Jane - blant annet med hjelp av den desillusjonerte og rappkjeftede Lisa, som er vert for tredje gang - at de er mer fanger enn de er ansatte. Kan de bryte ut?

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig: kunne dette skjedd i dag?
Nei. Men kan det skje en gang?

 

----

Tiden, 2013

Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson er en roman med selvbiografiske trekk. Fortelleren heter Jens, og før selve teksten blir alle de omtalte personene introdusert, som i et skuespill. 

Jens bor i Oslo sammen med kona Tea og to barn: tweenen Vera og den litt yngre Markus. Han er forfatter av bøker og manus, men når hovedhandlingen starter, sliter han med motivasjonen. Romanen han vil skrive, går trått, og TV-serien han vil lage sammen med en kamerat, blir sendt fra avdeling til avdeling i NRK. Tea er sykemeldt og er hjemme; de begynner å gå hverandre på nervene.
Sammen med ungene prøver Jens å være kompis, den morsomme pappaen. Det går sånn passe bra.

Mye av spenningen og den personlige konflikten i boka ligger i Jens' familiebakgrunn. Da han var liten, skilte foreldrene seg, og siden har han fått flere "steforeldre" og nye familier på hver side å forholde seg til. Det hender et par ganger at han blir utelatt - uteglemt? - i lister over foreldrenes barn. Han er den i midten, den som kommer i tillegg. Følelsen av utenforskap beskrives så enkelt og sterkt på side 438:

Jeg liker ikke at vi alltid må dra, for hver gang vi må det, får jeg denne følelsen av at jeg ikke hører til noe sted, at jeg bare innbiller meg at jeg har et feste, og så fort jeg gjennomskuer meg selv, kan jeg komme til å sveve bort.

Mye av handlingen er mimring og skildring av foreldrenes - og besteforeldrenes liv. Faren døde som 48-åring av høyt blodtrykk; kan det samme skje med Jens?
Og hvorfor er han egentlig så redd hele tiden?

----

Oktober, 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi er på sett og vis ei krimbok. Vi har ei uløst saksrekke med kriminelle handlinger; vi har en uformell etterforsker, en hjelper og mistenkte. 

På den andre siden er denne geniale romanen også en skildring av en tidsepoke og et område, et miljø: den lille bygda Kengis i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Ei bygd hvor det fremdeles er store forskjeller mellom myndigheter og "folka på golvet", mellom kvinner og menn og mellom samer og svensker. 

Fortellingen blir dels fortalt i førsteperson av den unge samen Jussi, som har blitt adoptert av prosten Lars Levi Læstadius, dels i tredjeperson.
Læstadius var den som rent faktisk startet den kristne retningen læstadianismen, og en får vite en del om bevegelsen som han startet og som spredte seg til Norge. Men like viktig for denne fortellingen er Læstadius' evne til å observere detaljer, også på åsteder for mord og overgrep. 

 

Når det skjer flere tilfeller av overgrep og mord eller mordforsøk på unge jenter i bygda, er gjerne prosten og Jussi de første som dukker opp. Og det viser seg at det kan være en fordel at de har tid til å utføre undersøkelser før lensmannen og hans hjelper kommer til stedet. De sistnevnte har sine egne teorier om hva som har skjedd; i første omgang leter de etter en mannevond bjørn. Hvorfor blir Læstadius og Jussi motarbeidet og ikke trodd?
Og klarer Jussi å nærme seg jenta han er så intenst forelsket i?
Bør han gjøre det?  

Boka var så å si umulig å legge fra seg. Niemi er en fremragende forteller!

Den mest kjente boka hans, Populærmusikk fra Vittula, skrev jeg om her.

----

Cappelen Damm, 2020

Du av Håvard J. Nilsen var rett og slett vakker. En helt annen leseopplevelse enn Koke bjørn, mye på grunn av typografien. Tekst helt øverst på hver side, resten hvitt. Mye plass til ettertanke. Korte beskrivelser av hendelser og tankebaner i hovedpersonens liv.

Og her har vi gått fra en "jeg-fortelling" til en "du-fortelling". "Du" er i store deler av boka den kristne guden som hovedpersonen, en ung pinsevenn fra Mosjøen, har trodd på hele livet. Han har vært intenst opptatt av Jesus, av at andre skal bli kjent med ham, bli frelste. "Du" er andre ganger pinsevennhøvdingen Thomas Barratt.
 

Så velger "jeg" å reise til Trondheim for å studere. Deler hybel med ei jente som er ateist og har ganske andre tanker om livet, men samtidig en egen evne til å se ham, åpne ham opp. Hun introduserer ham for nye idéer. Tvilen på kristendommen han har oppvokst med, har allerede vært der ei stund, og nå faller mye sammen.
Samtidig prøver gutten å takle de nye følelsene og lengslene han føler på. Jenta blir også "du", ei stund. Har hun virkelig følelser for ham, eller er hun bare nysgjerrig på denne kristne nerden?

Denne boka kom til biblioteket gjennom Kulturrådets innkjøpsordning og skal altså gå fint å finne på et bibliotek (forhåpentligvis) nær deg. Det samme gjelder Koke bjørn og Bryllup og begravelser.

Lesing i september (del 2). Ungdomsbøker

I september leste jeg altså om igjen GONE-bøkene av Michael Grant, som jeg sist gang leste fra 2009 og utover. Dette er en intenst spennende serie (litt som en TV-serie med mye action og hopp i scener), men den tar også opp store spørsmål om menneskepsyken, det ondes problem og samfunnsspørsmål. Vi får se hvordan personer virkelig forandrer seg og/ eller endrer modenhet i møte med en uvirkelig krise. Jeg hadde glemt avslutningen, så serien ble like spennende for meg denne gangen! 

(Og nå fikk jeg vite at det fins to oppfølgerbøker som ikke er oversatt til norsk. De må jeg lese!)

---

Utbryterne av Nina Borge er en helt ny dystopi. Vel 50 år fram i tid er vi i en verden plaget av ekstrem luftforurensning, og et Norge hvor gamle byer (som Sandefjord, Drammen og Oslo) ligger i ruiner etter klimaødeleggelser. 

 

I Norge styrer feministpartiet med hard hånd. Vi har en slags moderne Egalias døtre (Gerd Brantenberg), hvor kvinnene har både reell, fysisk makt og definisjonsmakt over mennene og hvor kjønnene er strengt adskilt. Menn er farlige, dyriske og sinte, får jenter høre, og det å skulle tenke på større spørsmål som politikk og forskning ligger ikke til deres natur, heter det (et vrengebilde av det som også i Norge har vært "fakta" om kvinner). Så gutter og menn skal slippe å styre og bestemme.
Det er også et element av seksuell undertrykkelse i samfunnet; gutter blir seksuelt utnyttet ut fra en reell fare for falske voldtektsanklager. 

Vi møter tidlig de to heltene som får meg til å tenke på Katniss og hennes venner/ medkjempere i Dødslekene-serien:
Carla, en ung forskerlærling vokst opp på feministenes jentehjem og eslet til å bli en framtredende "hvitkofte".
Noah, en gutt som bor ute i den nærliggende skogen og har blitt dobbeltagent i motstandsbevegelsen. Noahs mor, Johanna Berg, er en ledende forsker og Carlas mentor; de har funnet fram til en formel for å løse problemet med luftforurensning. Ideelt sett skulle denne formelen kommet alle land i verden til gode, men den norske regjeringen trenger penger og vil ha den selv. 

Carla må komme seg til Oslo med formelen og få sendt den til Johannas samarbeidspartnere i ulike land - uten å bli tatt av verken feministene eller motstandsbevegelsen. Noah må motvillig bli med henne på oppdraget, som Carla selv også er veldig usikker på. Hun har jo lært at feministene er de gode, at de vil godt, og at menn er farlige. Snart vil både hun og Noah lære at det fins mange nyanser av sannhet og det gode.

Utbryterne er intens og fengslende. Jeg ville virkelig vite hvordan det gikk med Carla og Noah. 

 

Er dette en antifeministisk roman? Tanken streifet meg i starten. Alt right-menn ville kanskje lett etter argumenter for sitt syn her på mannen som undertrykt. Men jeg opplever ikke boka slik; mer som en advarsel mot (blant annet) kjønnsbasert diskriminering, fordommer og båstenking. Vi trenger alle kjønn og alle bakgrunner for å løse problemene vi står overfor og lage et godt samfunn.  

Bok 365 har skrevet en fin anmeldelse av boka her. 

---

Kirsebærhjerte av Cathy Cassidy er første boka i en søt serie, Sjokoladesøstrene (på engelsk Chocolate Box Sisters). Visstnok er den blitt en internasjonal bestselger. Den minner meg litt om Jenter i jeans-serien av Ann Brashares, selv om en her følger bare en jente om gangen. 

Dette er ei klassisk følegodt-bok for tweens med en romantisk utgang. Og førsteboka handler om outsideren, den nye (ste)søsteren Cherry. Jeg har lest flere bøker i det siste om den litt nerdete og fantasifulle jenta som vinner den kjekke god-på-bunnen-drømmeprinsen i kampen med den blonde bitchen (som her tilfeldigvis er hennes nye stesøster). Ja, og så har vår forteller selvfølgelig en stor hemmelighet som kan ødelegge for det nye livet hun prøver å bygge opp sammen med faren.

Men jeg fikk jo iallfall LITT lyst til å besøke de særegne søstrene i det store huset, og smake på en håndlaget sjokolade eller to. 

---

Virusvår: unge stemmer om en ny virkelighet er Pax forlag sin antologi, resultat av en skrivekonkurranse utlyst av DUS - Den unge scenen. 

Og vi har et par scenetekster her også, blant andre den symbolske og følelsessterke Rød og blå - et lite stykke underbevissthet av Selma Baalerud. Her blir en "hvit" person malt over av blå og røde farger som symboliserer passivitet og aktivitet, depresjon og livsglede. Det blå tar helt over etter hvert som landet og aktivitetene stenges ned. 

Både usikkerhet og kjedsomhet er blant følelsene som kommer fram i tekstene. Og ikke minst sinne. Skuffelse og frustrasjon for at en ikke får oppleve det en hadde planlagt. Folkehøyskolen stenger ned. Kalenderen mangler farger. En får ikke lov til å rulle rundt i andres spy...

Det er stor variasjon i tekstene. Ikke alle treffer like godt, særlig språklig. Men noen stemmer får en virkelig lyst til å høre mer fra.  

 

---

Det fins etter hvert ganske mange bøker om jenter som er i overgangen mellom det barnslige og det mer modne (eller lek og gutteprat, rent konkret!)
Kunsten å tryne av Jan Tore Noreng har litt av det samme, men her fra to gutters synsvinkel. Vår hovedperson er helt tydelig den modne og i en klasse for seg selv.

 

Samuel og kameraten Jonas har vært nerder; de har alltid gått under radaren til de kule folka i klassen. Men etter at de begynte med parkour en sommer har kroppene deres - og kanskje også selvtilliten - forandret seg, og det merker de andre. Særlig alfajentene Anette og Helene, som nå plutselig viser interesse for dem. En interesse som Samuel ikke helt vet hvordan han skal takle. 

(Her assosierer jeg til den norske ungdomsfilmen Psychobitch, hvor det fins en underliggende - og ødeleggende - forventning om at den populære jenta er den selvfølgelige drømmen for en gutt i toppen av hierarkiet.)

Samuel har i stedet blitt interessert i - ja, dødsforelska i - den mystiske jenta Ella. Med henne kan han snakke om det meste. Men kan han fortelle de andre om henne?

 

Så skjer det noe på en fest som ikke Samuel deltok på. Jonas sier til Samuel at han har blitt anklaget for voldtektsforsøk, men det er jo selvfølgelig bare tull. En hevnaksjon. 

Eller?

Dystopisk sensommer

 I månedsskiftet juli/ august leste jeg to bøker med dels dystre baktepper; en novellesamling og en roman. 

Ingenmannsland: nye nynorske noveller (Samlaget, 2020)

Lydane som vekte meg, minte om sildrande regn. 
Regn var det sjølvsagt ikkje. Kanskje heller sandkorn
som trefte hytteveggen. Kanskje vinden
kasta dei opp i lufta. 
Bles det? Prikkinga av sandkorn 
blanda seg med den jamne pusten til gutungen. 
Eg tenkte på alt eg enno ikkje hadde fortalt han om. 
Om regn. Om å stå i regn, gå i regn, kjenne dropane
piske mot ansiktet. 
Om å sjå drivande skyer, sjå bekkar som fyller seg
med blankt vatn. Fløymer.
Om å sette seg på huk, ause med handa og drikke
så mykje ein vil. 

Om gras. Om å ligge i grønt gras. 
Kjenne den grøne lukta. 
Minne frå då vi budde ved havet, tida før han kom til. 
Før vandringa tok til. 

Dette sitatet er fra novella Utkant av Marit O Kaldhol; en av to ganske tydelige dystopiske noveller i denne samlinga. En får ingen tidsangivelse, men skjønner at noe alvorlig har skjedd, og menneskene prøver å overleve i den nye virkeligheten. 

I resten av novellene finner vi mer realistiske samtidsbilder. Det meste er rettfram, enkelt og konkret, med to unntak: Hilde Myklebust forteller om et barn som endrer seg fysisk, litt som Georg Samsa hos Kafka (novellen Ein kan ikkje vite alt før det hender). Og de to radikaliserte kameratenes møte med monsterålen i Lars Petter Sveens Ålen i glaset er et mørkt og nesten magisk innslag à la det en finner i romanen Guds barn. 
Bortsett fra Rønnaug Kleivas Nilen har fleire utspring, hvor fortelleren gjennomfører en enslig reise til Egypt uten de store konfliktene, er flere av personene i krise eller i oppbrudd.

Dette høres litt upersonlig ut, så da kan jeg skrive at 
jeg ble så glad i flere av personene. Sørget med dem. Ble sint på dem.

Jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til dem.  

Ettersøk av Hilde Myklebust var fortellingen som rørte meg mest; hvor en dødssyk hund får være midtpunktet i et nydelig (eks)kjærlighetsdrama. 

Men uansett, her skal det være noe for flere. 

---

Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold (Cappelen Damm, 2020) er en kort roman (ikke kortroman), 150 sider. Vi møter ei enslig, voksen dame - nesten 40 - som blir værende i den ekstreme hetebølgen i en storby som minner om Oslo. Varmen er der for å bli. Søsteren har nettopp reist nordover til kjøligere vær, som så mange andre. Selv holder hun stand i leiligheten sin og bak disken på en kafé hvor de selger ytterst lite kaffe. Hun sosialiserer litt med kollegaen Sofie, som betror seg til henne og som hun føler hun må hjelpe.

Men Ruth er ikke så flink til å hjelpe. Hun har ganske sære måter å (av)reagere på og sine egne tanker om hva et vennskap skal være. En ser alt fra hennes ståsted, og en kan beundre motet hennes til å stå på sitt, men det er vanskelig å ikke samtidig synes litt synd på henne. Eller bli irritert. Som de hun møter gjør. Er det fordi vi (jeg?) har så strenge rammer for hva som er A4-oppførsel?  

Når jeg står på gresshøyden ved kvinnefengselet, ringer Sofie. Jeg har gått tur opp til krigsskolen og ned, det tok ikke så lang tid som jeg trodde. Jeg lar telefonen ringe en stund før jeg tar den. Kanskje det har vært en vanskelig kunde, det skjer med jevne mellomrom, folk som finner alle slags grunner til å la raseriet sitt gå utover andre, at det er tomt for servietter eller at kaffen er for varm. Hvis noen i det hele tatt har kjøpt kaffe. 

   Jeg lurte på om du ville drikke vin med meg i kveld, sier hun. 

Jeg stopper opp på stien som går parallelt med fengselsgjerdet. I et øyeblikk ser jeg alt rundt meg skarpere enn vanlig, jeg ser en mus haste inn i gresset ved føttene mine. Hun må ha ment å ringe noen andre. 

  Eller passer det ikke, spør hun. 
  Du snakker med Ruth, sier jeg, fra kaféen. 
  Ja, så bra, sier hun, og ler. 
  I kveld, spør jeg. 
  Ja, i kveld, gjentar hun. 
  Drikke vin? 

  Ja, hvis du vil. 
  Men du er jo gravid. 

  Ja, men jeg skal jo ta det bort. 

  Da må det bli rundt sju, sier jeg. 

Jeg har ingen planer for dagen, men det sier jeg ikke. 

  

 

 

 

 

 

Tre julibøker til: grip dagen!

Jeg har lest tre romaner som har det til felles at hovedpersonene gjør noen grep for å endre på livet sitt. Dels skjer det - naturlig nok - også ting med dem som de ikke har kontrollen over.

Tre fine bøker, men den første er nok den lettest tilgjengelige (og den som satte minst spor).

Gyldendal, 2018

Den første er Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald, oversatt fra svensk. Her møter vi ei dame som er i slutten av 30-åra og allerede i en slags 40-årskrise. Datteren på 18 flytter nemlig ut, og hun er alene igjen i en leilighet med altfor mye fritid, en butikkjobb hun egentlig ikke liker og en mor som er dement og som hun ikke har det beste forholdet til.

Anette tar sjansen på å melde seg på et motorsykkelkurs - noe hun ønsket seg som tenåring - og møter der en ung og ganske så kjekk instruktør som det blir søt musikk med. Hun sier også ja til å være med og planlegge en lokal sommerfeiring som har ligget nede i noen år, og tar snart roret i arbeidet. En kan kanskje si at hun både leter etter det ungdommelige eventyret og det modne ansvaret. Men så skjer det ting som gjør at hun mister motet på eventyret...

En typisk følegodt-bok, dette. Fin lesning.

---

Samlaget, 2016

Det er lenge siden jeg leste noe av Anna Gavalda, men jeg husker at jeg likte godt Saman er ein mindre aleine. Så ble det til at jeg fant fram Livet, til det betre - ei bok med tre historier i, om Mathilde, Yann og Billie. Tre franske ungdommer (unge voksne) som bor i Paris. De møtes ikke i løpet av boka, men en kan kanskje se for seg at de kunne gjort det? Og jeg var veldig glad for å møte dem mellom permene.

Det første en legger merke til hos Gavalda, er fortellerstilen. Muntlig, direkte, slangpreget og stort sett fortalt i første person til en tenkt lytter (i Mathilde-delen endres det til tredje persons fortelling mot slutten, en artig vri). Innimellom prater fortelleren med seg selv, diskuterer hva han/ hun skal gjøre. Jeg liker det godt, det er så annerledes enn alt jeg ellers leser. Men det er lurt å lese litt i boka før en bestemmer seg for å låne eller iallfall kjøpe den.
Mesterlig oversetterjobb av Tove Bakke!

Mathilde (24) jobber som internett-troll for onkelen sin. Ja, hun mobber faktisk potensielle kunder via falske kommentar-profiler for å få dem til å velge onkelens nettsideprodukter. Hun får penger av det, men er ikke veldig fornøyd med tingenes tilstand. Det meste ser grått ut fram til hun møter en mystisk, ikke veldig pen fremmed som leverer fra seg vesken hun glemte igjen på en kafé - med alle pengene hennes i! Han er kokk, det er omtrent det eneste hun vet, og hun blir besatt av tanken på å finne ham igjen. Et detektivprosjekt starter.

Yann (26) er en disillusjonert fyr, frustrert på det franske samfunnet som ikke ser ut til å ha bruk for den lange utdanningen han tok. Han bor i leiligheten til kjærestens slektning. Kjæresten er stort sett ute og jobber når han kommer hjem, så de ses sjeldent. Det kommer etter hvert fram at han har gitt fra seg alt av personlige eiendeler for å tekkes kjæresten. Og hvorfor er de egentlig kjærester? Liker Mélanie ham egentlig?

Så, et vendepunkt: han møter noen naboer - et umake par med to døtre - som gir ham et nytt syn på tilværelsen; han ser at en mer ekte kjærlighet faktisk går an. De tar ham under vingene sine, byr ham på middag, prater med ham, viser varme... Han finner ut at noe må skje i hans eget liv.

Beskrivelsen av leiligheten til Yanns naboer er det fineste i hele boka. Slike detaljer! De viser hvilket overflod av minner denne familien har, et bilde på deres egen rause innstilling til livet, som han savner. Fra side 175:

Fotoautomatremser utan noko på, eller var det eit teddyøyre der nede i høgre hjørnet? Rundskriv frå skulen, opningstidene i bassenget og eit viktig varsku om luseinvasjon. Alle tekannene, dei gamle drikkeskålene, teboksane. Støypejern, steintøy, fletta vier, dreia tre...

Og så har vi historien om Billie, et løvetannbarn som når historien starter, ligger nede i en dalside sammen med en homofil kamerat som er hardt skadd. Hun begynner å snakke med en stjerne, ber den om å redde ham og forteller litt etter litt om livene deres. Hvordan kom de hit til fjellet? Hvordan ble de venner? Hva vil skje med dem? Det avsløres litt etter litt...

Jeg smetter inn et nytt sitat fra side 259 (typisk eksempel på den muntlige stilen nevnt over):

Unnskyld meg, folkens, men vi får litt fnatt av den der Andesfjellrävenrenden.

Høyre'ru, beibi? Høyrde du ka eg sa? Eg lover, eg lover ved ditt liv at så lenge det er liv i meg, skal ikkje du gå noko heden i noko utkantdalstrok. Over mitt lik.

---

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen er noe så spesielt som en postapokalyptisk roadmovie! Også her er fortellerstilen helt spesiell. Korte setninger satt opp som i et langt dikt. En del dialog, men også beskrivelser - av steder, folk, følelser.

Tittelen spiller på det amerikanske presidentvalget som står foran oss, og en kan si og tenke mye om det. Men en får håpe at resultatet ikke er så ille som det blir i denne romanen...

Fortelleren er ei norsk jente med bakgrunn fra Jehovas Vitner; hun har flyttet til USA og har der truffet ei amerikansk jente som hun nå er sammen med. Når historien vår starter - rett over nyttår 2021, faktisk - er de i Las Vegas og blir overrasket av det som sannsynligvis er en atombombe. De blir ikke skadd, men bomben påvirker dem langt borte fra. Hele den overdådige, fargerike, nesten groteske byen blir plutselig en krisesone. Folk vet ikke hva de skal gjøre. Nettet virker ikke, så en får ikke informasjon. Det går ikke an å komme seg ut. Det sikreste må vel være å holde seg på hotellet. Eller? Hva skal de to kjærestene gjøre?

Underveis får en tilbakeblikk til det som skjedde året før, da de to møttes og ble enige om å dra av sted sammen. Og en får vite litt om livene deres fram til da.

Det er vanskelig å forklare denne boka med få ord. En må rett og slett bare oppdage og oppleve den selv.

Sitat fra side 151:

i gangen utenfor rommet vårt
leker tre barn med en rosa sprettball

den minste av dem er en jente med rødt hår
hun er toppen fire år gammel
kledd i gul sommerkjole

jenta sperrer opp øynene ved synet av oss og peker
som om vi ikke hører til

- Jeg sa jo at det er andre her, sier en blek gutt i blå
poloskjorte
han er nok den eldste

Vigmostad & Bjørke, 2020

Baksjå og framsjå, juni (del 1)

Glimt fra ås-tur på Torpo.

Juni var 

• TV-seriefråtsing: Normal People, Locke & Key og Stranger Things
• Årets første utendørsbad (kaldt!) og et par fjellturer, starten på det jeg håper skal bli ti på topp.
  
• Slutten på vårsemesteret og starten på sommerferien. Jeg pleier stort sett alltid å starte ferien en uke etter at skoleåret er ferdig - litt som lærere (men begynner naturlig nok igjen før dem. Det er de vel unt.)
  På veien sørover (også vanlig) stoppet jeg denne gangen i Kragerø og hadde en overnatting der. Så fikk jeg endelig treffe noen Smule-venner som jeg opprinnelig skulle møtt i mars (før koronaen satte en stopper for det). Fin start på ferien!
  

Lese-juni var

ikke så mange bøker, men en ganske grei variasjon.
Jeg deler oppsummeringsinnlegget i to. Først...

Bøker (mest) for barn og ungdom 

To dystopier

Penguin, 2001/2017 

Noughts + Crosses av Malorie Blackman er starten på en dystopisk serie som først kom ut i 2001-2008, men som nå i vår ble veldig aktuell. Hovedpersonene lever i en alternativ tilværelse sett med våre øyne: et "omvendt raseskille" hvor briter av afrikansk avstamning har sosiale og økonomiske privilegier; de hvite er underklasse. I stedet for "niggers" har vi uttrykket "blankers", og det er sterke motsetninger mellom de to grupperingene. 

Naturlig nok er det en forbudt kjærlighetshistorie inni dette (rik politikerdatter og tjenergutt som vokste opp som venner) som kompliseres av intens, farlig politisk uro. Både Callum og Sephy prøver å kjempe mot fordommer og fasttømrede roller, men de har sterke krefter mot seg...

Verdt å lese, intenst vond og kanskje ikke med noen happy ending. 

Nå er boka TV-serie på BBC.

Gyldendal, 2020

En ballade om sangfugler og slanger av Suzanne Collins er en annen dystopi, nemlig "prequelen" til Dødslekene/ Hunger Games (2008-2010) som jeg har vært stor fan av. Jeg ble overrasket da jeg så tittelen i nettbutikkene; jeg hadde ikke fått med meg at den skulle lanseres. Jeg så den siste filmen på nytt for å repetere litt og komme i stemning. 

Denne boka får du nok mest ut av hvis du har lest den originale trilogien først (selv om den også kan fungere som en introduksjon til verdenen). Det er referanser til karakterer vi har møtt, som hovedpersonen (senere presidenten) Snow og Tigris. Det er en jente fra distrikt 12 - som Katniss - som fanger Snows interesse når han skal være mentor i en av de første Dødslekene. Hun synger, og sangene kjenner vi igjen fra flere bøker i serien. Vi får vite hvordan spottekråkene ble til. 

Så prøver Collins først og fremst å svare på spørsmålet en saktens kan være nysgjerrig på: hvordan ble Snow den han ble? Det er verdt å huske på at han i slutten av trilogien framstår som todelt og nesten sympatisk. Og det gjør han også i begynnelsen av En ballade om sangfugler og slanger. 

Corolianus Snow er fattig, men fra en familie med lange tradisjoner og status - han må skjule fattigdommen for å ikke miste privilegiene sine, blant annet i skolesystemet. Han har en viss rettferdighetssans og er lynende intelligent. Når tributtene i Dødslekene lider, kjenner han på en indre kamp og et ønske om å hjelpe. Rent teoretisk ser han problemet med krig, sosial nød og undertrykkelse. 

Men han har også et brennende ønske om å komme opp og fram i verden. Om å holde seg inne med de som har makten, autoritetene. Hvilke drivkrefter skal vinne? 

Collins skriver godt. Endringen i personligheten skjer ganske brått, jeg klarer ikke helt å tro på utviklingen. Men det er intenst spennende. Særlig scenen i skogen mot slutten elsket jeg. 

Ungdommelig drama

Tre jenter har sitt å stri med i nye ungdomsbøker. To av dem er norske (begge utgitt på Samlaget i år), den tredje nordamerikansk (kanadisk), men mye vil være gjenkjennelig på tvers av kulturer. 

Samlaget, 2020

Samlaget, 2020

Tre meter med kniv er Eili Harboes bokdebut. Hun er opprinnelig skuespiller, kjent fra de norske Askeladden-filmene, Thelma og flere ungdomsdrama.

Lykke bor i Hillevåg (en bydel i Stavanger) sammen med ei psykisk utstabil mor, ei mormor som vil ha det "koselig" og ei yngre fostersøster som sjeldent sier noe. Lykke har selv hatt en nerdete venninne som hun nå har byttet ut med kulere venner. I tråd med dette blir hun forelsket i svømmeren Simeon i B-klassen. 

I starten er Simeon helt perfekt, men så blir det tydelig at det er en ubalanse mellom dem. Lykke tør ikke ta plass i forholdet og foreslå endringer i det de gjør sammen. Han tar styringen, samtidig som han trekker seg tilbake følelsesmessig. Fra side 167:

Eg tenkjer kanskje han kjem til å bli sur og vende seg vekk frå meg i staden. Det kjem eg ikkje til å halde ut. Det veit eg. Så eg seier aldri noko. At alt av Simeon kjennest hardt mot meg. 

 

Oppå dette kommer problemene med mamma.  

Jeg syns dette var en fin debut. Jeg prøvde underveis å finne ut hvilken tidsperiode handlingen foregår i, blant annet fordi boka helt mangler referanser til sosiale medier. En boktrailer på Vimeo antyder sent 90-tall (?) Men det er ikke sikkert unge lesere vil reagere på dette når de leser. 
Hvert kapittel starter med en sangstrofe, og boka er illustrert med litt barnlige blyanttegninger; dette gir boka et kunstnerisk preg.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen er også en debutroman. Denne er helt tydelig plassert i vår tid (det er blant annet snakk om snap og memes); fortellinga framstår ellers som mer tilgjengelig og har et driv som appellerer til mange lesere. Avsnittene er korte, og det er en del dialoger. Språket er ganske muntlig og direkte.

 

Synne har ADHD. Umedisinert, men vil helst ikke gå på medisiner igjen. Det skal imidlertid ikke så mye til før hun blir urolig og sint, og hemmeligheten hennes er nær ved å bli avslørt. Bare bestevenninna Torunn vet om diagnosen hennes. Eller, den tidligere bestevenninna, som har begynt å henge med kule Kine.

Så blir Synne sammen med Johan, som hun har hatt kontakt med på snap lenge. Det viser seg at Torunn også liker ham, men betyr det at Synne burde tatt et skritt tilbake? Snart dukker stygge meldinger opp - ADHORE - både på skoledoen og en lapp i skolebøkene. Hvem skriver dette? Hvordan kan hun få Johan til å skjønne at det var Jørgen som la seg etter henne på festen og ikke omvendt, at bildet som ble tatt ikke viser sannheten?

Det meste går ad dundas, og hun føler seg så alene.

Sterkt beskrevet og sikkert gjenkjennelig for mange. Pluss for fine Harry Potter-referanser!

Boom! Box, 2020

Eat, and Love Yourself av Sweeney Boo er en tegneserie med et klart tema og budskap. Hovedpersonen, ei ung jente som har flyttet hjemmefra og prøver å livet til å funke på egen hånd, strever med et dårlig selvbilde - spesifikt vektrelatert. Hun klarer ikke å se at noen kan være tiltrukket av henne og skyver folk fra seg.
Med tilbakeblikk til sentrale hendelser og møter fra fortiden - magisk gjenopplevd gjennom biter fra en helt spesiell sjokolade - klarer hun å bearbeide det vonde og se framover.

Noen ganger kan et overtydelig budskap være på sin plass.

Barn på eventyr 

Cappelen Damm, 2020

Freddie Yates' supermirakuløse reise av Jenny Pearson er en sjarmerende roadmovie for barn i slukealderen.

Freddie Yates har ikke vokst opp med sin biologiske far, og selv om den han vokste opp med, er en omsorgsfull pappa som gjør så godt han kan etter at Freddies mor døde, er det noe som drar Freddie mot den ukjente personen. Han får vite et navn, kobler det til en liten by i Wales, og får med seg to kamerater på en ekspedisjon som virker ganske enkel, men selvfølgelig blir mer og mer sprø og trøblete. I et Wales som virker ganske så klare for mirakler, får guttene ufortjent et rykte som superhelter.

Legg til en politijakt på forsvunne gullringer, og du har et ganske så spennende eventyr.

Gyldendal, 2020

Tusen stjerners øy av Emma Karinsdotter: kan den bli en ny barnebokklassiker på linje med Mio, min Mio (som forlaget sammenligner den med)?

De to bøkene har det til felles at hovedpersonen trenger en måte å bearbeide sorg på, og at han/hun fraktes inn i en magisk, parallell fantasyverden hvor dette behovet blir ivaretatt.

Tigris mistet mamma for lenge siden, så lenge at hun egentlig ikke husker noe særlig. Likevel lever mamma sterkt i henne, mye på grunn av farens store sorg som aldri ser ut til å dempes.

En dag klatrer Tigris oppi en eske eller kasse som tilhørte moren (den er så liten at en elleveåring klarer å bære den, men så stor at hun får god plass i den, iallfall ut fra det en ser på omslagstegningen...) og havner på sjøen utenfor Tusen stjerners øy. Hun møter morens venninne, som passer på stjernesteinene som den onde Skyggen vil stjele, og hun møter et barn hun aldri fikk vite om: Leo. Moren selv er forsvunnet, og Tigris må finne henne igjen og stoppe Skyggen. 

Handlingen veksler mellom fantasyverdenen og vår verden. Stort sett klarer forfatteren å gjøre denne overgangen naturlig. Etter hvert ser en at gjenstander i vår verden også har en parallell i fantasyverdenen.
Tusen stjerners øy er fint beskrevet, og en får virkelig følelsen av at noe verdifullt står i fare. Men da jeg i den siste delen leste om alt som skjer under kampen mot Skyggen, fikk jeg dessverre en dejà vu-følelse: beskrivelsene minnet om tekster jeg selv skrev som veldig ung og uerfaren forfatterspire.

Selve avslutningen av boka er fin og får meg - iallfall nesten - til å tilgi dette.

Nytt prosjekt: krisevlogging

Lettere å vlogge enn å blogge, nå om dagen.

Sankingens tid: hva er humant?

Simon & Schuster, 2016
(norsk utgave: Ljå,
Vigmostad & Bjørke 2019)

Jeg har lest en serie på engelsk (Arc of a Scythe), så omtalen bygger på den engelske utgaven. Første bok er utgitt på norsk med tittelen Ljå (Sankingens tid); jeg henter viktige uttrykk fra denne. 

Hva er et menneske?Godt eller ondt?

Både uskyldig og skyldig, ifølge Ljå Curie.

I Neal Shustermans nyeste dystopiserie er dette viktige spørsmål. Vi befinner oss i en fjern framtid hvor menneskeheten allerede har levd lenge i et slags paradis, etter at to viktige vendepunkt skjedde i 2042 (altså 22 år fra nå!):

1. Internettskyen (minnet) ble til en organisk og altovervåkende bevissthet, Tordenskyen, som tok over hele herredømmet over menneskenes verden fra alle menneskelige (og feilbarlige) styresmakter.
Tordenskyen hjelper menneskene, nøytralt og regelbundet, uten negative menneskelige motiver. Den styrer trafikk, ordner produksjon av mat og andre viktige samfunnsoppgaver, forhindrer ulykker, lindrer smerte og motarbeider sykdom.

2. Udødelighet ble oppnådd for alle. Alle kan nå stille kroppen sin tilbake for å bli unge igjen, så mange ganger de vil. Mennesker som "dør" blir bare "dødaktige"; de blir automatisk hentet av ambulanser og brakt til gjenopplivingssentre.
Det er bare ett unntak fra denne regelen:

De som blir sanket av en ljå, en profesjonell drapsmann, blir borte for alltid. Minnene deres blir bevart i Tordenskyen, men de kan aldri virkelig bli levende igjen.

Tordenskyen ser alt, men blander seg ikke oppi det Ljådommen gjør. Tanken er at de menneskelige Ljåene med sine ti regler - blant annet å sanke uten gruppediskriminering - skal kunne ende andre menneskers liv på en empatisk og fordomsfri måte.
Men i denne serien går det naturligvis ikke helt slik. Visse ljåer begynner å se på sanking som en kunst og en glede i livet de har gjort seg fortjent til. De sanker for spenningens skyld.

Fins det noen måte å stanse dette på? Tordenskyen er bundet av sine egne regler og kan ikke gripe inn direkte.

Litt om handlinga

Vår historie starter med at to tenåringer, Citra og Rowan, møter den empatiske, erfarne Ljå Faraday og blir hans lærlinger. Han underviser dem i menneskenes historie så de skal få empati og forståelse for den forestående oppgaven. Han ser på det som en fordel at ingen av dem egentlig ønsker å bli ljå. De har "high moral fiber": rettferdighetssans, empati og mot til å stå for egne valg.
Rowan har blant annet vist det ved å sitte ved siden av en skolekamerat som Faraday sanket og holde ham i hånden mens det skjer.

Dessverre er Faraday en del av - og dels ansvarlig overfor - en stadig mer råtten og uempatisk Ljådom. Det blir helt tydelig når Faraday blir straffet for å ha valgt to lærlinger i stedet for én (som er vanlig) på en ondskapsfull måte: den lærlingen som vinner lærlingetiden og blir ljå, må sanke den andre. Citra og Rowan opplever et uløselig dilemma som minner om det i boka Dødslekene.

Så skjer det som snur alt på hodet: Faraday forsvinner; de får vite at han har valgt "selvsanking".
De to unge heltene kunne egentlig vært frie og gå tilbake til sine gamle liv, men to ganske så forskjellige ljåer tar over læreperioden for hver av dem. Klarer de, og særlig Rowan, å bevare seg selv i det som skjer og som de blir tvunget til å gjøre? De blir snart viktige brikker i kampen mot råttenskapen i Ljådommen, og de lærer mer om Ljåenes historie enn de ante på forhånd. Utover i serien møter vi også flere unge mennesker som på hver sine måter har en funksjon i det som skjer. En utstøtt. En bibliotekar (!). En båtkaptein.
Og det hele ender ganske så spektakulært.

Mine tanker

Jeg likte denne serien. Livsloven kunne faktisk foregått i en nær framtid. Men her skiller seriens verden seg fra vår egen på så grunnleggende måter. Det er mer en sci-fi enn en dystopi, nesten.
En trenger virkelig ikke ha lest den første serien for å kunne nyte denne, men særlig én scene i bok 2 skaper en viss ekkel déja vu.

Jeg liker det at kapitlene blir rammet inn av dagboksnotater fra ljåene. Og (i bok 2?) Tordenskyens tanker satt opp mot... ja, hva eller hvem da? Noe er fremdeles uklart der, og det elsker jeg! Selv en superintelligens kan føle tvil og frustrasjon. (Når Tordenskyen skriker... wow!)
Noen av disse notatene forklarer mer om verdenen vi leser om, andre gir forpek til ting som skal skje.


Jeg falt i det hele litt for Tordenskyen og idéen om at det skal kunne finnes en intelligens som hjelper menneskeheten med det vi så ofte feiler i selv. Selv om en begynner å lure litt i den andre boka, er Tordenskyen ufeilbarlig og til å stole på. Den er en Storebror, men en storebror som ikke har egoistiske mål eller lider av storhetsvanvidd. Den skal bare hjelpe. Det er en interessant tanke og ganske annerledes enn iallfall det jeg kjenner til fra sci-fi.

På den andre siden: hva skjer med det personlige ansvaret når andre bare ordner alt?
Og hva med spenningen i det å prøve og feile i livet? Lengselen etter spenning får noen tilfredsstilt ved å kaste seg utfor bygninger (de blir jo uansett vekket til live igjen), eller ved å melde seg ut av samfunnet på andre måter. Men det generelle systemet er en slags sovepute eller puter under armene på folk. (Hva skjer når denne plutselig forsvinner?)
Ser vi sovepute-tendenser allerede i dag? Dette at vi blir matet med informasjon, for eksempel?

Og: Hva er i det hele tatt livet verdt i en tilværelse hvor døden ikke er endelig? Heller ikke på cellenivå?


I Sankingens tid er religion ikke lengre vanlig og strengt tatt unødvendig. Tordenskyen har tatt over den personlige bønnen. Det som fins av organisert religion er en ny gruppering av sekter - tonister - som ikke forholder seg til verken Tordenskyen eller ljåene og har skapt sine egne myter.
De fleste tonistene heltene våre møter er mennesker som rett og slett har valgt enklere, meditative løsninger for livet. Noen har gått lengre og gjort alvorlige ting for å bevise at de tror. Både negative og positive aspekter ved religion er altså med. Og ved hvordan religiøse blir behandlet.

Jeg elsket idéen om et digert bibliotek hvor den som vil kan lese dagbøkene til ljåene. Alt de har opplevd gjennom historien, vurderingene de har gjort, livene de har levd. Ekstra artig for meg å se en bibliotekar som en av heltene i en spenningsserie!

Jeg sympatiserte med de unge heltene. De utmerket seg ikke på noen måte hvis en sammenligner dem med andre dystopihelter, men de hadde dette ved seg som gjør at en gjerne vil at det skal gå bra med dem. - Ellers var nok godt voksne Faraday min favoritt.

Bøkene (særlig bok 2 og 3) inneholder et par skikkelig actionfylte, spektakulære scener. En får virkelig et inntrykk av en verden på vei til noe annet, noe nytt (eller gammelt?). Katastrofe.
Ikke alle spørsmål blir besvart. Det gjør ingen ting, da kan vi bruke fantasien.

Shusterman vet hvordan han skal skape spenning. En vil videre og vite hva som skjer.
Men han vil også noe mer med seriene sine. Få oss til å tenke over hvordan vi vil at samfunnet vårt, livet, menneskeheten, skal være.
Også i dag, ikke bare om hundre år eller tusen år til.

Forlagsgaver (reklame?)

Jeg vet at andre bokbloggere har diskutert - og dels fortvilt over - de nye retningslinjene fra Forbrukerombudet om at bokomtaler av forlagseksemplarer skal merkes med "reklame" (her Elliken). Tanken er at bøker vi får fra forlagene er "smøregaver" som vi selvfølgelig vil snakke pent om, ellers vil vi ikke ha noen "produkter" å skrive om...? På linje med influensere som vlogger om sminke og kosttilskudd, altså.

Jeg har ikke nevnt dette nye kravet før fordi det har vært lite aktuelt for min del. Minst nittini prosent av bøkene jeg skriver om, er lånt på det lokale biblioteket jeg jobber på, og jeg har altså ikke fått dem privat. Jeg får sjeldent forlagsgaver, og i disse tilfellene gjør jeg det jeg kan for at omtalen skal bli så balansert som mulig. Jeg kjenner meg ikke forpliktet til å rose boka jeg har fått opp i skyene.
Så når jeg skriver "reklame" i tittelen her, er det ikke det i praksis. Jeg har heller ikke annonser på bloggen min og tjener ingen penger på den.

Når det er sagt, sjekker nok forlagene innleggene mine først for å se hva slags bøker som kan passe. Og etter nyttår har jeg fått to bøker fra Kagge forlag uanmeldt; den første var helt klart ei bok som fanget interessen. Jeg forestiller meg at de fikk med seg at jeg har lest litt dystopier og sci-fi-romaner de siste årene!

---

Kagge forlag, 2020
- takk for boka!

Boka som vakte særlig interesse, var Det siste mennesket av Lee Brown. Den har, som omslaget viser, barn og ungdom som hovedmålgruppe. Men også voksne som er åpne for fantasifulle historier kan ha glede av den.
Her er et sitat fra side 102-103:

"Du har oppført deg rart siden du sto opp", sa Forelder_2. 
"Og i går kveld kom du sent hjem", la Forelder_1 til. 
Øynene til Forelder_2 flimret. "Er du sikker på at det ikke er noe galt?" 

Det er klart noe er galt. Det siste mennesket på jorden er inne i den bygningen. Hun blir jaget av intelligente/grasiøse/blodtørstige/dødelige maskiner. Jeg er kanskje den eneste som kan hjelpe henne. 

Disse ordene skrollet gjennom kretssystemet mitt på ett eneste sekund. 
Jeg kunne selvsagt ikke si dem høyt. 
Så jeg slettet dem. 


Det går an å tenke seg en verden som fortsetter uten mennesker, hvor vår art har dødd ut av naturlige årsaker eller på grunn av katastrofer. Vanligvis fabulerer en da om at naturen tar overhånd, som Alan Weisman i boka Verden uten oss (på norsk i 2008).

Men det å forestille seg at menneskene har blitt aktivt nedkjempet og utryddet av andre intelligente vesener "til jordas beste", blir noe annet. Og det er nettopp dette Lee Brown fantaserer om i Det siste mennesket. Nå skjønner en på tittelen at vi ikke er fullstendig utdødd likevel, men det er den offisielle historien i en verden hvor roboter av ulike slag hersker, bor og arbeider.

I mange dystopier lærer innbyggerne fortiden å kjenne som noe ondt og dystert og får vite at nåtiden er et lykkelig sted å være. Hvis det fantes en annen art eller et annet folkeslag som nå er borte, var denne utryddelsen til det beste for verden. I denne sammenhengen: det var best for jordas overlevelse at mennesket forsvant. De ble utslettet av robotene, maskinene, for 30 år siden.

Fortelleren i Det siste mennesket er en ung robot som har i oppgave å installere solcellepaneler. Han er bare en liten bit i det store samfunnet av roboter, hvor alle har hver sin funksjon som de - ideelt sett - oppfyller til punkt og prikke uten spørsmål.
XR_935 (heretter kalt XR) har barnlig nysgjerrighet; det er mye å lære. Snart blir han ekstra interessert i menneskene og deres verden, ruinene som er igjen etter dem. Han lurer på hvorfor deler av informasjonen om menneskene er slettet fra den felles robot-databasen.

Nettopp dette at XR stadig er nysgjerrig og også har en viss åpenhet for uvanlige svar på spørsmål, gjør ham til en uvanlig robot. Og ikke minst: farlig for overmakten. En klassisk dystopihelt! Når XR og robotvennene hans finner en ekte menneskejente, vurderer han et øyeblikk å følge prosedyren og merke henne for sporing til JegerBotene. Men så lar han være. Har han samvittighet?

Og ikke bare det: vennegjengen velger å beskytte Emma i letingen hennes etter en rød flekk på et kart. Det blir en tur fylt av dramatikk, vennskap og læring.

Vennene kommer seg ganske langt før overhodene reagerer. Litt lite realistisk i et overvåkningssamfunn hvor alle er koblet sammen i en felles bevissthet; dette kan likevel tilgis fordi det gir leseren god tid til å bli kjent med både roboter og menneske. Ellers er det ingen ting som butter imot i lesinga.

Logikk er et viktig innslag i både innhold og form i Det siste mennesket. XR jobber stadig med å løse logiske paradokser, og bokkapitlene er nummerert med binærtall! Rekker av adjektiv med skåstrek mellom (grønn/brun) og utheving av oppslagsord gjør det tydelig at vi har med en analytisk forteller å gjøre.

Kapitlene er små, setningene korte; fortellingen er lett å lese. Den har innslag av humor (som robotkameraten Ceerons menneske-vitser), den er søt og har likevel snert. Den har fine beskrivelser av verdenen vennene reiser gjennom; framdriften er samtidig god. Flere barnebokforfattere kan ha noe å lære her!

---

Nå ble denne omtalen ganske positiv likevel. Du som leser dette, kan velge om du tar den for god fisk.

Og kanskje jeg snart får skrevet om en annen dystopi som har liknende tema, faktisk? Scythe-serien. 

Baksjå og framsjå: januar (i et nytt tiår)

Innsjøen utenfor arbeidsplassen min. Var litt smeltevann!

Hvordan var starten av 2020 for Lesehesten fra Sørlandet?

• Mye vær, som i store deler av Norge. Fløytelyder i viftesystemet i leiligheta mi (altså sterk vind), sølete og speilglatt om hverandre. Litt knall og fall, heldigvis harmløst for min del. Perlemorskyer. Snø og frost i ulike fasonger. 
• Innledning av den musikalske våren: Nyttårsball i Hemsedal med flere kor nå i helga, kjempeinspirerende! 
• Ja, og så har jeg sunget litt på sangene fra "Frozen 2". (Kunne gjerne skrevet litt om den filmen, kjenner jeg, men det holder å si at jeg er ganske enig med denne YouTube-kanalen i forskjellene mellom film 1 og 2. NB, spoilere!) 
• TV-serier jeg har sett: Lik meg, sesong 3 (NRK Super) og Sex Education (Netflix, hos venninne). Begge verdt å få med seg. Jeg har også fulgt med på 22. juli, som handler mindre om terroraksjonene enn en kanskje tror, mer om det norske samfunnet (NRK). 
• Litt gruing rundt viktige oppgaver som må gjennomføres denne våren. Dette stresset fører ganske ofte til at jeg finner fram ei bok, i den klassiske bokflukten.
  Dermed får jeg gjerne fine leseropplevelser, men samtidig veldig mange inntrykk, fakta og historier som jeg kanskje kunne ha bearbeidet litt? Skrevet noen notater, for eksempel. (Her om dagen satte jeg meg ned med en leselogg fra 2010. Leste jeg BARE fantasy?)

Hvordan var lese-januar?

Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 4 romaner, 3 tegneserier, 4 ungdomsbøker og 4 barnebøker; det vil si 17 bøker til sammen. To av dem fikk jeg (ubedt) av forlag (disse omtaler jeg i et eget innlegg), resten var lånt på biblioteket.
Blant forfatterne var det en svenske, fem amerikanere, sju norsker og en danske. Seks menn og åtte damer.
Jeg var innom store deler av Norge, USA (både nåtidig og dystopisk), Frankrike, Danmark, Sverige og minst to fantasiland. Fikk både ny informasjon, litt filosofering og gode historier.

Kort og godt om bøkene jeg leste

Menneskenes uro, blir den mindre om de når det de hadde som mål på denne jorda?

Cappelen Damm, 

Denne måneden gjorde jeg ferdig lesingen av Finnskogen-serien til Britt Karin Larsen med sjuendeboka Kaldere mot natten ( (sitatet er fra side 41).
Så langt ute i historien - her er vi kommet til midten av 1900-tallet - begynner personene virkelig å blande seg for meg. De første generasjonene har dødd ut, og det er handling fra både Norge, Sverige og USA. Både nyttig og litt irriterende da at et lenge etterlengtet familiekart kom helt bakerst i siste bok! Lese-hjertet mitt var varmest hos de første personene jeg leste om, og da særlig Lina og Taneli, Lisa og presten.
Likevel, også slutten er fin. Den poetiske fortellerstilen er fremdeles vakker (hvert kapittel starter med et filosofisk spørsmål som det over). Jeg kommer i tanker om hvordan ulike kulturer - her Finnskogskulturen - har blitt vurdert og gjerne nedvurdert gjennom årene. Altfor ofte er det slik at vi først ser verdien i ting etter et par generasjoner, og det dagligdagse som virker fattigslig kan bli en skatt... hvis den ikke har blitt kastet.
- Jeg håper på å få skrevet mer om denne serien senere.

Font forlag, 2019

Treet er et viktig symbol i Finnskog-romanene, og da passet det godt å lese fagboka Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til av Ole Mathismoen og Stig B. Hansen. Forfatter og fotograf brukte lang tid på å besøke ulike trær i Norge med en spesiell betydning eller historie, men også lang tid på å bestemme hvilke som fikk bli med i boken. Flere arter, noen opprinnelig norske og andre innført, noen eldgamle, andre nyere, mange store, noen små. Noen knyttet til kjente personer (Jon Michelet, Alf Prøysen og grunnlov-Falsen), andre til grupperinger eller tradisjoner. Fascinerende bok, både hvis en elsker trær (som jeg) og er interessert i historie - de lange linjene og den enkelte anekdoten.

Gloria forlag, 2019

Mitt liv som mann i likestillingens hjemland av Øystein Stene hadde jeg gått og sett på lenge. Jeg visste at den var et oppgjør med moderne, radikal (særlig norsk) feminisme - skrevet av en som kaller seg feminist selv. Forvirrende? Ikke egentlig. Umulig? Ikke det heller. Denne kommer det forhåpentligvis et eget innlegg om.

Aschehoug, 2003
Begynte å lese denne på jobben,
men det ble litt for flaut...  

Etterpå ble jeg nysgjerrig på en roman av samme forfatter: Ventemesteren. Også litt kjønnstematikk, men mer spesifikt om seksualitet og enda mer - slik jeg tolket det - om det å protestere mot at alt en gjør må ha et klart mål og en mening. (Fortellingen kan sikkert tolkes på ulike måter.)
"Ventemesteren" er en mann som er inaktiv og lengselløs på flere livsområder, men det fetteren hans reagerer på og vil ordne opp i, er at hovedpersonen unngår all seksuell aktivitet. Er han syk? Vår mann blir uansett overtalt/ presset til å skrive under en kontrakt på at et firma skal hjelpe ham med dette "problemet". Til tider kunne boka minne om en dystopi; i det minste er den en negativ kommentar til det moderne samfunnet.

Cappelen Damm, 2020

Det ble også et par spennende bøker på meg i januar. Først thrilleren Bare deg av Ninni Schulman, om et kjærlighetsforhold som virker veldig nært, men blir mer og mer sykt. Og hvem er det som er syk? Jeg må innrømme at jeg avslørte løsningen ganske tidlig, men det tok så lang tid å komme dit at jeg rakk å tvile. Klaustrofobisk, intens spenning mot slutten.

Samlaget, 2019

Dei sju dørene av Agnes Ravatn er ingen klassisk thriller, men likevel - et mysterium som blir mer og mer intenst spennende. Den starter med at litteraturprofessoren Nina Wisløff lanserer en idé om at litteraturprofessorer burde arbeide som etterforskere. Ikke lenge etter opptrer hun faktisk som det selv. Hvor har det blitt av den unge leieboeren deres, som forsvant sporløst rett etter at hun selv besøkte leiligheten sammen med sin egen datter på husjakt? - Tittelen spiller på et eventyr om en nysgjerrig prinsesse som angrer på at hun åpnet dører, og det skal bli mer ubehagelig enn Nina ante å snoke i denne saken.

Gyldendal, 2020

Jeg leste tegneserier også. Først den litt mørke, samtidig komiske fantasyen Nimona av Noelle Stevenson - hvor tittelfiguren egentlig er en bikarakter, mystisk og kanskje til og med mytisk?
Nimona virker først som en barnslig, voldsglad småjente som irriterer den sympatiske skurken Ballister Blekhjerte. Hun er den som tar den lengst ut - ofte uten tanke på konsekvenser - i kampen deres mot Ambrosius Gyldenlem (!) og Institusjonen for lov og orden og helteri. Etter hvert blir det tydelig at hun er noe mye, mye mer. Er hun faktisk ond? Eller farlig? Boka slutter åpent, så her er det duket for fortsettelser.
Nimona begynte som en webtegneserie; en av sidene er arkivert hos Wayback Machine her.

Kagge, 2019

Så leste jeg de to første bøkene om Morten og Mahdi, lagd av Kim Fupz Aakeson (fortelling) og Rasmus Bregnhøi (tegninger). Dette er noe helt annet! Helt realistisk og lett gjenkjennelig, vil jeg tro.

Morten og Mahdi er to danske kamerater, sånn 9-12 år (uten at det blir spesifisert). Bøkene er delt inn i kapitler, hvor de to guttene har et nytt oppdrag eller en ny (mer eller mindre god) idé i hvert kapittel. Bak de fleste idéene ligger et brennende ønske om å være kul og tøff. for eksempel gjennom å starte et death metal-band. Det går veldig sjeldent etter planen!

Simon and Schuster,
2016

Så leste jeg en bokserie som helt klart trenger et eget innlegg.
Det er snakk om den nyeste dystopiserien til Neal Shusterman: Arc of a Scythe. Akkurat som i forrige serie (Spleiset mm., omtalt her) lager Shusterman likandes tenåringshelter, noen antihelter på siden og en nesten uovervinnelig skurk. Og helt spesifikke moralske dilemmaer som sier noe om vårt eget samfunn.

Sist gang handlet det om systematisk høsting av kroppsdelene til "uønskede" ungdommer. Denne gangen om en "perfekt" verden hvor all smerte døyves ned og ingen dør på ordentlig uten å ha blitt drept av en profesjonell, forhåpentligvis sympatisk og moralsk drapsperson: en "scythe" (ljå).
I tillegg - og dette syns jeg er genialt - innfører Shusterman en kunstig intelligens, Thunderhead (en videreutvikling av dagens skytjenester!) som overvåker og virker i hele verden. Det åpner opp for mange ulike tanker og diskusjoner.

Til slutt: tre barnebøker ble lest i jakten på gode bøker til bokprat for småskoletrinn.

Olla forlag

Det gamle slottet av Olla Rypdal har biblioteket mitt kjøpt inn fordi den er ei nynorsk spenningsbok, noe det ikke fins for mye av. Her er det både detektivgåter og action. Dessverre er boka (og flere i serien) utgitt på et lite forlag. Dette preger design og typografi, og den mangler også litt på redigering (plot). Dette gjør dessverre et ganske spennende mysterium fra Frankrike mindre fristende å ta med seg. (Har du lest den?)

Vigmostad & Bjørke, 2019

Rotter: verdens beste dyr av Marit Nicolaysen er på sin side ganske så lekker designmessig, morsomt illustrert av Jens Kristensen. I tillegg er den en godt bearbeidet, informativ og morsom faktabok. En del vil nok kjenne igjen forfatternavnet fra Svein og rotta-serien, og i denne nye boka forteller Nicolaysen både om sitt personlige forhold til rotter og om alt det fantastiske rotter kan gjøre. Pluss pluss.

Cappelen Damm, 2019

Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund var nok min barnebokfavoritt denne måneden. I denne fortellinga strever Rikka i femte klasse med både vennskapsbrudd og utstøtelse, en fersk forelskelse og det å være midt mellom to familier (skilte foreldre med nye partnere og barn). Rikka er lett å bli glad i og heie på.

Hva skjer i februar?

Jeg mistenker at det blir litt fritidslesing av barnebøker også i februar, siden jeg planlegger et barnebokforedrag om et par uker til. Ellers håper jeg på at jeg kan få skrevet litt om året som gikk, kanskje med hjelp av Instagram-bilder?
Nå har jeg lånt med meg hjem de siste bøkene i to tegneserie-serier: Amuletten og Alene. De skal jeg kose meg med!