torsdag 28. november 2013

Ei bok i vinden

Nå som vinden uler rundt hushjørnene og klokkespillet fra Amerika (som jeg vil fortelle om en annen gang) lager vakre lyder,


er det lett å forestille seg at en er i en hustrig og kald vinterverden. Selv om snøen har forsvunnet fra marka her i Ål, er det lett også å forestille seg en snødekt fantasiby. Spesielt når jeg sitter og leser i Vindeltorn av Tone Almhjell.

Magisk omslag også.
Gyldendal 2013


Denne boka har lidd under min for tiden ganske så rastløse lesning. Den er full av magi, den har en spennende verden som er bygd opp av mange forskjellige elementer, og en handlingsrekke som går ganske raskt, så den bør nok helst leses i en sitting. Jeg måtte bla litt tilbake for å få med meg hva som hadde skjedd. Av og til følte jeg at navn på personer og profetier og gjenstander liksom gjemte seg bort for meg, selv om jeg hadde lest om dem ganske nylig. For meg er dette en verden som ikke helt bryr seg om jeg er født inn i den, og en fortelling som vil bli lyttet til og nytt der og da uten at alle trådene må være helt tydelige til enhver tid.

Jeg ga altså litt opp sammenhengen og levde meg inn i språket, i følelsene hovedpersonen Lin opplevde, i forholdet hennes til den kjære musevennen Rufus, som hadde blitt en dyrling i fantasiverdenen Silver. Sammen måtte de finne Vinterprinsen, som skulle lage magisk snø på Vandrernatten.

Av og til ønsket jeg nok at jeg kunne lest boka på originalspråket (engelsk, selv om forfatteren er norsk), ikke alle de norske vendingene klang helt godt i mine leserører. Men.
Alt i alt skjønner jeg entusiasmen denne boka har møtt rundt om. Den er magisk.

Ellers har jeg faktisk nå lest ferdig Allegiant, tredje og siste boka i Divergent-serien av Veronica Roth. Jeg håper jeg får lagd et eget innlegg for serien, for det fortjener den; jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett traileren til filmatiseringa av første bok (sneket inn før Catching fire, som jeg forresten likte veldig godt på kino og enda bedre enn eneren). Jeg har nemlig lyst til å ha bare mine egne bilder i hodet. Men så hadde jeg en referanse til jentene som skulle låne bok på biblioteket og hadde sett traileren: "den med hun som var i en glassboks som knuste?"

For bøkene er gode. Etter første bok skrev jeg vel at jeg lurte på om serien var bedre enn Dødslekene; etter tredje bok er jeg ikke helt sikker - men likevel. Det er forferdelig vanskelig å ikke røpe det som gjør Allegiant annerledes enn andre serieavslutninger, men der klarte jeg det! Ha!
Jeg kan si så mye at hovedpersonene (i tredje bok både Tris og Tobias, med vekslende synsvinkel) stadig må skifte syn på hvem som er "fiende" og hvem som er "venn". Hvilket mål som er ønskelig og hva som for enhver pris må unngås. Dette skaper dramatikk, men det skapte også litt forvirring av og til. Sannsynligvis fordi jeg heller ikke leste denne boka i en setting.
Jeg tok meg i det minste tid til å omlese første og andre bok. Og det var nødvendig for sammenhengen.

Til slutt kan jeg nevne at jeg har lest Engelen fra helvete av Christopher Moore, ei bok jeg fjernlånte fordi jeg hadde lest at den var kjempemorsom - og jeg trenger tips til morsomme bøker å kjøpe inn og kanskje anbefale til ungdommer. Den viste seg å være en noe annerledes og ganske sprø julefortelling. Elementer som kan nevnes: en nesten narkoavvent politimann, en liten gutt med voldelige tendenser som kommer med et farlig ønske, en julenisse med en spade i haka, et kjørende juletre, zombieangrep på ei kirke.
God førjulstid.

Ja, og så er det fremdeles lov å komme med innspill til julekalenderutfordringer! Jeg har seks lapper igjen som det ikke står noen ting på.

tirsdag 26. november 2013

Tid for utfordring: adventskalender

Her om dagen fikk jeg en idé. Denne idéen
  • er koselig
  • er utfordrende
  • skal lyse opp i den mørke tida
  • gjør ventetida mot jul morsommere 
  • kan hjelpe litt på høstens bloggtørke
 Jeg skal rett og slett lage en adventskalender med små og større utfordringer og dokumentere dem her på bloggen.

Jeg vil skrive hver utfordring opp på en liten lapp, og trekker i desember fra en høvelig ting - en hatt, en bolle eller lignende - hver morgen. I løpet av dagen skal jeg prøve å fullføre oppgaven og så blogge om resultatet om kvelden.




Jeg har startet så vidt, men har sannsynligvis ikke fantasi til 24 lapper - så utfordringa går til deg som leser fram mot 1. desember:

Hva vil du at Lesehesten fra Sørlandet skal utfordres på i adventstida?

Forslag mottas med sitrende spenning og takk. NB: de trenger ikke være litterære.
Hvis du ikke vil kommentere her, kan du for eksempel sende en mail til autumnday77(alfakrøll)hotmail.com eller skrive på Facebook-sida mi.

mandag 11. november 2013

Tegnede fortellinger

Jeg lurer på hvor ung en må være for å synes at tegneserier er spennende?
Jeg har likt dem så lenge jeg kan huske.

Det er noe med tegninger pluss ord som gjør det både lettere (ofte) og mer spennende å lese.

Hjemme i stua der jeg vokste opp var Familiens Bibel-tegneserie i 8 bind (?) en kunstnerisk åpenbaring. Sølvpilen husker jeg at jeg fikk lese hos en familie vi var på besøk hos (jeg kjøpte jo et nummer i USA i sommer, det var også klargjørende, på en annen måte!) Donaldpocketene ble jeg sittende med hos tante og onkel over veien mens jeg egentlig skulle være sosial.

I tenårene leste jeg for første gang Alvefolket (Elfquest) av Wendy og Richard Pini, lånt av noen venner. Det var hefter i A4-størrelse, flott fargelagde, og både tegningene og selve historien var fulle av liv. Jeg var bergtatt. 
Og nå har jeg nettopp slukt historien om Skarpegg og hans ulveridder-alvestamme på nytt, utvidet med noen ekstra hefter, og i svart-hvitt. Det er ikke fullt så virkningsfullt. Men lengter jeg til fargene kan jeg jo faktisk se serien på nett. Og historien fortsetter, nesten i det uendelige.
Her om dagen ble jeg sittende å redigere bokmåls-artikkelen om serien på Wikipedia. Er man fan, så er man fan.




Når jeg tenker meg om, så ville Skarpegg
vært ganske grotesk med dette utseendet
i den virkelige verden. Av en eller annen grunn
tenkte jeg aldri på det mens jeg leste.

Av og til kan tegningene i et hefte eller ei bok være kunst og komme med et budskap utover teksten. De gir en ny dimensjon til fortellingen.
Slik er det i Habibi av Craig Thompson. Kan det være verdens vakreste tegneseriefortelling?

Det hender at jeg besøker tegneserie- og fantasybutikken Outland i Oslo når jeg er der. I oktober stakk jeg innom i Kirkegata og ble gående litt mellom hyllene. Så spurte jeg en ekspeditør: har dere bøker av Craig Thompson? Jeg hadde lest - og kjøpt - Tepper (Blankets), som jeg virkelig falt for, og ekspeditøren kunne heldigvis (bare ikke for lommeboka og bagasjevekten) vise meg to andre tegneseriebøker forfatteren hadde gitt ut.

Habibi er framfor alt en kjærlighetsfortelling om to unge slaver et sted i Midtøsten som rømmer og skaper seg et eget liv på et skip i ørkenen. Her bruker jenta, som er eldst, kroppen sin som betaling for å skaffe mat til de to; bare ett av de mange tragiske elementene i fortellingen (men håpet er der alltid). I utdraget under har gutten fått vite hvor maten på bordet deres kommer fra. Denne opplevelsen gjør at han får et mildt sagt anstrengt forhold til seg selv som mann og resten av manneheten.

Craig Thompson, 2011

Habibi handler også om fortellingens og skriftens skjønnhet, dette at en kan fantasere og skape sin egen historie, og at historier (som den klassiske om Abrahams to sønner) forandrer menneskenes liv.

Jeg kjenner at jeg risikerer å bikke over i klisjeene når jeg beskriver Thompsons mesterverk. Bare les den. OBS: boka har en kronologisk rammefortelling, men med kortere og lengre tilbakeblikk og tegninger som viser forandringer gjennom tiden.

Den andre boka, debuten Good-Bye, Chunky Rice, er mer uskyldig og søt, men handler likevel om saker som er alvorlige nok: vennskap, det å forlate stedet du kommer fra, og livet med stor L. Her er et lite utdrag:

Craig Thompson, 1999
Og så måtte jeg jo bare ta med meg ei Bone-fortelling i tillegg, Tall Tales (2010) med ideer og tegninger av Jeff Smith. Fins det noe søtere og mer komisk enn dette? Rent bortsett fra de ufyselige rottenikkene.


"Tall Tales" av Jeff Smith, 2010

Av en eller annen grunn vil ikke Blogger vise dette rett vei.
Beklager så mye kinken i nakken.


 Finn deg en tegneserie, og god fornøyelse!




søndag 10. november 2013

Baksjå og framsjå: oktober

Den litt grå vintermåneden november er i gang, og det betyr at det er tid for oppsummering for oktober. Oktober var til gjengjeld ganske så fin og høstlig!
Her kan du lese bloggoppsummeringa for september.



Lesehesten fra Sørlandet har vært nordlending.
Kjekt å være tilbake på gamle trakter.
Foto: Gunn Lina Fredriksen



Hva leste jeg i måneden som gikk?
  • tre grafiske romaner som jeg planlegger å skrive varmt om, funnet på Outland i Oslo da jeg skulle nordover og egentlig hadde nok bagasje fra før i bagen. Men sånn kan det gå.  
  • hele 23 bind i Alvefolk-serien! Tipper det kommer noe om den i samme innlegg som over. Ble først kjent med denne serien som tenåring, da i farger. Disse drar månedsstatistikken veldig opp - ganske raskt lest, men bøker er de jo, siden de har permer og sidetall og alt!
  • diverse ungdomsbøker som kom til biblioteket gjennom kulturfondordninga. En av dem skrev jeg om her. En annen, Hyperpubertet, vil jeg gjerne blogge mer om... hysterisk (morsom) bok med en dyster bunn. Så vakker du er er nominert til Brageprisen, og det kan jeg skjønne. Nesten saman er omtrent like vakker, og lettlest. Blå øger kan isje lyge er like rar som den høres ut; bergensk science fiction som faktisk har noe for seg, tror jeg, hvis en bare klarer å skjønne den gjennomgående dialekten og ikke skremmes av den kjedelige framsida. Det som er sant er sterkt skrevet om temaet festvoldtekt. 
  • ei oversatt spenningsbok som handler om hvordan en liten sommerfugl kan føre til en menneskelig katastrofe. Fascinerende tanke!
  • den aller første boka jeg har lest som kommer inn under sjangeren en kaller steampunk; skrevet av en tenåringsgutt. Handler ikke om mennesker som kommer fra Odda.
  • ei fantasybok om to ungdommer som lever i hvert sitt fengsel; ganske så original, men som jeg av en eller annen grunn ikke fikk til å fungere i mitt hode; var verdenen for lite gjennomarbeidet eller var det bare det at forfatteren ikke fortalte godt nok om den? Pluss for en veldig overraskende vri mot slutten.
  • en dagboksroman av svensk-russiske Maria Zennström, sannsynligvis selvbiografisk i stor grad, passende nok oversatt fra svensk av Karl Ove Knausgård:) Ei sånn bok som jeg virkelig ble truffet av mens jeg leste den; siden har den stått i ventepåblogginnleggbunka og blitt sakte glemt. Når jeg blar i den på nytt føler jeg at den fortjener en oppfriskning og kanskje noen velvalgte ord.Vi får se.
Sum i oktober: 36 bøker, det blir 158 bøker lest fra nyttår til utgangen av måneden. Fra oktoberlesinga vil jeg trekke fram Habibi (beste grafiske roman) og sistnevnte dagboksroman, Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet? (tristeste? vakreste? roman), som Best i 2013-kandidater. Flere av ungdomsbøkene kan også nå høyt opp.

Hva skjer så i november?
  • Jeg rydder opp i ventepåblogginnleggbunka mi. Først og fremst ved å ta ut bøker uten å blogge om dem. Men noen får stå litt til. Se ellers boklista mi for ganske utfyllende oversikt! (Noen hemmeligheter må man ha.)
  • Jeg fikk nettopp en pakke fra Amazon i posten, med Allegiant, siste bok i Divergent-serien - hurra! og ei bok om den bibelske trekanten Abraham/Sara/Hagar. Sånt lyser opp en lesehests novembertilværelse.
  • Ellers kommer det stadig nye kulturfondbøker til jobben, og for barn og ungdom syns jeg det kommer en del bra. Kanskje bloggbart. En nylig tur til Drammen på barnebokseminar (IBBY) økte forresten leselysten og kjøpelysten (til jobben) betraktelig! Masse å ta tak i der. Som bibliotekar / lesehest er jeg vel egentlig dømt til å streve med skillet mellom fritid og jobb, men av og til er det helt ok.
  • Jeg er ferdig med ME-boka De bortgjemte, som virkelig var sterk lesning, og holder på å lese Ny by av Maria Børja, om ei norsk dame som reiser til New York for å studere, og blir der. Kjempespennende om kulturforskjeller og identitet og hva en voksen person kan/burde gjøre med livet - og med vonde stikk til Norges oljerikdom (bør vi kjenne på dårlig samvittighet for at vi bor i et Statoil-rikt land?)
  • A propos New York: Jeg har sagt helt siden i sommer at jeg skal blogge om turen til USA, og nå har jeg begynt å planlegge det første innlegget!
  • Og ja, så har jeg, i motsetning til det en skulle tro når jeg lister opp alt her, et

    liv utenfor lesesfæren.
    Heldigvis! 
Men god lesemåned!