søndag 14. oktober 2018

Baksjå og framsjå: september (del 3: sånn cirka fakta)

Tiden, 2018

Det er søndag i midten av oktober. Gradestokken her i Ål står på femten plussgrader, i går stod den på noenogtjue. Fønvind. Viskerne gikk på bilvinduet på vei hjem fra konsert.

Det er deilig. Men det føles også litt feil. Været skifter mer enn det pleier her midt i landet, det er uforutsigbart. 

Det kan være en naturlig inngang til den ene fagboka jeg leste i september: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming av Per Espen Stoknes. 

Jeg har blitt mer opptatt av klimaendringer og miljøvern de siste årene. Veldig aktuelt nå med FNs nye klimarapport og et norsk statsbudsjett som i liten grad tar hensyn til det at vi MÅ endre måten Norge tjener penger på. 

Men jeg kjenner jo selv at det er lett å bli mismodig og dermed passiv. Og nettopp dette er poenget til Stoknes, som er både psykolog og økonom:  Påpøsing av dystre fakta - gjerne i et akademisk og abstrakt språk - hjelper ikke. Det er prøvd før. Miljøekspertene må tenke nytt og kommunisere ut fra hvordan enkeltpersoner og grupper av mennesker tenker og handler. De må gjøre det enkelt, visuelt, positivt og oppmuntre til felles prosjekter. 

Fem skjær i sjøen er nevnt:

1. Distanse. Vi tenker nært - hær og nå - og reagerer gjerne først når noe rammer oss personlig. For oss i Vesten har klimaendringene vært noe som skjer med andre, eller som kan skje når vi selv ikke er her lengre. Hvorfor skal vi bry oss?
Løsning: få saken til å føles nær, menneskelig, personlig og presserende.

2. Dommedag. Det vil vi ikke høre om. Tap og undergang er negative størrelser som gir oss en følelse av hjelpeløshet.
Løsning: bruke støttende innramminger. 

3. Dissonans. Vi liker å tenke som vi handler og ikke omvendt. Hvis vi så liker å kjøre bil, reise med fly, spise kjøtt og så videre, liker vi slett ikke å høre at vi må slutte med det. Eller hvis mennesker jeg er glad i eller identifiserer meg med må slutte med det. Det blir en stor avstand mellom vaner og behovet for endring av både tankemåte og livsmønster.
Løsning: skape muligheter for enkel og synlig klimahandling.

4. Benektelse. Vi beskytter oss mot frykt og skyld ved å angripe de som kommer med undergangsbudskapet, "eliten" som vil fortelle oss hvordan vi skal leve.
Løsning: unngå å utløse emosjonelle reaksjoner som frykt, skyldfølelse og selvbeskyttelse.  

5. Identitet. Vi tar inn informasjon som bekrefter våre personlige og politiske verdier og forestillinger, og filtrerer vekk de som utfordrer dem. Kulturell identitet overstyrer fakta. Hvis det er typisk for konservative å være klimaskeptikere og jeg selv identifiserer meg som konservativ, må det mange nytenkende konservative til for å få meg til å snu.  
Løsning: redusere kulturell og politisk polarisering i saken. Dette må være et felles prosjekt for alle mennesker!

Typisk og aktuelt eksempel på
dommedagskommunikasjon.
Det geniale med Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming er at vi ikke bare får se hva som har gått galt i klimakommunikasjonen, men får gode løsninger på problemene - og konkrete eksempler på folk og grupperinger som har fått det til! En blir optimistisk på klimasakens vegne!

Stoknes har i siste del av boka tatt for seg hvordan klimasaken kan være noe intenst spirituelt som påvirker hvordan mennesket ikke bare lever, men er. Jeg leste denne delen overfladisk, men er sikker på at også slutten kan ha sine lesere.
Så dette anbefales fønvarmt!

...



Så til ei bok som handler om et annet forhold til fjell og fjord. Et mer negativt et. Iallfall til den norske trangen/ tvangen til å gå på tur i naturen. Jeg liker frisk luft og fuglesang, men kommer ofte til kort i den aktive fjellbygda jeg bor i, hvor toppturer er en hverdagsaktivitet og jeg er fornøyd med en rusletur til elva. Så Hyttebok frå Helvete av Are Kalvø var veldig fristende å lese. Og det ble både morsomt, litt skummelt og befriende!
Her fra side 93, på hytte i Oslomarka:

00.10: Det er verkelig heilt vanvittig stille her. Den amerikanske forfattaren John Irving skreiv i ein av sine litt for lange romanar om den skumlaste lyden som finst: lyden av nokon som prøver å ikkje lage ein lyd. Det er akkurat det naturen driv med heile tida. Det er heilt stille her, men samtidig høyrer du stadig bitte små lydar. Som kanskje ikkje er lydar. Det kan vere berre innbilling. Men det kan også vere regndropar. Eller ei grein i vinden. Eller ein galen mann med universalnøkkel.


En av tingene Kalvø ikke får til å stemme, er at turfolk går ut i naturen for å være alene. Han selv elsker folkeliv. Han får råd om å ikke gå der det er populært å gå, for da går en i kø. Flere timer uten å snakke med andre virker ytterst lite fristende på vår mann.
Kagge, 2018

Ellers reagerer han på at så mange lyver når de går på tur. Det er bare rett rundt svingen, du er snart framme, en flott tur, og deilig å få brukt kroppen, hører en stadig. Det virker som om det fins en dystopisk hjernevask, en sammensvergelse, der alt negativt som skjer blir tidd i hjel. (Avslutningen av boka er absurd skummel!) 

Kalvø går inn for å sjekke disse punktene og går systematisk til verks. Etter innkjøp av det rette turustyret til flere tusen reiser han sammen med ei venninne ("Dokumentansvarlig") fra Oslo sentrum og nordover i skogen, før de tar seg opp til et ekstremt tåkefylt Jotunheimen. Målet er Besseggen og Galdhøpiggen. Jeg skal ikke si hvor turen ender, men de "jukser" (fremdeles på tur i naturen), og Kalvø er strålende fornøyd.
 
Andre turen går på ski på Hardangervidda i påskeferien - altså, forhåpentligvis, i kø - og to venner til har slått seg med. En som alltid blir skadd og ei som ødelegger det eldgamle turustyret sitt ganske kjapt.

Mye går galt, men vennene klarer heldigvis å beholde humoren. Og klarsynet.
Les!


Alt i alt i september: 

Jeg syns jeg har vært på plussiden når det gjelder leseopplevelser! Og faktisk har bøkene som ikke gir seg ut for å være spenningsbøker, vært mest spennende. Jeg vil særlig huske de to bøkene jeg skrev om i dette innlegget, romanene Føling og Ut av ensomheten, tegneserien Bestis og Harlan Cobens ungdomsbøker om Mickey Bolitar.

Hva skjer i oktober?

Straks skal jeg ut på en ukes ferie til Nordland! Jeg skal besøke venner og familie. Spent på været, for jeg skal reise kollektivt og blant annet over sjø (liker bølger best på avstand). Ellers er vi nettopp ferdig med gospel-konsert med koret, herlig! og jeg har levert bidraget mitt til et nytt lite Virtual Choir-prosjekt som nok kommer til sette folk i julestemning.

God lesemåned!

tirsdag 9. oktober 2018

Baksjå september (del 2, skjønnlitteratur)

Første oppsummering fra september finner du her.  


 Romaner

Press forlag, 2018


Ut av ensomheten av Benedict Wells var alt en god roman skal være! Intens. Personlig. Språklig god. Karakterer en heier på.

Tre søsken - fortelleren Jules og hans eldre søsken Liz og Marty - mister foreldrene sine i en trafikkulykke og blir sendt til en internatskole. De bruker ulike strategier for å komme seg gjennom sorgen og alt det nye. Søsknene er ganske forskjellige og vokser også fra hverandre i løpet av skoletiden. Og etterpå? Liz prøver ut grenser og glir mer og mer over i rus, Marty blir derimot streit og gjør suksess med firmaet sitt. Jules prøver å finne seg selv. De er så forskjellige, men det fins en søskenkjærlighet der som gjør at de stiller opp for hverandre.

Jules elsker å skrive, men klarer ikke helt stole på at han kan gjøre karriere av det. Den første kjæresten hans, Alva fra internatskolen, støtter ham og forstår ham, men så svikter hun ham på en uforklarlig, stygg måte og forsvinner ut av livet hans. En stund.
Flere år senere har hun blitt gift med en anerkjent, aldrende forfatter. Men hun vil ha kontakt med Jules likevel. Hvorfor? Jules besøker ekteparet i det isolerte dikterhuset og bor der lenge, skriver, samtaler med Alvas mann... og elsker. Dramatiske ting skjer.

Boka innledes av en rammefortelling hvor Jules er på sykehus etter en motorsykkelulykke, ser tilbake på livet sitt og tenker på de han er glad i. Flere spørsmål dukker opp som leseren vil ha svar på. Hvem er konen hans? Og var det egentlig en ulykke som skjedde med motorsykkelen?

---

Aschehoug, 2016
Djevelmasken av Tom Egeland er den sjette romanen om albino-arkeologen Bjørn Beltø. Her holder vi oss først og fremst i en fiktiv norsk bygd, Juvdal (omtalt i flere andre bøker).
Beltø fungerer som historisk sakkyndig når et nytt dødsfall blir koblet til to tidligere, mystiske krimsaker i bygda - ett fra 1708 og ett fra 1963. Han finner seg godt til rette i bygda, gjør seg kjent med vitner og familiemedlemmer, besøker arkiver og graver opp graver. Den historisk sakkyndige gjør i det hele tatt veldig mye politiarbeid - og får påpakning fra lokalt politi uten at det skremmer ham nevneverdig.

Og dette er en av tingene jeg ikke får til å stemme. Hvorfor snuser han rundt og bruker så mye tid på ting han egentlig ikke har ansvar for? Av nysgjerrighet? Fordi han har greie på detektivarbeid?
Og hvorfor er det så lite arkeologi i Beltøs undersøkelser? Burde han heller vært religionsforsker eller symbolekspert (som Dan Browns Robert Langdon)? Er det dette Egeland egentlig vil at han skal være?

Ellers er boka dårlig redigert med flere irriterende gjentakelser og løse opplysninger som ikke verken øker spenningen eller bidrar til løsning av gåten.
Jeg leste videre på jakt etter litt thrillerspenning. Men denne boka i serien er mest av alt en whodunnit-krim, og selv om det fins noen skumle sekvenser, er disse først og fremst referert og ikke opplevd av Beltø selv. Jeg kom meg igjennom - men det var såvidt.

Siden har det kommet to bøker: Lasaruseffekten og Codex. Har du lest dem, og vil du i så fall anbefale dem?

----

Vigmostad & Bjørke, 2013
Så leste jeg krimromanen Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk (pennenavnet til Frode Sander Øien)- fordi jeg hadde lest lovord om den - og så oppfølgeren Uglen, fordi jeg likte den første så godt. 
Dette er politikrim, med veteranen Holger Munch og den yngre Mia Krüger i hovedrollene. De er i unåde etter at Mia skjøt en narkolanger - i selvforsvar, het det, men det var også et hevndrap. Mia mistet jobben og har reist ut til øya Hitra for å dø på søsterens bursdag. Munch har blitt forvist til Hønefoss. Men når to små jenter blir funnet hengende i skogen med klare tegn på seriemord, blir de bedt om å lede etterforskingen - og Mias egen død blir satt på vent.
Vi møter også en gutt, Tobias, som passer på broren sin mens foreldrene ruser seg - og som får kontakt med ei jente i en sekterisk menighet ute i skogen. Har disse noe med mordene å gjøre?

Dette er en ekte thriller hvor en skjønner at mye står på spill. Etterforskerne blir nærmere blandet inn i en gal morders aktiviteter enn de skulle ønske. Og det tar en god stund før jeg som leser skjønner tegninga.
Uglen følger opp med grusomme kidnappinger, symboltunge åsteder, skadde barn og et (fremdeles) litt skakkjørt etterforskerpar. Er det naivt, eller irrelevant, å forvente seg at de kommer seg ut av uheldige vaner og livsspor? Uglen blir like spennende mot slutten som i førsteboka, men jeg får en vond smak i munnen av slutten på mysteriet. Mye av spenningen er avhengig av at en viss person ikke holder kontakten med familien, og det virker urealistisk sett i lys av tidligere hendelser.
Men når jeg leser om årets oppfølger, Gutten som elsket rådyr, skjønner jeg at ting ikke har gått helt som jeg trodde...
----


Aleksandra trenger ikke å bo i Ragnhild, men det må jeg. 

Pelikanen, 2018
Føling av Ragnhild Eskeland var intens og tankevekkende lesing. Personlig om det å leve med diabetes 1. Hvordan finne fred når du er i krig med kroppen? Frihet når du er livsavhengig av faste rammer og hjelp fra andre? Selvrespekt når du skammer deg over det som skjer med deg? En følger Ragnhild fra barneårene til nåtiden, trettiårene - privat, i familie, i kjæresteforhold, på reise, i møte med helsevesenet. Mot slutten er møtet hennes med et fragmentert og upersonlig helsevesen ganske så rystende. En får en følelse av å være en kasteball sammen med fortelleren.

Boka har sider med mye luft og korte setninger, beskrivelsene er ofte sanselige. Mye luft er helt nødvendig når det er såpass mye å feste seg ved og tenke over.   

Gyldendal, 2018
Så mye hadde jeg av Trude Marstein var også verdt å lese. Fortelleren Monika beskriver livet sitt i øyeblikksskildringer fra hun er tretten (i 1973) til hun er 58 (i 2018). Selv om ser alt som skjer fra sitt ståsted, får vi også vite mye om viktige personer som følger henne oppigjennom: to eldre søstre som etablerer seg på hver sin kant. En fetter med psykiske problemer. En handlekraftig og omsorgsfull tante Liv - lenge den gode støtten for hovedpersonen og følelsesmessig nærmere enn hennes egne foreldre. Hybelkamerater er det også, en av dem blir Monikas nære venn og (ei stund) kjæreste. Etter hvert får Monika en datter. Og så møter vi jevnlig hennes gifte elsker, Roar, som gjerne dukker opp når hun endelig har slått seg til ro i kjærligheten med en mann. Er det ekte kjærlighet? Eller bare galskap? (Det ligger i kortene at det er det siste.)

I hver nye del dukker det opp en ny partner - eller to. Alle har de noe ved seg som Monika trekkes til, men det er ulikt hvor vellykket samlivet med disse er. Gjennom beskrivelsene av Monika og menneskene i livet hennes får forfatteren fram ulike aspekter ved samliv. For å peke på tittelen: hva hadde hun i oppveksten, hva mister hun, hva har hun igjen som voksen?

Hovedpersonen er skildret på en måte som fikk iallfall denne leseren til å føle forståelse og sympati. Hun har støttende mennesker rundt seg som gjør sitt til at hun blir stående på beina og kan reflektere over alt som har skjedd. Hun treffer udiskutabelt flere dårlige valg i livet, men prøver igjen og igjen - og jeg heier på henne.
Boka har et lett tilgjengelig språk.

Diktsamling 


Schibsted, 2012
30 40 50 av Håvard Rem kom ut i 2012. Ei tjukk bok full av eldre (upubliserte) og nye dikt fra en lang tidsperiode i dikterens liv, delt inn i kapitler etter tiår og så sortert etter underemnene "Alder", "Damer", "Par", "Barn", "Opprinnelse" og "Singel". Under hvert temaavsnitt står det en forklarende setning, for eksempel 40. Barn - Med lavere egenvekt enn vann. Flere av diktene ga meg noe å tenke på. Noe er gjenkjennelig. Mye helt fremmed. Noe vil jeg kanskje prøve å presse inn i mine forestillinger om hvordan livet er eller bør være.
Kanskje det er sånn som Rem skriver i starten av boka?

Jeg skriver
om meg
Du leser
om deg


Ett av diktene jeg særlig falt for (Slapp av), går sånn:

Slapp av
Du kan ikke

innhente den
du kunne ha blitt


Den du tror
du kunne ha blitt
Egmont, 2018

Tegneserie


Bestis: #friendshipgoals av Kenneth Larsen kom nettopp på kulturfond til biblioteket! Anbefaler virkelig disse artige tegneseriestripene om to bestevenner i tjueårene som deler bolig og mange minner. Stripene bygger på ekte episoder fra Kenneths eget flerårige vennskap med Marthe, men det skal visstnok være en del fantasi blandet inn. Replikkene går på trøndersk.

Du kan faktisk også lese tegneserien på nett  ("last ned pdf") hvis du blir så nysgjerrig at du ikke kan vente på å låne (eller kjøpe) boka!


---

Ellers kommer det snart et innlegg om to fagbøker jeg leste i september, to bøker som på en merkelig måte belyser samme tema: naturen!


onsdag 3. oktober 2018

Baksjå september (del 1, bu-bøker)

Søte forberedelser til avslutningen av sommerens leseaksjon.
En kollega tok bildet.

September var...

  • en måned i musikkens tegn. Stjernekamp i gang (Ole Børud har etter hvert blitt en favoritt), nytt Virtual Choir-prosjekt, Prøysen-sang på et bibliotekarrangement, mimrekonsert med ei vokalgruppe jeg var med i en gang i Bergen... og øving til Elvisgospel-konsert med damekoret.
  • masse aktivitet på jobben første måned etter skolestart. Blant annet kurs på Seniorsurfdagen, hvor jeg fortalte om gøye ting en kan gjøre på nettet. Kvelden før oppdaterte jeg meg på norske "influencere". Ganske mange rosa- eller gamervloggere, med noen fine unntak.

Jeg blogget om...


ei utilgjengelig barnebok og Virtual Choir.

Jeg leste 


19 bøker. Helt greit antall! Mest norske forfattere. Fin variasjon i tematikk og sjangre.

Tegneserie: eventyr


Reisen til Jotundalen er den første boka i en nystarta norsk tegneserie: Nordlys av Malin Falch. Innholdet gir assosiasjoner til dels norske folkeeventyr, dels norsk mytologi; tegnestilen kan minne om Disney-animasjoner. Visuelt flott bok. Interessant univers. Ikke enda så thrillerspennende, men det kan det bli!
NRK har intervjuet forfatteren her.

Og forlaget (Egmont) har lagd denne boktraileren.



Barnebøker: guttehistorier


Aschehoug, 2018
Karin Kinge Lindboe har skrevet mange barne- og ungdomsbøker, men de siste årene konsentrert i lettles-sjangeren. Årets barnebok er også ganske lett å lese.

Lucas Jackson kom nettopp på det vi i folkebibliotek-verdenen kaller "kulturfond", offisielt kalt innkjøpsordningen for norsk barne- og ungdomslitteratur. Tittelen og omslaget gir inntrykk av at en har en kulturfondbok av det kunstneriske slaget i hendene. Og språket gir dels den samme idéen. Korte setninger, mye oppramsing, gjentakelser.

Lucas lukker øynene. I Am Sailing. Teksten flyter gjennom hodet på engelsk, alle ordene, med helt riktig uttale. Sangen som pappa pleide å synge for mamma. Det var vår sang, sier pappa, min og mammas. Nå synger pappa den for meg, tenker Lucas. 

Men dette er en fin historie om elleveårige Lucas som må være den voksne når bipolare pappa ikke fikser livet. Heldigvis har han støtte i både læreren Lucinda og en klassekamerat. Det er ikke de store konfliktene i denne barneboka; alt det vanskelige blir satt ord på, følelsene ligger nær overflaten og kan vises fram. Det er befriende!     

Cappelen Damm, 2018
100 historier om gutter av Ben Brooks minner om den før omtalte Nattafortellinger for rebelske jenter, men her er det altså gutta som står i fokus. Originalen heter Stories for Boys Who Dare to be Different, men uttrykket "annerledes" har det norske forlaget valgt å utelate. Kanskje fordi ordet - dessverre - har en negativ klang?

I et intervju i The Telegraph skriver Brooks at han i sin egen barndom lette etter rollemodeller som ikke var idrettsstjerner. Han skulle ønske noen hadde fortalt ham om andre typer gutter og menn - genier og oppfinnere, kunstnere som våget å skille seg ut, menn engasjert i samfunn og miljøvern, ... Mange av dem viste stort mot på andre arenaer enn i idrett. Og det er en variert bukett! De aller fleste eksemplene er nok funnet fra den vestlige verden og særlig USA, men vi leser også om en afrikansk gutt som ga elektrisitet til sin egen landsby, en fattig koreaner som ble sangstjerne - og mange flere.
Anbefales.  

Ungdomsbøker: spenning


Aschehoug, 2018
Dropout av er Anette Münchs første ungdomsthriller siden 2014 (Badboy. Steroid). Her får vi servert et gisseldrama med to tenåringsjenter som tilfeldigvis er igjen på skolen en kveld - med øving i forkant av en konsert i New York - og blir overrasket av tre maskerte unge menn som vil sprenge skolen. Det var ikke meningen at noen skulle være verken vitner eller gisler, og guttene må takle denne nye situasjonen.

Snart blir det klart at en av jentene og en av guttene kjenner hverandre veldig godt fra før, og de andre har vært på de samme festene. Hva gjør det med dynamikken dem imellom? Kommer bomben til å sprenge, og vil noen dø?
Synsvinkelen skifter mellom jentene og den ene av guttene, Daniel.  


Aschehoug, 2014
Beskytteren, Jegeren og Oppdageren av Harlan Coben er en trilogi. Coben er best kjent for krimbøkene om Myron Bolitar, men her møter vi nevøen hans, tenåringen Mickey. En lang stengel av en gutt, nylig farløs etter en bilulykke og med ei mor på avrusning, dyktig basketballspiller og med en sterk rettferdighetssans - en typisk helt.

Når Bat Lady, ei gammel nabodame som det går skumle rykter om, forteller Mickey at faren hans faktisk lever, blir han naturlig nok nysgjerrig, ja desperat etter svar. I jakten på sannheten blir han kjent med og etter hvert engasjert av en hemmelig organisasjon som hjelper barn, sammen med sine nye venner Ema, Spoon og Rachel. I hver bok er det en sak som må løses, men først helt mot slutten av siste bok får vi svaret på spørsmålet som satte alt i gang. Snakket Bat Lady sant?

Denne serien vil passe godt for spenningssugne gutter og jenter som vil ha en ikke alt for tykk thriller.


Drømmetyvene av Maggie Stiefvater er bok 2 i urban fantasy-serien om Ravnekretsen. Førsteboka
Vigmostad & Bjørke, 2018
skrev jeg om her. I oppfølgeren følger vi særlig Ronan, den litt ustabile, mørke karakteren i gjengen. Han har mistet faren sin, har et dårlig forhold til storebroren, og moren - som har gått inn i en slags transe - får han ikke lov til å besøke. Han hjemsøkes også av mareritt, og av og til følger ting fra marerittene med inn i virkeligheten. Ronan har arvet evnene til å "stjele" drømmeting fra faren.
Den store bølla i byen har de samme evnene, men bruker dem på statusartikler (som hvite Mitsubishier) og vil ha ham med på sitt "lag". Som om ikke det var nok, fins det også en leiemorder - den grå mannen - som jakter på de to. Flere vil ha tak i de magiske kreftene deres. 

Og Blue selv? Hun står for den romantiske spenninga i boka. Hun klarer ikke slutte å elske den rike kameraten til kjæresten sin. Hvordan reagerer Adam - som har måttet kjempe for alt i livet - på dette?

---

Etter hvert kommer også oppsummeringen av skjønnlitteratur for voksne og (sånn cirka) fakta.

lørdag 15. september 2018

Baksjå og framsjå: august, del 2 (barne- og ungdomsbøker)

Første innlegg i oppsummeringa finner du her.

Barnebøker

I tillegg til de fem bøkene jeg snakket om i bokvideoen nylig, leste jeg:  

Gyldendal, 2018
O.N.D. av Jan Tore Noreng, tredje bok i serien Robofobia. Et gjennomgangstema i bøkene er maskinenes skumle inntog i et moderne Norge. De ikke bare erstatter arbeidskraft; menneskelignende roboter infiltrerer menneskeheten. Én mann, et ondt geni, står bak. Terrordroner dukker også opp... actiongrøss, kan en kanskje kalle det? Supert for spenningssugne unger fra 9 år og oppover.

Rikard, Tommy og Karen blitt invitert til Oslo for å ta imot en utmerkelse fra statsministeren. Veldig snart viser det seg at statsministeren er erstattet med en robot og kidnappet. Storskurken O.N.D. klarer å mørklegge byen og krever hjelp fra Rikard for at ikke flere katastrofer skal ramme dem.

Ganske mørk tredjebok, dette, men krydret med sprø innslag så det ikke blir for skummelt realistisk. Og selvfølgelig klarer våre venner brasene...     


Havfrua, 2018
Er det ikke maskinmonstre, så er det miljøsyndere! Finnmarksvidda av Mrs. Marple (pseudonym) er andre bok i en ny spenningsserie som har miljøvern som tematikk. Det er Havfrua forlag som gir ut serien Skjærgårdsbarna; en tredje bok skal komme nå i høst og handle om Sognefjorden. Man kan lese bøkene uavhengig av hverandre.

I Finnmarksvidda er Jonas (11) assistent på et hundeløp i Alta hvor kusina hans skal delta. Søstera er også med. Men noen saboterer løpet og prøver å skade hundene i kobbelet deres. Jonas må være detektiv og stoppe synderen. Han møter også en samisk gutt som forteller om moderne reindrift og hvordan dette - og hundeløp - ikke nødvendigvis er så miljøvennlig alltid.
En merker nok at det ikke er et profft forlag som står bak utgivelsen, men boka er til tider ganske så spennende! Den er også lett å lese. Avsløringen mot slutten av hvem som er innblandet er ikke veldig overraskende. 

Morrigans forbannelse av Jessica Townsend er første boka i den nye serien Nevermoor som på norsk har fått navnet Ingenlund (les gjerne oversetterens betraktninger her). Mange vet sikkert at dette har blitt omtalt som arvtakeren etter Harry Potter. Og kan den bli like stor? Tiden vil vise! Det er vanskelig å forestille seg at en ny bokserie skal holde seg gjennom en generasjon, bli filmet, få temaparker, teaterforestilling og utallige fans over hele verden...

Litt om handlinga: Morrigan Kråkh lever høyt på strå og i livsfare på samme tid; på ellevårsdagen sin skal hun visstnok dø. Hun blir ansett som et forbannet barn; det betyr at utallige uhell som skjer i Store Ulvmark blir knyttet til henne. Faren og stemoren er slett ikke hjertelige (men mer passivt uvennlige enn Dumlingene i Harry Potter) og ser ut til å glede seg til dagen da de slipper ansvaret for henne. Hun er utstøtt, annerledes enn barn på samme alder - men har en viss egenvilje. Utrolig nok får hun bli med faren på en seremoni der forskjellige studiesteder ønsker seg utvalgte barn som elever. Og hun får tilbud fra flere, blant andre Det vunderlige selskap.

På bursdagen hennes - akkurat i siste liten - blir Morrigan reddet av en sjarmerende og litt sprø fyr som er med i dette selskapet, gjennom en magisk portal og inn i byen Ingenlund. Her er alt så annerledes. Hun kan begynne på nytt. Finne sitt talent, hvis hun da har noen... kan hun bli i Ingenlund ellers?
Hun får venner og rivaler - og en stor fiende som er fiende av de fleste: vundersmeden.

Jeg leste denne på ebok, og det gikk litt fort. Jeg håper jeg får tatt meg tid til å dykke mer ned i papirutgaven. Mange detaljer gikk meg hus forbi, og en del konsepter i Ingenlund (bl.a. "vunder", som er ganske viktig) ble forvirrende. Kanskje verdenen kunne vært litt bedre etablert? I tillegg er det mange personer å holde styr på. Men detaljene er magiske, og den spennende historien om Morrigan  vil sikkert gi gode leseopplevelser til mange. Pluss for en herlig oversettelse med norske ord - som nettopp får en til å tenke på Harry Potter-universet.   

Ungdomsbøker

Jeg leste to svenske ungdomsbøker: Det ingen ser av Anna Ahlund og Nå skjer det av Sofia Nordin.

Gyldendal, 2018
"Jeg tror faktisk ikke at det kommer til å bli så vanskelig." Han ruller over på siden. "Egentlig vil vel alle ha noen, liksom?" 
Johannes slipper motvillig skissen med blikket og senker blyanten. 
"Alle vil kanskje ikke være sammen med hvem som helst."
Sebastian ler og setter seg opp. 
"Jeg vil heller ikke være sammen med hvem som helst. Jeg tror bare folk er litt redde for å vise at de vil ha noen."

Det ingen ser er en kollektivroman. Alt settes i gang med at Sebastian kysser en fremmed jente på nyttårsaften og lager seg et nyttårsforsett: å kysse en ny person (uavhengig av kjønn) hver måned i løpet av året. Så kommer månedene på rekke og rad, og vi får vite både hvordan det går med forsettet og med flere av Sebastians venner og kjente på et kunstgymnas. De ser filmer sammen, tegner hverandre, snakker om bøker, diskuterer musikk, gir hverandre Valentinsgaver. Noen får hjertet sitt knust. Noen har sex for første gang. Noen besøker en kirkegård.  
Advarsel: dette er ikke ei bok for en leser som helst skygger unna erotiske skildringer. Det blir ganske så hett og detaljert til tider. Men med gjensidig lyst!

Mangschou, 2018
Nordin skriver om populære Stella, som er hemmelig forelska i bestevenninnen sin, Sigrid. De to skal til Kreta sammen med Sigrids familie, de skal dele rom, og Stella kjenner suget i magen med tanken på hva som kan skje der... men så er Sigrids bror Hannes med; han er forelska i Stella. Hun flørter med, ei stund. For hun kan jo ikke stå fram som lesbe og fremdeles være populær? Eller? Vil hun miste vennskapet med Sigrid hvis hun innrømmer hva hun føler?
Sigrid blir brevvenn med ei dame som var lesbisk på ei tid da det var forbudt, og det gir henne både en ny venn og nye perspektiver på hennes egne hemmeligheter.
Nå skjer det har fått ei litt for søt forside ut fra det jeg anser som målgruppen (tenåringer).

Jeg leste også Simon og homo sapiens-agendaen av Becky Albertalli på nytt etter å ha sett den nye kinofilmen Love, Simon (to ganger!) Jeg blogget om boka i 2016.

Selv om filmen (lenke til Filmweb) underholdt meg og til og med fikk meg til å felle en tåre, hadde jeg glemt mye fra boka og fikk ikke med meg at visse ting var endret. I filmen har vi fått en ny forelskelse (at venninnen er forelsket i Simon og ikke kameraten hans), og et nettsted jeg var innom pekte på at Simon i filmen er mer negativ til det en gjerne tenker på som homsete kulturuttrykk (musical-dansing) enn det han er i boka. At han ikke vil være "sånn". I boka omfavner han også sine nerdete sider. Så en kan si at filmen har siktet mot en mer normalisert framstilling av en homofil gutt - han kunne vært hvem som helst.

Jeg la særlig merke til hvor røff og åpen Simon er i bokteksten; både med hensyn til språkbruk og omtaler av seksuelle fantasier. Dette blir naturlig nok ikke overført til en tenåringsfilm i Hollywood. (I boka er han på en homobar; denne scenen ble visstnok spilt inn, men utelatt fra filmen.) Men det går noe tapt.
Når det er sagt: skuespillerne var gode, og det var flere grunner til at jeg så filmen på nytt. 


Gyldendal, 2018
Midt i svevet er den nyeste ungdomsboka til Arne Svingen. Her møter vi Didrik (13), som en natt - i første scene - går ned trappa til stua med farens skytevåpen i hånda. Han har hørt stemmer og vet at foreldrene er livredde.
Etter hvert får vi vite hva som så skjedde. Hvem som ble skutt av hvem. Hvor Didrik nå er i livet, hvordan det som skjedde har preget ham. Hvordan moren svikter og den litt rølpete bestefaren blir den viktigste støttespilleren og samtalepartneren. Samtidig går Didrik på skolen og er opptatt av mye av det samme som kameratene; han prøver å glemme.

Jeg la merke til vellet av språklige bilder hos Svingen i denne boka. Ganske avanserte bilder lagt i munnen på en tenåring, og til tider såpass tett at det kan forstyrre framgangen i lesinga.
Men likevel, Svingen er bevisst på hvordan en kan lage spenning - særlig for guttelesere. 



Tegneserier


Ben Hatke er skaperen av serien Zita the Space Girl, som jeg skrev om her.  
Mighty Jack og Mighty Jack and the Goblin King er en slags oppfølger; først og fremst en egen historierekke - men heltinnen Zita dukker opp mot slutten av andreboka, og vi kjenner igjen en bikarakter (minst) underveis.
Fortellingen bygger helt klart på eventyret om Jack og bønnestengelen. Her er Jack storebror til autistiske Maddie, som presterer å bytte morens bil med en mystisk frøeske på et loppemarked.

Frøene blir plantet i hagen og viser seg å by på både litt glede og masse spenning, til og med av den ubehagelige sorten. Ei nabojente, Lilly, er veldig fascinert av det som skjer og blir med på eventyret. Også når Maddie blir bortført av et troll inn i en magisk verden i bok nummer to. Og her er det vi begynner å kjenne igjen Zitas univers, som er en artig blanding av sci-fi og fantasy.

Cappelen Damm, 2012
(bok 1)
Drabant 1, 2 og 3 av Øyvind Holen og Mikael Noguchi er noe helt annet. Dramatikk her også, men helt realistisk. Tror jeg. Fra en fullstendig streit persons synsvinkel, som aldri har rørt narkotika og har minimalt med erfaring med kreativ bruk av spraybokser. Eller ran og voldstrusler. Eller dopvoldtekt i musikkbransjen.

Handlinga foregår fra midten av 90-tallet og framover. Vi følger særlig tre ungdommer i Groruddalen; grafittikunstnerne Fredrik (jeg-personen) og Victor, og sangeren Camilla, som i starten er Victors kjæreste.

I siste bok, som er ny av året, forteller serieskaperne om hvorfor de har lagd Drabant. De vil gi en positiv framstilling av hiphopmiljøet, særlig med fokus på grafittikunstnerne, som ble kriminalisert og fikk straffer som ikke står i forhold til det de gjorde i gatene og på T-banen.
Men. Jeg sliter med å få sympati for dem, særlig Victor, som ikke er spesielt likandes - en smågangster som først og fremst meler sin egen kake. Hvorfor fokusere på det virkelig kriminelle kameratene gjør og ikke mer på kunsten ved denne kulturen serieskaperne (visstnok) vil framheve?

Kanskje fordi de egentlig vil lage en spennende historie om liv, kamp og vennskap under tøffe forhold? Til og med Victor får en tommel opp av meg mot slutten. 

Alt i alt i august: 

Jeg har snust på både klassikere og bestselgere, kanskje til og med en ny barnebokklassiker?

Vil særlig trekke fram Sjøormen i Essex, Brev til en datter og barneboka Monsteret i natten. Det ble flere fine kjærlighetshistorier for både unge og eldre. Et par bøker som har blitt filmet. Masse fantasi og også mye intens realisme, til og med litt skittenrealistisk. Så en flott lesemåned!

Hva skjer i september?  

Jeg har repetert litt ungdomslitteratur i forkant av bokprater på jobben. Hva kan fenge tenåringer? Noe kan jeg forutsi, men jeg overraskes også. Særlig fint å se dem anbefale bøker til hverandre. Nå i helga - mellom maleøkter (er snart ferdig!) - dykker jeg ned i en urban fantasy, bok to om Ravnekretsen (Maggie Stiefvater). Spennende!

8. september var det en global aksjonsdag for klimasaken. Tilfeldigvis leser jeg nå ei bok som passer perfekt til temaet: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Jeg gleder meg til å få noen konkrete forslag til hvordan vi kan få ting til å endre seg.  

God september, 
uansett om og hva du leser!

onsdag 12. september 2018

Baksjå og framsjå: august, del 1

Kveld med malefri: Lesehesten med utsikt over sentrum i Ål.
Ei venninne tok bildet.

Hva skjedde i august?

  • maling av hus til den store gullmedaljen. Enda ikke helt ferdig. Gjett hvem som kommer til å stemme for å bestille maler til neste omgang i sameiet?
  • den nye virtuelle korvideoen ble ferdig og sendt inn; se forrige innlegg!
  • jeg var publikum på en utendørs danseforestilling i Valdres, arrangert av dansekompeniet Frikar (som du kanskje husker fra Melodi Grand Prix med Alexander Rybak?)
  • jeg har brukt mobilen jevnlig på Stjernekamp-starten, med flere favoritter
  • travel start på høstens aktiviteter på jobben. Har alltid ambisjoner om å forberede meg tidligere enn det jeg får til. Men med litt erfaring går det meste greit. 

Jeg blogget om...

bokhaugen jeg leste i juli, "bare". Ekstremoppsummering! 

Jeg leste...

24 bøker. Bare fem færre enn i ekstremmåneden juli, faktisk!
Her kommer noen ord om bøkene for voksne; ei fagbok og resten skjønnlitteratur. Alle handler faktisk om kvinner og kvinneroller, når jeg tenker meg om.

Fagbok



Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå? 
Cappelen Damm, 2018

Dette skriver Kristin M. Hauge i Brev til en datter: alt du bør vite fordi du er jente. Boka er på samme tid veldig personlig - med kapittelinnledninger hvor Hauge legger fram sine tanker til tenåringsdatteren - og informativ: utviklingen av norsk kvinnekamp i Norge gjennom øynene til fem ulike mødre som engasjerte seg i ulike saker for førti år siden:
  • Sidsel Rasmussen, som startet krisesentrene for kvinner. 
  • Frøydis Guldahl (Åsne Seierstads mor), som fant på det de kalte Jentelovene. 
  • Elisabeth Helsing (Jon Almaas' mor), som kjempet for bedring av ammingens kår. 
  • Sissel Benneche Osvold, en tydelig Dagbladet-kommentator som ble kalt "Dronningen av Akersgata". 
  • Juliet Okparaebo (moren til sprinteren Ezinne), som trener minoritetsjenter i friidrett. 
Altså variert tematikk. Godt skrevet og verdt å få med seg.

Romaner


Gyldendal, 1957
(forside fra 1965)
I august leste jeg to eldre romaner. Den første er skrevet av nordmannen Nils Johan Rud, en produktiv forfatter (mest kjent som novellist) som også arbeidet for å hjelpe fram andre forfattere, blant andre Alf Prøysen. Sønnen hans bor i kommunen vår, og om noen dager skal vi ha et Rud-arrangement på biblioteket. Dermed gikk jeg ned i biblioteksmagasinet og fant Oppfordring til dans, en av de senere romanene hans som kom ut i 1957.

Ruds romantisk-erotiske roman handler om to godt voksne ekskjærester, Bodil og Magnus, som møtes tilfeldig på en fest for fiffen. Begge er gift på hver sin kant, men har aldri glemt hverandre, og den intense tiltrekningen er der fremdeles. De forsvinner fra festen sammen, men når han tar henne med seg inn på soverommet han og kona deler, får hun kalde føtter. Ektefellene deres venter på dem når festen er over og aner nok uråd. Av en mystisk grunn foreslår mannen hennes at ekskjæresten og kona skal få låne et sommerhus i skjærgården hvor de selv har hytte. Det legges opp til "dans" - til eventyr. Også for en ung datter og kjæresten. Rud bygger opp spenningen som om dette var en thriller, og det kommer også en overraskende avsløring helt mot slutten! Det er lett å bli fengslet av denne historien.   

Jeg drømte i natt at jeg kom tilbake til Manderley. 

Gyldendal
(1. norske utg.: 1939)
Rebecca av Daphne du Maurier blir regnet som en klassiker. Den ble filmet av grøsserregissøren Hitchcock i 1940, og han fokuserte på de gotiske trekkene som en også finner i Jane Eyre av Charlotte Brontë. (Disse to romanene har flere fellestrekk.)  
Da jeg leste romanen, om ei ung jente som gifter seg med en eldre rikmann og opplever at minnene fra den døde ekskona Rebecca fyller hver en krok i herregårdshuset, fikk jeg en ganske annerledes opplevelse av personene og forfatterens prosjekt enn da jeg leste om boka etterpå.

Du Maurier hadde visstnok ikke et ønske om å (bare) svartmale Rebecca, som er beskrevet av andre som en ubehagelig person. En dyreplager. En løgner og manipulator. Og så: en stor apetitt på menn, med mindre og mindre behov for å skjule utroskapen utad. Ektemannen Maxim er litt som Rhett Butler, framfus og dels rå, men en skjønner hvorfor han fikk et anstrengt forhold til Rebecca.
Så sympatien min lå hos den ikke navngitte fortelleren og dels Maxim. 
Men du Maurier var selv ei ganske selvstendig og utradisjonell dame. Var Rebecca egentlig ei heltinne for henne? I så fall er det godt skjult i teksten. Og det å la henne være en omtalt biperson er risikabelt.
Jeg husker at jeg leste Wide Sargasso Sea på engelskstudiet for 20 år siden, der den gale kona til Winchester i Jane Eyre får en oppreisning. Kanskje Rebecca fikk en lignende oppreisning i den nyere Rebecca's Tale av en annen forfatter (2001)?



Storytel, 2017
Original: "Trollbunden" (1982)

De to første bøkene i Isfolket-serien begynte jeg å lytte til før Margit Sandemo døde 1. september (VG). Jeg fant lydbøkene på engelsk på Storytel, lest av svenske Myanna Buring. Litt rart å høre norske navn uttalt på svensk, ellers har jeg ingen ting å utsette på opplesingen.
Og jeg ble fenget av fortellinga om ungjenta Silje, som overlever Svartedauden og møter den mystiske Tengel fra Isfolket; en mann som har arvet en magisk forbannelse, men som prøver å bruke kreftene sine til det gode. Sandemo fokuserer mye på kvinnene i familien og hvordan de måtte tåle mange fordommer og undertrykkelse fra folk (særlig menn) med makt. 
Har du fått med deg de nye diskusjonene om Sandemos litterære kvaliteter? Ut fra leselystkriteriet er det iallfall få som kan måle seg med henne.

Hadde det alltid vært der - denne vidunderlige svarte jorden hun sank ned til anklene i, denne korallfargede soppen som dekorerte grenene ved føttene hennes? Hadde fuglene alltid sunget? 


Gyldendal, 2018
Dette er et sitat fra Sjøormen i Essex av Sarah Perry, side 85. Denne boka satt jeg lenge oppe med om kvelden for å se hvordan ting gikk. Men samtidig var det en roman som jeg ville dykke ned i og bli i, med veldig fine beskrivelser og mennesker en blir glad i.

Flere personer får synsvinkelen i løpet av boka, men først og fremst blir vi kjent med den vitenskapstørste enka Cora som flytter fra London til landsbygda, og presten William Ransome som prøver å hindre ryktene om en sjøorm i å skape hysteri i landsbyen.
Cora er ei moderne, sterk kvinne; i ekteskapet sitt hadde hun vært undertrykt og også skadet, men nå blomstrer hun opp og oppfører seg på mange måter helt annerledes enn det en forventer av en dame i viktoriansk tid. Hun kler seg praktisk, er ute i naturen, kan diskutere med mennene. Og hun er stadig nysgjerrig på alt hun ser rundt seg.
Det ligger i kortene at det blir en romanse mellom henne og den gifte presten. Men det tar tid før de kommer så langt, og det ligger et vennskap i bunnen.
Også bipersonene blir levende beskrevet. Williams tuberkulosesyke kone som får syner av sykdommen, Coras trettenårige sønn som er noe helt for seg selv og på en måte skremmende, Coras legevenn som er hodestups forelsket i henne... og gamle og unge landsbyboere med sine særegenheter. Mange tråder løsner og knyttes igjen.
En "større enn livet"-historie du veldig godt kan lese.

Oppsummeringa fortsetter snart. 




You Have More Friends Than You Know (musikkvideo)

I natt ble videoen endelig publisert! En ny video fra det siste virtual choir-prosjektet jeg har vært med på. Jeg har såvidt nevnt det før.
Kanskje du er heldig og får opp "Fix You" etterpå, som vi lagde i mars?


Julie Gaulke er en amerikansk sanger som har spesialisert seg på å lage multitracks på YouTube. Hun har vært prosjektlederen vår på Facebook og redigert lyd og video. Supert å få sjansen til å være med på dette sammen med sangere fra flere plasser i verden!

Jeg bruker ikke noe fancy innspillingsutstyr. Satte meg til i sofaen med laptopen foran meg, ørepropper og et kompakt digitalkamera på tripod-stativ (veldig praktisk med vribare bein). Lyden på soloen spilte jeg inn i smarttelefonen.

Originalen fra Glee finner du her.

Og her er James Rays originale video med arrangementet vi brukte, sunget av gruppa Voices.

torsdag 6. september 2018

Barnebøker i august: bokvideo

Her er endelig en bokvideo igjen!
Denne gangen med et fjongere forsidebilde lagd i Paint 3D. 


Har du lest noen av bøkene?

onsdag 5. september 2018

Hvordan lage ei utilgjengelig barnebok?

Vi har nettopp fått ei bok til biblioteket som i følge baksideteksten skal være første bok i en "serie for barn i alle aldre". Serien skal hete Estragons historie; førsteboka Rottefangeren fra Sorø er lagd av Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen (illustratør).
Den har fått en sekser av Kristine Isaksen i VG ("varsler en ny æra i norsk barnelitteratur") og mange godord av Marta Norheim i NRK (først og fremst med fokus på tematikk).
Jeg har lest boka med en gjennomsnittlig barneleser i tankene, og særlig med fokus på det tekst- og bildetekniske.


Først det positive.
På innsiden av omslaget er det et persongalleri med viktige personer i rammer. De har artige navn! Spinke, Vankel, Glambek. Karikert.
Persongalleri er ganske vanlig i illustrerte barnebøker i dag, for å vekke interessen hos leserne og dra dem med inn i boka.
Fint med tegninger (omtrent ei svarthvit, blyanttegnet illustrasjonsside per kapittel). Til innholdsfortegnelsen i starten står det en illustrasjon av et gravsted som skaper ei uhyggelig stemning. Kan nå inn til de som liker spenning. 

Men så begynner selve fortellinga, og da starter problemene, altså leseproblemene.

--

Første tegning i kapittel 1, "Hos Estragon" viser en høy mann i frakk utenfor en kirke. En rottelignende skikkelse står i den halvåpne døra. Hvem er de?
Det får vi sikkert vite i teksten som starter til høyre i samme oppslaget. Eller?

Estragon sto med et alterlys i hånda da jeg nærmet meg. Flammen var rolig.  Øynene hans skinte, og enda en gang slo det meg hvor mye han ligner et menneske.  - Er det deg, Siful? sa han. - Jeg hørte deg spille oppe i kirken i dag. Du vet jeg hører orgelet helt ned hit! 

"Jeg" er altså Siful, organisten (som er med på personkartet på omslagssiden). Men ellers blir jeg forvirret. Ordene har jo ingen ting med tegningen å gjøre? Vi ser ingen mann som står med et alterlys i hånda.
Estragon "ligner et menneske", forteller Siful. Jeg blar tilbake og kikker på personkartet; jo, denne personen ligner veldig på en rotte - og er kanskje en forkledd rotte? Mystisk.

Snart skjønner jeg at vi hopper i tid. Siful nevner i avsnitt to presten Andersen, som har holdt (altså i fortid) en "søvndyssende preken" (på personkartet heter presten Einfeldt; hvor kommer Andersen fra?):

Først i tredje avsnitt passer tekst og bilde. 

Jeg tilbød meg å låse etter Andersen og fulgte ham ut på kirketrappa. Han har aldri fattet mistanke. Han er alltid så vennlig, men også litt glemsk (...)
Ikke fattet mistanke? Hva kan det bety? Vel, det får vi vel snart vite.

På neste oppslag forteller Siful om hvordan han sniker seg bak orgelet og ned under kirka - og ned i jorda.
Tegningene viser en mann som blir mer og mer lik en rotte, uten klær.
Aha! 
Så fortelleren ikke bare ligner på en rotte, han er en rotte! Eller mann og rotte på samme tid? Hamskifter, kanskje?
Det får vi ikke vite. 

Vi får heller ikke vite hvorfor Siful i teksten helt tydelig har en frakk på seg hele tiden - der han har gjemt pengene fra kollekten - når han i tegningene blir en naken rotte. I teksten videre står det at Siful og Estragon (nå kommer vi tilbake til scenen i starten av teksten) "sank ned i hver vår lenestol". De beveger seg som mennesker.
Det passer ikke til tegningen.

Vigmostad og Bjørke, 2018
Etter innledningskapittelet følger Estragons egen historie om hvordan han lurte en ond begravelsesagent (Glambek) trill rundt og utga seg for å være rottefanger - for å ikke bli drept og for å få spise Glambeks penger, som han lengter så etter. Det er sprøtt, litt makabert og til dels både morsomt og spennende.
Men igjen får vi - både i tekst og bilder - en uforklarlig forvandling fra ekte rotte til en menneskelignende skikkelse i vanlig voksenstørrelse. Estragon bytter mellom disse to formene flere ganger uten at overgangen er beskrevet eller forklart, og tegning og tekst støtter ikke nødvendigvis hverandre.


For å oppsummere...


Oppskriften på ei utilgjengelig barnebok:

1. Lag a) tegninger som viser noe annet enn beskrivelsene i teksten, eller b) tekst som venter med å skildre det tegningen på oppslaget viser.

2. Lag et personkart hvor ikke alle personene er med.

3. Innfør en "jeg-person" uten å skrive navnet på personen i starten. (Fortellingen veksler mellom to fortellere, men kapitteltittelen i første kapittel kunne for eksempel vært "Sifuls historie".)

3. Hopp i tid, fram og tilbake, og helt fra starten.

4. La være å forklare det leserne lurer på: hvordan blir rotta menneske og mennesket rotte?
Barn er kjent med personer som forandrer seg, men det fins alltid et trylleord, en drikk, en fullmåne eller lignende.
Er det meningen at dette skal forstås symbolsk?

5. Krydre med høytidelige ord og vendinger og bruk et historisk, uspesifisert bakteppe.  

-

Det at ei bok er utgitt på den norske innkjøpsordningen for barnelitteratur, er ikke nødvendigvis en garantist for at den passer målgruppen. Men Rottefangeren fra Sorø er med i årets Bokslukerpris for barneskolen (hovedvekt på 5./6. trinn). Det bør jo bety at noen mener den passer for barnelesere.

Jeg vet om en skole som skal låne blant andre denne boka og kommer til å spørre læreren etterpå: likte elevene den?

Fins det noen filosofiske kunstnerspirer der som tåler merkelige og irriterende mysterier? Eller syns at hovedhandlingen blir fascinerende nok til at de tåler leseteknisk motstand?

Har du lest boka selv og har en kommentar?    

onsdag 22. august 2018

Baksjå og framsjå: juli (voksenbøker oppsummert)



Hva skjedde i juli? 

Blant annet med hjelp av selvplukka bringebær nøt jeg stort sett sommeren, jamfør "framsjå" i forrige oppsummeringsinnlegg! Varmen varte vel stort sett ut måneden. Jeg fikk med meg handelens dag her i Ål, hvor jeg kjøpte to nye nøster til hekling av fruktposer (har blitt litt "hekla" på det, faktisk!)

Jeg blogget om

ei barnebok om vennskap og en stor hemmelighet, som passet tematisk til det nye Virtual Choir-prosjektet.

Jeg leste... 

hele 29 bøker i juli! To tredjedeler barnebøker (som er omtalt tidligere). Gjorde jeg egentlig noe annet enn å lese?
Det var jo sommer også?

Her kommer iallfall en oppsummering av de ni skjønnlitterære titlene for voksne. De var i ulike sjangre, først og fremst romaner men også dikt og essays.

---

André Bjerke, ca 1942.
Wikimedia: Offentlig kopi fra Nasjonalbibliotekets samling.
Samlede dikt av André Bjerke ble brukt flittig i forkant av sommerkveldskonserten vi hadde i Korshamn. Som jeg sa der: diktene varierer kvalitetsmessig, men det meste er språklig godt. Jeg leste flere av diktene hans høyt, blant andre dette:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår. 


Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang. 

Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.


Gyldendal, 2015
Norsk sokkel av Heidi Linde er en kollektivroman jeg lenge hadde hatt lyst til å lese.
Personene vi møter bor forskjellige steder i Norge, men flere av dem er i familie. Blant andre tre middelaldrende søstre som er ganske så ulike. Den boka åpner med, Ragnhild, har levd med en alkoholiker i mange år og opplever at barna tar mannens parti. Flere av personene er inne i en periode i livet hvor de av ulike grunner trenger en pause.
Her kan du lese NRKs anmeldelse av boka.  

Samlaget, 2018
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo har fått - og fortjent - mye omtale. Jeg leste den som ebok.
En roman om boligjakt kan faktisk bli mer spennende enn den høres ut. For en ny bolig er ikke bare et fysisk hus, den er et symbol på et nytt liv, en forandring.
Og den kan bli et slikt symbol selv om det ikke er realistisk, selv om endringen burde skjedd andre steder.
Det er tidlig tydelig at hovedpersonen Hanne ikke har den store selverkjennelsen - og etter hvert skjønner vi at hun også har skjult noe viktig for de som står nærmest: ektemannen og barna. Hun vil flytte, blir helt besatt av et spesielt nabolag; gjør avtaler og planlegger detaljer - mens livet hun har fra før sakte nærmer seg en krise. 

Riverhead Books, 2014
Mambo in Chinatown av Jean Kwok fant jeg i et ekte utendørs minibibliotek i Odense.

Kwok skriver om amerikansk-kinesiske Charlie, som jobber i farens nuddelrestaurant i New York med en hemmelig drøm om å bli en danser, som moren. Så griper hun sjansen: en kontorjobb i et proft dansestudio blir ledig. Men det er utenfor China Town, og hun må holde jobben hemmelig for sin tradisjonelle far. Særlig når hun tilfeldigvis blir danselærer. Så blir lillesøsteren alvorlig syk og mister styrken i kroppen. Hva skjer, og hvordan kan Charlie hjelpe henne i spenningene mellom tradisjonell og moderne medisin, familieforhold og vennskap?
En følegodt-roman full av karakterer en blir interessert i og dels glad i.


Schibsted, 2008
Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Schaffer var togboka mi på vei tilbake fra ferien. Anbefalt av lillesøster. Handling fra ei lita øy utenfor Frankrike, en del av Storbritannia, som ble inntatt av tyskerne under andre verdenskrig. Hovedpersonen, skribenten Juliet, bor på fastlandet, men besøker Guernsey, som hun har lært å kjenne gjennom brevvekslingen med medlemmer av en litterær forening. De prøver så godt de kan å bygge opp igjen livet etter ødeleggelsene fra den nylige krigen. Og de tar vel imot Juliet; noen mer enn andre. Litt romantikk - men også forvirring og forviklinger - blir det jo.
Ei dame Juliet (og leseren) aldri får møtt er den som gjør sterkest inntrykk. Elizabeth var navet de andre på mange måter dreide seg rundt og viste usedvanlig styrke i en dramatisk situasjon.

Boka har blitt filmatisert nå, med Lily James (fra den nye Mamma Mia-filmen) i hovedrollen.

Tiden, 2018
Informasjonen av debutant Bår Stenvik er en digital dystopi. Ei dyster, samtidig medrivende fortelling om hva som kan skje når menneskehjerne og maskin smelter sammen. Hovedpersonen, kommunikasjonseksperten Sven, blir med i et forskningsprosjekt hvor han mater reaksjonene og følelsene sine inn i datamaskinen SAM. Denne skal så veilede ham og ved hjelp av Svens innspill bli en profesjonell psykolog. Men etter hvert som han bruker SAM, "vet" maskinen mer om ham enn det som er behagelig, og det stod muligens noe viktig med liten skrift i avtalen Sven inngikk med SAMs firma.

Underveis får vi også innblikk i Svens privatliv, blant annet ekskjæresten Nora og hvorfor det ikke gikk så bra med dem. Sven har blitt manipulert, han har ikke den kontrollen og innsikten han var overbevist om at han hadde.
Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste denne romanen på hvor farlig alt blir når følelser - og tanker - blir noe en skal styre, influere og helst undertrykke for at ikke andre skal få makt over deg. En verden der dette er satt i system ville være et mareritt. Kanskje det også er dette som er forfatterens prosjekt.

Oppdateringer og Oppdateringer 2 av Pål Norheim fant jeg etter å ha kikket i den nye biografien om tegneren Marvin Halleraker. Med min kristne bakgrunn har jeg fått innarbeidet en slags "ekskrisdar" hvor jeg lett legger merke til, og fordyper meg i, historiene til kunstnere og andre som har lignende erfaringer. Og Halleraker nevnte altså Norheim, et tidligere misjonærbarn - med en omtale som skjøv meg bort til N-bokhylla.

Kolon forlag, 2017
Jeg begynte med Oppdateringer 2, med kortere og lengre tekster fra juni 2014 til juni 2017. Tekstene er publisert på Norheims Facebook-side; noen er Twitter-korte og enkle, andre går over flere sider og er dels preget av den litteraturvitenskapelige bakgrunnen hans. Han er innom mange ulike temaer, fra det ganske personlige, til det filosofiske, det allmennmenneskelige til det politiske (bl.a. om Trump). Han reiser til Nord-Afrika og Etiopia og kommer med betraktninger fra både oppvekst og nåtid.
Da jeg hadde blitt såpass kjent med forfatteren og skjønte at han faktisk hadde en Facebook-side jeg kanskje kunne følge, skyndte jeg meg å søke ham opp på nettet.
Og fant ut at han jo var død. Veggen hans på Facebook var full av sorgfylte meldinger fra personer han hadde hatt kontakt med og betydd mye for. Oppdateringer 2 er gitt ut posthumt.
Uansett: anbefales.

Cappelen Damm, 2018
Vi mot dere av Fredrik Backman er den direkte fortsettelsen av kollektivromanen Bjørnstad, som jeg skrev om her. Hvis du likte førsteboka, som jeg vil anbefale at du starter med (selv om fortelleren gir en fin liten oppsummering), vil du sannsynligvis like denne.

Igjen har vi en kollektivroman med en allvitende forteller og flere ulike historier fra den lille svenske (fiktive) bygda Bjørnstad. Ishockeybygdas unge helt har forlatt åstedet, klubbene sliter. Kevins tidligere bestevenn Benji, en tøff type som alltid forsvarte kameraten med bare nevene, har en stort hemmelighet. Denne blir avslørt mot hans vilje, av ei forsmådd jente i et aggressivt øyeblikk. Og nettopp denne jenta - Ana - blir vi bedre kjent med i denne romanen. Hun får seg en kjæreste som er en av de voldsdømte, nye spillerne på hockeylaget.

Vi møter flere som ikke blir sett på som mors beste barn, den såkalte Gjengen, og blir litt glad i dem. Får se alle fargene i spekteret, skjønne at det er veldig lite, egentlig, som er svart-hvitt.
Og så møter vi en maktsyk politisk edderkopp som drar i veldig mange tråder.

Måtte bare sette inn et bilde av mitt yndlings-badested i Lyngdal.

Alt i alt

Juli var en helt utrolig lesemåned. Problemet med å lese nesten ei bok per dag (og ikke skrive om dem rett etterpå) er at en glemmer de fleste. Jeg har vært en formidabel boksluker. Men jeg har fått spenning, grått litt, grøsset litt og lært litt - og mer kan igrunnen ikke en lesehest ønske seg. Jeg vil særlig huske Norheims Oppdateringer, Informasjonen, Guernsey-boka og Mambo in Chinatown. Av barne- og ungdomsbøker: bøkene om Bendik og Maria og flere av barnebøkene jeg lånte sørpå.

Hva skjer i august? 

For tida er det nok å gjøre med innspurten på maling av hus, nytt skoleår med bokprater og planlegging av aktiviteter til høsten (blant annet Phantom of the Opera på Folketeatret i oktober! Kanskje det kommer et musikalsk innlegg her snart? Stjernekamp (NRK) begynner for eksempel på lørdag...)

Jeg leser mye også denne måneden, og det er nesten umulig å unngå fristende boktips. Nå har jeg lånt meg klassikeren Rebecca av Daphne du Maurier, fordi jeg kom over ei grøsserliste i Emma Watsons feministiske bokklubb Our Shared Shelf.  (Tenk at jeg ikke har visst om den klubben!)

Ellers er en ebokapp grei å ha når en ikke har plass til ei bok i veska, og akkurat nå leser jeg første bok i serien Ingenlund, som visstnok skal bli en "ny Harry Potter". Vi får se!

God høststart på alle vis! 

mandag 13. august 2018

Barnebøker i juli (del 3 - med ei ungdomsbok)

Juli var en veldig produktiv barnebokmåned for sørlandslesehesten, og her kan du lese innlegg nummer 1 og innlegg 2 om det jeg leste.

Gyldendal, 2018
Apollo av Bjørn Ingvaldsen er ei røverhistorie med utgangspunkt i virkelige hendelser; nemlig romkappløpet og amerikanernes romferd med Apollo 13. En gutt fra nåtida overlater ganske snart mikrofonen til sin egen bestefar, som forteller om hvordan han som elleveårig rogalending ble sendt til månen etter mange andre spennende eventyr. Alt på grunn av sine egne døve onkler, som var spesialister på å lage modelltog.

Det tok litt tid før jeg ble interessert i denne historien. Kan det være litt fremmed med en gutt som er så alene i en voksenverden, og med en litt for lang personliste? Noen virker unødvendige for plottet. Og en litt for lang forhistorie om familiens togfabrikk?

Etter hvert løsnet det, og de sprø hendelsene som "bestefar-Georg" opplever kommer som perler på en snor. Ei original historie som kan fenge når en kommer godt i gang.
Boka er også anmeldt på NRKs sider.


Aschehoug, 2018
Jeg så nettopp Disney-filmen Coco, hvor gutten Miguel leter etter sin døde tippoldefar i de Dødes land. Foreldrebyrået av David Baddiel kan faktisk minne litt om dette! Parallelle verdener - og en gåte som en erfaren historiesluker vil skjønne løsningen på ganske snart, men likevel nyte reisen.

Harry (snart 10 år) sliter med foreldrene sine. De er ikke slemme eller eksentriske, men sliter med å få ting til å gå rundt. Vår helt står der stum når kameratene dukker opp med nye klær og fortellinger om alt det gøye de har gjort på ferie.
Så han ønsker seg nye foreldre. Og vips, så er han plutselig i en parallell verden hvor barna regjerer og foreldrene kjemper om å bli valgt av barna. Han kan selv velge hvem han vil være sønn av. Faktisk han velge før tiårsdagen sin. Hvis ikke skjer det noe grusomt.

Harry har en liste over egenskaper foreldrene skal ha, og han får prøve adelsforeldre, kjendisforeldre, hippieforeldre og ekstremt sporty foreldre. Alle er ekstremutgaver av Harrys ønsker; det går litt vilt for seg. Etter hvert begynner han å tenke mer og mer på to personer som han ser i mengden gang på gang, og som ser merkelig kjente ut...
Morsom bok som også gir en litt å tenke på.   

Gyldendal, 2018
Først til mål av Stacia Deutsch er andre bok i serien Jenter som koder. Det går an å lese denne uten å ha lest Vennskapskoden.
Forfatteren er amerikansk og en produktiv forfatter.

Hovedpersonen Sophia opplever et dilemma. Hun må stadig være barnevakt for småsøsknene sine, for foreldrene har det travelt på jobb. Samtidig vil hun prioritere venninnene i kodeklubben, og særlig når de er påmeldt en stor kodekonkurranse. Det forferdelige skjer: kampdagen kolliderer med foreldrenes aktiviteter, og Sophia må velge vekk konkurransen. Eller?

Egmont/ Disney, 2015
Fin serie om vennskap, om å stille opp for hverandre og å knekke datatekniske oppgaver. Men: jeg syns godt jentene kunne vunnet konkurransen i denne boka; de virker litt for fornøyde med å ikke få roboten gjennom labyrinten. All den tid dette handler om jenter som faktisk er gode på data. 


Mals dagbok av Tina McLeef er ei bok i Disneys Descendants-serie (best kjent som filmserie), hvor barna til de verste eventyrskurkene er hovedpersoner. Mal er datter av den verste heksa av dem alle, Maleficent, som ødela for Tornerose. Og her skriver hun i dagboken sin om hvordan hun og tre kamerater blir sendt fra De fortaptes øy til "de snilles" land, Auradon, for å gå på en kostskole med heltebarna. Eller, egentlig, for å spionere og stjele tilbake Maleficents tryllestav.

Jeg skriver "de snille" i hermetegn fordi dette skillet mellom gode og onde er litt typisk Disney og ganske så oppkonstruert (jeg kommer til å tenke på Skolen for de gode og de onde, som jeg skrev om her). Flere av heltebarna oppfører seg da også som noen skikkelig overlegne duster. Men heldigvis fins det en ung Drømmemann som klarer å se Mals indre godhet.
Virker jeg skeptisk?
Ja, ja. Denne har sikkert sine lesere.


Aschehoug, 2017
Bestefar og jeg sparer til hund av Hilde Hagerup gikk meg hus forbi da den kom til biblioteket på kulturfondordningen. Jeg syntes ikke forsiden og særlig fargeleggingen fristet. Men en dag tok jeg boka opp og leste den - og ble positivt overrasket. Artig historie, og de mange tegningene inne i boka - i svart-hvitt - gir et annet og bedre inntrykk enn utsiden. Dette er perfekt for de som liker en enkel og morsom fortelling. Og maken til uskikkelig bestefar skal en lete lenge etter!

Den gule dragen er første boka i Tor Åge Bringsværds nye serie om en liten katt som reiser rundt i verden. (Det er ikke første gang Bringsværd skriver om kattedyr, som han har et lidenskapelig nært forhold til. I 2016 ga han ut en praktbok ved navnet 1001 katt. Og her kan du høre et foredrag han holdt samme år på Litteraturhuset!)

Ena, 2016
Vår helt, en kattunge, våkner opp støl og med hukommelsestap på en lastebil som skal til Shanghai. Der fins det en restaurant som har katt på menyen. Heldigvis blir han reddet av den gule dragen Dingbang, som gir kattungen navnet Piao Shan og forteller ham hvordan verden henger sammen. De finner en eldgammel magikatt som hjelper dem med å ødelegge for katterestauranten.
Denne første delen ender med at vennene våre er på vei til Norge sammen med en hunndrage som kattungen har spleiset Dingbang med.
Lettlest og spennende historie.

Aschehoug, 2018
Jeg leste også ei ungdomsbok i juli, nemlig Sanne løgner av E. Lockhart. Jeg ble advart om at den var ganske annerledes enn Lockharts Vi var løgnere, som jeg hadde lest og likt. Vanskeligere å få tak på. Og det stemmer nok.

Handlinga i Sanne løgner går bakover i tid utover i boka, slik at viktige plotpunkt avsløres i motsatt rekkefølge. Dette kan det ta litt tid å vende seg til.
Hovedpersonen "Jule" er på flukt fra myndigheter etter å ha gjort noe ulovlig - etter hvert viser det seg at det handler om fatal vold. Hun har også stjålet identiteten til en annen dame og framstår som en mesterlig bedrager. Og følelsesmessig kald. Bortsett fra når hun forelsker seg, og dette fører til ekstrem sjalusi.

En får ikke noen særlig sympati med en hovedperson som mangler ser ut til å mangle empati. Heller ikke med venninnen hun blir forelsket i, som virker både naiv og overfladisk. Og nettopp dette gjorde at jeg slet mens jeg leste, mer enn den intrikate oppbygningen.

Tips: ifølge Barnebokkritikk er boka inspirert av boka (og filmen) Den talentfulle Mr. Ripley