lørdag 23. juni 2018

Den fantastiske skogen

Jeg har vært glad i skogen helt siden jeg bodde på Sørlandet som nærmeste nabo til en staselig furuskog. Der kunne jeg gå rundt og fantasere, eller jeg satte meg inntil en stamme og lot alle sansene åpne seg, hørte på vindsus og fuglekvitter og kjente sola mot ansiktet.

Når jeg nå går i skogen, stopper jeg gjerne opp og kikker på maurene som springer rundt, knekker av en liten barkebit fra et tre, plukker med meg en blomst. Alt det levende, likevel ukjente fascinerer meg. Så jeg vet hvordan jeg kan nyte skogen. Men det er mye jeg ikke vet om den.

Jeg svarte dermed ganske raskt på en epost fra Pax forlag om den nye faktaboka Den fantastiske skogen, som er lagd av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen. Jeg er godt over halvveis i leseeksemplaret og vil bare skrive litt om boka til nå før jeg tar ferie - og før jeg skal møte ukjent skog på pilegrimsleden.
Jeg gleder meg til å komme tilbake, lese resten av boka og tenke tilbake på mine egne opplevelser.


Pax forlag, 2018
Det er vel ikke de kjemiske prosessene i fotosyntesen vi tenker mest på når vi trekker inn frisk skogsluft. Men grunnen til at lufta i skogen kjennes så frisk, er nettopp oksygenet som frigis fra barnåler og bladverk. Det var ikke uten grunn at sanatorier for lungesyke i sin tid blei lokalisert til åstraktene, høgt oppe i den friske lufta i granskogen. En tur i skogen, der lungene kan fylles med rein luft og ange av lauv og barnåler, kjennes godt for både kropp og sjel. (s. 29)
 

Den fantastiske skogen er ei bok basert på vitenskap og forfatternes faglige kjennskap til skogens økosystem, men de får virkelig fram det magiske i nettopp dette økosystemet. En får lyst til å utforske skogen (mer) på egen hånd. Teksten er gjennomført god og levende, i flere passasjer muntlig og henvendt til leseren. Boka er greit inndelt i kapitler som tar for seg ulike aspekter ved temaet.

Noe av det første vi leser om er soppene. Visste du at en av dem er jordklodens største levende vesen? Mange lever sammen med trærne og hjelper dem med å skaffe næring. Ellers får vi svar på flere spørsmål, som:

Hvordan oppstod skogene?
Når kom ulike tre- og skogtyper til Norge, og hvordan har de spredt seg?
Hva gjør skogen for livet på jorda?
Og hvordan lever de ulike plantene og dyra med hverandre?
Har de fiender? (Ja.)
Hva gjør de for å beskytte seg?
Samarbeider de? (Ja.)
Hva skjer med alt som lever i skogen når vinteren kommer? Når det blir brann? Når sykdommer sprer seg?
Hvordan foregår skogbruk i dag, og hvordan var det før i tiden? 

Vi får vite om planter som har blitt brukt til legemidler, til rengjøring, taktekking, hva som helst. Slike nyttige opplysninger blir nevnt i sammenhengende tekst, og boka har også et format som ikke gjør den egnet som en håndbok å ta med på tur - men den gir smakebiter nok til lyst på skogturer. Og et ønske om å ta vare på denne skatten vi har.

Den fantastiske skogen lever så langt opp til tittelen, og anbefales på det sterkeste.
Takk til forlaget for leseeksemplar!


søndag 17. juni 2018

Søsterpilegrimer

For flere måneder siden begynte jeg å leke med tanken på å gå deler av pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim (offisielt åpnet i 1997). Etter hvert pekte jeg meg ut en rute - og spurte søsteren min om hun ville være med. Hun sa ja, og allerede om fem dager skal vi møtes i Oslo og starte turen vår sammen. Bare to dager skal vi gå, men jeg tror det vil bli en opplevelse. Håper på lagelig vær, ikke for varmt, men med litt sol innimellom. Sko som ikke gnager for mye. Ingen omveier.

Staven min er klar for tur.

Turen vår vil gå gjennom to kommuner som ligger på hver sin side av fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland. Søndagen starter vi på Klekken utenfor Hønefoss (Ringerike kommune) og går til Sløvika camping ved Randsfjorden - sannsynligvis via Hadeland Glassverk, som ligger cirka en time unna overnattingsstedet vårt.

Første del av turen. Kart fra pilegrimsleden.no


Mandag blir viet Gran kommune, og vi skal gå 21 kilometer og ende i Pilegrimsstua (en del av Sanner hotell). I nærområdet ligger Granavollen med pilegrimssenter, det som passende nok kalles Søsterkirkene, og flere historiske bygg.

Andre etappe. Kart fra pilegrimsleden.no

Et par uker etter denne turen skal søster og jeg holde en konsert hvor vi blant annet framfører sanger av dikteren Aasmund Olavsson Vinje, som ble født for 200 år siden. Faktisk - og dette visste jeg ikke før turen var avtalt - er Granavollen stedet hvor Vinje døde. Han er gravlagt ved Søsterkirkene.
Vinje var dødssyk sommeren 1870 og egentlig innlagt på sykehus, men ville ut og tok av sted. Kom seg helt til garden Sjo, hvor en venn av ham bodde, og ble der til slutten av livet. Det var

eit hus som vil meg hysa, 
når soli heim til notti vil meg lysa.
Aasmund Olavsson Vinje
Nasjonalbilbioteket (til fri bruk)
                           
                               (Ved Rondane, 1860).

Vinje var en turglad mann. Praktisk nok fordi han ikke hadde råd til annen transport, men også fint fordi han ville ut av byens ståk og mas. Han var faktisk med på å stifte Den Norske Turistforening (DNT) i 1868! En allsidig mann, og ikke redd for å si hva han mente.
Du kan lese mer om Vinje i Store Norske Leksikon.

Så det blir nok litt naturromantisk sang på pilegrimsturen vår. Og kanskje en fantasitur til Mummidalen også, på Hadeland Glassverk?
Etter Gran blir det togtur til Gjøvik og så ærverdige Skibladner til Hamar, før vi vender nesene sørover til de som venter på oss der.

--

Jeg har skrevet om noen av søsterturene våre før her på bloggen:

England og Wales (2010)
Irland (2011)
Sverige (2012)
Edinburgh (2013)
USA (2013)

Moi og "lillesøster". Ikke så liten lengre, selvfølgelig.

fredag 15. juni 2018

Baksjå og framsjå: mai (andre del, romaner og faktabøker)

Første del av mai-innlegget finner du her

Romaner, essays mm

Oktober, 2017
Det hvite badehuset av Thorvald Steen er en selvbiografisk skildring hvor Steen forteller om sykdommen han lever med og hvordan denne ble fortiet helt fra han var ganske ung - til den grad at en nær slektning som hadde sykdommen ble tidd om. Han oppsøker moren sin for å konfrontere henne med dette. Alt er satt inn i en rammefortelling hvor forfatteren, i stor grad muskellammet, faller på golvet i sin egen stue uten noen mulighet for å komme seg opp ved egen hjelp. Sterkt å lese.

Gyldendal, 2012
Agnes i senga av Heidi Linde handler om en av de tafatte damene som Marta Norheim nevner i oppsummeringa av tiårets norske debutanter (se nedenfor). Den sykemeldte flyvertinna Agnes (rundt 30) har flytta inn i en leilighet faren eier etter at kjæresten William slo opp. I starten av boka framstår hun som en tåpelig, selvmedlidende og selvhøytidelig person som i tankene iscenesetter sin egen begravelse. Hos faren er det lite hjelp å få; han er verdens verste trøster. Og Agnes må bare prøve å overleve som best hun kan, på minnene. Eller klarer hun faktisk å kvinne seg opp og ta tak i livet sitt? Linde er en av mine yndlingsforfattere, morsom men med dybde; Agnes her minner en del om min favorittjente Pym Petterson.

Cappelen Damm, 2017
Bjørnstad av Fredrik Backman er en vellykka hybrid av thriller og sosialrealistisk drama. Det starter med slutten: en ungdom trekker av et skytevåpen mot en annen persons panne, og vi vet ikke hvem. Handlingen foregår i ei bygd som er på randen av undergang; det eneste som gjør innbyggerne stolte er Bjørnstads ishockeylag. De kan bli enda bedre og tjene enda mer hvis bare lederne i klubben våger å ta noen harde valg. Fjerne gamle trenere som fokuserer på å få med alle. Dyrke de tøffe heltene. Kulturen som skildres får en til å tenke på amerikansk collegeidrett og hvordan profitt der så ofte trumfer medmenneskelighet - for eksempel i voldtektssaker med idrettsungdom involvert.
Vi følger flere av innbyggerne gjennom mars måned, både voksne og tenåringer, og ser hvordan de dramatiske hendelsene utvikler seg. Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen som kom i år: Vi mot dere.

Gyldendal, 2012
Pumasommer av Merete Junker er en krim som skåret høyt hos meg på flere punkter. En spennende thrillerhandling hvor en seriemorder planlegger neste trekk, sympatiske hovedpersoner som jeg får lyst til å bli kjent med. Mørke familiehemmeligheter som gradvis nøstes opp i. Jeg likte store deler av boka godt. Men - og det skjer litt for ofte i krimromaner - helten må opptre ekstra naivt og uforsiktig for at spenningen skal holde seg oppe helt til siste slutt. Jeg klarer ikke godta det plottrekket.
Jeg prøvde å begynne på Venuspassasjen etterpå, men her startet fortellingen med et tilbakeblikk hos en politimann som var litt perifer i Pumasommer, og dermed datt jeg ut før jeg hadde kommet helt i gang. 

Oktober, 2018
Stor av Nils-Øivind Haagensen er ei diktsamling som jeg har lyst til å skrive et eget innlegg om. Foreløpig kan jeg si at tekstene er mørkere enn de i God morgen og god natt, som kom for seks år siden, og som jeg kjøpte i gave til noen fordi jeg likte den så godt.


Fakta og dokumentar

Nova, 2012
Den såkalte Alvdal-saken har blitt aktuell igjen, blant annet med en podcast på NRK. Jeg leste Mammas svik, den første av tre bøker Anne-Britt Harsem har skrevet om denne familien - her er eldstedatterens historie. Boka kom ut i 2012, og siden har datteren skrevet en bok til sin egen datter. Tross alt det grusomme hun opplevde virker det som om hun klarer seg ganske bra i dag.
I Mammas svik får vi se hvor viktig det er med offentlige instanser som klarer å ta barnas situasjon inn over seg og ikke la seg manipulere av voksne overgripere som denne moren. Dilemmaet er at ansatte i slike instanser (som barnevernet) også er en del av et bygdemiljø.
 
Samlaget, 2017
Oppdateringar frå Lykkelandet av Marta Nordheim er oppfølgeren til Røff guide til samtidslitteraturen, som kom i 2007. En fabelaktig godt skrevet og kortfattet gjennomgang av nye norske forfattere - stort sett de som debuterte etter 2005. Nye temaer har kommet inn de siste årene, som digitale identiteter, framtidsdystopier og miljøspørsmål; og kvinnene har visstnok tatt igjen mennene i tafatthet og depresjon? Jeg var fornøyd over å merke meg at jeg hadde lest stort sett minst ei av bøkene fra hvert kapittel. Og om du har det eller ikke, vil jeg uansett anbefale at du leser Norheims oppdateringer.
(Men: hvorfor blir ikke Ragnhild Koldens tankevekkende trilogi omtalt i  kapitlet om Krigen? Hun romandebuterte i det minste etter 2005. )


Cappelen Damm, 2018
Alt dette er Tokyo av journalist Ina Strøm er en fin, variert og informativ introduksjon til landet Japan. Forfatteren er entusiast og har besøkt Japan utallige ganger, men har også åpne øyne for negative trekk ved det japanske samfunnet. I hvert kapittel får et strøk i hovedstaden eksemplifisere et tema Strøm har undersøkt: matkultur, arbeidsmoral, sci-fi-teknologi, religion, sexindustri, design. Japan er en fascinerende miks av det hypermoderne og tradisjonelle, og det viser denne boka på en flott måte. Anbefales! 


Cappelen Damm, 2018
Skolebiblioteket: læring og leseglede i grunnskolen av Line Hjellup (m.fl.) bør være obligatorisk lesing for alle som jobber med både folke- og grunnskolebibliotek. Og ikke minst rektorer og lærere. Men er du bare generelt opptatt av skolebibliotek, les den gjerne!
Vi får her en praktisk innføring i hvordan skolebibliotek kan og bør planlegges, utformes og brukes. Flere eksempler kommer fra Lindesnes kommune og særlig Spangereid skole, hvor Hjellup jobber som skolebibliotekar. Her har de satset på lesing og oppnådd gode resultater. (Fun fact: fetteren min har faktisk barn på den skolen!) Samarbeid med folke- og barnehagebibliotek er tatt opp. Og Arne Svingen har fått slippe til med et kapittel om gutta som slutta. (Kan vi gjøre noe med det?)

Alt i alt

Mai var en aktiv lesemåned! De fleste leseopplevelsene var gode, og flere av dem gjorde inntrykk langt inn i sinnet - enten de var dypt tragiske, dramatiske eller bare litt melankolske. Jeg vil særlig huske romanen Bjørnstad, diktsamlinga Stor og bildeboka Du og jeg.

Hva skjer i juni? 

Jeg har så langt vært på kurs i barnebokbad med fylkesbiblioteket i Drammen (og kjørt rett til vårkonsert med damekoret på Gol!), samt lagd videoer til et nytt "ekte" Virtual Choir-prosjekt (med Eric Whitacre). Maling av huset i sameiet er i gang, og det er første gang for meg!
Ellers begynner det å kjennes i magen at det bare er åtte dager til pilegrimsturen som skal starte ferien min. Fortsettelse følger.

God (lese)juni!

Fuglen

Fuglar skal ikkje
ligge dirrande 
på rygg
i ei handflate
i mi 
med livredde, svarte auge 
og halvope nebb 

dei skal fly 

Men du kunne ikkje 
så du låg der dirrande
og eg følte hjartet ditt
og frykta di
mot livet mitt 
bar deg bort i graset
i vegkanten 

og gløymer deg ikkje  


- Synne, juni 2018

torsdag 14. juni 2018

Baksjå og framsjå: mai (første del)

Badetur i Hallingdalselva. (Hufsa-stedet). Forfriskende!

Mai var...

  • ekstrem varme i Hallingdal, som mange andre steder i Sør-Norge
  • Grand Prix-kveld med ei god venninne. Ganske fornøyd med høne-vinneren!
  • 17. mai og første år i flaggborg. Spennende!
  • folkemusikkfestival i Ål med fine konserter
  • noen lengre gåturer langs dalen; oppvarming til en tur jeg vil fortelle mer om

Jeg blogget om

ingen ting! En veldig laber bloggemåned altså. Jeg skylder på varmen... og generell bloggevegring.

Jeg leste

18 bøker. Av disse 4 på engelsk, ellers norsk. De fleste også av norske forfattere, men det sniker seg inn en finne, et par amerikanere, en svenske og en brite.

Tegneserier

Disney-Hyperion, 2012
The Kane Chronicles av Rick Riordan, en spenningsserie med utgangspunkt i egyptisk mytologi, har altså blitt tegneserie. Jeg leste de tre bøkene ganske raskt. Spennende, bittelitt forvirrende med så mange personer og skifter i steder og dels tid, men alt i alt god underholdning.  

Ungdomsbøker

Hachette, 2015
I thrilleren End Game av Alan Gibbons våkner syttenåringen Nick opp på sykehus, helt lammet og med delvis hukommelsestap. Han vet at han kjørte for fort og rett i et tre. For fort, fordi han var opprørt over noe. Og det har med faren å gjøre, faren som også sitter ved sykesengen og gir uttrykk for at han ikke aner noe om det som skjedde. Faren lyver. Hvorfor?
Etter hvert husker Nick mer og mer, og han kommer seg opp av sykesengen. Men han er i livsfare. 
Boka er ganske lett å lese, med godt driv.

Cappelen Damm, 2018
Heksenatten av Alexander Løken er mer grøssete enn ungdomsbøker flest. Den starter dramatisk med at en bil med tre ungdommer havner i grøfta i en plutselig snøstorm. To av dem, Nathaniel og Ada, er tvillinger men mindre sammensveiset enn en skulle tro. De er faktisk ganske fiendtlige til hverandre, med ulike livssyn som preger måten de både lever og tenker på. Og når de og den jevnaldrende Tore finner ly i en hytte med noen gammeldags kledde mennesker, fletter mørke hendelser fra flere hundre år tilbake seg inn i livene og skjebnene deres.

Barnebøker

Gyldendal, 2018
Blåse av Håkon Øvreås er den foreløpig siste boka om trekløveret Brune, Svartle og Blåse: barn som blir superhelter om natten og da tør å gjøre ting som de ikke nødvendigvis våger om dagen. I treeren prøver vennene å hindre bygging av en hønsefarm i området hvor hytta deres står. Åse har ei politikermor og får blant annet lære regelen om habilitet. Utbyggeren Tom Hane viser seg å være en smule mistenkelig (rent bortsett fra den generelle kapitalistiske uhyggen som stråler ut av ham); hvem er han egentlig?
Boka passer både for barn og voksne; vi legger merke til ulike ting.

Cappelen Damm, 2018
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er et nytt mesterverk fra duoen, fem år etter Nattevakt (2013). Det er først og fremst Holes fargerike collage-illustrasjoner som bygger den magiske stemningen, mens Leas poetiske tekst er enkel og vakker. I bildeboka møter vi ei jente som kan være en ti-tolv år gammel, lillebroren og ikke minst bestefaren deres, på havet i en liten robåt. Vi skjønner at bestefaren ikke har så lenge igjen, og han overlater ansvaret for båten til jenta. Hun sørger og er sint over det som skal skje. På turen deler de minner og leker språkleker.
Jeg leste boka høyt for en femteklasse med bildene på storskjerm, og det ble helt stille i salen. Denne kan også passe for mange aldre.

Gyldendal, 2018
For femteklassen bokpratet jeg også om Monstervakt av Tuutikki Tolonen og Den siste gjengen på jorda av Max Brallier. Monstervakt er finsk og helt perfekt til høytlesning; ei rar historie om hva som skjer når tre barn får en tusse som barnevakt og blir innblandet i tussenes kamp for å slippe fri og komme hjem. Moralen er: du trenger ikke være stor for å gjøre store ting. Og her kommer det nok en oppfølger!
Den siste gjengen på jorda er også første bok i en serie, her amerikansk  og med en dash av illustrert humor. Passer også for lesere over 10 år, særlig de som liker spenning. Hovedpersonen har overlevd en monsterapokalypse; han er en trettenåring med romantiske heltetanker og ikke like god selvinnsikt. Etter hvert kommer flere hjelpere. Og monstrene er fryktelig ekle uten at det blir altfor skremmende.

onsdag 23. mai 2018

Baksjå og framsjå: april. Andre del (fakta og bu-bøker)

Del 1 av innlegget finner du her.

Fakta og dokumentar

Press, 2018
Jeg leste Hvorfor vi sover av Matthew Walker, litt av akutt behov og mest av interesse. Dette er ei mangfoldig og grundig, samtidig lettlest faktabok hvor nyere søvnforsking blir presentert. Livsviktig tema, viser det seg. Sover du ikke godt nok, fungerer du rett og slett ikke, og Walker forklarer hvorfor. Hvorfor er drømmesøvn så viktig? Hva har døgnrytme å si for kroppen? Nattevakter? Alkohol og kaffe? Fins det A- og B-mennesker, og bør en kanskje tilpasse samfunnet til disse ulikhetene? Hvorfor trenger ungdommer mer søvn tidlig på dagen, og hva gjør tidlige morgener med hjernen deres? Og har sykdommer som diabetes og Alzheimers noe med søvnproblemer å gjøre?
Burde egentlig Donald Trump skryte av hvor lite søvn han trenger?
En smule skummel lesing til tider. Så mye her i samfunnet hviler på skuldrene til folk som sover for lite. Men. Les denne!

Aschehoug, 2018
Du har sannsynligvis hørt om YouTube-stjernene Prebz og Dennis. Kongen av gutterommet er Dennis Vareides historie - om hvordan han vokste opp med dataspill og oppdaget YouTube, hvordan samarbeidet med Preben kom til - og utviklinga av deres kanal(er). Oppturer og nedturer. I boka får du et visst innblikk i både den norske (og internasjonale) spillverdenen og i det som skjer bak kulissene i nordiske videokanaler. Fans, fiender, samarbeidspartnere. Og et YouTube-troll som spesialiserte seg på skitten ryktespredning.

Humanist forlag, 2006
Demoner av Asbjørn Dyrendal snek jeg med meg fra en bunke med kasserte
bøker på jobb. (Lite utlånt, men det trenger ikke bety at den ikke er lesverdig.) Her gjennomgår Dyrendal, som er religionsviter, demonenes historie. Når oppstod troen på disse mørke vesnene? Hvordan endret forestillingene seg, i oldtidens religioner og senere i kirkehistorien? (Her har utviklingen av gudsbilder og kampen mellom godt og ondt mye å si.) Og så: hva med demonene i dag? Hvordan framstår de i populærkultur: filmer, tv-serier (som Buffy!) og bøker? Og forresten, fins det fremdeles eksorsister i den moderne verden? Ei mangslungen bok som er kjapt lest.

Cappelen Damm, 2000
I april sang jeg på et eldresenter. På repertoaret stod blant annet "Seterjentens søndag", som Sissel Kyrkjebø sang for noen år siden og som Ole Bull (1810-1880) skrev melodien til. Under litt googling fant jeg ut at komponisten og musikeren faktisk var inspirasjon for Ibsen da han lagde karakteren Peer Gynt.
Denne personen måtte jeg bare finne ut mer om, og lånte praktboka Ole Bull, ført i pennen av Bulls oldebarn Knut Hendriksen.

Bildene - blant andre fotografier fra Bulls eventyrslott på Lysøen  - var det jeg festet meg aller mest med. Jeg fikk lyst til å se stedene han skapte med egne øyne. I tillegg er selve historien om denne kunstneren og drømmeren ganske så fascinerende. Ole Bull var Norges store kjendis for 150 år siden, i den grad at en amerikaner stjal identiteten hans for å tjene penger. Og han gjorde mye for den norske kulturen; det er blant annet Bull som har mye av æren for at vi feirer Edvard Griegs 175 års-jubileum i år.



Barnebøker

Da bibliotekbøkene jeg lånte i ferien var lest opp, fant jeg fram ei kristen barnebok i barndomshjemmet sørpå: Filo fra Tyrus av Patricia M. St. John. St. John er en god forteller; det er lett å bli revet med av Filos historie. Boka gir en ny opplevelse av hendelsene evangeliene forteller om, sett fra øynene og tankene til en liten "hedning". Filo er en som de mest religiøse jødene ser ned på, en fiskergutt som mister faren sin på sjøen, broren til den jenta som Jesus befrir fra onde ånder. Du trenger ikke ha en kristen bakgrunn eller huske bibelfortellingene for å få noe fint ut av denne boka.

Gyldendal, 1932
"Jeg er redd du ikke kan få noen mat," sa Kristoffer Robin, "det er om å gjøre å bli tynn fort. Men vi skal lese høit for dig."

Ole Brumm av Alexander Milne leste jeg altså. Fra jobbsalget fikk jeg med meg en ekte klassikerutgave som Rikka Bjølgerud Deinboll oversatte i 1932 (opptrykt i 2000). Du kan faktisk lese hele den første norske utgaven i Nasjonalbibliotekets ebokkatalog Bokhylla!

Og nå finner jeg ut at Kristoffer Robin skal spilles av min yndlingsskuespiller i filmen "Christopher Robin", som kommer i august...
Eller skulle jeg sett "Goodbye Christopher Robin", som kom i fjor? Den frister faktisk mer.

Ungdomsbøker


Kolofon, 2018
Inntrengeren av Hedvig Ringnes er en klassisk "ungdom i opprør"-historie om ei jente som for alt i verden vil være kul blant sine jevnaldrende og "hater" sine nye familiemedlemmer. Hun kan minne littegrann om Emma i Hun ba om det (blogget om her), og også Victoria opplever overtramp fra en gutt på fest, men med mindre konsekvenser.

Vi kjøpte boka på biblioteket fordi den skulle handle om en person med hørselshemning, og dette viste seg å være en biperson, ei lita jente som Victoria møter i andre del av boka og får god kontakt med. Etter dette forandrer hovedpersonen seg til ei skikkelig godjente, såpass at det for meg virker urealistisk. I tillegg har debutteksten litt å ta igjen på det språklige.

Piggsvin forlag, 2018
Bjørn Sortlands nyeste bok med handling fra Syria, Hver morgen dyppet søsteren min brystene sine i isvann for å bli pen, var fin, selv om denne leseren likte Taran Bjørnstads flyktningebok bedre. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor.

Sortland er iallfall på sitt beste når teksten - som her - er enkel og personlig, med mye luft på sidene.

Mariams historie starter med helt korte dagbokstekster fra en gjenkjennelig, moderne hverdag. Så starter uroen i hjembyen, familien flykter til Aleppo - og vi hopper tre år fram til en helt annen virkelighet. Mariam er alene med sin syke lillebror. De andre er drept, også kjæresten hennes, og hun er redd for å måtte selge kroppen sin for å skaffe mat og medisiner. Løsningen er flukt, nordover i Europa.
Ei enslig ung jente med en syk lillebror vil slite i en sånn situasjon. Og det gjør Mariam. Snart blir hun solgt til en tyrkisk mann av ei dame som vil "hjelpe". Jeg vil ikke røpe hvordan det siden går, men kan si at Mariam er både tøff og oppfinnsom. Nesten litt i overkant. Men.
Slutten er åpen, men troverdig.   
    

Mangschou, 2017
Dronen av Tor Arve Røssland er ei ny, frittstående bok i det lettleste spenningskonseptet Skumring (Mangschou forlag). Her utforsker Røssland hva som kan skje når en tenåring opplever seg maktesløs (etter et overfall) og griper til noe som gir en ny følelse av makt: det å være en av de tøffe. Men er det greit, liksom, uansett hva de "ekte nordmennene" gjør og mener?
Det som skjer i hodet til hovedpersonen her minner meg om #alfahann av Jan Tore Noreng. Og det løser seg vel ikke akkurat her heller. Litt dystert altså, men spennende og verdt å lese.


Aschehoug, 2018
Nørd av Mina Lystad leste jeg som ebok. Nå nylig kom papirboka til biblioteket mitt (og ditt nærmeste folkebibliotek også).

Jeg legger rett og slett ut kommentaren jeg skrev på Facebook etter endt lesing. Den kan få stå alene.



Gyldendal, 2018
Nå er alt av Amy Giles handler også om ei tenåringsjente som ikke har det så bra. Men her handler det ikke om mobbing fra medelever, men en ekstremt kontrollerende, perfeksjonistisk og kald far. Boka er bygd opp med vekselvis fortelling fra nåtid og fortid, og dette skaper intens spenning. En får en følelse av at det haster å få vite hvorfor Hadley ligger hardt skadd på sykehus.
Fins det virkelig slike fedre? lurte jeg på da jeg leste boka. Og ja, de fins helt sikkert. Jeg er glad for at jeg ikke vokste opp med én.

Alt i alt

Når jeg ser over bøkene jeg leste i april, slår det meg at det har vært en del mørke fortellinger. Men også møter med interessante mennesker fra virkeligheten, og litt å tenke på. Igjen veldig variert i sjanger og tematikk, og det kjennes bra. Jeg vil nok aller mest huske Nørd, Ole Bull-boken og Snø (forrige innlegg). Ja, og søvnboka!

søndag 13. mai 2018

Baksjå og framsjå: april. Første del (romaner og tegneserier)

Kungliga biblioteket i Stockholm i vårskrud.

April var...

  • innvielse av hagestolen; snøen forsvinner og en får en følelse av vår (men været er ustabilt)
  • nynorskutstilling på biblioteket mitt; Samlaget fyller 150 år i år
  • våropprydding i bokhyllene på jobb, noe som fører til at en ser på de bøkene som står igjen (og de en fjerner), på en ny måte
  • Moder Jord-dag med utstillingsåpning og økologisk lunsj
  • tur til Stockholm - blant annet med ABBA-tema! Også noen boksamtaler med damene jeg reiste med. Fant ei bok på en bruktbutikk som jeg tror kan være god. 

Jeg blogget om

de før nevnte marsbøkene og om Virtual Choir-innspilling. Nå er videoen faktisk ferdiglagd, du kan se "Fix You" på YouTube! Ser du meg?

Jeg leste

19 bøker; av disse 3 som ebok. En håndfull av bøkene var omlesinger av klassikere. Disse var blant de beste opplevelsene i april!

Tegneserier

På biblioteket mitt prøver vi å dekke barnas nyvunne interesse for tegneserier (som visstnok er ganske ny i en aldersgruppen). Drama av Raina Telgemeier kjøpte vi også inn; den er første bok i en likandes high school-serie fra USA. Fargerike, enkle tegninger. En fin forviklings- og forelskelseshistorie med musikaltematikk, noe som er mer aktuelt i skoler over dammen men velkjent her gjennom amerikanske filmer og TV-serier. Boka inneholder et par homofile karakterer, faktisk! En som vet det og en som først oppdager (innrømmer?) det i løpet av boka. 

De fire store: Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er
Cappelen Damm, 2010
forsvunnen
av Øystein Runde og Geir Moen er noe helt annet. Denne tegneserien havner på voksenavdelinga, selv om også blod- og actionsugne tenåringer som takler noen litterære referanser kan ta fatt på den. Hos Runde og Moen er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Moe superhelter og skal redde Oslo (og Norge? Verden?) fra den forferdelige Øvre Richter Frich, som er et slags nazistisk overmenneske. Hulda Garborg har fått rollen som en tøff motstandsleder, hakket tøffere enn gutta.

Historien er absurd, litt blodig, morsom, men det er en fordel å kjenne til norgeslitteraturen for å få fullt utbytte av humoren. Eller kanskje dette kan være en spennende inngang til litteraturhistorien for de som liker tegneserier? Jeg har ikke lest bok nummer en i serien (Når de døde våkner fra 2007) og ville nok da fått enda mer ut av denne fortsettelsen.

Romaner

De norske bokklubbene 1994 (Gyldendal 1978)
Bildet fant jeg på bloggen Skrivegleden
"Se på barna!" ropte mor Thénardier, "så snart de blir kjent med hverandre. En kunne sverge på at det var tre søstre." - Dette ordet var gnisten som den andre moren vel hadde ventet på. Hun grep mor Thénardier i hånden, så fast på henne og sa: "Vil De ta vare på barnet mitt?"
   s. 101

Mange vil skjønne at dette sitatet kommer fra De elendige av Victor Hugo. Jeg leste bind 1 i trebindsutgaven som er oversatt av Inge Debes.
Møtet mellom Fantine og Madame Thenardier virker tilforlatelig - men en får så lyst til å skrike til den første: la det være! Ikke tenk på det, ta henne med deg igjen!
Men da ville en ikke hatt en så stor tragedie å lese etterpå.

I romanen (og særlig uavkortet utgave) fikk jeg en mer omfattende bakgrunn for flere av karakterene enn det en får i musikalen: Jean Valjean, Fantine (og hennes kjæreste, som forlot henne veldig lettsindig), biskopen i Digne, Javert, Thenardiers. Det er masse tragedie! (Ingen morsom "Master of the House" her.) Jeg la særlig merke til Hugos framstilling av dårlig masseoppførsel - hvordan vi så lett glemmer det gode enkeltpersoner har gjort når mørke hemmeligheter fra fortiden blir avslørt.

Det var lenge siden jeg leste boka første gang, og siden hadde jeg sett filmen flere ganger - så jeg hadde glemt at Valjean faktisk blir tatt til fange etter rettssaken og rømmer på nytt før han henter Cosette. Handlingen i musikalen er selvfølgelig forkortet for dramatikkens skyld.   Første bind slutter med nettopp dette: at Cosette får avsluttet det miserable livet hos Thenardiers.

Tiden, 1999
Den andre omlesingen jeg hadde i april var Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Denne boka har jeg selv, og en dag tok jeg den ut av hylla og leste - nesten i en sitting. For det er fremdeles fascinerende og spennende. Selv om jeg er mett av fantasy ellers blir jeg ikke lei av dette. Jeg får akkurat passe oppbygning av den fantastiske verdenen og mytene, men aller mest ekte eventyr og beskrivelser av det som skjer med karakterene.
Én ting har jeg å innvende mot Tolkiens fortelling: Sauron arbeider lovlig seint i jakten sin på Ringen. Hadde ikke han hatt makt til å finne den tidligere? Er det realistisk at han glemmer den og konsentrerer seg om andre ting mens Frodo og Sam er på vei mot Dommedagsberget, langt inne i hans eget rike?
Uansett. Jeg tilgir det, fordi historien ellers er så god. En magisk historie om ekte mot og om vennskap.


Skald, 2016
Første nyttårsdag

Nyåret er som nysnøen - ein blir overraska over kor lett og kvit han er. Kor han dempar og forvandlar alle ting. Kor han er ein lovnad og eit blankt ark. Kor han lokkar. 
Men han blir trakka ned, og han blir herja med, av vind, av grusing på vegane, av regn. 
Du gløymer kor fersk han var.
                                       ( s. 60)


Begrav meg i snø av Kristian Finborud (maleri) og Gudmund Skjeldal (tekst) er en lovsang til nettopp snøen. Lengselen etter snøen som kommer for seint og skuffelsen når værmeldinga varsler regn, den intense gleden når alt blir hvitt. Denne lesehesten kan ikke helt kjenne meg igjen, men jeg får en sterk følelse av at det kunne vært meg likevel. Tekstene er korte, enkle og merket med dato, skrevet i "du-form", og boka er gjennomillustrert med vakre pastellmalerier. Ei perfekt gavebok til alle som elsker snø, men kan også nytes av sommerelskere som meg.

Flamme, 2018
Aurora av Frode Hjemås ga meg den gode følelsen. Jeg har likt flere av bøkene som Flamme forlag gir ut, og hva slags fellesnevner kan de ha?
Unge mennesker i hovedrollene, ofte. Ganske korte, men likevel innholdsrike historier som inneholder akkurat nok av et liv til at en føler en kjenner personen - og har lyst til å bli bedre kjent.

I Hjemås' roman er vi på Island. To perioder fortelles om vekselvis: i tida rundt den store krisen for snart ti år siden, og i det en tolker som nåtid. Hovedpersonen i nåtidsfortellingen er Kristin, som jobber som nattevakt på et hotell i Akureyri nord på øya. Et fotografi av en demonstrasjon fra 2009 vekker minner om ei jente hun har kjent, Aurora. Og dette setter i gang fabuleringen rundt hvordan Auroras liv kan ha vært på den tiden. En fabulering sett gjennom denne jentas egne øyne. Kanskje hun studerte statsvitenskap og bodde i kollektiv med ei venninne og datteren hennes? Kanskje faren ba henne om å rydde ut av barnerommet, mens venninna flyttet ut og hun satt igjen med en leilighet hun ikke hadde råd til? Kanskje hun traff noen som ga henne et nytt syn på livet, på fortida og framtida?   
Og kanskje hun pleide å følge nettopp Kristin på internett, den tida det enda fantes spor etter henne.

Jeg syns forfatteren bygger opp fortellinga på en god måte. Og etter min lille kunnskap om Island må jeg si at denne norske boka virker realistisk.

-

Andre del av oppsummeringa følger.

onsdag 25. april 2018

Opprinnelse og framtid

Jeg har lest alle romanene Dan Brown har skrevet, utenom én. Den første jeg leste på norsk var Da Vinci-koden (faktisk bok nummer fire på engelsk), som skapte stor furore i 2003. Så tok jeg for meg Engler og demoner, Iskaldt bedrag og Den digitale festning (som var Browns debutbok). Inferno kom for fem år siden. Slutten på den skal jeg ikke røpe, men den ga en idé om en avslutning av én æra og en begynnelse på en neste.

Nå har jeg lest forfatterens nyeste, Opprinnelse, som kom i fjor. Den tok av en eller annen grunn ikke opp det som ble beskrevet i Inferno. Verden har visst gått videre uten noe mén. Dermed kan en lese også denne for seg selv.

Bazar forlag, 2017
Av Browns thrillere er det to som ikke har religiøs (ofte sekterisk) tematikk og som heller ikke har professor Robert Langdon som hovedperson: Iskaldt bedrag og Den digitale festning.

I Opprinnelse kobler Brown to emner som trigger min nysgjerrighet: religion/ ateisme og digital teknologi. Jeg kan ikke huske at ateismen har vært så fremtredende i de andre bøkene; her er flere referanser til kjente ateister og det de har sagt og skrevet. Det er verdt å nevne at hovedpersonen i romanen (og muligens forfatteren selv?) har et upersonlig, men åpent forhold til religion og ikke er noen "sinnaateist".

Handlingen i romanen foregår i Spania. Symboleksperten Langdon har blitt invitert av vennen sin, den eksentriske Edmond Kirsch, til en banebrytende presentasjon. Presentasjonen skal foregå inne i det futernistiske Guggenheim-museet, hvor hver enkelt besøkende får et headset med en personlig museumsguide på øret. Langdons guide kaller seg Winston.
  
Kirsch skal røpe sine nye funn om hvor livet kommer fra og hvor vi er på vei. Dette funnet, vet Langdon, vil ha store konsekvenser for religionene i verden. Men før vennen hans rekker å komme til poenget, blir han skutt og drept av en tidligere spansk soldat.
Langdon har faktisk blitt varslet om en mulig fare bare sekunder før det skjer, av stemmen på øret. Han klarer ikke å forhindre det som skjer, men kommer seg bort fra stedet sammen med Kirsch' medarbeider Ambra Vidal (selvfølgelig en ung, tiltrekkende dame!), som nå er i fare. Bare de to kan finne en kopi av presentasjonen og publisere den for verden.
De blir forfulgt av mektige personer - kongehuset (oppdiktede personer) og den katolske kirken er blant andre interesserte i det som skjer - og selvfølgelig har våre venner en knapp tidsfrist på seg til å finne presentasjonen. På veien må Langdons symbolekspertise brukes for det den er verdt.
Vi møter også underveis de andre personene som er innblandet, der det trengs for å bygge opp spenningen; et typisk og effektivt thrillervirkemiddel.

Opprinnelse er en thriller etter mitt hjerte, actionfylt men med et intellektuelt bakteppe og elementer leseren kan lære av og gruble på, hvis en vil. Hvor går menneskeheten egentlig? Går det an å koble religion og vitenskap sammen til noe mer, noe bedre enn de er hver for seg? Og... fins det noen grenser for hva en kan gjøre for å oppnå berømmelse via nett?

Men det som først og fremst fengslet meg - og ga meg lyst til å reise til Spania - var beskrivelsene av de storslåtte bygningene hvor de viktigste delene av handlingen foregår: det før nevnte Guggenheim-museet, den myteomspunne og helt spesielle kirken La Sagrada Familia, samt den tidligere katolske helligdommen som nå huser en av verdens største datamaskiner (MareNostra). Disse stedene fins i virkeligheten.
Brown beskriver detaljene i kunsten og arkitekturen - og Langdons fascinasjon - slik at leseren selv blir overveldet og får lyst til å vite mer.

Nedenfor ser du en presentasjon av La Sagrada Familia, som ble påbegynt for flere tiår siden og etter planen skal være ferdig om åtte år til.




tirsdag 24. april 2018

Og jeg prøver å fikse det

Midt inni all lesing av gode og mindre gode bøker fikk jeg lyst til å skrive om et musikalsk prosjekt jeg deltar i for tida. Jeg har brukt noen dager til å synge inn en kjent popsang, tatt opp video der jeg mimer/ synger til, og mikset lydfilen så den skal passe til videoen og høres ok ut. Dette har jeg så lastet opp i en mappe på nett som en amerikansk arrangør skal sette sammen et virtuelt kor med.

Det er seks år siden jeg først fant ut at det gikk an å synge i kor på nett uten å møtes. Siden har jeg vært med på fire prosjekter - to med Eric Whitacre (mer om hans prosjekter her) - og er altså ferdig med det femte, som har opplastingsfrist til helga.

Jeg lager lydfilen. En av dem! Hjemme i stua,
der jeg også har lagd Lesehest-videoene.
.


Mens jeg synger har jeg "fasiten" på øret.

Et sånt prosjekt, og særlig redigering av lyd, er arbeidskrevende når en er litt perfeksjonistisk. Søndag kveld satt jeg oppe til sent på kveld for å få akkurat riktig antall millisekunder på opptaket.
Jeg blir ganske fort hås når jeg synger inn filer. Det er også et ganske fiffig arrangement på akkurat denne sangen, med ganske raske "do do do" som en blir fullstendig tørr i munnen av (andre korstemmer har det verre!). Da er det looper i et lydredigeringsprogram (her: WavePad) som gjelder!


Jeg syns det er gøy å pirke litt og få det tekniske til. Men enda viktigere er musikken, det at jeg vet at jeg lager melodier og toner som vil klinge sammen med andres. I tillegg har jeg litt kontakt med de andre sangerne på sosiale medier, så det blir en følelse av fellesskap i det hele. I dette miniprosjektet blir vi kanskje 50-60 sangere fra ulike land i verden, mens vi var hele 5906 i Virtual Choir 4 (2013).
Her sitter jeg altså i lille Ål, Norge og kan være med i et verdenskor. Jeg gleder meg sånn til å se og høre det ferdige resultatet!

Klipp fra den "visuelle" videoen.
Så hvis du liker å synge og har lyst til å være med på noe helt spesielt, prøv virtuelt kor, da vel! Det kommer garantert nye prosjekter en kan slenge seg på. (Det fins også muligheter for de som ikke liker datateknisk pirk.)

Er du ikke så lysten på å delta, men vil heller høre på fine korarrangementer på nett? Tips: søk på "multitrack singing". Her fins det mye fint, både enkeltpersoner som synger flere stemmer "samtidig" og fellesvideoer med flere sangere.

Påskrift i mai:

Nå er videoen her! Nyt det!

onsdag 11. april 2018

Om hun som kom

Aschehoug, 2017
Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.  






Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.



Baksjå og framsjå: mars


Påskeferie: ender under brua i Lyngdal.

Mars var... 

  • "At the end of... you get nothing for nothing". Hvilke ord mangler, og hvilken musikal er det hentet fra? 
  • vår i Vestfold og siste arbeidsdager i NBF Barn og unge (pluss gavekort som ble brukt på Mummibok, se nedenfor)
  • påskeferie med filmquiz (hva hette nå den dama i Alien-filmene? Riley?) og kos med sørlandsfamilien
  • masse, masse snø - og innimellom bittelitt sol.

Jeg blogget om...

en ny tegneserie: Far from home av Ben Hatke. I april har jeg rukket å blogge om flere mars-bøker: Kurt Vonneguts klassiker, Demian Vitanzas nye fremmedkrigerroman og Taran Bjørnstads flyktningeroman, samt Dan Browns nye thriller.
 

Jeg leste...

16 bøker og hørte på 1 elydbok.
De som jeg ikke rakk å skrive om kommer det noen ord om her.

Fagbok

Aschehoug, 2017
Forbudte sanger av Pål Moddi Knutsen kom på kulturfond til biblioteket mitt nylig. Jeg skjønte at boka handlet om musikk som har satt søkelys på sosial og politisk urett, og ble nysgjerrig.

Den nordnorske sangeren Moddi ga ut plata Unsongs i 2016, med 12 forbudte sanger fra hele verden. I denne boka forteller han om hvorfor han fikk idéen og om arbeidet med å finne de 12 sangene (som faktisk var hundrevis i starten) - og spille dem inn i Norge. Hver av sangene, fra ulike land, får sitt kapittel. Noen artister er kjente, som Pussy Riot i Russland, de fleste mindre omtalt. Jeg fikk mange aha-opplevelser, særlig fra land og styresmakter jeg ikke ventet sensur fra. Moddi ble blant annet "sensurert" (det vil si bedt om å unngå visse tema) av BBC i et TV-intervju. Jeg frøs på ryggen da jeg leste det.
Ellers har sangeren valgt ut en latinamerikansk låt som har opphav i narkobaron-miljøer. Leser du boka, som jeg anbefaler varmt, får du vite hvorfor.

Her er Moddis versjon av Pussy Riots "Punk Prayer".


Barnebøker

Cappelen Damm, 2017
Jeg leste to barnebokklassikere på nytt denne måneden: Momo av Michael Ende og Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren (som jeg lånte av søster i påsken). De er stadig aktuelle, med tematikk som vennskap og henholdsvis tidssparing og møtet med døden.

Ellers leste jeg ei bok om en annen klassiker. Mummidalens verden, som er ført i pennen av Philip Ardagh, er en ganske tjukk og veldig fin hyllest til Tove Jansons mummiverden. Hvordan er figurene vi møter der? Hva handler historiene om? Og hvor kom inspirasjonen fra? Boka er gjennomillustrert og har også med fotografier fra forfatterens liv. Anbefales til alle som vil bli mer kjent med - eller mimre om - disse historiene. 

Ungdomsbøker

Jeg leste og hørte ferdig spøkelses-serien om Lockwood & Co av Jonathan Stroud, på engelsk. Det var spennende og fantasifullt, actiondrevet. Av og til vel urealistiske løsninger (som helter som tar unaturlig store sjanser), et vanlig element i spenningsbøker. Heltene våre må igjennom ganske så skumle eventyr for å avsløre bakgrunnen til "Problemet" med gjenferdene som oversvømmer England.


Random House, 2015
Karakterbeskrivelsene fortjener et par ord. Utseendet sier ikke nødvendigvis så mye om de indre egenskapene hos karakteren ("vakre" mennesker kan være onde og "mindre vakre" gode), men negative karakteristikker påvirker sympatien hos leseren. Særlig George, en av de tre i firmaet, får gjennomgå for dårlig hygiene og en litt kvapsete kropp i mange av scenene vi møter ham i. Når for eksempel en kollega klager over å måtte dele seng med ham under et oppdrag, grenser det til mobbing. Men han er tydeligvis en helt, mer og mer utover i bøkene. Han har bare tilfeldigvis fått rollen som en klossete motvekt til den perfekte, elegante og mystiske Anthony Lockwood.
Jeg hørte to forskjellige innlesere av lydbøkene, og den siste ga George en ganske nasal og tåpelig stemme. Jeg ble etter hvert vant til det, men liker det ikke.
Likevel, jeg måtte få med meg hvordan det gikk med de tre spøkelsesjegerne.

Kagge forlag, 2018
Med Hun ba om det av Louise O'Neill er vi tilbake i realismen. En virkelig tøff realisme, hvor vi møter tenåringsjenta Emma, som oppfører seg hurpete. Veldig ovenpå, ekstremt opptatt av utseendet både hos seg selv og andre (et trekk fra den perfeksjonistiske moren), og veldig lite omsorgsfull. Det topper seg når ei venninne som har blitt voldtatt, får høre av Emma at hun ikke bør anmelde det... og er hun sikker på at hun ikke egentlig likte det selv?

Kan en så si at Emma "ba om det" da hun opplevde dette selv ikke så lenge etterpå, på en fest? Da hun drakk seg full, tok en pille det ikke var så lurt å ta, klinte med en eldre fyr som det ikke var så lurt å kline med? Og så ble kledd naken, misbrukt av flere menn, fotografert (og bildene selvfølgelig lagt ut på nett)? Alt hun har sagt og tenkt tidligere slår tilbake på henne så det smeller. Og hun er alene.
Det er krevende å lese ei bok der en så usympatisk hovedperson blir den som fortjener sympati. O'Neill skal ha ros for å ta opp et så viktig tema på en måte som kan skape diskusjoner. 


Samlaget, 2017
Brevet frå krigen av Ingunn Røyset er ei sann historie om ei norsk jente som opplevde andre verdenskrig som tenåring, med bosted i et område som virkelig ga orkesterplass til dramatikken i aprildagene 1940: Oslofjorden. Hun så flere sider av krigen: naboer som sympatiserte med nazistene og en storebror som var motstandsmann. Klassekameratene viste motstand mot fienden på en skole i nærheten av Gestapos hovedkvarter. Alt så nært. Og personlig, bygd på brev og samtale med Jorun, som lever og kan fortelle. 


Aschehoug, 2018
Fandom av Anna Day er den perfekte ungdomsromanen for alle som selv har vært storfan av en kjent bokserie, fortrinnsvis Hunger Games (Dødslekene) eller dets like. Har du aldri vært det, vil nok mye føles fremmed her.
Leseren kan gjerne ha vært såpass fan at hun/ han har deltatt på såkalte conventions hvor en kler seg ut som og framstår som en karakter fra boka eller filmen. (Jeg har så langt bare kledd meg ut som Hermine på Halloween.)

Fortelleren i boka, Violet, er blodfan av den populære Galgedansen. Hun har kledt seg ut som heltinnen Rose og blitt med vennene sine og lillebroren på comic-con. De skal faktisk møte skuespillerne fra filmen. Det er da det magiske og katastrofale skjer. Et stillas revner og faller ned over dem - og de havner i en parallell verden. En verden der nettopp Galgedansen er virkelighet.
Vennene - som stort sett kan historien på rams - vet hva de må gjøre når alt må oppfylles for at de skal komme seg hjem. Violet - som Rose - må forelske seg i en overklassegutt og vinne hjertet hans, så opprøret blant de mindre privilgerte kan lykkes.
Problemet er at i denne versjonen av historien faller heltinnen for feil gutt. Følelsene kan ikke styres. På toppen av det hele har den smellvakre venninna hennes Alice tatt rollen som en overklassejente, og ser ut til å ødelegge enda mer. Hva skal gjengen gjøre?
Her er det spenning og romantikk i fleng, men som sagt, du bør være bok-/filmserienerd selv for å virkelig kunne engasjere deg i det som skjer. 

Alt i alt 

Mars var måneden for de store historiene. Spenningsbøkene. Klassikerne. Historiene fra virkeligheten. Noen vil jeg huske bedre enn andre, som Moddis forbudte sanger og Mummidalens verden.

Hva skjer nå i april? 

April er en måned for sang: deltakelse i et Virtual Choir-prosjekt og solosang på eldresenter. Måneden blir rundet av med en Stockholm-tur med vokalgruppa jeg var med i før.
Ellers har byggearbeidene startet på kulturhuset hvor jeg jobber, og dagene blir herlig lengre.


God lesemåned!