Baksjå og framsjå: september (del 3: sånn cirka fakta)

Tiden, 2018

Det er søndag i midten av oktober. Gradestokken her i Ål står på femten plussgrader, i går stod den på noenogtjue. Fønvind. Viskerne gikk på bilvinduet på vei hjem fra konsert.

Det er deilig. Men det føles også litt feil. Været skifter mer enn det pleier her midt i landet, det er uforutsigbart. 

Det kan være en naturlig inngang til den ene fagboka jeg leste i september: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming av Per Espen Stoknes. 

Jeg har blitt mer opptatt av klimaendringer og miljøvern de siste årene. Veldig aktuelt nå med FNs nye klimarapport og et norsk statsbudsjett som i liten grad tar hensyn til det at vi MÅ endre måten Norge tjener penger på. 

Men jeg kjenner jo selv at det er lett å bli mismodig og dermed passiv. Og nettopp dette er poenget til Stoknes, som er både psykolog og økonom:  Påpøsing av dystre fakta - gjerne i et akademisk og abstrakt språk - hjelper ikke. Det er prøvd før. Miljøekspertene må tenke nytt og kommunisere ut fra hvordan enkeltpersoner og grupper av mennesker tenker og handler. De må gjøre det enkelt, visuelt, positivt og oppmuntre til felles prosjekter. 

Fem skjær i sjøen er nevnt:

1. Distanse. Vi tenker nært - hær og nå - og reagerer gjerne først når noe rammer oss personlig. For oss i Vesten har klimaendringene vært noe som skjer med andre, eller som kan skje når vi selv ikke er her lengre. Hvorfor skal vi bry oss?
Løsning: få saken til å føles nær, menneskelig, personlig og presserende.

2. Dommedag. Det vil vi ikke høre om. Tap og undergang er negative størrelser som gir oss en følelse av hjelpeløshet.
Løsning: bruke støttende innramminger. 

3. Dissonans. Vi liker å tenke som vi handler og ikke omvendt. Hvis vi så liker å kjøre bil, reise med fly, spise kjøtt og så videre, liker vi slett ikke å høre at vi må slutte med det. Eller hvis mennesker jeg er glad i eller identifiserer meg med må slutte med det. Det blir en stor avstand mellom vaner og behovet for endring av både tankemåte og livsmønster.
Løsning: skape muligheter for enkel og synlig klimahandling.

4. Benektelse. Vi beskytter oss mot frykt og skyld ved å angripe de som kommer med undergangsbudskapet, "eliten" som vil fortelle oss hvordan vi skal leve.
Løsning: unngå å utløse emosjonelle reaksjoner som frykt, skyldfølelse og selvbeskyttelse.  

5. Identitet. Vi tar inn informasjon som bekrefter våre personlige og politiske verdier og forestillinger, og filtrerer vekk de som utfordrer dem. Kulturell identitet overstyrer fakta. Hvis det er typisk for konservative å være klimaskeptikere og jeg selv identifiserer meg som konservativ, må det mange nytenkende konservative til for å få meg til å snu.  
Løsning: redusere kulturell og politisk polarisering i saken. Dette må være et felles prosjekt for alle mennesker!

Typisk og aktuelt eksempel på
dommedagskommunikasjon.

Det geniale med Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming er at vi ikke bare får se hva som har gått galt i klimakommunikasjonen, men får gode løsninger på problemene - og konkrete eksempler på folk og grupperinger som har fått det til! En blir optimistisk på klimasakens vegne!

Stoknes har i siste del av boka tatt for seg hvordan klimasaken kan være noe intenst spirituelt som påvirker hvordan mennesket ikke bare lever, men er. Jeg leste denne delen overfladisk, men er sikker på at også slutten kan ha sine lesere.
Så dette anbefales fønvarmt!

...



Så til ei bok som handler om et annet forhold til fjell og fjord. Et mer negativt et. Iallfall til den norske trangen/ tvangen til å gå på tur i naturen. Jeg liker frisk luft og fuglesang, men kommer ofte til kort i den aktive fjellbygda jeg bor i, hvor toppturer er en hverdagsaktivitet og jeg er fornøyd med en rusletur til elva. Så Hyttebok frå Helvete av Are Kalvø var veldig fristende å lese. Og det ble både morsomt, litt skummelt og befriende!
Her fra side 93, på hytte i Oslomarka:

00.10: Det er verkelig heilt vanvittig stille her. Den amerikanske forfattaren John Irving skreiv i ein av sine litt for lange romanar om den skumlaste lyden som finst: lyden av nokon som prøver å ikkje lage ein lyd. Det er akkurat det naturen driv med heile tida. Det er heilt stille her, men samtidig høyrer du stadig bitte små lydar. Som kanskje ikkje er lydar. Det kan vere berre innbilling. Men det kan også vere regndropar. Eller ei grein i vinden. Eller ein galen mann med universalnøkkel.


En av tingene Kalvø ikke får til å stemme, er at turfolk går ut i naturen for å være alene. Han selv elsker folkeliv. Han får råd om å ikke gå der det er populært å gå, for da går en i kø. Flere timer uten å snakke med andre virker ytterst lite fristende på vår mann.

Kagge, 2018

Ellers reagerer han på at så mange lyver når de går på tur. Det er bare rett rundt svingen, du er snart framme, en flott tur, og deilig å få brukt kroppen, hører en stadig. Det virker som om det fins en dystopisk hjernevask, en sammensvergelse, der alt negativt som skjer blir tidd i hjel. (Avslutningen av boka er absurd skummel!) 

Kalvø går inn for å sjekke disse punktene og går systematisk til verks. Etter innkjøp av det rette turustyret til flere tusen reiser han sammen med ei venninne ("Dokumentansvarlig") fra Oslo sentrum og nordover i skogen, før de tar seg opp til et ekstremt tåkefylt Jotunheimen. Målet er Besseggen og Galdhøpiggen. Jeg skal ikke si hvor turen ender, men de "jukser" (fremdeles på tur i naturen), og Kalvø er strålende fornøyd.
 
Andre turen går på ski på Hardangervidda i påskeferien - altså, forhåpentligvis, i kø - og to venner til har slått seg med. En som alltid blir skadd og ei som ødelegger det eldgamle turustyret sitt ganske kjapt.

Mye går galt, men vennene klarer heldigvis å beholde humoren. Og klarsynet.
Les!

Alt i alt i september: 

Jeg syns jeg har vært på plussiden når det gjelder leseopplevelser! Og faktisk har bøkene som ikke gir seg ut for å være spenningsbøker, vært mest spennende. Jeg vil særlig huske de to bøkene jeg skrev om i dette innlegget, romanene Føling og Ut av ensomheten, tegneserien Bestis og Harlan Cobens ungdomsbøker om Mickey Bolitar.

Hva skjer i oktober?

Straks skal jeg ut på en ukes ferie til Nordland! Jeg skal besøke venner og familie. Spent på været, for jeg skal reise kollektivt og blant annet over sjø (liker bølger best på avstand). Ellers er vi nettopp ferdig med gospel-konsert med koret, herlig! og jeg har levert bidraget mitt til et nytt lite Virtual Choir-prosjekt som nok kommer til sette folk i julestemning.

God lesemåned!