søndag 26. oktober 2008

Jenter

Tre bøker jeg nettopp har lest kommer i den kategorien:

KK GID av Janne Aasebø Johnsen. Flaut, men jeg vet så lite om sms-språk at jeg måtte søke på internett for å finne ut hva KK GID betyr (Ikke gidd?). Jeg fant til slutt ut at KK GID (sannsynligvis) betyr kjempe, kjempe glad i deg. Husk det når du leser slutten av denne ungdommelige ungdomsboka.
Jeg kommer til å tenke på de ungdommene jeg skrev om som syntes at ungdomsbøker er annerledes enn deres liv, kjedelige, sprø. Hva vil de synes om denne boka, ass, lissom? Jeg har årntli probblem med å c (see) at dette språket vil hjelpe. Men så er jeg ikke ungdom.
Handlinga? Å, ja. Vibeke blir beskyldt for å ha skrevet stygge ting om ei klassevenninne (den nye venninna til bestevenninna) på internett. Snart får hun også høre at hun har skrevet noe stygt om lærerne. Det stemmer ikke, og dermed begynner detektivarbeidet for å finne ut hvem som har gjort det. Men beskyldningene går selvfølgelig innpå henne, særlig fordi hun prøver å tenke på skolerevyen hun gjerne vil være med i.
Ellers treffer vi lille Pelle med uforholdsmessig stor tro på sin egen sjarm, og en kjekk tiendeklassing lurer også i kulissene.
Veldig interessant tema, syns jeg, og bra plot, men ikke så bra skrevet.

Å skrive kjærlighetsbrev av Elen Fossheim Betanzo. Denne var mye råere og mer depressiv enn jeg tenkte da jeg så det nydelige, solgule omslaget.
"Jeg hater mange. Så jeg antar at jeg kan komme til å elske mange, jeg også. Hvis jeg ikke allerede gjør det, hva vet jeg." (s. 10)
Hovedpersonen (som vi aldri får vite navnet på?) har et minne som gnager på samvittigheten. En gang på et loft viste hun bestemoren en bunke med kjærlighetsbrev, og bestemoren døde. Hun leser kjærlighetsbrevene etterpå, passer på dem, og de påvirker tankene hennes om mormoren, men også om kjærligheten. Kan en elske flere? Og når er en egentlig forelsket? Når en har sex på en fest? Når en reiser med en gutt helt til Island?

Ekspert på å rødme av Katarina von Bredow. Livet blir snudd opp ned for hovedpersonen når moren tar henne med seg til en ny kjæreste som (selvfølgelig?) har en utrolig kjekk sønn, Jerker. Disse fire skal lære å leve sammen på en hestefarm. Ikke så lett når Natalie og moren blir møtt med ferdig oppussede og møblerte rom, en mann helt besatt av system og orden og en gutt som er opptatt av helt andre ting. Maken til overlegen og hensynsløs dust skal en lete lenge etter. Men nå ødelegger jeg spenninga for de som enda ikke har lest boka...
I tillegg er Bredows bok ei historie om hvordan jenter kan være mot hverandre. Natalie får problemer når mobbeofferet "Lille My" legger sin elsk på henne; selv vil hun være med de kule jentene - spesielt mystiske Ira, som skjærer seg selv i armene. Ikke så lett. Jeg likte denne boka best av de tre, ingen tvil.

fredag 24. oktober 2008

Bibbloteke ær fett, ass!

Musikk i mine ører
etter en lang dag på jobben.

torsdag 23. oktober 2008

Mare

Hvordan er nå den nye serien Mare av Ruben Eliassen? Hva kan jeg si om den?
Den er unik, oppfinnssom, spennende. Har lest de tre første bøkene Circus, Nøkkelen og Apokalypsen. Hadde fra før kikket i den første uten å kjenne meg fristet til å lese videre.
Men så fant jeg altså fram alle tre og bestemte meg for å lese dem helt ut. Og det var bra!

Unggutten Mare plukkes opp av et omreisende sirkus etter å ha ligget livløs i ei elv. Han har hukommelsestap, men drømmene hans er preget av mardrømmer (nettopp!) om sølvdrager, blod, korridorer og dører. Den skjeggete kvinnen Esmeralda sier til ham at han kommer til å finne en nøkkel som kan hjelpe ham ut av marerittene. Det haster, for sirkusdirektøren har skumle planer.
Ellers møter vi verdens sterkeste mann Alf, de av og til siamesiske tvillingene Rom og Rem, vampyren Vlad, kirkeheksen (!) Manoohera og de ekle SKATTEMONSTRENE Holt og Bjur (har du ikke betalt skatten din, Ruben?:))
Det mest originale er det at forfatteren selv, Ruben, dukker opp og snakker med hovedpersonen Mare i byen Trondhjem.
Og så er det noen flotte tegninger Olve Askim har lagd.

Jeg tenker litt på Sandman av Neil Gaiman. Kan Eliassen ha fått inspirasjon derfra? Kjenner ikke tegneserien veldig godt, men er ikke hovedpersonen Sandman en slags drømmefyrste som styrer andres drømmer? Og det mørke, litt absurde er der også.

Skyt meg hvis jeg tar feil. Bare ikke hjemsøk drømmene mine.

Forresten, denne nye serien har ingen ting til felles med Phenomena, bortsett ifra en viss tilknytning til Trondhjem og Nidarosdomen, mørkets hjerte...

tirsdag 21. oktober 2008

Å nei å nei

Bok fem i Septimus Heap-serien kommer ikke før neste september. På engelsk! Katastrofe!
Jeg begynner å bli glad i disse figurene, faktisk.

Nå er siste boka - Toktet - ferdiglest. Her er det to tokt på programmet: 1) redde Nicko og Snorre, som er strandet i tiden, og 2) (fordi Septimus dessverre får toktsteinen)følge skjebnen ut på en farefull reise som ingen lærling til nå har kommet tilbake fra.
Når Sam (Septimus' bror) åpner døra til et snøhvitt, ugjestmildt landskap, får jeg assosiasjoner til Tidshjulet. Selve tidsreisen kan også minne litt om den siste Artemis Fowl-boka og om døråpner-scenen i magidepartementet i Harry Potter og Føniksordenen. Likevel er det mye unikt og fantasifullt hos Sage.

For de som lurte på det: jo, Simon kommer tilbake. Som en angrende synder, bare opptatt av å få sin kjære søkeball Sniff tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har problemer med dette plutselige omslaget?:)

Jeg har også lest bok nummer to i Tegnets forsvarere - Pakten. Denne serien er en mer klassisk fantasy (eller eventyr), uten sprø innfall og magiske duppeditter. Baksideteksten sier sitt: "Pakten er en storslagen skildring av to familier, deres dyrekjøpte forsakelser for å skape fred, og om kjærlighet på tvers av landegrensene." Dette er alvor. Bøkene til Kapelrud kan sammenlignes med Ringenes Herre (men ikke så storslagen), I Otorienes tid (men ikke så japansk) eller Horngud-serien til Bull-Hansen. Kanskje mest den siste. Enkel, men fengslende. Men i denne boka var det vanskelig å skjønne hva rammefortellingen om Louis MacKenzie hadde å gjøre med Alfabeta-Nia.

onsdag 15. oktober 2008

Mer Septimus

Har nå blitt ferdig med bok 3 i Septimus Heap-serien av Angie Sage: Alkymi. Fremdeles spennende. Lenge siden jeg leste bok 1 og 2, så det var litt vanskelig å huske detaljer som hvordan Septimus traff dragen Flambert, hva en tråkletass (unnskyld! tustetass) har å gjøre i en slik fortelling og hvordan og hvorfor Simon ville drepe sin egen (halv)søster Jenna. Likevel kunne jeg nyte boka.

Den unge Septimus forsvinner inn i et speil og en tidsport og havner hos en alkymist som han beundrer, men som fange 500 år tilbake i tid. Han lager miksturer og deltar i boktrykking og sådant. Dermed må prinsesse Jenna ut og redde ham.

Jenna får hjelp av den før nevnte dragen Flambert (som ustanselig tenker på mat og bare motvillig spyr ild), den sky, men trofaste "jervegutten", halvbroren Nicko (som har klaustrofobi, men ellers kan brukes til mye) og den åndeskuende handelsjenta Snorre Snorresson (faren, som nå er et gjenferd, var sikker på å få en gutt).
Men den største fienden er slett ikke alkymisten Marcellus, men moren hans, den forferdelige barnedreperen og levende andunge-eteren Edelille. Hun var dronning for fem hundre år siden og har aldri villet gi kronen fra seg. Og mens hun lever et halv-liv jakter hun på alle mulige arvinger... for eksempel Jenna.

Veldig fantasifullt, veldig spennende.

Nå er jeg i gang med bok 4: Toktet. Her blir det mer om forræderen Simon, som rystet meg sånn i andre (?) bok. Akkurat som Miras bror i Demonene hvisker glemmer han slektsbånd for det høyere godet og hevnlyst. Grusomt.

Jeg ser at jeg ikke har skrevet noe om bok 2. Fy meg.

onsdag 8. oktober 2008

Sååååå kjedelig...

I dag har jeg fått to tankevekkere. Triste sådan.

En kjenning av meg, ei jente i tiende klasse, leverte ei ungdomsbok i skranken. Jeg spurte med et lurt smil om munnen: likte du den? Og jeg ble dessverre ikke overrasket da hun svarte negativt. For hun er kresen. Er det ikke spennende med en gang, så lukker hun boka.

Andre tankevekker kom da jeg leste denne reportasjen. Her har et femtenårig dommerpanel dømt et utvalg bøker nord og ned:
Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznic
Svenne av Per Nilson
Det mangler en terning av Johanna Thydell
Et hull i sjelen av Kjetil Johnsen
Linas kveldsbok av Emma Hamberg

Sitat: "– Kjedelig, så tragisk at det blir morsomt, som å se en dårlig film du har sett før, grusom, den dårligste boka jeg har lest, enda dårligere, helt uinteressant, en patetisk fjortisbok, var merkelapper som ble hengt på de forskjellige bøkene."

Jeg spør meg selv: hva slags inntrykk hadde dommerpanelet av bøkene fra før? Og hvilket forhold har de egentlig til bøker? Håper at det er et generelt sett positivt forhold. For ellers er det tragisk at nettopp disse ungdommene skal påvirke medtenåringers forhold til litteratur. For det er ikke overveiende godt fra før. Bøker er jo så kjedelige....

Samtidig tenker jeg med gru på voksne skolebibliotekarer som helst ikke vil ta Rasmus Lie ut av hyllene på skolebiblioteket.

Flytting og fantasy

Jeg har altså flyttet. Så mange kilometrene er det ikke, men det innebærer at jeg for tida ikke har verken telefon eller tilgang til internett (eller tv, for den sakens skyld) hjemme. Dermed blir det veldig tilfeldig blogging (og faktisk også lesing) framover.
Eli, håper du ikke stryker meg av lista. Innerst inne tror jeg du er en snill sjel.

Forresten er jeg veldig spent på i morgen, da skal jeg ha bestemt meg for to eller helst tre fantasy-serier som vi skal ta for oss på en fantastisk bokkveld neste måned...
Mine alternativer er:
Alvetegnet av Sigbjørn Mostue (Gravbøygen våkner mm.)
Septimus Heap av Angie Sage
Historien om Mira av Josefine Ottesen
Redwall-legendene av Brian Jaques
Skrelling-serien av Terry Pratchett
Blekkhjerte-serien av Cornelia Funke

Jeg heller mot Septimus Heap, Historien om Mira og Skrelling-serien. Men vi får se. Burde nok hatt med den eneste nordmannen på lista! Selv om jeg ikke likte den siste boka nevneverdig.