onsdag 5. september 2018

Hvordan lage ei utilgjengelig barnebok?

Vi har nettopp fått ei bok til biblioteket som i følge baksideteksten skal være første bok i en "serie for barn i alle aldre". Serien skal hete Estragons historie; førsteboka Rottefangeren fra Sorø er lagd av Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen (illustratør).
Den har fått en sekser av Kristine Isaksen i VG ("varsler en ny æra i norsk barnelitteratur") og mange godord av Marta Norheim i NRK (først og fremst med fokus på tematikk).
Jeg har lest boka med en gjennomsnittlig barneleser i tankene, og særlig med fokus på det tekst- og bildetekniske.


Først det positive.
På innsiden av omslaget er det et persongalleri med viktige personer i rammer. De har artige navn! Spinke, Vankel, Glambek. Karikert.
Persongalleri er ganske vanlig i illustrerte barnebøker i dag, for å vekke interessen hos leserne og dra dem med inn i boka.
Fint med tegninger (omtrent ei svarthvit, blyanttegnet illustrasjonsside per kapittel). Til innholdsfortegnelsen i starten står det en illustrasjon av et gravsted som skaper ei uhyggelig stemning. Kan nå inn til de som liker spenning. 

Men så begynner selve fortellinga, og da starter problemene, altså leseproblemene.

--

Første tegning i kapittel 1, "Hos Estragon" viser en høy mann i frakk utenfor en kirke. En rottelignende skikkelse står i den halvåpne døra. Hvem er de?
Det får vi sikkert vite i teksten som starter til høyre i samme oppslaget. Eller?

Estragon sto med et alterlys i hånda da jeg nærmet meg. Flammen var rolig.  Øynene hans skinte, og enda en gang slo det meg hvor mye han ligner et menneske.  - Er det deg, Siful? sa han. - Jeg hørte deg spille oppe i kirken i dag. Du vet jeg hører orgelet helt ned hit! 

"Jeg" er altså Siful, organisten (som er med på personkartet på omslagssiden). Men ellers blir jeg forvirret. Ordene har jo ingen ting med tegningen å gjøre? Vi ser ingen mann som står med et alterlys i hånda.
Estragon "ligner et menneske", forteller Siful. Jeg blar tilbake og kikker på personkartet; jo, denne personen ligner veldig på en rotte - og er kanskje en forkledd rotte? Mystisk.

Snart skjønner jeg at vi hopper i tid. Siful nevner i avsnitt to presten Andersen, som har holdt (altså i fortid) en "søvndyssende preken" (på personkartet heter presten Einfeldt; hvor kommer Andersen fra?):

Først i tredje avsnitt passer tekst og bilde. 

Jeg tilbød meg å låse etter Andersen og fulgte ham ut på kirketrappa. Han har aldri fattet mistanke. Han er alltid så vennlig, men også litt glemsk (...)
Ikke fattet mistanke? Hva kan det bety? Vel, det får vi vel snart vite.

På neste oppslag forteller Siful om hvordan han sniker seg bak orgelet og ned under kirka - og ned i jorda.
Tegningene viser en mann som blir mer og mer lik en rotte, uten klær.
Aha! 
Så fortelleren ikke bare ligner på en rotte, han er en rotte! Eller mann og rotte på samme tid? Hamskifter, kanskje?
Det får vi ikke vite. 

Vi får heller ikke vite hvorfor Siful i teksten helt tydelig har en frakk på seg hele tiden - der han har gjemt pengene fra kollekten - når han i tegningene blir en naken rotte. I teksten videre står det at Siful og Estragon (nå kommer vi tilbake til scenen i starten av teksten) "sank ned i hver vår lenestol". De beveger seg som mennesker.
Det passer ikke til tegningen.

Vigmostad og Bjørke, 2018
Etter innledningskapittelet følger Estragons egen historie om hvordan han lurte en ond begravelsesagent (Glambek) trill rundt og utga seg for å være rottefanger - for å ikke bli drept og for å få spise Glambeks penger, som han lengter så etter. Det er sprøtt, litt makabert og til dels både morsomt og spennende.
Men igjen får vi - både i tekst og bilder - en uforklarlig forvandling fra ekte rotte til en menneskelignende skikkelse i vanlig voksenstørrelse. Estragon bytter mellom disse to formene flere ganger uten at overgangen er beskrevet eller forklart, og tegning og tekst støtter ikke nødvendigvis hverandre.


For å oppsummere...


Oppskriften på ei utilgjengelig barnebok:

1. Lag a) tegninger som viser noe annet enn beskrivelsene i teksten, eller b) tekst som venter med å skildre det tegningen på oppslaget viser.

2. Lag et personkart hvor ikke alle personene er med.

3. Innfør en "jeg-person" uten å skrive navnet på personen i starten. (Fortellingen veksler mellom to fortellere, men kapitteltittelen i første kapittel kunne for eksempel vært "Sifuls historie".)

3. Hopp i tid, fram og tilbake, og helt fra starten.

4. La være å forklare det leserne lurer på: hvordan blir rotta menneske og mennesket rotte?
Barn er kjent med personer som forandrer seg, men det fins alltid et trylleord, en drikk, en fullmåne eller lignende.
Er det meningen at dette skal forstås symbolsk?

5. Krydre med høytidelige ord og vendinger og bruk et historisk, uspesifisert bakteppe.  

-

Det at ei bok er utgitt på den norske innkjøpsordningen for barnelitteratur, er ikke nødvendigvis en garantist for at den passer målgruppen. Men Rottefangeren fra Sorø er med i årets Bokslukerpris for barneskolen (hovedvekt på 5./6. trinn). Det bør jo bety at noen mener den passer for barnelesere.

Jeg vet om en skole som skal låne blant andre denne boka og kommer til å spørre læreren etterpå: likte elevene den?

Fins det noen filosofiske kunstnerspirer der som tåler merkelige og irriterende mysterier? Eller syns at hovedhandlingen blir fascinerende nok til at de tåler leseteknisk motstand?

Har du lest boka selv og har en kommentar?    

2 kommentarer:

ellikken sa...

Interessant! Skal følge med på denne boken...

Synne sa...

Ja! Vurderer å høre med læreren til klassen som skulle lese denne boka - hva syntes de?