Assosiasjoner på førvinteren, del 2

Det var gøy å assosiere. Jeg fortsetter. Det kan se ut til at dette innlegget krenger mot et tema: unger i trøbbel. Vi får se hvordan det går.

Hasse Hope er en skuespiller/ programleder som har vært med i Lørdagsrådet, som nettopp løser lytternes trøblete dilemmaer. (Her kan du høre en av episodene!)  Og nå har han begått en ungdomsbok, COMpis, som er sendt ut til alle norske folkebibliotek. Det samme gjelder de andre norske bøkene i innlegget.

Aschehoug, 2018

Boka er en framtidsdystopi fra ei ganske nær norsk framtid. Kulhet har blitt en konkret, målbar kapital, litt som de sosiale poengene på appen i Kina (bare med mindre konsekvenser). Men poenget er ikke her å være snill og lydig, men egentlig... å være en drittsekk. For på Litago Tropical Høyskol (her har både privatisering og amerikanisering kommet langt!) er det selvsikkerhet, egoisme og mangel på empati som gir poeng på den offentliggjorte kulhetsskalaen. Å "gi faen", iallfall late som. I tillegg hjelper det jo å være en trendsetter, en som ikke kjeler for det som var kult for hundre år siden, eller femti. Motstykket til den kule er nerden.

Hovedpersonen vår er Leo, gutten øverst på kulhetsskalaen. Der flyter han fint, helt til han en dag blir presset til å delta i et eksperiment. En splitter ny menneskerobot - ytterst nerdete, ellers veldig hyggelig - skal bli kulest mulig, og Leo får jobben. Roboten COMpis blir til "Sven Larsen" og skaper ganske mye oppmerksomhet på skolen. Leos egen popularitet står i fare. Det er også vanskelig å skjule at "Sven" er en robot, og det blir det flere nesten-ulykker utav. Ganske morsomt. Litt skummelt.
Snart skjønner vi at noe er fryktelig galt med eksperimentet. Mektige folk står bak som ikke nødvendigvis vil at alle ungdommer skal få en ekte venn.

I starten av lesinga reagerte jeg på en del popkulturelle referanser som på meg virket litt gamle (i dag), eller irrelevante for ungdommer - etter mitt skjønn. Men så tok leselysten over, spenninga steg og jeg levde meg inn i dramatikken rundt menneskene og maskinene. Og ja, fikk lyst til at det skulle gå bra med dem. Alle sammen, helst. 

Det går jo stort sett bra med ungene i bøkene jeg leser. Men fram til slutten kan det se ganske så mørkt ut. Blir jula fin? er det nok mange som lurer nå i november.

Flamme, 2018

Noen må hanskes med vold i familien, at de selv eller andre i familien blir mishandlet fysisk eller psykisk.
En av dem er Oda i Smadra av Brynjulf Jung Tjønn. Hun må stadig finne på unnskyldninger for blåmerker og vondt i kroppen. Sier at hun har falt på sykkelen. Til og med faren tror på det. Men det er mamma som slår. En litt uvant vri i ei ungdomsbok. Samtidig er mamma omsorgsfull og ber om tilgivelse, så det er et utrygt kjærlighetsforhold: Oda vet ikke hva som venter. - Boka er lett å lese.

Aschehoug, 2018

Mads i Verdens verste pappa av Endre Lund Eriksen sliter også. I boka skriver han brev til presidentsønnen i USA (William, sannsynligvis  Trump) om livet sitt. Mads identifiserer seg med amerikaneren; begge har de fedre som er mye borte. Og fedrene er sterke, vet hva de vil og vet alltid hva som er rett og ikke minst galt.

Pappaen til Mads er ofte misfornøyd og kan ofte sprekke. Da slår han kona. Ellers pleier han å psyke henne ned - og hjelpe Mads til å finne mannen i seg. Og bare én slags styrke gjelder, den fysiske og aggressive typen. Mads må starte med taekwondo sammen med bølla på skolen. Det viser seg å bli både en stor trussel og en mulighet for å slippe fri. Dessverre - og det er nok ganske vanlig - tar det lang tid før Mads skjønner hvem han skal holde med og hvem som virkelig er glad i ham.
Brevformen er igrunnen genial; det åpner for dramatikk og spenning mellom brevene.

Samlaget, 2018

Så har vi Klure, Atle Hansens nye hovedperson, som egentlig heter Jens. Han er klønete ("klure" betyr kløne) med hendene sine og svak i sport. Litt liten. Mobberen Magnus syns ikke noe om at Jens redder ham når han redder ham fra å drukne. Det er flaut å bli reddet av en pyse. Så flaut at Magnus tar litt ekstra i.
Et lyspunkt i livet er vennskapet med Rita og Helge. De peker på ting Jens er flink til og løfter ham opp. Men han må også våge å stå opp for seg selv. Og ting endrer seg - fullstendig.
Denne boka er også lettlest. Og på nynorsk.

What you call pride, I call courage. (s. 367)

Andersen Press, 2018

The Serpent King av Jeff Zentner var litt uhyggelig, vond å lese, men samtidig ei vakker følegodt-bok som sitter i lenge etterpå. Og det som hjelper på godfølelsen er beskrivelsen av vennskap.
Fortelleren Dill er med i en vennetrio som nok kunne kjent seg igjen i kulhetsskalaen i COMpis. De er nederst, nerder og outsidere i en landsby i Tennessee.
Dill er nok den som sliter mest. Venninna Lydia finner trøst i blogging og i gode karakterer som åpner muligheter etter high school; vennen Travis har dataspill og en mulig kjæreste på nett (men også en fryktelig voldelig far).

Dill har en far i fengsel og ei mor som ikke syns han trenger gå på skolen. Hun legger også skylden på farens fengselsstraff på Dill. Faren var en karismatisk predikant som - før han ble tatt for besittelse av barneporno - ble kjent for å bruke virkelige slanger i møtene sine, et tegn på Guds kraft. Et stykke ut i boka viser det seg at slangebruken (jamfør tittelen), og ulike typer galskap, har fulgt familien i flere generasjoner. Kan Dill bryte med det?
Denne "mot alle odds"-historia minner litt om I Hunt Killers, som jeg skrev om her. Det kan også minne om John Greens bøker, selv om karakterene hans andre typer problemer (kan en si mindre dramatiske?)

I neste assosiasjonsinnlegg har jeg tenkt å bli i USA. Da begynner vi å nærme oss en annen type trøbbel knyttet til kjønn.