torsdag 27. august 2009

På vent

I går gjorde jeg en dum ting. Instinktiv, men dum.
Jeg var på besøk hos ei venninne med ei lite bibliotek av ei bokhylle i kjelleren. Nye og gamle titler.
Jeg MÅTTE bare bort og se!
Og da var jeg solgt.

To bøker av Tom Egeland fikk jeg med meg. Burde kanskje fått skrekken etter Lucifers evangelium, men disse så så spennende ut at jeg bare MÅTTE!

Jeg har en sånn indre, plagsom, nesten overnaturlig trang til å fylle ventebokhylla mi med bøker som jeg sannsynligvis aldri får tid til å lese.

Nå på vent:
- Lykka er ein sjeldan fugl (Ønskebok-bok, langt oppe på lista altså)
- De to siste bøkene i Shikasta-serien (håper de er bedre enn den tredje)
- diverse nye ungdoms- og barnebøker
- de to bøkene av Tom Egeland
- ei bok om en autist
- osv, osv.

Akkurat nå leser jeg bok fem i Ulvebror-serien av Michelle Paver. Leste de fire første i ferien; utrolig bra. Ser at jeg ikke har skrevet om dem her på bloggen. Fy meg. De er veldig fascinerende, skikkelige pageturnere.

Hovedpersonen Torak er alene i verden etter at faren ble drept av en bjørnedemon. Han får et ublidt møte med Ravneklanen, men den blir han senere opptatt i. Han får ei ny venninne, Renn, som følger ham trofast gjennom mange farer. Sist, men ikke minst, får han en ulvebror, en ulvevalp som han lærer å kommunisere med.

Det er ikke småtteri Torak opplever - skattejakter, et fredløst liv, kamp mot grusomme trollmenn på havet, i isødet og i skogen. Han er en typisk helt, men likevel sårbar. En jeg har blitt både sint på og glad i.

tirsdag 25. august 2009

I gamle dager


Jeg har fått en spennende oppgave: å samle inn stoff til ei digital fortelling! Nå har jeg jo allerede fått smaken på minner og nostalgi, men jeg har funnet ut at jeg skal konsentrere meg om Ål.

Og hvorfor ikke da ta for meg huset jeg bor i?

Huset er fra 1920-tallet. Det var lenge et kombinert butikk- og bolighus, men i dag er det bare leiligheter. Jeg bor i første etasje, der det tidligere var gullsmed og - i mange år - fargehandel. I kjelleren, der det nå er boder og roterom og treskjærer-verksted for min veldig hyggelige og nevenyttige nabo, var det melkeutsalg.

Det er rart å gå inne i dette huset og tenke på alt som har foregått her. Bygget er stort sett det samme (heldigvis for meg har utstillingsvinduene forsvunnet!), men livet i Ål sentrum - Sundre - er helt forandra. Til og med på 60-tallet, da min nabo kom til Ål, ble tre biler kalt for stor trafikk:)

Her er ei lenke til det lokalhistoriske nettstedet jeg har hatt ansvaret for, Heimbygda. Her finner du også ei side om hvordan Ål og Sundre var på begynnelsen av 1900-tallet.

mandag 17. august 2009

Magiske Lessing

Mange av ansiktene var kjente, uforandret bortsett fra sorgens herjinger; mange av dem hadde jeg truffet allerede i Den Første Tiden, da de var vakre, sunne, kraftige dyr, lutter selvtillit og rådsnarhet. Blant dem så jeg min gamle venn Ben ... han sanset meg så sterkt at han sto tett inntil meg med tårene strømmende ned over ansiktet, hendene utstrakt som om de ventet på mine. Jeg manifisterte meg i den skikkelsen han sist hadde sett meg i, og la hendene mine i hans, og han kastet seg om halsen på meg og gråt. "Endelig, endelig," gråt han, "har du kommet etter meg nå?"

Nå har jeg begynt på en serie av Doris Lessing: Canopus i Argos-arkiver.
Nydelig, innholdsrik, filosofisk, finurlig. Pakket inn i science fiction. Eller, iallfall en eller annen slags fiction.

Første bok, Shikasta (egentlig en lengre tittel, men den er så fryktelig lang at jeg ikke vil trette dere med å skrive hele den lange tittelen her), er det vanskelig å kategorisere.

Den begynner som en typisk science fiction. Fortelleren Johor kommer fra planeten Canopus. Canopus har i tusenvis av år kolonisert planeten Rohanda, som viste lovende utviklingsmuligheter og var rik på ressurser. Men nå har den blitt til Shikasta, den sårede, syke planeten. Johor har blitt sendt til Shikasta i flere omganger som observatør og veileder, første gang i tiden etter den store, mystiske Katastrofen. Gjennom personlige tilbakeblikk og offisielle rapporter får vi vite hvordan alt begynte og hvorfor det gikk så galt.

Vi skjønner etter hvert at planeten Rohanda/Shikasta er vår egen Jord. Sumpaktig og nesten livløs når canopeerne finner den, senere endret gjennom store naturkatastrofer, inntatt av digre Kjemper fra en tredje planet (plantet av canopeerne) som fører de apelignende menneskene opp på høyere utviklingstrinn. Canopeerne har selvfølgelig en finger med i spillet under syndfloden og språkforvirringen i Babel.

Og så trer etter hvert det rare/magiske aspektet i bakgrunnen, og vi får tanker om hvordan samfunnet vårt egentlig (ikke) fungerer i dag. Kriger, utbytting, hat, forurensning. Høres ikke så spennende ut, men det er faktisk interessant, både fordi vi får se alt gjennom øynene til en utenomjordisk og fordi vi møter enkeltmennesker personlig. Blant annet et "psykiatrisk tilfelle" som er mer intelligent enn de fleste!
Lessing viser sin forakt for partipolitikk (spesielt aktuelt i disse valg-tidene):

Når en trådte inn i den sinnstilstanden hvor "politikken" hersket, innebar det alltid å tre inn i en forkrøplende partiskhet, en tilstand hvor man ble blind for alle andre synspunkter enn det "riktige". Og når en av disse sektene eller "partiene" kom til makten, oppførte de seg nesten alltid som om deres syn måtte være det eneste rette. (s. 88)

Johor må gå gjennom ild og vann for å hjelpe Shikasta og menneskene som bor der. Han blir "gjenfødt" som et menneske, George Sherban. George er engasjert, viser forståelse for alle og vet (naturlig nok!) at menneskeheten har dårlig tid på seg før en ny katastrofe inntreffer.
Søsteren hans, Rachel, er den som forteller oss om George i dagboken sin. Hun elsker broren inderlig og syns det er vanskelig å dele ham med alle som kommer for å be ham om hjelp.

Denne siste delen av Shikasta - framtids-delen - var den som traff meg mest. Det andre var fascinerende, men Rachel og George var mine favoritter. Sier ikke hvordan det gikk til slutt!

Bok 2, Ekteskapene mellom Sone tre, fire og fem, er en helt annen sjanger. Eventyr, fabel. Uttrykket "sone" kommer vi såvidt innom i bok 1 - sone 6 er en verden for døde og spøkelser - men jeg skjønner ikke helt ennå hva sonene er. Parallelle verdener? Bevissthetsnivåer?
Uansett.

Denne gangen møter vi Al-Ith, dronning i et fredelig, rikt, rolig land. Ingen vet hva "mitt" er, alle deler alt og misunner ingen. Dyr og mennesker kommuniserer og hjelper hverandre.
Så kommer det en Ordre fra Forsørgerne (canopeerne, kanskje?): Al-Ith må forlate sonen sin, gå over grensen til Sone 4 og gifte seg med kongen der. Hun kler seg i sorg når hun følger med soldatene over grensen, for hun vet at livet hun kjenner vil ta slutt.
Kongen Ben Ata er en klassisk, grov og primitiv soldat (sorry, alle snille soldater!). Han er heller ikke begeistret for Ordren; Al-Ith innebærer store forandringer både for ham og etter hvert for det sjakkjørte landet han styrer.
De må lære å kommunisere, møte hverandre, elske hverandre.
Det er ikke bare snakk om "Mars og Venus"; her er det vidt forskjellige tanker om moral, makt, smerte og godhet.

Fortellingen om Al-Ith og Ben Ata er noe av det nydeligste jeg har lest. En trenger ikke å lese bok 1 først.

Nå har jeg begynt på bok 3, Sirius-eksperimentene. Den har ikke klart å engasjere meg, dessverre.

tirsdag 11. august 2009

I spenningens vold

Er nå ferdig med Taita-serien. Bok 2, Vismannen Taita, starter et par generasjoner etter Hapi - elvegudinnen. Prinsessen Lostris, krigeren Tanus og farao Mamos er for lengst historie. Lostris' sønnesønn, Nefer, er ute i ørkenen sammen med Taita for å finne seg en falk; en manndomsprøve som skal hjelpe ham på veien mot kongestolen. Men det ligger en slange i falkeredet; et tegn på forræderiet som Nefer snart får oppleve. Faren (Lostris' sønn) blir drept av en venn, selv er prinsen i stor fare.
- Jeg savnet de store heltene og skurkene fra første bok. Kanskje det ødela opplevelsen litt for meg? Men Vismannen Taita står støtt på egne ben. Jeg kan nevne luftspeilinger i ørkenen, angrep på byen Babylon, et livsfarlig veddeløp og - det som gjorde mest inntrykk på meg - en ung dronning som er ødelagt av hat.

Taita og den 7. gåten skiller seg fra resten; den er en ekte spennings-/adventure-roman fra vår egen tid. Taita er "nedgradert" til en mytisk skikkelse som har lagt ut mystiske ledetråder for mer eller mindre moralske skattejegere. En av de snille er egyptiske Royan, som sammen med engelskmannen Nicholas reiser langt inn i Etiopias jungel på jakt etter Taitas to graver (jf. Hapi). Den ene ligger gjemt i en jungelkirke, den andre på et mye farligere sted, i fjellet under vannet der morderiske åler koser seg og tak plutselig kan rase.
Kjempespennende! Savnet Taita, var ikke forberedt på denne nåtidsvrien, men likte boka kjempegodt. Nesten ikke ett kjedelig sekund. Jeg kan til og med tilgi den godeste Wilson hans irriterende uvane med å utstyre alle heltinner med lytefri hud, spretne rumper og glansfullt hår.

Så leste jeg Mens englene sover av P. D. James. Hadde ikke lest noe av forfatteren før; ble fengslet av fronten på boka (et magisk lys stråler ut fra døra i en borglignende, natteblå bygning) og tenkte at det var på tide å bli kjent med etterforskeren Adam Dalgliesh.
Nå har jeg noen spørsmål:

1. Er alle bøkene til P. D. James så Poirot-aktige? Jeg forventet skikkelig spenning og fikk finurlig, uspennende krim. To mord i sammenheng, tydelig ingen seriemorder; etterforskeren kan sakte og forsiktig nøste opp trådene etter diverse intervjuer og tankespinn. Da en av de hovedmistenkte knelte ned foran bålet tenkte jeg "nå! nå tar hun opp ildraken og SMEKKER til..." Men nei.

2. Er jeg morderisk? Har Lindqvist og Gaiman og Rollins og alle de andre gjort meg til et avstumpet vesen?

3. Hvorfor satt jeg oppe til midnatt for å lese ferdig ei bok jeg ikke likte? Hadde jeg ikke bedre ting å gjøre? Sove sammen med englene, for eksempel?

mandag 3. august 2009

Go to Memphis (nei, var det Thebe?)

- Jeg husker henne så godt den dagen. Hun ville bli vakrere med årene, føre seg roligere og mer verdig, men aldri mer ville hun utstråle en så blendende glans av jomfruelighet. Hvert eneste mannfolk ombord merket den utstrålingen, selv krigerne på roertoftene. Verken jeg eller noen av de andre klarte å holde blikket fra henne. Hun vakte dype lengsler i meg og minnet meg om min utilstrekkelighet, for riktignok er jeg evnukk, men jeg hadde opplevd erotikkens gleder før jeg ble kastrert.
(Hapi - Elvegudinnen, s. 7)

Det er den velsette og ansvarsfulle slaven Taita som forteller om sin herskerinne, rikmannsdatteren Lostris. Sammen med en jaktgruppe ledet av den unge, barske krigeren Tanus seiler de på Nilen og ser etter flodhester - dyrene som er legemliggjøringen av gudinnen Hapi. Jakten blir dramatisk, og det er også resten av boka. Her er det uventede, altfor realistiske skuespill, en pervers kakse, en svak farao som driver landet i undergrunnen med rikdomstørsten sin, villmenn som herjer Egypt ... også den håpløse kjærlighetshistorien til Tanus og Lostris. Forsåvidt Taita også, men han faller utenfor.

Nå har jeg lest bok 4 i serien fra før og vet at Taita får lønn for tålmodigheten og lengselen sin, men på en annen måte enn en skulle tro... BLE DU NYSGJERRIG NÅ?

Har to bøker igjen. Hvorfor sitter jeg ved PCen da?

søndag 2. august 2009

Rekapitulasjon

(rekapitulere = sammenfatte i hovedpunkter; resymere. Ordnett.no)

Før ferien i Lyngdal leste jeg et par bøker som jeg ikke har skrevet noe om. Jeg er skrudd sammen på en sånn måte at jeg samvittighetsfullt må skrive litt om alle bøker jeg har lest - iallfall lest og likt - so here it goes.

1. Kate Mosse: Gravkammer. Kjempespennende.
Dette er akkurat min type bok; en av de etter hvert ganske mange i adventure-sjangeren. (Skal tro om den fikk en oppblomstring etter filmatiseringen av Da Vinci-koden, akkurat som fantasy-sjangeren etter Harry Potter og Ringenes herre?) Adventure-fortellinger har ofte en helt som må løse oppgaver og møter motstand på veien mot et mål. Fantasy er vel egentlig en form for adventure.

"Da Vinci-plottet" ser ut til å være populært: en forsker av ett eller annet slag finner en kode som fører ham/henne til en skjult skatt eller hemmelighet.

Gravkammer handler om et kapell i Sør-Frankrike, et kapell som huser veldig mørke, hundre år gamle hemmeligheter. Amerikanske Meredith kommer til Paris for å forske på Claude Debussy, men ender opp med å forske på noe helt annet: sin egen forhistorie. Hun er også fanget av mysteriet med en tarot-kortstokk der en av figurene ligner på henne. Og hun reiser til hotell Domaine de la Cade i Carcassonne.
Der blir nåtiden etter hvert flettet sammen med fortiden, som vi får glimt av utover i romanen: den unge Leonie reiser i 1891 til det samme huset i Carcassone med broren sin og, nysgjerrig som hun er, oppdager de forferdelige hemmelighetene med kapellet og kortstokken. Disse må Meredith oppdage på nytt før det er for sent...

2. Lucifers evangelium av Tom Egeland. Min første digibok (lydbok lagret på en avspillingsboks)! Her er det også mye action.
Egelands første bok om albino-arkeologen Bjørn Belto, Sirkelens ende, har blitt kalt for den norske Da Vinci-koden. Som Brown er Egeland spesielt opptatt av religiøse myter og artefakter, og fanatiske sekter stikker kjepper i hjulene for helten. Altså adventure, men av et mer realistisk og fysisk slag enn i Gravkammer.
Sa jeg realistisk? Vel, når Lucifers evangelium til slutt - SPOILER SPOILER SPOILER - lanserer en teori om at ruinene av Babels tårn huser et 4 meter langt romvesen, må jeg bare le. Sirkelens ende og bok 2, Paktens voktere, holdt seg iallfall godt plantet i vår verden!
I tillegg er det litt mange personer og ikke minst myter å forholde seg til, lydbok eller ikke.

3. Slangeringen: Døden er her av Liv Margareth Alver. Denne var kjempebra. Gleder meg til neste bok i serien. Døden er her er en såkalt historisk fantasy med handling fra vår verden, nærmere bestemt Europa ved slutten av 200-tallet. Tre ungdommer i helt forskjellige livssituasjoner - en norsk høvdingssønn med synske evner, en romersk centurion-datter på flukt og en germansk slavegutt - legger ut på reiser som fører dem til hverandre.
Boka var spesiell. Klarer ikke å sette ord på det. En scene der høvdingsønnen og en venn gjemmer seg på en høyde får meg til å tenke på Ringenes herre, men det gjorde meg ingen ting.
Anbefales.

- Jeg kunne hatt veldig lyst til å skrive mer om Tilfeldigvis, som jeg leste i ferien. Den var veldig god, spennende og spesiell. Bare se på forsida - mørk natt, blå røyk opp fra et kulelignende lys i hånda til en tynn mann med lyseblå, snille øyne og en eksepsjonelt lang nese. Skjønner ikke hvorfor jeg ventet så lenge med å lese den.
Men jeg har ikke tid nå... beklager, Arial Footlight... vil iallfall anbefale deg til de som vil ha ei god historie!

På togturen til Ål leste jeg Nilens hemmelighet av Wilbur Smith, kjøpt for 10 kroner på et kjøpesenter. Så fascinerende; jeg leste boka i ett sitt (bare avbrutt av togbytte). Ikke rart at jeg nå har kjøpt resten av kvartetten om vismannen Taita i oldtidens Egypt. Her er det overnaturlig spenning i flere betydninger av ordet.
Mer kommer!

lørdag 1. august 2009

Se oss!

Jeg har nettopp vært i et fremmed land. Et land der kvinner blir sett på som mannens eiendom, barn som voksnes eiendom - nederst på rangstigen. Fedrene tygger khat og driver dank, mødrene utveksler sladder i telefonen og kjefter barna huden full, eller biter og slår dem. Og barna, de herser med mindre barn.

Døtrene blir brukt som slaver helt til de er store nok til å giftes bort. Kanskje giftermålet blir brukt til nedbetaling av gjeld eller som oppgjør for en konflikt. Får noen se dem snakke med en "vantro" gutt på gaten, blir de kalt for horer. Kanskje de blir sendt til et annet land for å gifte seg. De risikerer å bli seksuelt misbrukt og voldtatt av familiemedlemmer. De er sultne, men tør ikke be om penger. De får høre at ingen vil hjelpe dem utenom familien, dermed tør de ikke stole på noen.

Hvilket fremmed land er dette?

Norge.

Nærmere bestemt det somaliske miljøet i Oslo.

Jeg har lest denne boka. Ei ung somalisk kvinne forteller om livet til sine medsøstre. Med pseudonym, må vite.

Jeg håperhåperhåperhåper at dette er et ekstremt eksempel.

Jeg så nettopp en reportasje fra Sierra Leone. Ei kvinne satt med et lite barn på fanget, tydelig beskyttende og kjærlig. Det er slik ei mor skal være.

Når ei stor gruppe mennesker i et demokratisk land behandler sine barn - sitt eget kjøtt og blod - som søppel, er det virkelig fare på ferde.

Gjør vi nordmenn det verre, i vår naivitet?