Berørt?

Bokbloggere får ikke sjeldent mailer fra forlag som vil informere om aktuelle bøker. Jeg fikk en slik fra Pax forlag om den nye boka til psykologen Peder Kjøs, med tittelen Berøring.
Jeg ble nysgjerrig på hva mannen bak podcasten Hos Peder (som jeg har hørt på) og TV-programmet Jeg mot meg hadde å si om temaet "berøring", så jeg ba om et leseeksemplar. Det begynner å bli en måned siden første lesing, så boka har fått godgjøre seg litt - og jeg måtte lese den på nytt.

Store deler av forlagsteksten nevner fysisk berøring og hva den gjør med oss, og det var også det jeg forventet meg i boka. Men avsnittet nederst hoppet jeg muligens over, der står det:  

Psykolog Peder Kjøs tar for seg menneskelig kontakt i vid forstand. Det handler om sex, omsorg for spedbarn, tortur, medfølelse, omtanke for dyr og miljø, forholdet til Gud, onani og psykologenes berøringstabu.

Uforberedt på denne bredden stusset jeg over den etter hvert springende tematikken.

Ved andre gangs gjennomlesing kunne jeg lettere se relevansen i de fleste temaene. Hver for seg var de fleste kapitlene interessant lesning. Flere avsnitt får jeg lyst til å lese om igjen og dvele ved. Men jeg savner fremdeles en rød tråd i hele boka og bedre redigering av de ulike delene. Jeg lurer på hva Kjøs vil med boka og hvem han egentlig henvender seg til.

Pax forlag, 2018

Forfatterens prosjekt virker tydelig i starten - han vil peke på hva fysisk berøring har å si for oss mennesker helt fra vi er små. Etter en nær og fin innledning om en klient med mishandlede hender leser vi om

• "kenguruomsorg" hvor premature barn får ligge inntil brystet på foreldrene i stedet for i en kuvøse. 
• hvordan følelser kan uttrykkes gjennom berøring, at noen er lettere å tolke enn andre. 
• Anne Frank og hennes lengsel etter fysisk nærhet - og følelsesmessig intimitet. 
• onaniens historie og symbolikk.  
• grensene for fysisk berøring i terapi, og hvordan balansegangen mellom "menneskelige møter" og terapeutisk teknikk kan være vanskelig
• sexroboter, en løsning for en del (særlig menn) når mennesker blir for kompliserte. (Her kunne kanskje hudkontaktens funksjon i seksuelle møter vært nevnt av psykologen?) 
• negative seksuelle erfaringer, hva gjør det med offerets forhold til intimitet? 
• hva som får mennesker til å bruke hendene sine til vold og tortur.
• hvordan vi forholder oss til døde kropper. 

Omtrent midtveis i teksten blir tematikken mer symbolsk. Det gjør til dels også språket. 

Formen på kapitlene har lenge variert, men vært fint balansert: veksling mellom personlige historier om forfatteren selv (noen anekdoter), terapihistorier, referert forskning og litterære referanser - det er tydeligvis en bokglad psykolog vi har med å gjøre. Her kan jeg nevne at sammenligningen mellom Mio (i Lindgrens barnebok) og en amerikansk psykolog i møte med World Trade Center-terroristen er tatt på kornet.

Men så dukker det opp et par elementer som jeg som leser stusser over og som ødelegger for flyten.

1.Kjøs har nok en liten poet i seg som slår ut i full blomst i kapittelet Veni Creator Spiritus (s. 133). En scene fra et museum blir beskrevet i en lang setning som går over en halv side, i malende bilder: "ansiktet til en konge, tror jeg det må være, og hun rører ham likevel, så forsiktig, jeg kan fornemme steinens ruhet mot fingrene hennes, de som rører med en slik letthet..."

2. Nettopp denne scenen starter opp et "gudelig" kapittel som nevner kvinnebedåreren Gene Simmons i KISS og Justin Bieber med alle hans beliebers, men ellers handler om de overmenneskelige gudene mange tror på og som vi ikke kan se. 

Det er ikke lett å lese ut av teksten hvilket forhold Kjøs selv har til religion; i det minste er tanken om en berørbar Gud noe som fascinerer ham. Såpass mye at flere sider er skrevet i et sakralt, teologisk språk. Og nettopp dette språket blir malplassert. Med min kristne bakgrunn får jeg assosiasjoner til prekener og andaktsbøker. For lesere som er helt fremmede for kristendom kan det føles sært.

Ellers: Kjøs avrunder boka med å innrømme at han tviler på seg selv som en empatisk person og terapeut. Han stiller seg lagelig til for hogg. Det er tøft å gjøre. Men gjør det også noe med leserens tillit til ham som terapeut? - Er boka også en slags terapihistorie der han selv er klient?

Jeg lurer altså på:
Har forfatteren stoff til flere bøker - både skjønnlitteratur og fakta - og har ikke klart å vente?
Burde redaksjonen gjort noen grep her? 
 

På sitt beste er Kjøs i Berøring funderende, men likevel jordnær og drøfter konkrete medmenneskelige dilemmaer og behov - eller forholdet vårt til andre levende vesener. 

I kapittel 18 beskriver han en togtur og et ublidt møte med en elg: 

Skogen ligger tett inn mot sporet. Frostgrå greiner er nær ved å stryke mot vinduene, men svaier sakte unna i lufttrykket fra toget. Skogen slipper oss liksom fram, og lukker seg når vi har passert (...) Plutselig kjennes et mykt dunk gjennom vogna, og en underlig romling nedenfra. Noe farer forbi vinduet. 

Spørsmålene om kommunikasjon over tid og gjennom rom mot slutten av boka er også fascinerende. Eldgamle håndmalerier, budskap vi sender ut i verdensrommet. Tenk at våre planer om framtiden er så avhengige av at vi får overført informasjon som blir tolket slik vi har tenkt det! 

Så Kjøs' nye bok er absolutt verdt å lese. Men ikke nødvendigvis fra perm til perm.

---

Jeg vet ikke om dette innlegget vil kunne brukes i markedsføringen av boka, slik de sikkert ønsket seg. Men jeg håper forfatteren (og forlaget) vil ta inn disse rådene så neste bok han skriver blir enda mye bedre.
Takk for leseeksemplar fra Pax forlag!