HJELP! En skikkelig grøsser har kommet til den norske jorden! Og norske grøssere er det ikke mange av, så vidt jeg har skjønt.
Darlah av Johan Harstad gav meg frysninger. Den handler i korte trekk om tre ungdommer - en gutt fra Frankrike og to jenter fra Norge og Japan - som er så "heldige" å få en gratis tur til månen med NASAS splitter nye (eller ikke fullt så nye?) rakett.
Før de reiser opplever de tre hver sin ubehagelige ting. En flyplassgate som ikke skal være der, en musestille mytisk skapning i et stengt toalettavlukke, et fly som styrter. Det ser ut til at noen prøver å få dem fra å reise. Men de klarer å glemme det ... iallfall for en liten stund. De ønsker å komme seg vekk fra den kjedelige/ vonde virkeligheten, oppleve noe nytt.
Samtidig sitter en senil NASA-veteran på et sykehjem og ser nyhetene om de tre som skal av sted. Et fryktelig minne trenger gjennom sløvheten hans, og han opplever en skrekkelig slutt på livet, rent psykisk.
Så reiser ungdommene ut i verdensrommet sammen med fem mer eller mindre erfarne voksne astronauter. De kommer fram, men så går strømmen på basen Darlah 2...
Her begynner grøsset.
Jeg var veldig glad for at jeg ikke får mareritt nå for tida. For her har du virkelig mareritt-mat.
Jeg så filmen for meg hele tida. Tenkte: dette må være perfekt stoff til en Hollywood-film. Men håper virkelig at den fortsetter bare i bokform!
søndag 21. desember 2008
fredag 12. desember 2008
Ferdig - snufs
Farvel til det perfekte paret Bella og Edward.
Farvel til de nydelige vampyrene og de varmblodige hamskifterne (ja, du leste riktig, IKKE varulver), til politimannen Charlie og omsorgsfulle René...
Farvel til festfikseren og framtidsseeren Alice, som ser ut til å svikte når det står på som verst...
Farvel til det farlige italienske vampyrpolitiet Volturi, som stadig finner påskudd til å raske med seg nye supervampyrer...
Farvel til Stephanie Meyers nydelige verden.
I den fjerde og siste boka skjer dette, kort fortalt (SPOILER SPOILER SPOILER)
- Bella og Edward gifter seg, endelig
- De drar på verdens beste bryllupsreise, og Edward oppfyller Bellas ønske
- Bella blir dårlig, og magen blir større (hva kan det bety? hmmm.)
- Det viser seg at Bella har en usannsynlig skapning i magen (vampyrer skal visstnok ikke få barn) som vokser usannsynlig fort
- Edward gjør Bella til vampyr for å redde henne fra å dø under fødselen
- Den nydelige jenta Reneesme (populært kalt Nessie) kommer til verden, og har en positiv virkning på alle i nærheten (spesielt Bellas hamskifter-venn Jacob, som opplever "imprinting")
- Vampyrene finner ut at Volturi-vampyrene er på vei; de vil straffe våre venner for å ha lagd Nessie på bite-måten (selvfølgelig helt feil)
- Våre venner kaller inn vampyrvenner fra fjern og nær - og hamskiftere - for å ta imot Volturi og overbevise dem om at ingen ting er galt
- Kampen... ja, der slutter jeg.
Utrolig bra bok. Veldig få dødpunkter.
Ja, jeg skal se filmen "Twilight". Som om noen lurte. Så dumt at førpremieren ikke kommer hit til Ål!
Farvel til de nydelige vampyrene og de varmblodige hamskifterne (ja, du leste riktig, IKKE varulver), til politimannen Charlie og omsorgsfulle René...
Farvel til festfikseren og framtidsseeren Alice, som ser ut til å svikte når det står på som verst...
Farvel til det farlige italienske vampyrpolitiet Volturi, som stadig finner påskudd til å raske med seg nye supervampyrer...
Farvel til Stephanie Meyers nydelige verden.
I den fjerde og siste boka skjer dette, kort fortalt (SPOILER SPOILER SPOILER)
- Bella og Edward gifter seg, endelig
- De drar på verdens beste bryllupsreise, og Edward oppfyller Bellas ønske
- Bella blir dårlig, og magen blir større (hva kan det bety? hmmm.)
- Det viser seg at Bella har en usannsynlig skapning i magen (vampyrer skal visstnok ikke få barn) som vokser usannsynlig fort
- Edward gjør Bella til vampyr for å redde henne fra å dø under fødselen
- Den nydelige jenta Reneesme (populært kalt Nessie) kommer til verden, og har en positiv virkning på alle i nærheten (spesielt Bellas hamskifter-venn Jacob, som opplever "imprinting")
- Vampyrene finner ut at Volturi-vampyrene er på vei; de vil straffe våre venner for å ha lagd Nessie på bite-måten (selvfølgelig helt feil)
- Våre venner kaller inn vampyrvenner fra fjern og nær - og hamskiftere - for å ta imot Volturi og overbevise dem om at ingen ting er galt
- Kampen... ja, der slutter jeg.
Utrolig bra bok. Veldig få dødpunkter.
Ja, jeg skal se filmen "Twilight". Som om noen lurte. Så dumt at førpremieren ikke kommer hit til Ål!
søndag 7. desember 2008
Lest noe i det siste?
Joda!
Et lite utvalg:
Svein og rotta og verdensmesterskapet av Marit Nicolaysen. Den nyeste boka om de to vennene som denne gangen reiser til Kautokeino og blir bedre kjent med villreinene, og (til Sveins store glede) den tøffe samejenta Anni. Familien skal ha en annerledes ferie, ligge i ishotell og oppleve den lokale kulturen. Rotta Halvorsen er med som et magisk "kraftdyr" som tiner opp den stiveste og mest nervøse reinen.
Boka er ikke spesielt morsom i seg sjøl, men tegningene til Per Dybvig er det! Og så er det ei koselig historie. Jeg for min del har bare lest et par Svein og rotta-bøker før, og de var mer oppfinnssomme enn denne. Men som sagt, ei fin fortelling!
Om drittsekkar på tre måter av Eva Jensen. Jeg husker egentlig ikke så mye av denne boka, som inneholder fire lengre noveller: Om forelsking på to måter, Ho, Om drittsekkar på tre måter og On.
Kanskje jeg har blitt for bortskjemt med fortellinger med driv og glød i. Dette er ei bok som først og fremst er enkel, av og til poetisk:
"Eg var eit levande menneske. Alle ting var slik dei var. Det var godt å vere meg og stå slik i ein hage i ein skog. Alt var rolig.
Mmmmm, sa skogen. Mmmmm, suste skogen til meg."
Jeg kan ikke forklare hvorfor boka virker gammeldags på meg. Jeg ser fine ting ved den, og den har sikkert en leser. Fortellingene har forskjellige toner og tema.
Novella "Ho" handler om ei jente som flytter fra ei bygd og skal gå på videregående i Oslo. Etter hvert finner hun ut at hun liker seg (blant annet på grunn av en kjekk ung lærer), og bygda blir mer ukjent og fjern.
"Om drittsekkar på tre måter" er litt morsom og tragisk på samme tid, om ei jente som bor hos ei snobbete, uforskamma dame og har en drittsekk til kjæreste.
Blå blondie av Linn T. Sunne. Den velkjente fortellinga om to venninner som ingen kan skille fra hverandre. Hvor mange slike fins det i litteraturhistorien? Det er et eviggyldig tema, men det er visst vanskelig å være nyskapende.
Hovedpersonen Katti har ei storesøster med kreft og ei tøff, livlig venninne. Mens foreldrene er på sykehuset finner venninna ut at hun vil ha fest - hos Katti. Det er vel egentlig dømt til å bli rot (også et tilbakevendende tema!). Søsterens kjæreste Daniel dukker opp, og ting kommer litt ut av kontroll. Akkurat som i boka til Katarina von Bredow (Sinnssykt forelsket) må hovedpersonen rydde huset med hjelp av en gutt som viser seg å være veldig grei.
Om boka ikke er nyskapende, så er den iallfall lesverdig og lettlest.
Kurtby av Erlend Loe. SPRØ! Mange har hørt om boka, som handler om Kurt og familiens møte med den religiøse sekten i Kurtby i Sverige. Kirsti brud tar seg av dem, spesielt av Kurt, som mister hukommelsen etter en veldig spesiell dåpshandling og begynner å snakke moselovsk/nynorsk. Arkitekten Anne Lise må hekle, og Bud; Helena og Bruse-Kurt må delta i lovprisningen av Pastor Astor (som døde på mystisk vis) på menighetens skole.
Parallellene til Knutby-saken er helt åpenbare. Boka passer nok best for 12 år og oppover, tenker jeg. Voksne som ikke har noe imot et humoristisk/ svart bilde av religiøse svermerier vil elske dette.
En øy i havet av Annika Thor. Har lest den før, men nå er den lekse til bokpratkurset jeg er med på (med Marianne Svarstad), så jeg leser den på en ny måte. Vendepunkt, miljø, hovedperson skal diktes rundt og fortelles om!
En øy i havet er ei nydelig ungdomsbok (første av fire) om ei østerriksk jente, Steffi, som sammen med søstera flykter til ei øy i Sverige for å komme unna jødeforfølgelsene. Foreldrene skal komme etter, men det viser seg at det ikke er så lett. I mellomtiden har Steffi store problemer med å finne seg til rette hos strenge og dypt religiøse tante Märta, som gir henne en utgammel, misfarget badedrakt - og en nattkjole til Lucia-toget.
- Og vet du hva? Nå skal jeg snart lese Breaking dawn, den siste boka i Twilight-serien!!!!! Mellom alle de andre leksene...
Et lite utvalg:
Svein og rotta og verdensmesterskapet av Marit Nicolaysen. Den nyeste boka om de to vennene som denne gangen reiser til Kautokeino og blir bedre kjent med villreinene, og (til Sveins store glede) den tøffe samejenta Anni. Familien skal ha en annerledes ferie, ligge i ishotell og oppleve den lokale kulturen. Rotta Halvorsen er med som et magisk "kraftdyr" som tiner opp den stiveste og mest nervøse reinen.
Boka er ikke spesielt morsom i seg sjøl, men tegningene til Per Dybvig er det! Og så er det ei koselig historie. Jeg for min del har bare lest et par Svein og rotta-bøker før, og de var mer oppfinnssomme enn denne. Men som sagt, ei fin fortelling!
Om drittsekkar på tre måter av Eva Jensen. Jeg husker egentlig ikke så mye av denne boka, som inneholder fire lengre noveller: Om forelsking på to måter, Ho, Om drittsekkar på tre måter og On.
Kanskje jeg har blitt for bortskjemt med fortellinger med driv og glød i. Dette er ei bok som først og fremst er enkel, av og til poetisk:
"Eg var eit levande menneske. Alle ting var slik dei var. Det var godt å vere meg og stå slik i ein hage i ein skog. Alt var rolig.
Mmmmm, sa skogen. Mmmmm, suste skogen til meg."
Jeg kan ikke forklare hvorfor boka virker gammeldags på meg. Jeg ser fine ting ved den, og den har sikkert en leser. Fortellingene har forskjellige toner og tema.
Novella "Ho" handler om ei jente som flytter fra ei bygd og skal gå på videregående i Oslo. Etter hvert finner hun ut at hun liker seg (blant annet på grunn av en kjekk ung lærer), og bygda blir mer ukjent og fjern.
"Om drittsekkar på tre måter" er litt morsom og tragisk på samme tid, om ei jente som bor hos ei snobbete, uforskamma dame og har en drittsekk til kjæreste.
Blå blondie av Linn T. Sunne. Den velkjente fortellinga om to venninner som ingen kan skille fra hverandre. Hvor mange slike fins det i litteraturhistorien? Det er et eviggyldig tema, men det er visst vanskelig å være nyskapende.
Hovedpersonen Katti har ei storesøster med kreft og ei tøff, livlig venninne. Mens foreldrene er på sykehuset finner venninna ut at hun vil ha fest - hos Katti. Det er vel egentlig dømt til å bli rot (også et tilbakevendende tema!). Søsterens kjæreste Daniel dukker opp, og ting kommer litt ut av kontroll. Akkurat som i boka til Katarina von Bredow (Sinnssykt forelsket) må hovedpersonen rydde huset med hjelp av en gutt som viser seg å være veldig grei.
Om boka ikke er nyskapende, så er den iallfall lesverdig og lettlest.
Kurtby av Erlend Loe. SPRØ! Mange har hørt om boka, som handler om Kurt og familiens møte med den religiøse sekten i Kurtby i Sverige. Kirsti brud tar seg av dem, spesielt av Kurt, som mister hukommelsen etter en veldig spesiell dåpshandling og begynner å snakke moselovsk/nynorsk. Arkitekten Anne Lise må hekle, og Bud; Helena og Bruse-Kurt må delta i lovprisningen av Pastor Astor (som døde på mystisk vis) på menighetens skole.
Parallellene til Knutby-saken er helt åpenbare. Boka passer nok best for 12 år og oppover, tenker jeg. Voksne som ikke har noe imot et humoristisk/ svart bilde av religiøse svermerier vil elske dette.
En øy i havet av Annika Thor. Har lest den før, men nå er den lekse til bokpratkurset jeg er med på (med Marianne Svarstad), så jeg leser den på en ny måte. Vendepunkt, miljø, hovedperson skal diktes rundt og fortelles om!
En øy i havet er ei nydelig ungdomsbok (første av fire) om ei østerriksk jente, Steffi, som sammen med søstera flykter til ei øy i Sverige for å komme unna jødeforfølgelsene. Foreldrene skal komme etter, men det viser seg at det ikke er så lett. I mellomtiden har Steffi store problemer med å finne seg til rette hos strenge og dypt religiøse tante Märta, som gir henne en utgammel, misfarget badedrakt - og en nattkjole til Lucia-toget.
- Og vet du hva? Nå skal jeg snart lese Breaking dawn, den siste boka i Twilight-serien!!!!! Mellom alle de andre leksene...
fredag 14. november 2008
Den forbudte kjærligheten
Søskenkjærlighet av Katarina von Bredow: veldig bra bok! Spesielt når en tenker på at den er skrevet av en 17-åring. Så gjennomført og så intenst.
Det handler om Amanda og Ludvig. Søsken (iallfall halvsøsken) og hverandres bestevenner. Når Ludvig har vært aktmodell for søsteren i to uker skjønner hun at det ligger mer enn bestevennskap i kroppen og tankene hennes. Går det an å være forelsket i broren sin?
Det hjelper ikke Amanda noe nevneverdig at Ludvig føler det samme. Snart er de på vei inn i en runddans av lyst, sjalusi og fortvilelse.
Ei eldre psykolologvenninne, Eva, hjelper Amanda til å se nøkternt på det som skjer - og ikke minst, det som kan komme til å skje når de ikke kan holde det hemmelig lenger. For det er bare et spørsmål om tid.
- Jeg likte ikke etterordet, det var unødvendig og det eneste tegnet jeg kunne se på at Søskenkjærlighet er skrevet av en debutant!
Så var det Eclipse av Stephenie Meyer. Her er det Bella som slites mellom følelsene for den varme varulven Jacob og den kalde vampyren Edward, etter at blodsugeren forsvant i forrige bok og åpnet døra for ulvemannen... begge to burde være forbudt kjærlighet for Bella.
De to mennene er uvanlige på forskjellige plan. Edward er hundre prosent vampyr og har ekstreme fysiske og mentale ferdigheter som han aldri kan koble ut. Jacob er fremdeles et halvmenneske, en mann som bare skifter ham når noen i flokken er truet. Men Bella, hun har følelser for dem begge.
- Edward viser en usedvanlig selvbeherskelse og storhet overfor Jacob. Det blir ekstra klart når han lar den stolte rivalen gi Bella den fysiske varmen hun trenger for å overleve en kald natt i skogen. Ja, en overmenneskelig selvbeherskelse, vil jeg si. Men så er ikke Edward noen vanlig mann.
Uansett: virkelig lesverdig og underholdende bok!
Det handler om Amanda og Ludvig. Søsken (iallfall halvsøsken) og hverandres bestevenner. Når Ludvig har vært aktmodell for søsteren i to uker skjønner hun at det ligger mer enn bestevennskap i kroppen og tankene hennes. Går det an å være forelsket i broren sin?
Det hjelper ikke Amanda noe nevneverdig at Ludvig føler det samme. Snart er de på vei inn i en runddans av lyst, sjalusi og fortvilelse.
Ei eldre psykolologvenninne, Eva, hjelper Amanda til å se nøkternt på det som skjer - og ikke minst, det som kan komme til å skje når de ikke kan holde det hemmelig lenger. For det er bare et spørsmål om tid.
- Jeg likte ikke etterordet, det var unødvendig og det eneste tegnet jeg kunne se på at Søskenkjærlighet er skrevet av en debutant!
Så var det Eclipse av Stephenie Meyer. Her er det Bella som slites mellom følelsene for den varme varulven Jacob og den kalde vampyren Edward, etter at blodsugeren forsvant i forrige bok og åpnet døra for ulvemannen... begge to burde være forbudt kjærlighet for Bella.
De to mennene er uvanlige på forskjellige plan. Edward er hundre prosent vampyr og har ekstreme fysiske og mentale ferdigheter som han aldri kan koble ut. Jacob er fremdeles et halvmenneske, en mann som bare skifter ham når noen i flokken er truet. Men Bella, hun har følelser for dem begge.
- Edward viser en usedvanlig selvbeherskelse og storhet overfor Jacob. Det blir ekstra klart når han lar den stolte rivalen gi Bella den fysiske varmen hun trenger for å overleve en kald natt i skogen. Ja, en overmenneskelig selvbeherskelse, vil jeg si. Men så er ikke Edward noen vanlig mann.
Uansett: virkelig lesverdig og underholdende bok!
onsdag 12. november 2008
Veldig entusiastisk (stjålet) anmeldelse
"Dette er en synnsykt BRA bok! Dette er den beste boken jeg noen gang har lest! Den var utrolig og jeg hadde ventet utrolig lenge på den! Da jeg fikk den i posten en gang i sommer, åpna jeg pakka, og begynnte å lese den med en gang ... Jeg leste den på en og en halv dag, og da jeg var ferdig fikk jeg en GOD følelse inni meg ... Det er den aller nydligste, vakre og fantastiske boken jeg noen gang har lest, og det beste er at jeg hadde en god følelse i magen, sånn man får etter at man har spist en god middag eller akkuarat har vært på en god date. En sånn mage følelse fikk jeg da. Denne boken oppfylte alle mine ønsker jeg kan ha til en ungdomsroman og jeg angrer aldri at jeg leste den. Dette er en bok man kan forestille seg hva karakterene gjør hele tida og den er like vakker som alle Bredows bøker jeg har lest. Men jeg må nok si at denne er den aller beste! Alle burde lese den før de dør. Dette er den ultimate tenåringsboken for jenter og gutter"
- For de som lurer: det handler om boka Søskenkjærlighet av Katarina von Bredow. Denne utrolig engasjerte bokanmeldelsen fant jeg på bokkilden.no!
Forresten, jeg har nettopp lest Eclipse, tredje bok i vampyr- (og varulv-)serien til Stephenie Meyer. Litt av samme emnet som boka over, faktisk - den forvirra og forbudte kjærligheten. Skriver mer om det senere!
- For de som lurer: det handler om boka Søskenkjærlighet av Katarina von Bredow. Denne utrolig engasjerte bokanmeldelsen fant jeg på bokkilden.no!
Forresten, jeg har nettopp lest Eclipse, tredje bok i vampyr- (og varulv-)serien til Stephenie Meyer. Litt av samme emnet som boka over, faktisk - den forvirra og forbudte kjærligheten. Skriver mer om det senere!
søndag 26. oktober 2008
Jenter
Tre bøker jeg nettopp har lest kommer i den kategorien:
KK GID av Janne Aasebø Johnsen. Flaut, men jeg vet så lite om sms-språk at jeg måtte søke på internett for å finne ut hva KK GID betyr (Ikke gidd?). Jeg fant til slutt ut at KK GID (sannsynligvis) betyr kjempe, kjempe glad i deg. Husk det når du leser slutten av denne ungdommelige ungdomsboka.
Jeg kommer til å tenke på de ungdommene jeg skrev om som syntes at ungdomsbøker er annerledes enn deres liv, kjedelige, sprø. Hva vil de synes om denne boka, ass, lissom? Jeg har årntli probblem med å c (see) at dette språket vil hjelpe. Men så er jeg ikke ungdom.
Handlinga? Å, ja. Vibeke blir beskyldt for å ha skrevet stygge ting om ei klassevenninne (den nye venninna til bestevenninna) på internett. Snart får hun også høre at hun har skrevet noe stygt om lærerne. Det stemmer ikke, og dermed begynner detektivarbeidet for å finne ut hvem som har gjort det. Men beskyldningene går selvfølgelig innpå henne, særlig fordi hun prøver å tenke på skolerevyen hun gjerne vil være med i.
Ellers treffer vi lille Pelle med uforholdsmessig stor tro på sin egen sjarm, og en kjekk tiendeklassing lurer også i kulissene.
Veldig interessant tema, syns jeg, og bra plot, men ikke så bra skrevet.
Å skrive kjærlighetsbrev av Elen Fossheim Betanzo. Denne var mye råere og mer depressiv enn jeg tenkte da jeg så det nydelige, solgule omslaget.
"Jeg hater mange. Så jeg antar at jeg kan komme til å elske mange, jeg også. Hvis jeg ikke allerede gjør det, hva vet jeg." (s. 10)
Hovedpersonen (som vi aldri får vite navnet på?) har et minne som gnager på samvittigheten. En gang på et loft viste hun bestemoren en bunke med kjærlighetsbrev, og bestemoren døde. Hun leser kjærlighetsbrevene etterpå, passer på dem, og de påvirker tankene hennes om mormoren, men også om kjærligheten. Kan en elske flere? Og når er en egentlig forelsket? Når en har sex på en fest? Når en reiser med en gutt helt til Island?
Ekspert på å rødme av Katarina von Bredow. Livet blir snudd opp ned for hovedpersonen når moren tar henne med seg til en ny kjæreste som (selvfølgelig?) har en utrolig kjekk sønn, Jerker. Disse fire skal lære å leve sammen på en hestefarm. Ikke så lett når Natalie og moren blir møtt med ferdig oppussede og møblerte rom, en mann helt besatt av system og orden og en gutt som er opptatt av helt andre ting. Maken til overlegen og hensynsløs dust skal en lete lenge etter. Men nå ødelegger jeg spenninga for de som enda ikke har lest boka...
I tillegg er Bredows bok ei historie om hvordan jenter kan være mot hverandre. Natalie får problemer når mobbeofferet "Lille My" legger sin elsk på henne; selv vil hun være med de kule jentene - spesielt mystiske Ira, som skjærer seg selv i armene. Ikke så lett. Jeg likte denne boka best av de tre, ingen tvil.
KK GID av Janne Aasebø Johnsen. Flaut, men jeg vet så lite om sms-språk at jeg måtte søke på internett for å finne ut hva KK GID betyr (Ikke gidd?). Jeg fant til slutt ut at KK GID (sannsynligvis) betyr kjempe, kjempe glad i deg. Husk det når du leser slutten av denne ungdommelige ungdomsboka.
Jeg kommer til å tenke på de ungdommene jeg skrev om som syntes at ungdomsbøker er annerledes enn deres liv, kjedelige, sprø. Hva vil de synes om denne boka, ass, lissom? Jeg har årntli probblem med å c (see) at dette språket vil hjelpe. Men så er jeg ikke ungdom.
Handlinga? Å, ja. Vibeke blir beskyldt for å ha skrevet stygge ting om ei klassevenninne (den nye venninna til bestevenninna) på internett. Snart får hun også høre at hun har skrevet noe stygt om lærerne. Det stemmer ikke, og dermed begynner detektivarbeidet for å finne ut hvem som har gjort det. Men beskyldningene går selvfølgelig innpå henne, særlig fordi hun prøver å tenke på skolerevyen hun gjerne vil være med i.
Ellers treffer vi lille Pelle med uforholdsmessig stor tro på sin egen sjarm, og en kjekk tiendeklassing lurer også i kulissene.
Veldig interessant tema, syns jeg, og bra plot, men ikke så bra skrevet.
Å skrive kjærlighetsbrev av Elen Fossheim Betanzo. Denne var mye råere og mer depressiv enn jeg tenkte da jeg så det nydelige, solgule omslaget.
"Jeg hater mange. Så jeg antar at jeg kan komme til å elske mange, jeg også. Hvis jeg ikke allerede gjør det, hva vet jeg." (s. 10)
Hovedpersonen (som vi aldri får vite navnet på?) har et minne som gnager på samvittigheten. En gang på et loft viste hun bestemoren en bunke med kjærlighetsbrev, og bestemoren døde. Hun leser kjærlighetsbrevene etterpå, passer på dem, og de påvirker tankene hennes om mormoren, men også om kjærligheten. Kan en elske flere? Og når er en egentlig forelsket? Når en har sex på en fest? Når en reiser med en gutt helt til Island?
Ekspert på å rødme av Katarina von Bredow. Livet blir snudd opp ned for hovedpersonen når moren tar henne med seg til en ny kjæreste som (selvfølgelig?) har en utrolig kjekk sønn, Jerker. Disse fire skal lære å leve sammen på en hestefarm. Ikke så lett når Natalie og moren blir møtt med ferdig oppussede og møblerte rom, en mann helt besatt av system og orden og en gutt som er opptatt av helt andre ting. Maken til overlegen og hensynsløs dust skal en lete lenge etter. Men nå ødelegger jeg spenninga for de som enda ikke har lest boka...
I tillegg er Bredows bok ei historie om hvordan jenter kan være mot hverandre. Natalie får problemer når mobbeofferet "Lille My" legger sin elsk på henne; selv vil hun være med de kule jentene - spesielt mystiske Ira, som skjærer seg selv i armene. Ikke så lett. Jeg likte denne boka best av de tre, ingen tvil.
fredag 24. oktober 2008
torsdag 23. oktober 2008
Mare
Hvordan er nå den nye serien Mare av Ruben Eliassen? Hva kan jeg si om den?
Den er unik, oppfinnssom, spennende. Har lest de tre første bøkene Circus, Nøkkelen og Apokalypsen. Hadde fra før kikket i den første uten å kjenne meg fristet til å lese videre.
Men så fant jeg altså fram alle tre og bestemte meg for å lese dem helt ut. Og det var bra!
Unggutten Mare plukkes opp av et omreisende sirkus etter å ha ligget livløs i ei elv. Han har hukommelsestap, men drømmene hans er preget av mardrømmer (nettopp!) om sølvdrager, blod, korridorer og dører. Den skjeggete kvinnen Esmeralda sier til ham at han kommer til å finne en nøkkel som kan hjelpe ham ut av marerittene. Det haster, for sirkusdirektøren har skumle planer.
Ellers møter vi verdens sterkeste mann Alf, de av og til siamesiske tvillingene Rom og Rem, vampyren Vlad, kirkeheksen (!) Manoohera og de ekle SKATTEMONSTRENE Holt og Bjur (har du ikke betalt skatten din, Ruben?:))
Det mest originale er det at forfatteren selv, Ruben, dukker opp og snakker med hovedpersonen Mare i byen Trondhjem.
Og så er det noen flotte tegninger Olve Askim har lagd.
Jeg tenker litt på Sandman av Neil Gaiman. Kan Eliassen ha fått inspirasjon derfra? Kjenner ikke tegneserien veldig godt, men er ikke hovedpersonen Sandman en slags drømmefyrste som styrer andres drømmer? Og det mørke, litt absurde er der også.
Skyt meg hvis jeg tar feil. Bare ikke hjemsøk drømmene mine.
Forresten, denne nye serien har ingen ting til felles med Phenomena, bortsett ifra en viss tilknytning til Trondhjem og Nidarosdomen, mørkets hjerte...
Den er unik, oppfinnssom, spennende. Har lest de tre første bøkene Circus, Nøkkelen og Apokalypsen. Hadde fra før kikket i den første uten å kjenne meg fristet til å lese videre.
Men så fant jeg altså fram alle tre og bestemte meg for å lese dem helt ut. Og det var bra!
Unggutten Mare plukkes opp av et omreisende sirkus etter å ha ligget livløs i ei elv. Han har hukommelsestap, men drømmene hans er preget av mardrømmer (nettopp!) om sølvdrager, blod, korridorer og dører. Den skjeggete kvinnen Esmeralda sier til ham at han kommer til å finne en nøkkel som kan hjelpe ham ut av marerittene. Det haster, for sirkusdirektøren har skumle planer.
Ellers møter vi verdens sterkeste mann Alf, de av og til siamesiske tvillingene Rom og Rem, vampyren Vlad, kirkeheksen (!) Manoohera og de ekle SKATTEMONSTRENE Holt og Bjur (har du ikke betalt skatten din, Ruben?:))
Det mest originale er det at forfatteren selv, Ruben, dukker opp og snakker med hovedpersonen Mare i byen Trondhjem.
Og så er det noen flotte tegninger Olve Askim har lagd.
Jeg tenker litt på Sandman av Neil Gaiman. Kan Eliassen ha fått inspirasjon derfra? Kjenner ikke tegneserien veldig godt, men er ikke hovedpersonen Sandman en slags drømmefyrste som styrer andres drømmer? Og det mørke, litt absurde er der også.
Skyt meg hvis jeg tar feil. Bare ikke hjemsøk drømmene mine.
Forresten, denne nye serien har ingen ting til felles med Phenomena, bortsett ifra en viss tilknytning til Trondhjem og Nidarosdomen, mørkets hjerte...
tirsdag 21. oktober 2008
Å nei å nei
Bok fem i Septimus Heap-serien kommer ikke før neste september. På engelsk! Katastrofe!
Jeg begynner å bli glad i disse figurene, faktisk.
Nå er siste boka - Toktet - ferdiglest. Her er det to tokt på programmet: 1) redde Nicko og Snorre, som er strandet i tiden, og 2) (fordi Septimus dessverre får toktsteinen)følge skjebnen ut på en farefull reise som ingen lærling til nå har kommet tilbake fra.
Når Sam (Septimus' bror) åpner døra til et snøhvitt, ugjestmildt landskap, får jeg assosiasjoner til Tidshjulet. Selve tidsreisen kan også minne litt om den siste Artemis Fowl-boka og om døråpner-scenen i magidepartementet i Harry Potter og Føniksordenen. Likevel er det mye unikt og fantasifullt hos Sage.
For de som lurte på det: jo, Simon kommer tilbake. Som en angrende synder, bare opptatt av å få sin kjære søkeball Sniff tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har problemer med dette plutselige omslaget?:)
Jeg har også lest bok nummer to i Tegnets forsvarere - Pakten. Denne serien er en mer klassisk fantasy (eller eventyr), uten sprø innfall og magiske duppeditter. Baksideteksten sier sitt: "Pakten er en storslagen skildring av to familier, deres dyrekjøpte forsakelser for å skape fred, og om kjærlighet på tvers av landegrensene." Dette er alvor. Bøkene til Kapelrud kan sammenlignes med Ringenes Herre (men ikke så storslagen), I Otorienes tid (men ikke så japansk) eller Horngud-serien til Bull-Hansen. Kanskje mest den siste. Enkel, men fengslende. Men i denne boka var det vanskelig å skjønne hva rammefortellingen om Louis MacKenzie hadde å gjøre med Alfabeta-Nia.
Jeg begynner å bli glad i disse figurene, faktisk.
Nå er siste boka - Toktet - ferdiglest. Her er det to tokt på programmet: 1) redde Nicko og Snorre, som er strandet i tiden, og 2) (fordi Septimus dessverre får toktsteinen)følge skjebnen ut på en farefull reise som ingen lærling til nå har kommet tilbake fra.
Når Sam (Septimus' bror) åpner døra til et snøhvitt, ugjestmildt landskap, får jeg assosiasjoner til Tidshjulet. Selve tidsreisen kan også minne litt om den siste Artemis Fowl-boka og om døråpner-scenen i magidepartementet i Harry Potter og Føniksordenen. Likevel er det mye unikt og fantasifullt hos Sage.
For de som lurte på det: jo, Simon kommer tilbake. Som en angrende synder, bare opptatt av å få sin kjære søkeball Sniff tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har problemer med dette plutselige omslaget?:)
Jeg har også lest bok nummer to i Tegnets forsvarere - Pakten. Denne serien er en mer klassisk fantasy (eller eventyr), uten sprø innfall og magiske duppeditter. Baksideteksten sier sitt: "Pakten er en storslagen skildring av to familier, deres dyrekjøpte forsakelser for å skape fred, og om kjærlighet på tvers av landegrensene." Dette er alvor. Bøkene til Kapelrud kan sammenlignes med Ringenes Herre (men ikke så storslagen), I Otorienes tid (men ikke så japansk) eller Horngud-serien til Bull-Hansen. Kanskje mest den siste. Enkel, men fengslende. Men i denne boka var det vanskelig å skjønne hva rammefortellingen om Louis MacKenzie hadde å gjøre med Alfabeta-Nia.
onsdag 15. oktober 2008
Mer Septimus
Har nå blitt ferdig med bok 3 i Septimus Heap-serien av Angie Sage: Alkymi. Fremdeles spennende. Lenge siden jeg leste bok 1 og 2, så det var litt vanskelig å huske detaljer som hvordan Septimus traff dragen Flambert, hva en tråkletass (unnskyld! tustetass) har å gjøre i en slik fortelling og hvordan og hvorfor Simon ville drepe sin egen (halv)søster Jenna. Likevel kunne jeg nyte boka.
Den unge Septimus forsvinner inn i et speil og en tidsport og havner hos en alkymist som han beundrer, men som fange 500 år tilbake i tid. Han lager miksturer og deltar i boktrykking og sådant. Dermed må prinsesse Jenna ut og redde ham.
Jenna får hjelp av den før nevnte dragen Flambert (som ustanselig tenker på mat og bare motvillig spyr ild), den sky, men trofaste "jervegutten", halvbroren Nicko (som har klaustrofobi, men ellers kan brukes til mye) og den åndeskuende handelsjenta Snorre Snorresson (faren, som nå er et gjenferd, var sikker på å få en gutt).
Men den største fienden er slett ikke alkymisten Marcellus, men moren hans, den forferdelige barnedreperen og levende andunge-eteren Edelille. Hun var dronning for fem hundre år siden og har aldri villet gi kronen fra seg. Og mens hun lever et halv-liv jakter hun på alle mulige arvinger... for eksempel Jenna.
Veldig fantasifullt, veldig spennende.
Nå er jeg i gang med bok 4: Toktet. Her blir det mer om forræderen Simon, som rystet meg sånn i andre (?) bok. Akkurat som Miras bror i Demonene hvisker glemmer han slektsbånd for det høyere godet og hevnlyst. Grusomt.
Jeg ser at jeg ikke har skrevet noe om bok 2. Fy meg.
Den unge Septimus forsvinner inn i et speil og en tidsport og havner hos en alkymist som han beundrer, men som fange 500 år tilbake i tid. Han lager miksturer og deltar i boktrykking og sådant. Dermed må prinsesse Jenna ut og redde ham.
Jenna får hjelp av den før nevnte dragen Flambert (som ustanselig tenker på mat og bare motvillig spyr ild), den sky, men trofaste "jervegutten", halvbroren Nicko (som har klaustrofobi, men ellers kan brukes til mye) og den åndeskuende handelsjenta Snorre Snorresson (faren, som nå er et gjenferd, var sikker på å få en gutt).
Men den største fienden er slett ikke alkymisten Marcellus, men moren hans, den forferdelige barnedreperen og levende andunge-eteren Edelille. Hun var dronning for fem hundre år siden og har aldri villet gi kronen fra seg. Og mens hun lever et halv-liv jakter hun på alle mulige arvinger... for eksempel Jenna.
Veldig fantasifullt, veldig spennende.
Nå er jeg i gang med bok 4: Toktet. Her blir det mer om forræderen Simon, som rystet meg sånn i andre (?) bok. Akkurat som Miras bror i Demonene hvisker glemmer han slektsbånd for det høyere godet og hevnlyst. Grusomt.
Jeg ser at jeg ikke har skrevet noe om bok 2. Fy meg.
onsdag 8. oktober 2008
Sååååå kjedelig...
I dag har jeg fått to tankevekkere. Triste sådan.
En kjenning av meg, ei jente i tiende klasse, leverte ei ungdomsbok i skranken. Jeg spurte med et lurt smil om munnen: likte du den? Og jeg ble dessverre ikke overrasket da hun svarte negativt. For hun er kresen. Er det ikke spennende med en gang, så lukker hun boka.
Andre tankevekker kom da jeg leste denne reportasjen. Her har et femtenårig dommerpanel dømt et utvalg bøker nord og ned:
Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznic
Svenne av Per Nilson
Det mangler en terning av Johanna Thydell
Et hull i sjelen av Kjetil Johnsen
Linas kveldsbok av Emma Hamberg
Sitat: "– Kjedelig, så tragisk at det blir morsomt, som å se en dårlig film du har sett før, grusom, den dårligste boka jeg har lest, enda dårligere, helt uinteressant, en patetisk fjortisbok, var merkelapper som ble hengt på de forskjellige bøkene."
Jeg spør meg selv: hva slags inntrykk hadde dommerpanelet av bøkene fra før? Og hvilket forhold har de egentlig til bøker? Håper at det er et generelt sett positivt forhold. For ellers er det tragisk at nettopp disse ungdommene skal påvirke medtenåringers forhold til litteratur. For det er ikke overveiende godt fra før. Bøker er jo så kjedelige....
Samtidig tenker jeg med gru på voksne skolebibliotekarer som helst ikke vil ta Rasmus Lie ut av hyllene på skolebiblioteket.
En kjenning av meg, ei jente i tiende klasse, leverte ei ungdomsbok i skranken. Jeg spurte med et lurt smil om munnen: likte du den? Og jeg ble dessverre ikke overrasket da hun svarte negativt. For hun er kresen. Er det ikke spennende med en gang, så lukker hun boka.
Andre tankevekker kom da jeg leste denne reportasjen. Her har et femtenårig dommerpanel dømt et utvalg bøker nord og ned:
Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznic
Svenne av Per Nilson
Det mangler en terning av Johanna Thydell
Et hull i sjelen av Kjetil Johnsen
Linas kveldsbok av Emma Hamberg
Sitat: "– Kjedelig, så tragisk at det blir morsomt, som å se en dårlig film du har sett før, grusom, den dårligste boka jeg har lest, enda dårligere, helt uinteressant, en patetisk fjortisbok, var merkelapper som ble hengt på de forskjellige bøkene."
Jeg spør meg selv: hva slags inntrykk hadde dommerpanelet av bøkene fra før? Og hvilket forhold har de egentlig til bøker? Håper at det er et generelt sett positivt forhold. For ellers er det tragisk at nettopp disse ungdommene skal påvirke medtenåringers forhold til litteratur. For det er ikke overveiende godt fra før. Bøker er jo så kjedelige....
Samtidig tenker jeg med gru på voksne skolebibliotekarer som helst ikke vil ta Rasmus Lie ut av hyllene på skolebiblioteket.
Flytting og fantasy
Jeg har altså flyttet. Så mange kilometrene er det ikke, men det innebærer at jeg for tida ikke har verken telefon eller tilgang til internett (eller tv, for den sakens skyld) hjemme. Dermed blir det veldig tilfeldig blogging (og faktisk også lesing) framover.
Eli, håper du ikke stryker meg av lista. Innerst inne tror jeg du er en snill sjel.
Forresten er jeg veldig spent på i morgen, da skal jeg ha bestemt meg for to eller helst tre fantasy-serier som vi skal ta for oss på en fantastisk bokkveld neste måned...
Mine alternativer er:
Alvetegnet av Sigbjørn Mostue (Gravbøygen våkner mm.)
Septimus Heap av Angie Sage
Historien om Mira av Josefine Ottesen
Redwall-legendene av Brian Jaques
Skrelling-serien av Terry Pratchett
Blekkhjerte-serien av Cornelia Funke
Jeg heller mot Septimus Heap, Historien om Mira og Skrelling-serien. Men vi får se. Burde nok hatt med den eneste nordmannen på lista! Selv om jeg ikke likte den siste boka nevneverdig.
Eli, håper du ikke stryker meg av lista. Innerst inne tror jeg du er en snill sjel.
Forresten er jeg veldig spent på i morgen, da skal jeg ha bestemt meg for to eller helst tre fantasy-serier som vi skal ta for oss på en fantastisk bokkveld neste måned...
Mine alternativer er:
Alvetegnet av Sigbjørn Mostue (Gravbøygen våkner mm.)
Septimus Heap av Angie Sage
Historien om Mira av Josefine Ottesen
Redwall-legendene av Brian Jaques
Skrelling-serien av Terry Pratchett
Blekkhjerte-serien av Cornelia Funke
Jeg heller mot Septimus Heap, Historien om Mira og Skrelling-serien. Men vi får se. Burde nok hatt med den eneste nordmannen på lista! Selv om jeg ikke likte den siste boka nevneverdig.
lørdag 27. september 2008
Innblikk i en lesehests hverdag
Lørdagsvakt i dag. Alene.
Travelt? Ja; du kan vel si det!
- forfattet et brev til folkeregisteret for en frustrert innvandrer
- fant noen passe lette, tøffe og kule bøker til en ungdomsskolelærer mens jeg råkikket tilbake til skranken, der andre lånere ventet
- ble overfalt av en annen lærer med x antall plastposer med bøker som skulle leveres 10 MINUTTER før stengetid (og alt skulle registreres mens hun var der, må vite).
Sorry, kolleger, det ligger noen bunker igjen som jeg ikke orket å sette på hylla. Jeg ble bare så sliten.
Og jeg ble ikke helt kvitt irritasjonen før jeg kom hjem til mitt lune rede. NÅ ER DET HELG!
Travelt? Ja; du kan vel si det!
- forfattet et brev til folkeregisteret for en frustrert innvandrer
- fant noen passe lette, tøffe og kule bøker til en ungdomsskolelærer mens jeg råkikket tilbake til skranken, der andre lånere ventet
- ble overfalt av en annen lærer med x antall plastposer med bøker som skulle leveres 10 MINUTTER før stengetid (og alt skulle registreres mens hun var der, må vite).
Sorry, kolleger, det ligger noen bunker igjen som jeg ikke orket å sette på hylla. Jeg ble bare så sliten.
Og jeg ble ikke helt kvitt irritasjonen før jeg kom hjem til mitt lune rede. NÅ ER DET HELG!
Lite tå kort
I det siste har bunka med bøker jeg har lest og burde ha blogget om vokst og vokst. Så her kommer ei oppsummering fra lesehesten:
Barneregjeringen av Aleksander Melli. En slags robinsonade (i den moderne betydningen av ordet, jf Robinson-ekspedisjonen) der ei gruppe barn blir satt ut på ei øy og skal lære seg å drive politikk. Det blir snart klart at de har ulikt syn på ting, og partier dannes naturlig og ganske raskt - også på tvers av vennskap. De må lære å leve sammen noen dager i fred og fordragelighet. Med en fanatisk miljøaktivist, en innvandrerrapper, et par rosa jentejenter og en kronisk provokatør i gruppa blir dette helt umulig. Ting utarter seg til de grader - med tortur og absurde herskerteknikker. Jeg leste ikke slutten. Men jeg tenkte underveis: så utrolig bra skrevet, og for en artig idé! Så verdt å lese hvis du tåler ei litt sprø og tjukk bok!
The magic cottage av James Herbert. Pocketbok, perfekt å ta med seg på togtur. Dette er en grøsser. Et ungt kunstnerpar - hun illustratør og han musiker - flytter til et gammelt hus ute i skogen. Den gamle damen som eide huset har dødd under mystiske omstendigheter, og i testamentet sitt har hun lagt føringer for hvem som kan bo der. Midge og Mike føler at huset ønsker dem velkommen, og de blir godvenner med et rødt ekorn. Men på loftet henger flaggermusene, og noe mørkt lurer i veggene. En synergistsekt på den andre siden av skogen ser ut til å påvirke huset når de kommer nær det, og Midge blir også påvirket. Skummelt, altså.
Serien Legenden om Atlantis av Stephen Lawhead. Interessante bøker; fantasy med handling fra England. Men: helt FORFERDELIG oversettelse til norsk. Gjennomsnittlig fem kommafeil på hver side, og dårlig språk. Føler dessverre at det er noe som henger ved Hermon forlag.
Hulda Garborgs dagbok. Høres kanskje ikke så spennende ut, men hun var virkelig ei artig dame! Senere har mannen Arne blitt mest kjent, men hun var en stor kulturpersonlighet på begynnelsen av 1900-tallet - innen teater, folkedans og skrivekunst. Hun skriver så bra - humoristisk og intelligent og personlig. Og du vil ikke være i tvil om den godeste Arne var utrolig distre!
Barneregjeringen av Aleksander Melli. En slags robinsonade (i den moderne betydningen av ordet, jf Robinson-ekspedisjonen) der ei gruppe barn blir satt ut på ei øy og skal lære seg å drive politikk. Det blir snart klart at de har ulikt syn på ting, og partier dannes naturlig og ganske raskt - også på tvers av vennskap. De må lære å leve sammen noen dager i fred og fordragelighet. Med en fanatisk miljøaktivist, en innvandrerrapper, et par rosa jentejenter og en kronisk provokatør i gruppa blir dette helt umulig. Ting utarter seg til de grader - med tortur og absurde herskerteknikker. Jeg leste ikke slutten. Men jeg tenkte underveis: så utrolig bra skrevet, og for en artig idé! Så verdt å lese hvis du tåler ei litt sprø og tjukk bok!
The magic cottage av James Herbert. Pocketbok, perfekt å ta med seg på togtur. Dette er en grøsser. Et ungt kunstnerpar - hun illustratør og han musiker - flytter til et gammelt hus ute i skogen. Den gamle damen som eide huset har dødd under mystiske omstendigheter, og i testamentet sitt har hun lagt føringer for hvem som kan bo der. Midge og Mike føler at huset ønsker dem velkommen, og de blir godvenner med et rødt ekorn. Men på loftet henger flaggermusene, og noe mørkt lurer i veggene. En synergistsekt på den andre siden av skogen ser ut til å påvirke huset når de kommer nær det, og Midge blir også påvirket. Skummelt, altså.
Serien Legenden om Atlantis av Stephen Lawhead. Interessante bøker; fantasy med handling fra England. Men: helt FORFERDELIG oversettelse til norsk. Gjennomsnittlig fem kommafeil på hver side, og dårlig språk. Føler dessverre at det er noe som henger ved Hermon forlag.
Hulda Garborgs dagbok. Høres kanskje ikke så spennende ut, men hun var virkelig ei artig dame! Senere har mannen Arne blitt mest kjent, men hun var en stor kulturpersonlighet på begynnelsen av 1900-tallet - innen teater, folkedans og skrivekunst. Hun skriver så bra - humoristisk og intelligent og personlig. Og du vil ikke være i tvil om den godeste Arne var utrolig distre!
onsdag 24. september 2008
En barnesang, en barnesang...
 | |
 | ER DU GOD I BARNESANGER?? |
| Jeg hadde 16 av 20 riktige | |
| Ta denne quizen på Start.no | |
mandag 15. september 2008
Kjære Simen!
Elleveåringen Simen har fått en liten plass i hjertet mitt. Det er snakk om Simen Brin, en helt vanlig gutt med tre søstre og et talent for fotball. Pluss mange spørsmål som det er litt flaut å spørre om. For eksempel hvordan en får barn. Hva som skjer med kroppen. Og hva "utroskap" og "skilsmisse" er. Og hva en skal gjøre når storesøster lager fest uten å si det til mamma og pappa.
Heldigvis har Simen foreldre som tør å snakke med ham om sånne vanskelige spørsmål. De tar ham alvorlig samtidig som de forklarer ting helt uanstrengt og naturlig.
Boka om Simen (som du finner her) er ei barnebok, vil jeg si, selv om den også er fin for voksne som trenger råd om hvordan en skal snakke om ordet som begynner på P.
Forfatteren Kjetil Siem er faktisk også med i boka!
Heldigvis har Simen foreldre som tør å snakke med ham om sånne vanskelige spørsmål. De tar ham alvorlig samtidig som de forklarer ting helt uanstrengt og naturlig.
Boka om Simen (som du finner her) er ei barnebok, vil jeg si, selv om den også er fin for voksne som trenger råd om hvordan en skal snakke om ordet som begynner på P.
Forfatteren Kjetil Siem er faktisk også med i boka!
lørdag 13. september 2008
De Fire og Han Som Gjør Galt Verre ruler!
Endelig. Etter tre års irritert venting og laaaang venteliste på biblioteket kommer siste del av Hans Fredrik Follestads sprø trilogi De Fire og Han Som Gjør Galt Verre. Jeg tok sjansen på å glemme ventelista og raske med meg vårt første eksemplar hjem. Så leste jeg (før og etter Gullrekkene på TV2 og NRK, må vite).
Det hadde gått såpass lang tid siden jeg leste bok 1 og 2 at det var en del løse tråder. Så neste gang (når ventelista er slutt om et par år) skal jeg lese hele trilogien.
Uansett. Dette er spennende og morsomt. Blå ildkuler flyr veggimellom, forferdelige monstre lusker i gangene, strømførende fallemmer lurer - kort sagt, aldri et kjedelig sekund. Imens planlegger disiplene av verstingen Lord Kor hans komme i Himmeltempelet. Det er her heltene våre - skilt av diverse ulykker og tilfeldigheter - møtes igjen til den Endelige Kampen mot Mørket.
Når det gjelder humoren: jeg legger merke til at de som virkelig dummer seg ut og setter andres liv i fare, er menn. Menn med et oppblåst ego ELLER lite tankevirksomhet. Vaskebjørnen Pepper Bifh og skilpadden Jesper Schtadig er eksempler på det første, politibetjenten Jenson og dataeksperten Johhny Sabel det andre.
Nå kan du si at det er veldig få damer i boka, og den slueste er en forkledt mann, men likevel:)
Alle mulige slags personligheter med sine evner og særegenheter gjør Follestads trilogi perfekt! Ikke så rart at den har fått tusenvis av tilhengere i Norge. Jeg må vel innrømme at jeg er en av dem.
Det hadde gått såpass lang tid siden jeg leste bok 1 og 2 at det var en del løse tråder. Så neste gang (når ventelista er slutt om et par år) skal jeg lese hele trilogien.
Uansett. Dette er spennende og morsomt. Blå ildkuler flyr veggimellom, forferdelige monstre lusker i gangene, strømførende fallemmer lurer - kort sagt, aldri et kjedelig sekund. Imens planlegger disiplene av verstingen Lord Kor hans komme i Himmeltempelet. Det er her heltene våre - skilt av diverse ulykker og tilfeldigheter - møtes igjen til den Endelige Kampen mot Mørket.
Når det gjelder humoren: jeg legger merke til at de som virkelig dummer seg ut og setter andres liv i fare, er menn. Menn med et oppblåst ego ELLER lite tankevirksomhet. Vaskebjørnen Pepper Bifh og skilpadden Jesper Schtadig er eksempler på det første, politibetjenten Jenson og dataeksperten Johhny Sabel det andre.
Nå kan du si at det er veldig få damer i boka, og den slueste er en forkledt mann, men likevel:)
Alle mulige slags personligheter med sine evner og særegenheter gjør Follestads trilogi perfekt! Ikke så rart at den har fått tusenvis av tilhengere i Norge. Jeg må vel innrømme at jeg er en av dem.
lørdag 30. august 2008
Tiden går...
Det gjør den iallfall for Bella Swan. Dessverre. For hun er hodestups forelsket i en vampyr, og nå har hun trådt over en grense: hun er atten, ett år eldre enn han noen gang kommer til å bli...
Boka heter Under en ny måne og er skrevet av Stephenie Meyer. En GOD, skikkelig pageturner! Nesten Harry Potter and the Deathly Hallows-spennende (den siste boka i HP-serien, for de som ikke visste det.)
Under en ny måne er bok nummer to. I den første møtte Bella den farlige, men overnaturlig vakre vampyren Edward, og de ble et par. Et sterkt, men langt fra uproblematisk forhold! Nå (SPOILER SPOILER SPOILER!) forsvinner han, og i fortvilelsen snur Bella seg mot den blide og varme sekstenåringen Jacob Black, som bor i et indianerreservat med levende myter om "de kalde" (akkurat: vampyrene!). Hun prøver å bli kvitt marerittene og fylle det store, tomme hullet i hjertet. Og hun merker at når hun gjør ekstreme og farlige ting, kommer Edwards stemme til henne for å advare henne. Dermed oppsøker hun slike situasjoner bare for å ha litt av ham hos seg. FARLIG.
Ei god bok skal ha både ytre spenning (noe skjer med personene) og følelsesmessig spenning (noe skjer inni og mellom personene). Det må virke naturlig og realistisk, uansett hvor mange blodsugere og varulver som dukker opp! Det syns jeg Meyer greier å få til.
Forresten: tenkte jeg skulle vise dere traileren (teaser trailer) til film nummer en. Var ikke helt fornøyd med valget av Edward - kjekk er han nok, men ikke vakker, denne Cedric Diggory - men, men. Forfatteren er visst fornøyd.
Enjoy!
Boka heter Under en ny måne og er skrevet av Stephenie Meyer. En GOD, skikkelig pageturner! Nesten Harry Potter and the Deathly Hallows-spennende (den siste boka i HP-serien, for de som ikke visste det.)
Under en ny måne er bok nummer to. I den første møtte Bella den farlige, men overnaturlig vakre vampyren Edward, og de ble et par. Et sterkt, men langt fra uproblematisk forhold! Nå (SPOILER SPOILER SPOILER!) forsvinner han, og i fortvilelsen snur Bella seg mot den blide og varme sekstenåringen Jacob Black, som bor i et indianerreservat med levende myter om "de kalde" (akkurat: vampyrene!). Hun prøver å bli kvitt marerittene og fylle det store, tomme hullet i hjertet. Og hun merker at når hun gjør ekstreme og farlige ting, kommer Edwards stemme til henne for å advare henne. Dermed oppsøker hun slike situasjoner bare for å ha litt av ham hos seg. FARLIG.
Ei god bok skal ha både ytre spenning (noe skjer med personene) og følelsesmessig spenning (noe skjer inni og mellom personene). Det må virke naturlig og realistisk, uansett hvor mange blodsugere og varulver som dukker opp! Det syns jeg Meyer greier å få til.
Forresten: tenkte jeg skulle vise dere traileren (teaser trailer) til film nummer en. Var ikke helt fornøyd med valget av Edward - kjekk er han nok, men ikke vakker, denne Cedric Diggory - men, men. Forfatteren er visst fornøyd.
Enjoy!
søndag 24. august 2008
Å reise
Reis til et ukjent land
- møt nye venner
Vær der,
nyt de nye luktene,
lukk øynene og føl
Opplev eventyr.
Magien er der
helt til du sier "det er ikke mulig!"
Da forsvinner
leketøysbutikken
og Robinsons øy.
Så vær forsiktig
- men husk også
at du alltid må hjem igjen,
hvor trist det enn måtte være.
Ta magien med deg inn i hverdagen.
smf -09
- møt nye venner
Vær der,
nyt de nye luktene,
lukk øynene og føl
Opplev eventyr.
Magien er der
helt til du sier "det er ikke mulig!"
Da forsvinner
leketøysbutikken
og Robinsons øy.
Så vær forsiktig
- men husk også
at du alltid må hjem igjen,
hvor trist det enn måtte være.
Ta magien med deg inn i hverdagen.
smf -09
fredag 22. august 2008
Henta fra: Unshelved
På bibliotekarutdanninga lærte vi om referanseintervjuet. Veldig viktig. Takk for en perfekt demonstrasjon, Dewey.
søndag 17. august 2008
Uuuhahahaha
Grøss har jeg ikke lest for mye av. Ser ikke på grøsserfilmer heller; jeg blir for redd. Tror ikke jeg har tapt så mye på det heller.
Men jeg liker det litt eventyrlige. Og jeg ville utfordre mine egne redsler. Så jeg tok fatt på et par skikkelige gysere!
Først Blod av Ulf Tannberg (funnet på kasseringshylla, forresten). Fortelleren er en vampyr med sans for unge ofre. Han ble selv lokket av Auguste, en eldgammel blodsuger, inn i et merkelig hus. Og så var det igrunnen gjort. Herman har startproblemer i sin nye tilværelse; han strever med rester av menneskelige følelser i møte med ofrene. Naturlig nok ser han på seg selv som overlegen (det skulle bare mangle), men livene deres interesserer ham på et vis.
Boka fikk meg til å tenke litt på klassiske skumle fortellinger (Frankenstein, Dracula). Det er ikke så mye blod og gørr, selv om tittelen sier noe annet. Det skumle er egentlig den følelsesløse beskrivelsen av Hermans og de andre vampyrenes skjødesløse forhold til sine ofre.
Ulf Tannberg skal være et pseudonym for en etablert skjønnlitterær forfatter. Jeg lurer på hvem det kan være?
Så Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Denne var faktisk eklere. For her våkner de døde opp og går rundt som robotlignende, sjelløse zombier. En av dem er Eva, en ung kvinne som nettopp har omkommet i en ulykke og etterlatt seg mann og barn. En annen er den lille gutten Elias, som har rukket å ligge i graven i et par måneder og ser ut og lukter deretter. (Er det nødvendig med så nitide beskrivelser av råtne armer, oppblåste tarmer og hvite øyne?)
Samfunnet vet ikke hva de skal gjøre med disse udøde som våkner opp i hundretalls. Akutten? Asylet? Eller en egen koloni? Og hva er etisk riktig - drepe dem (hvis en klarer det) eller gjøre "livet" så behagelig som mulig?
Midt i alt det ekle var det faktisk noen fine partier. De bare sugde jeg til meg. Og håpet på at det ikke fulgte med noen bittesmå, hvite larver.
Neste: Rasputins hevn av Guy Didelez. Mer avdempet grøss for de yngre leserne. I den første boka om den onde buktalerdukka Rasputin (som jeg leste for et par år siden) klarte fire nederlandske venner - Bram, Bert, Peter og Sofie - å kaste dukka i elva. Men det betydde ikke at den var ødelagt. Neida, den dukker opp hos deres nye vennskapsklasse i Belgia. En av guttene der er tydelig merket av Rasputins mørke ondskap. Hva skal de gjøre? Vel, de tar ham med seg tilbake, for å gjøre det av med ham for godt. Ikke så enkelt, det, faktisk. For Rasputin har sin egen vilje.
Ikke så veldig nyskapende egentlig - men grei, og veldig spennende til tider.
Så til slutt: Tunneler av Rod Gordon. Denne skulle være veldig bra, hadde jeg lest. Og den var ganske bra. Men jeg opplevde noe merkelig: det fantastiske innslaget (en underjordisk verden med tunneler og store, skumle byer) gjorde at jeg kjedet meg. Jeg ville helst hoppe over det og inn i vår verden igjen.
Handlingen? Å ja.
14 år gamle Will opplever at faren blir sporløst borte etter omfattende gravearbeid i gamle tunneler. Han og kameraten Chester graver seg inn i en av dem og går milevis nedover i jorda, der de blir fanget og forhørt på grusomme måter. Will slippes fri og får en stor overraskelse: "Kolonien" var faktisk var fødestedet hans, men han ble tatt med til Overjorden som liten. Nå får han en ny bror, Colin. Men Chester er igjen i fengselet. Han må befris for enhver pris.
Jeg kom til å tenke på Rumo, eller kanskje helst The City of Dreaming Books. Jeg begynner nesten å bli mørkeredd. Kommer til å holde meg unna tunneler så langt det er mulig!
Men jeg liker det litt eventyrlige. Og jeg ville utfordre mine egne redsler. Så jeg tok fatt på et par skikkelige gysere!
Først Blod av Ulf Tannberg (funnet på kasseringshylla, forresten). Fortelleren er en vampyr med sans for unge ofre. Han ble selv lokket av Auguste, en eldgammel blodsuger, inn i et merkelig hus. Og så var det igrunnen gjort. Herman har startproblemer i sin nye tilværelse; han strever med rester av menneskelige følelser i møte med ofrene. Naturlig nok ser han på seg selv som overlegen (det skulle bare mangle), men livene deres interesserer ham på et vis.
Boka fikk meg til å tenke litt på klassiske skumle fortellinger (Frankenstein, Dracula). Det er ikke så mye blod og gørr, selv om tittelen sier noe annet. Det skumle er egentlig den følelsesløse beskrivelsen av Hermans og de andre vampyrenes skjødesløse forhold til sine ofre.
Ulf Tannberg skal være et pseudonym for en etablert skjønnlitterær forfatter. Jeg lurer på hvem det kan være?
Så Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Denne var faktisk eklere. For her våkner de døde opp og går rundt som robotlignende, sjelløse zombier. En av dem er Eva, en ung kvinne som nettopp har omkommet i en ulykke og etterlatt seg mann og barn. En annen er den lille gutten Elias, som har rukket å ligge i graven i et par måneder og ser ut og lukter deretter. (Er det nødvendig med så nitide beskrivelser av råtne armer, oppblåste tarmer og hvite øyne?)
Samfunnet vet ikke hva de skal gjøre med disse udøde som våkner opp i hundretalls. Akutten? Asylet? Eller en egen koloni? Og hva er etisk riktig - drepe dem (hvis en klarer det) eller gjøre "livet" så behagelig som mulig?
Midt i alt det ekle var det faktisk noen fine partier. De bare sugde jeg til meg. Og håpet på at det ikke fulgte med noen bittesmå, hvite larver.
Neste: Rasputins hevn av Guy Didelez. Mer avdempet grøss for de yngre leserne. I den første boka om den onde buktalerdukka Rasputin (som jeg leste for et par år siden) klarte fire nederlandske venner - Bram, Bert, Peter og Sofie - å kaste dukka i elva. Men det betydde ikke at den var ødelagt. Neida, den dukker opp hos deres nye vennskapsklasse i Belgia. En av guttene der er tydelig merket av Rasputins mørke ondskap. Hva skal de gjøre? Vel, de tar ham med seg tilbake, for å gjøre det av med ham for godt. Ikke så enkelt, det, faktisk. For Rasputin har sin egen vilje.
Ikke så veldig nyskapende egentlig - men grei, og veldig spennende til tider.
Så til slutt: Tunneler av Rod Gordon. Denne skulle være veldig bra, hadde jeg lest. Og den var ganske bra. Men jeg opplevde noe merkelig: det fantastiske innslaget (en underjordisk verden med tunneler og store, skumle byer) gjorde at jeg kjedet meg. Jeg ville helst hoppe over det og inn i vår verden igjen.
Handlingen? Å ja.
14 år gamle Will opplever at faren blir sporløst borte etter omfattende gravearbeid i gamle tunneler. Han og kameraten Chester graver seg inn i en av dem og går milevis nedover i jorda, der de blir fanget og forhørt på grusomme måter. Will slippes fri og får en stor overraskelse: "Kolonien" var faktisk var fødestedet hans, men han ble tatt med til Overjorden som liten. Nå får han en ny bror, Colin. Men Chester er igjen i fengselet. Han må befris for enhver pris.
Jeg kom til å tenke på Rumo, eller kanskje helst The City of Dreaming Books. Jeg begynner nesten å bli mørkeredd. Kommer til å holde meg unna tunneler så langt det er mulig!
Fenomenet
En skikkelig ungdomsroman! Jeg har lest noen av dem i det siste, og det slår meg at jeg i grunnen liker amerikanske bøker. Er det det at en overvekt av oversatte bøker kommer nettopp fra USA eller England? Er det det at kulturen er kjent, likevel litt eksotisk, gjennom diverse tv-serier og filmer? Eller er de rett og slett godt skrevet?
Jeg likte iallfall Fenomenet av David Klass.
Plottet er lagt på forhånd. En atletisk og kjekk ung skolefotballspiller, Joe Brickman, strever med å få laget sitt opp og fram. Ikke så lett, siden de er veldig gode i forsvar, men ubrukelige i angrep. Fra soveromsvinduet kan Joe se nabojenta Kristine. De har alltid vært venner, men det har aldri blitt noe mer. Det angrer Joe intenst på når et brasiliansk fotballgeni, populært kalt Fenomenet, begynner på skolen. Han tar raskt over Kristine, og hva med laget? Plutselig er de usårbare med sin nye spiss. En spiss som dessverre legger seg ut med en beryktet guttegjeng, og de andre må ta støyten. Blant andre Joe.
Selv om ingen ting overrasket meg, syntes jeg altså at boka var god. A joyable read.
Jeg likte iallfall Fenomenet av David Klass.
Plottet er lagt på forhånd. En atletisk og kjekk ung skolefotballspiller, Joe Brickman, strever med å få laget sitt opp og fram. Ikke så lett, siden de er veldig gode i forsvar, men ubrukelige i angrep. Fra soveromsvinduet kan Joe se nabojenta Kristine. De har alltid vært venner, men det har aldri blitt noe mer. Det angrer Joe intenst på når et brasiliansk fotballgeni, populært kalt Fenomenet, begynner på skolen. Han tar raskt over Kristine, og hva med laget? Plutselig er de usårbare med sin nye spiss. En spiss som dessverre legger seg ut med en beryktet guttegjeng, og de andre må ta støyten. Blant andre Joe.
Selv om ingen ting overrasket meg, syntes jeg altså at boka var god. A joyable read.
torsdag 14. august 2008
tirsdag 5. august 2008
Ei god bok til
Så var det Skogen av Tana French.
(Her må jeg prøve å holde pennen i tømme og ikke røpe for mye av handlinga. For en thriller av dette formatet legger opp til at du skal bli overrasket og intenst spent. Og det ble jeg!)
Handlinga i korte trekk: en irsk 32-åring, oppvokst i en småby utenfor Dublin, får en helt spesiell sak i hendene sammen med sin makker Cassie. De skal etterforske et barnemord i Robs småby. Som tolvåring overlevde han selv et mystisk overfall der bestevennene hans forsvant i den store skogen.
Rob/Adam går inn i oppdraget med åpne øyne. Men etter hvert angrer han bittert.
Skogen er en psykologisk thriller. I tillegg til den vanlige krimgåten - som var spennende i seg selv - fikk jeg noe mye bedre: et intenst portrett av en mann som kjemper mot uhyrer i og utenfor seg selv.
(Uff, det hørtes forferdelig anmelderaktig ut!)
I alle fall: beste boka på lenge!
(Her må jeg prøve å holde pennen i tømme og ikke røpe for mye av handlinga. For en thriller av dette formatet legger opp til at du skal bli overrasket og intenst spent. Og det ble jeg!)
Handlinga i korte trekk: en irsk 32-åring, oppvokst i en småby utenfor Dublin, får en helt spesiell sak i hendene sammen med sin makker Cassie. De skal etterforske et barnemord i Robs småby. Som tolvåring overlevde han selv et mystisk overfall der bestevennene hans forsvant i den store skogen.
Rob/Adam går inn i oppdraget med åpne øyne. Men etter hvert angrer han bittert.
Skogen er en psykologisk thriller. I tillegg til den vanlige krimgåten - som var spennende i seg selv - fikk jeg noe mye bedre: et intenst portrett av en mann som kjemper mot uhyrer i og utenfor seg selv.
(Uff, det hørtes forferdelig anmelderaktig ut!)
I alle fall: beste boka på lenge!
Farvel til Avalon
FERDIG! med de fire bøkene i Avalon-serien til Marion Zimmer Bradley.
LES DEN!, spesielt hvis du har en forkjærlighet for Arthur-fortellinger og tåler heksehistorier. Nei, ikke de om gamle kjerringer med vorte på nesen, ridende på et kosteskaft, men de om "viskvinner" med krefter til å helbrede og drepe og et helt spesielt forhold til Moder Jord.
Det er også ei fortelling om et firkantforhold av sterke og forvirrede følelser, kjærlighet, forakt og hat. Det var dette som skapte mye av spenninga, og som fikk meg til å sitte i sofaen til langt på natt:) Kall meg gjerne romantiker; jeg leter etter gode opplevelser på lesefronten.
Skal tro hvordan det hadde vært å møte den godeste Morgaine? Vel, jeg ville holdt fingrene fra Lancelet. Og Arthur. Og ikke sagt noe stygt om fruen av Sjøen. Og ikke stukket av med de hellige relikviene. Da ville jeg nok vært trygg:)
Spøk til side: Morgaine er en person du får sympati med. Hun er sterk og sta, men opplever også anfall av svakhet og usikkerhet - og denne merkelige kjærligheten.
LES DEN!, spesielt hvis du har en forkjærlighet for Arthur-fortellinger og tåler heksehistorier. Nei, ikke de om gamle kjerringer med vorte på nesen, ridende på et kosteskaft, men de om "viskvinner" med krefter til å helbrede og drepe og et helt spesielt forhold til Moder Jord.
Det er også ei fortelling om et firkantforhold av sterke og forvirrede følelser, kjærlighet, forakt og hat. Det var dette som skapte mye av spenninga, og som fikk meg til å sitte i sofaen til langt på natt:) Kall meg gjerne romantiker; jeg leter etter gode opplevelser på lesefronten.
Skal tro hvordan det hadde vært å møte den godeste Morgaine? Vel, jeg ville holdt fingrene fra Lancelet. Og Arthur. Og ikke sagt noe stygt om fruen av Sjøen. Og ikke stukket av med de hellige relikviene. Da ville jeg nok vært trygg:)
Spøk til side: Morgaine er en person du får sympati med. Hun er sterk og sta, men opplever også anfall av svakhet og usikkerhet - og denne merkelige kjærligheten.
torsdag 31. juli 2008
Det var en gang...
Jeg har vært en lesehest så lenge jeg kan huske. Men hva har jeg lest for noe? Jeg vet ikke hvor mange hyllemeter bøkene ville fylle opp, men det er mange!
Hjemme på ferie fant jeg for gøy fram mine gamle skoledagbøker fra ungdomsskolen og videregående. Her er ei lita liste over bøker jeg leste på ungdomsskolen. Det ble mye romantikk, serier og eventyr. (Det vil si, litt som i dag:))
I 7. klasse: Klosterøyas gåte, Den lange reisen, Arken, Det hemmelige S, Bobseybarna, Jo mere vi er sammen, Carina J (?), Regnbuebroen, Jolly, Pollyanna, Frøken Detektiv, Landet utenfor, Anne Franks dagbok, Lysglimt, Mio min Mio, Katitzi, Evy Bøgenæs-bøker (Kjærlighetens varige glede, Prinsen og halve kongeriket, Et eple til Goliat), Seks søsken (serie), Sommeren med Måne, Indianereventyr.
I 8. klasse: Evy Bøgenæs-bøker, Forsommer, Adrian Mole, Grensesteinene, Bøkene om Bent Jonssøn (Vera Henriksen), En jødisk historie, Hjertets årstider (serie)
I 9. klasse: Veien i Lammets spor, Preludium i Wien, Siste sommaren, Sadie Rose, Mandy, No er det din tur Tove (mer Evy Bøgenæs!)
På videregående leste jeg mindre skjønnlitteratur. Regner med at det var for mye å gjøre på skolen (det er jo noe som heter lekser, ja...)
Hva med musikk?
- litt kristen musikk (Lina Sandell, Marit & Irene, osv.)
- litt klassisk (Händel, kjøpt kassett i Polen..., Schubert)
- litt lett popsang (Sissel Kyrkjebø, Karoline Krüger, Sigvart Dagsland, Odd Kåre Rabben)
- pop/rock (Ten Sharp, Michael Jackson, Osmond Boys, Queen, a-ha, OG New Kids on the Block, selvfølgelig!)
Filmene var det også artig å lese om. Jeg så blant annet Det største spillet, Supergirl, Wargames (som jeg har kjøpt senere), Døden på Oslo S (skolefilm), Annie, Dagen er din (også skolefilm, gjorde sterkt inntrykk), Frida, Ikke uten min datter, My fair lady. Ooooog: Grimm og gru (julefilm, må vite!)
Serier jeg fulgte med på: En vakker dag, Piken fra fremtiden, Veien til Avonlea, Livet med Larkins, Avisgjengen.
Nok mimring for i dag?
Hjemme på ferie fant jeg for gøy fram mine gamle skoledagbøker fra ungdomsskolen og videregående. Her er ei lita liste over bøker jeg leste på ungdomsskolen. Det ble mye romantikk, serier og eventyr. (Det vil si, litt som i dag:))
I 7. klasse: Klosterøyas gåte, Den lange reisen, Arken, Det hemmelige S, Bobseybarna, Jo mere vi er sammen, Carina J (?), Regnbuebroen, Jolly, Pollyanna, Frøken Detektiv, Landet utenfor, Anne Franks dagbok, Lysglimt, Mio min Mio, Katitzi, Evy Bøgenæs-bøker (Kjærlighetens varige glede, Prinsen og halve kongeriket, Et eple til Goliat), Seks søsken (serie), Sommeren med Måne, Indianereventyr.
I 8. klasse: Evy Bøgenæs-bøker, Forsommer, Adrian Mole, Grensesteinene, Bøkene om Bent Jonssøn (Vera Henriksen), En jødisk historie, Hjertets årstider (serie)
I 9. klasse: Veien i Lammets spor, Preludium i Wien, Siste sommaren, Sadie Rose, Mandy, No er det din tur Tove (mer Evy Bøgenæs!)
På videregående leste jeg mindre skjønnlitteratur. Regner med at det var for mye å gjøre på skolen (det er jo noe som heter lekser, ja...)
Hva med musikk?
- litt kristen musikk (Lina Sandell, Marit & Irene, osv.)
- litt klassisk (Händel, kjøpt kassett i Polen..., Schubert)
- litt lett popsang (Sissel Kyrkjebø, Karoline Krüger, Sigvart Dagsland, Odd Kåre Rabben)
- pop/rock (Ten Sharp, Michael Jackson, Osmond Boys, Queen, a-ha, OG New Kids on the Block, selvfølgelig!)
Filmene var det også artig å lese om. Jeg så blant annet Det største spillet, Supergirl, Wargames (som jeg har kjøpt senere), Døden på Oslo S (skolefilm), Annie, Dagen er din (også skolefilm, gjorde sterkt inntrykk), Frida, Ikke uten min datter, My fair lady. Ooooog: Grimm og gru (julefilm, må vite!)
Serier jeg fulgte med på: En vakker dag, Piken fra fremtiden, Veien til Avonlea, Livet med Larkins, Avisgjengen.
Nok mimring for i dag?
tirsdag 29. juli 2008
Mer Moers
Nå er jeg ferdig med både Rumo og The City of Dreaming Books (De drømmende bøkers by).
Rumo ble bare mer og mer spennende - her er det virkelig snakk om ondskap og ekle ting, altså! Alt krydret med sprø innslag, som den tvers igjennom gale kongen Gornab som baker snakkvendt: - Yes isn't it? Solabutely llibriant! Tocktick is fowerpul! He's invrulenable! He's a bron worriar! (s. 466), Rumos irriterende sverd som er delt i to (sjelen til et troll og sjelen til en pirat...), eika Yggdra Syl som snakker gjennom ekorn og små søte høner.
Litt kort om handlinga: Rumo er en wolperting (en hund som går på to)som leter etter Sølvtråden som han ser inni seg, slik alle ekte wolpertinger gjør. Byen han kommmer til heter (surprise!) Wolperting. Der får Rumo seg en fadder, begynner på skolen og finner ut at Sølvtråden er ei tøff wolperting-jente, Rala. Dessverre er det vanskelig å gjøre inntrykk på henne.
En dag Rumo kommer tilbake fra en farlig skog med en pynteeske han har lagd til Rala er byen helt forlatt, og den digre, mystiske kuppelen som stod midt i Wolperting har sunket ned i jorda. Rumo må finne ut hva som har skjedd med de andre. Han må ned i Netherworld...uæææææhhhh!
The City of Dreaming Books ble jeg skuffa over. Den var tung å komme igjennom. Framdriften ble bremset av masse litterære referanser og språklige krumspring. Men veldig interessant idé: en livlig bokby som gjemmer svære katakomber og tunneler der de fryktelige bokjegerne herjer. Hovedpersonen Optimus reiser dit for å finne forfatteren til et helt perfekt manuskript han har fått av onkelen sin. Men dette er en farlig ting å vise fram...
Her er det også moerske sprøheter og den spesielle spenningen. Kjøttetende bøker, levende skygger, mystiske papirspor, småskapninger som er eksperter på hver sin forfatter og har overtatt navnet hans/hennes... vet du forresten hvem Aleisha Wimpersleake er? Jo, du vet, han som skrev "Shall I compare Thee to a summer's day?"
Men, som sagt, litt for mye av det gode.
Hvis du ikke har anledning til å lese disse to bøkene (som dessverre ikke er oversatt til norsk! Hallo, noen?), kan du jo se denne videoen som også er lagd av Walter Moers.
Rumo ble bare mer og mer spennende - her er det virkelig snakk om ondskap og ekle ting, altså! Alt krydret med sprø innslag, som den tvers igjennom gale kongen Gornab som baker snakkvendt: - Yes isn't it? Solabutely llibriant! Tocktick is fowerpul! He's invrulenable! He's a bron worriar! (s. 466), Rumos irriterende sverd som er delt i to (sjelen til et troll og sjelen til en pirat...), eika Yggdra Syl som snakker gjennom ekorn og små søte høner.
Litt kort om handlinga: Rumo er en wolperting (en hund som går på to)som leter etter Sølvtråden som han ser inni seg, slik alle ekte wolpertinger gjør. Byen han kommmer til heter (surprise!) Wolperting. Der får Rumo seg en fadder, begynner på skolen og finner ut at Sølvtråden er ei tøff wolperting-jente, Rala. Dessverre er det vanskelig å gjøre inntrykk på henne.
En dag Rumo kommer tilbake fra en farlig skog med en pynteeske han har lagd til Rala er byen helt forlatt, og den digre, mystiske kuppelen som stod midt i Wolperting har sunket ned i jorda. Rumo må finne ut hva som har skjedd med de andre. Han må ned i Netherworld...uæææææhhhh!
The City of Dreaming Books ble jeg skuffa over. Den var tung å komme igjennom. Framdriften ble bremset av masse litterære referanser og språklige krumspring. Men veldig interessant idé: en livlig bokby som gjemmer svære katakomber og tunneler der de fryktelige bokjegerne herjer. Hovedpersonen Optimus reiser dit for å finne forfatteren til et helt perfekt manuskript han har fått av onkelen sin. Men dette er en farlig ting å vise fram...
Her er det også moerske sprøheter og den spesielle spenningen. Kjøttetende bøker, levende skygger, mystiske papirspor, småskapninger som er eksperter på hver sin forfatter og har overtatt navnet hans/hennes... vet du forresten hvem Aleisha Wimpersleake er? Jo, du vet, han som skrev "Shall I compare Thee to a summer's day?"
Men, som sagt, litt for mye av det gode.
Hvis du ikke har anledning til å lese disse to bøkene (som dessverre ikke er oversatt til norsk! Hallo, noen?), kan du jo se denne videoen som også er lagd av Walter Moers.
søndag 20. juli 2008
Rumo
Møt Rumo, Zamonias største helt! Han slakter enøyde troll uten å blunke, ser (det vil si lukter) med lukkede øyne - og lager vakkert trearbeid til sin kjære. Den perfekte mann, altså. Det er ikke sånn at han skryter av det. Nei, han sier i grunnen veldig lite om seg selv. Men vi finner det ut likevel, i ei Harry Potter og Føniksordenen-tjukk bok av Walter Moers.
Det var Moers som skrev Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv. Jeg falt helt for den. Moers' fantasi er noe helt utenom det vanlige; i tillegg har han evnen til å skape spenning. Og tegningene hans er morsomme. Rumo (som jeg kjøpte på Amazon sammen med ei anna bok av forfatteren) skuffet ikke! Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er mest spenning eller mest humor og galskap. En uslåelig miks iallfall.
Så den kommer høyt opp på lista mi over favorittbøker!
- Ellers har jeg nå lest Idun av Johanne Hildebrandt, oppfølgeren til boka jeg delvis slaktet for ikke lenge siden. Vel, jeg må ta tilbake mye av det jeg skrev. Serien er faktisk ganske god.
I denne andre boka blir alt mørkere. En uforståelig og forferdelig epidemi plager flere folkeslag og gjør til og med prestinnene maktesløse. Frøyas datter Idun roter seg borti kvinnebedåreren Brage, som uheldigvis er en ås og dermed har et ganske så barbarisk kvinnesyn. Frøya må hjelpe både datteren og folket sitt, med fryktelige midler. Det var til tider ganske grusomt å lese boka, men framfor alt underholdende.
Ja, og forresten: Pyromania av Steen Langstrup har ligget her på pulten ei stund og ropt på et blogginnlegg. Sorry, det blir ikke langt, men jeg bruker bloggen som dokumentasjon på bøkene jeg har lest, så...
Denne boka var ikke så grøsseraktig som Katt. Pyromani er tross alt mer normalt enn morderkatter. Eller? Det tok litt tid før spenninga virkelig kom i gang. En vennegjeng blir forfulgt av branner som oppstår rundt i byen. Hvem kan være brannstifteren? En i gjengen, kanskje? - Boka virket som en krimroman i begynnelsen. Jeg holdt på å lage kart over aktuelle brannstifteree. Men jeg fulgte den ukjente morderen mellom slagene, og denne personen var nok ikke helt god... Så uhyggen kryper inn. Og slutten... så dramatisk som en spenningsroman skal være!
Det var Moers som skrev Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv. Jeg falt helt for den. Moers' fantasi er noe helt utenom det vanlige; i tillegg har han evnen til å skape spenning. Og tegningene hans er morsomme. Rumo (som jeg kjøpte på Amazon sammen med ei anna bok av forfatteren) skuffet ikke! Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er mest spenning eller mest humor og galskap. En uslåelig miks iallfall.
Så den kommer høyt opp på lista mi over favorittbøker!
- Ellers har jeg nå lest Idun av Johanne Hildebrandt, oppfølgeren til boka jeg delvis slaktet for ikke lenge siden. Vel, jeg må ta tilbake mye av det jeg skrev. Serien er faktisk ganske god.
I denne andre boka blir alt mørkere. En uforståelig og forferdelig epidemi plager flere folkeslag og gjør til og med prestinnene maktesløse. Frøyas datter Idun roter seg borti kvinnebedåreren Brage, som uheldigvis er en ås og dermed har et ganske så barbarisk kvinnesyn. Frøya må hjelpe både datteren og folket sitt, med fryktelige midler. Det var til tider ganske grusomt å lese boka, men framfor alt underholdende.
Ja, og forresten: Pyromania av Steen Langstrup har ligget her på pulten ei stund og ropt på et blogginnlegg. Sorry, det blir ikke langt, men jeg bruker bloggen som dokumentasjon på bøkene jeg har lest, så...
Denne boka var ikke så grøsseraktig som Katt. Pyromani er tross alt mer normalt enn morderkatter. Eller? Det tok litt tid før spenninga virkelig kom i gang. En vennegjeng blir forfulgt av branner som oppstår rundt i byen. Hvem kan være brannstifteren? En i gjengen, kanskje? - Boka virket som en krimroman i begynnelsen. Jeg holdt på å lage kart over aktuelle brannstifteree. Men jeg fulgte den ukjente morderen mellom slagene, og denne personen var nok ikke helt god... Så uhyggen kryper inn. Og slutten... så dramatisk som en spenningsroman skal være!
mandag 14. juli 2008
Va?!? (Menn som hater kvinner)
Sitat fra bokklubben.no:
"Da jeg begynte å lese Menn som hater kvinner, skjønte jeg fort at det var en perle jeg satt med. Det var sider ved boka som minte meg om de aller beste krimforfatterne vi har."
"Hadde dessverre ikke tid til å ta den i ett jafs, men den er definitivt av den typen bøker som vil leses i en "sitting". "
"Boken er en real "pageturner" og til tross for sine 550 sider ønsker du deg bare mer, mye mer. En sann glede fra start til slutt."
"Stieg Larsson har skrevet en intens og grøsselig spennende krimroman som slår det aller meste av det jeg har lest!"
VA?!?
Ventelistene på biblioteket sier sitt. Alle de tre bøkene til Stieg Larsson har vært utrolig populære. Så hadde jeg bruk for litt tidtrøyte på toget i går og kjøpte en roman som jeg hadde skjønt at jeg bare "måtte" lese. Gledet meg.
Jeg leste. Jeg duppet av. Leste litt til. Dro meg selv videre. Ga nesten opp etter de første kapitlene.
Etter at boka var halvlest følte jeg ikke at den hadde kommet helt i gang. Hvor ble denne grøsselige pageturneren av?
Jeg hadde da blitt kjent med
- en sympatisk finansjournalist; Mikael, som hadde fått en fengselsdom på seg. Han fikk så et merkelig oppdrag av en gammel forretningsmann: å finne ut hvor ei jente i familien hadde blitt av på 60-tallet, under dekke av å skrive en biografi om mannens slekt. Mot dette skulle han få inside information om skurken som hadde ført ham i fengsel. Mikael begynte på oppdraget, og det tok lang tid. Først måtte han finne ut hvem de forskjellige personene i familien var. Så måtte han gå igjennom på nytt alt etterforskningsmaterialet som var samlet igjennom 30 år. Så måtte han bare bli litt ekstra godt kjent med ei dame i familien. Ja, sånt tar tid.
- ei sprø, hard og lynende intelligent jente, Lisbeth, som var ekspert på å finne hemmelig informasjon, og som ikke hadde noen sperrer mot å fange og torturere sin egen overfallsmann, selv om hun hadde en kropp som en 12-åring. Hun hadde fått i oppdrag å undersøke Mikaels liv for å se om han kunne brukes til oppgaven nevnt over.
Etter mye om og men - på side 314 - møttes disse to for å legge hodene sine i bløt sammen. Og DA begynte ting å skje! (Mikael hadde like før funnet viktige, nye spor...) Til dels ganske grusomme ting.
Pageturner fra side 314. Vær forberedt.
Larsson ventet visst ei stund med å gi ut denne boka. Kunne han ikke bare ha bearbeidet den litt til?
Det er nesten skummelt med alle de som har genierklært denne boka! Jeg snakket senest i dag med ei dame på biblioteket som virkelig strålte da jeg nevnte Stieg Larsson.
Er det bare jeg som syns at boka var skuffende kjedelig? Var jeg litt for trøtt da jeg satte i gang?
Eller er det en forferdelig science fiction-sammensvergelse på gang, der tusenvis av mennesker har blitt injisert med og bedøvd av stiegium larssonium?
KAN NOEN SVARE?
Kanskje jeg skal sette Lisbeth og Mikael på saken?
"Da jeg begynte å lese Menn som hater kvinner, skjønte jeg fort at det var en perle jeg satt med. Det var sider ved boka som minte meg om de aller beste krimforfatterne vi har."
"Hadde dessverre ikke tid til å ta den i ett jafs, men den er definitivt av den typen bøker som vil leses i en "sitting". "
"Boken er en real "pageturner" og til tross for sine 550 sider ønsker du deg bare mer, mye mer. En sann glede fra start til slutt."
"Stieg Larsson har skrevet en intens og grøsselig spennende krimroman som slår det aller meste av det jeg har lest!"
VA?!?
Ventelistene på biblioteket sier sitt. Alle de tre bøkene til Stieg Larsson har vært utrolig populære. Så hadde jeg bruk for litt tidtrøyte på toget i går og kjøpte en roman som jeg hadde skjønt at jeg bare "måtte" lese. Gledet meg.
Jeg leste. Jeg duppet av. Leste litt til. Dro meg selv videre. Ga nesten opp etter de første kapitlene.
Etter at boka var halvlest følte jeg ikke at den hadde kommet helt i gang. Hvor ble denne grøsselige pageturneren av?
Jeg hadde da blitt kjent med
- en sympatisk finansjournalist; Mikael, som hadde fått en fengselsdom på seg. Han fikk så et merkelig oppdrag av en gammel forretningsmann: å finne ut hvor ei jente i familien hadde blitt av på 60-tallet, under dekke av å skrive en biografi om mannens slekt. Mot dette skulle han få inside information om skurken som hadde ført ham i fengsel. Mikael begynte på oppdraget, og det tok lang tid. Først måtte han finne ut hvem de forskjellige personene i familien var. Så måtte han gå igjennom på nytt alt etterforskningsmaterialet som var samlet igjennom 30 år. Så måtte han bare bli litt ekstra godt kjent med ei dame i familien. Ja, sånt tar tid.
- ei sprø, hard og lynende intelligent jente, Lisbeth, som var ekspert på å finne hemmelig informasjon, og som ikke hadde noen sperrer mot å fange og torturere sin egen overfallsmann, selv om hun hadde en kropp som en 12-åring. Hun hadde fått i oppdrag å undersøke Mikaels liv for å se om han kunne brukes til oppgaven nevnt over.
Etter mye om og men - på side 314 - møttes disse to for å legge hodene sine i bløt sammen. Og DA begynte ting å skje! (Mikael hadde like før funnet viktige, nye spor...) Til dels ganske grusomme ting.
Pageturner fra side 314. Vær forberedt.
Larsson ventet visst ei stund med å gi ut denne boka. Kunne han ikke bare ha bearbeidet den litt til?
Det er nesten skummelt med alle de som har genierklært denne boka! Jeg snakket senest i dag med ei dame på biblioteket som virkelig strålte da jeg nevnte Stieg Larsson.
Er det bare jeg som syns at boka var skuffende kjedelig? Var jeg litt for trøtt da jeg satte i gang?
Eller er det en forferdelig science fiction-sammensvergelse på gang, der tusenvis av mennesker har blitt injisert med og bedøvd av stiegium larssonium?
KAN NOEN SVARE?
Kanskje jeg skal sette Lisbeth og Mikael på saken?
onsdag 9. juli 2008
Frøya og Morgaine
Her har det gått i gudinner og prestinner i det siste!
Har lest to bøker som har sine særpreg, men som også ligner hverandre: Frøya av Johanne Hildebrandt og Avalon: Mester i magi av Marion Z. Bradley.
De har også endel til felles med ei bok jeg har skrevet om før.
Først den jeg ble minst fascinert av: Frøya. En ny vri på historien om åsene og vanene. De er ikke guder - de er vanlige mennesker som tror på Guder og Gudinner. Frøya, yppersteprestinne for vanene, drømmer om et angrep på en landsby i landet. Det er de barbariske åsene (æsene, trodde jeg det hette på norsk?) som har vært ute og herjet. Høvdingen Odin er brutal, men slu. Sønnen hans, Tor, er hederlig og kjekk å se på. Hvem faller Frøya for? Vel, du får ikke tusen kroner hvis du gjetter riktig:)
To grunner til at denne ikke falt i smak (det kan være flere):
1. Den framstiller de norrøne gudene som mennesker. Interessant, men litt... vent, hva er ordet? Unødvendig? Trenger vi ikke den mystikken vi kan få? Les heller om Tim Brentloff.
2. Den er så utrolig forutsigbar. Kvinne og mann fra to grupper i krig blir forelsket, og ... ok, jeg skal ikke skrive mer av hensyn til deg som får lyst til å lese boka.
3. Jeg leste denne boka etter den først nevnte, som var veldig bra:
Avalon: Mester i magi. Her er det eventyr, altså!
Jeg syns legendene om Kong Arthur er spennende. Har lest Rosemary Sutcliffs fortellinger om ridderne av det runde bordet, og ganske nettopp Sverdet i stenen av Richard Wright(om Arthurs barndom). Det må finnes utrolig mange versjoner av disse legendene! Til og med J.K.Rowling er inspirert av dem (med Wrights Merlin som inspirasjonskilde for Humlesnurr). Hva er det som gjør dem så spennende? Vel, magiske sverd og hellige begre hjelper; det samme gjør intriger, spådommer, kjærlighet og svik.
Bradley har en spennende innfallsvinkel: det er Arthurs halvsøster Morgaine (også kjent som heksa Morgan le Fay, som lå som et slakt i sitt smørhus i Sverdet i steinen!) som er hovedperson. Sendt bort til det skjulte landet Avalon for å bli oppdratt som prestinne, etter at moren Igraine har fått en sønn med den nye kongen i landet.
Morgaine vokser til, lærer det hun kan, og blir prestinne. Men selv om hun kan fortrylle folk til å tro at hun er vakker, sterk og høyreist, vet hun så altfor godt at hun ER stygg, mørk og ualminnelig lav. Sannsynligvis av alveslekt.
Det hjelper henne slett ikke når den flotte fetteren hennes, Galahad (også kalt Lancelet. Oj! Ringer det noen bjeller?) blir betatt av lille, yndige Gwenhwyfar (allment kjent som Guinevere) på en tur i skogen.
Og så skal Morgaine gjennomføre et magisk rituale for å forberede en ung mann på livet som Britannias konge. MEN: hvem er egentlig denne unge mannen?
Det er, som sagt, flere likhetstrekk mellom de to fortellingene. Hovedpersonene er unge prestinner som har makt, men som også er ofre i maktspill og bundet av tradisjoner. Hvem sa at kvinner ikke kan være tyranner? :)
- Og så har jeg lest Dumme hvite menn av Michael Moore og Det angår også deg av Hermann Sachnowitz. Noe helt annet, vær sikker! Glem de romantiske brillene og forbered deg på tårer av raseri og tristhet.
Har lest to bøker som har sine særpreg, men som også ligner hverandre: Frøya av Johanne Hildebrandt og Avalon: Mester i magi av Marion Z. Bradley.
De har også endel til felles med ei bok jeg har skrevet om før.
Først den jeg ble minst fascinert av: Frøya. En ny vri på historien om åsene og vanene. De er ikke guder - de er vanlige mennesker som tror på Guder og Gudinner. Frøya, yppersteprestinne for vanene, drømmer om et angrep på en landsby i landet. Det er de barbariske åsene (æsene, trodde jeg det hette på norsk?) som har vært ute og herjet. Høvdingen Odin er brutal, men slu. Sønnen hans, Tor, er hederlig og kjekk å se på. Hvem faller Frøya for? Vel, du får ikke tusen kroner hvis du gjetter riktig:)
To grunner til at denne ikke falt i smak (det kan være flere):
1. Den framstiller de norrøne gudene som mennesker. Interessant, men litt... vent, hva er ordet? Unødvendig? Trenger vi ikke den mystikken vi kan få? Les heller om Tim Brentloff.
2. Den er så utrolig forutsigbar. Kvinne og mann fra to grupper i krig blir forelsket, og ... ok, jeg skal ikke skrive mer av hensyn til deg som får lyst til å lese boka.
3. Jeg leste denne boka etter den først nevnte, som var veldig bra:
Avalon: Mester i magi. Her er det eventyr, altså!
Jeg syns legendene om Kong Arthur er spennende. Har lest Rosemary Sutcliffs fortellinger om ridderne av det runde bordet, og ganske nettopp Sverdet i stenen av Richard Wright(om Arthurs barndom). Det må finnes utrolig mange versjoner av disse legendene! Til og med J.K.Rowling er inspirert av dem (med Wrights Merlin som inspirasjonskilde for Humlesnurr). Hva er det som gjør dem så spennende? Vel, magiske sverd og hellige begre hjelper; det samme gjør intriger, spådommer, kjærlighet og svik.
Bradley har en spennende innfallsvinkel: det er Arthurs halvsøster Morgaine (også kjent som heksa Morgan le Fay, som lå som et slakt i sitt smørhus i Sverdet i steinen!) som er hovedperson. Sendt bort til det skjulte landet Avalon for å bli oppdratt som prestinne, etter at moren Igraine har fått en sønn med den nye kongen i landet.
Morgaine vokser til, lærer det hun kan, og blir prestinne. Men selv om hun kan fortrylle folk til å tro at hun er vakker, sterk og høyreist, vet hun så altfor godt at hun ER stygg, mørk og ualminnelig lav. Sannsynligvis av alveslekt.
Det hjelper henne slett ikke når den flotte fetteren hennes, Galahad (også kalt Lancelet. Oj! Ringer det noen bjeller?) blir betatt av lille, yndige Gwenhwyfar (allment kjent som Guinevere) på en tur i skogen.
Og så skal Morgaine gjennomføre et magisk rituale for å forberede en ung mann på livet som Britannias konge. MEN: hvem er egentlig denne unge mannen?
Det er, som sagt, flere likhetstrekk mellom de to fortellingene. Hovedpersonene er unge prestinner som har makt, men som også er ofre i maktspill og bundet av tradisjoner. Hvem sa at kvinner ikke kan være tyranner? :)
- Og så har jeg lest Dumme hvite menn av Michael Moore og Det angår også deg av Hermann Sachnowitz. Noe helt annet, vær sikker! Glem de romantiske brillene og forbered deg på tårer av raseri og tristhet.
mandag 23. juni 2008
Fredrikssons nydelige fabrikk
(For de som ikke skjønner tittelen: Fredrikssons fabrikk var en tv-serie som gikk for lenge siden om en mini-konfesjonsfabrikk med en stakkars, svensk sjef.)
Har nå lest tre bøker av Marianne Fredriksson i ganske rask rekkefølge. Etter Syndfloden gikk jeg enda lenger tilbake i tid, til Evas bok og Kains bok. Og for en reise!
Jeg har vel egentlig ikke ord. Her er det poesi, filosofi, fortellerkunst, myter, kjærlighet og hat...
LES DEM!
Bøkene bygger veldig løst på skapelsesfortellingen i 1. Mosebok, så det er den Evaen det er snakk om. Men hun er ikke den første kvinnen, skapt av Adams ribbein - hun er den første av sitt folk som flykter hjemmefra for å kunne leve som et menneske, et menneske med ord. Det gjør hun riktig nok sammen med Adam, som skaper seg sine egne minner og fortellinger om det som har skjedd.
Og Eva tenker mye på dette med ord. De gjør levende, men de begrenser. For når du har satt ord og navn på noe, da har du pustet liv i det, men samtidig trukket opp skillelinjer og lagd et bur til det. En spennende tanke!
Kains bok er den fineste. Kain har gjort det forferdelige (drept broren) når boka starter, men han fortrenger det. Han flykter fra tryggheten hos foreldrene, sin unge kone og en nyfødt sønn - og ender opp som gudekonge... (uffda, spoiler!) Jeg har blitt så boklig blasert nå at det er ganske sjelden ei bok rører ved meg, men det gjorde virkelig denne. Maken til fortelling.
Og så har jeg forresten lest Stjernestøv nettopp (Stardust). Klassisk, flott eventyr med noen mørke elementer... det er jo Sandmans skaper som står bak:) Og så har jeg bestilt filmen. Var usikker på om jeg skulle lese eller se først, men greide ikke vente med boka. Så det så.
Har nå lest tre bøker av Marianne Fredriksson i ganske rask rekkefølge. Etter Syndfloden gikk jeg enda lenger tilbake i tid, til Evas bok og Kains bok. Og for en reise!
Jeg har vel egentlig ikke ord. Her er det poesi, filosofi, fortellerkunst, myter, kjærlighet og hat...
LES DEM!
Bøkene bygger veldig løst på skapelsesfortellingen i 1. Mosebok, så det er den Evaen det er snakk om. Men hun er ikke den første kvinnen, skapt av Adams ribbein - hun er den første av sitt folk som flykter hjemmefra for å kunne leve som et menneske, et menneske med ord. Det gjør hun riktig nok sammen med Adam, som skaper seg sine egne minner og fortellinger om det som har skjedd.
Og Eva tenker mye på dette med ord. De gjør levende, men de begrenser. For når du har satt ord og navn på noe, da har du pustet liv i det, men samtidig trukket opp skillelinjer og lagd et bur til det. En spennende tanke!
Kains bok er den fineste. Kain har gjort det forferdelige (drept broren) når boka starter, men han fortrenger det. Han flykter fra tryggheten hos foreldrene, sin unge kone og en nyfødt sønn - og ender opp som gudekonge... (uffda, spoiler!) Jeg har blitt så boklig blasert nå at det er ganske sjelden ei bok rører ved meg, men det gjorde virkelig denne. Maken til fortelling.
Og så har jeg forresten lest Stjernestøv nettopp (Stardust). Klassisk, flott eventyr med noen mørke elementer... det er jo Sandmans skaper som står bak:) Og så har jeg bestilt filmen. Var usikker på om jeg skulle lese eller se først, men greide ikke vente med boka. Så det så.
onsdag 18. juni 2008
Masse forskjellig
Har lest masse siden sist! Ei lita liste:
Vampyrnatten av Ingunn Aamodt, grøsser i serien Marg og bein. Her skjer det skumle ting på en skole under ei lesevake. Klassen får besøk av en forfatter, men han viser seg å ikke være en forfatter. Er denne boka spennende? Jeg syns iallfall det.
Men den slår ikke Kat av Steen Langstrup (dansk, kjøpt på antikvariat). Her er det virkelig snakk om grøss! Katter er ålreite dyr. Vel. Ikke i denne boka. En demon har nemlig funnet ut at kattekroppen er grei å bevege seg i. Og når den er på tokt og river folk i filler for å spise hjertet deres høres det "passende" rockesanger på radioer som plutselig slår seg på. Hovedpersonen Maria opplever at katten spesielt er ute etter henne. Det første møtet deres er litt ... vel, uvanlig. Hun sykler på katten og havner med det avrevne hodet dens i fanget sitt! Men er den død? NEI.
Noen blir sinnssykt forelsket. Det skjer med Katrin i den nydelige boka av Katarina von Bredow. Problemet er at objektet for forelskelsen er gutten Adam, som bestevenninna Frida egentlig har sett seg ut. De to jentene har lagt en plan om hvordan de skal bli sammen med hver sin gutt, men det faller ikke helt ut som det skal. Her er det STERKE FØLELSER! Har ikke lest ei så god bok på lenge.
Syndfloden av Marianne Fredriksson er nok like god. Fredriksson er opptatt av bibelske fortellinger/myter og dikter rundt enkeltpersoner - Eva, Kain, Maria Magdalena - og her: Noa og familien, som plutselig må planlegge bygginga av en diger båt. Samtidig har de sine utfordringer seg imellom. Men alle samarbeider, alle har en funksjon! Det er en fin tanke. I tillegg litt spenning; en hevnlysten skygge lurer i bakgrunnen, og vi finner etter hvert ut hvem han er. - Veldig bra personskildringer. I tillegg blir det stilt spørsmål om hvem gud er. Er han god? Ond? Eller bare uforståelig? Da passet det godt at jeg fant Gode gud? av Rosemarie Køhn i dag. Gleder meg til å starte på den.
Videre i troens verden: Theos reise av Catherine Clement. Minner veldig om Sofies verden - bare bytt ut filosofi med religion. Rammefortellingen går som følger: Theo har alltid vært sykelig. Tilstanden hans forverrer seg når han er 14 år, og merkelig nok sender foreldrene hans ham ut på en reise for å gjøre ham bedre. Den rike og freshe tanta hans, Marthe, er reiseleder. På veien fra by til by får Theo gåter som han skal løse. Og han møter mennesker med ulik tro og kultur: jøder, muslimer og kristne, hinduer, japanske tedrikkere og mange flere. Veldig interessant og godt skrevet. Eneste aberet er at alderen til hovedpersonen passer lite til måten han oppfører seg på. Hvor mange tenåringsgutter hopper opp og ned og danser i tide og utide?:)
I Mørket bak Gemini leste jeg om den mørke baksiden av religionen. Aron, en kristen ungdomsleder, lider under de kristne forventningene om seksuell avholdenhet, så til de grader. Det må bare slippe ut. Heldigvis - eller dessverre - fins det veldig unge jenter tilgjengelig. Hovedpersonen i boka var en av dem, og hun ser tilbake på tiden med Aron. Søsteren forsvant den gangen. Hva skjedde?
Til slutt to søte barnebøker: Anton og spøkelsene av Katarina Ros og Tante Gummiguttas nye hus av Carsten Strøm. Begge passer godt til høytlesning for barn på en 5-9-år. Rosa og grønne spøkelser og tvillinger i et sukkertøyhus - her får fantasien fritt spillerom. Tante Gummigutta-verdenen kan minne litt om Egners Kardemomme By: små, søte fortellinger med noen forviklinger som må klares opp i, røvere, prinsesser og to ekte hekser (en ond og en god). Det er vanskelig å lese boka med barneblikk - jeg skjønner fort hvem som har stjålet krona og surret huset inn i seige tråder (det skjønner vel smarte barn også?) - men jeg koser meg likevel. Det er ikke løsningen på mysteriet som er det viktigste, men veien dit:)
Okei, er det nok nå?
For denne gang.
Vampyrnatten av Ingunn Aamodt, grøsser i serien Marg og bein. Her skjer det skumle ting på en skole under ei lesevake. Klassen får besøk av en forfatter, men han viser seg å ikke være en forfatter. Er denne boka spennende? Jeg syns iallfall det.
Men den slår ikke Kat av Steen Langstrup (dansk, kjøpt på antikvariat). Her er det virkelig snakk om grøss! Katter er ålreite dyr. Vel. Ikke i denne boka. En demon har nemlig funnet ut at kattekroppen er grei å bevege seg i. Og når den er på tokt og river folk i filler for å spise hjertet deres høres det "passende" rockesanger på radioer som plutselig slår seg på. Hovedpersonen Maria opplever at katten spesielt er ute etter henne. Det første møtet deres er litt ... vel, uvanlig. Hun sykler på katten og havner med det avrevne hodet dens i fanget sitt! Men er den død? NEI.
Noen blir sinnssykt forelsket. Det skjer med Katrin i den nydelige boka av Katarina von Bredow. Problemet er at objektet for forelskelsen er gutten Adam, som bestevenninna Frida egentlig har sett seg ut. De to jentene har lagt en plan om hvordan de skal bli sammen med hver sin gutt, men det faller ikke helt ut som det skal. Her er det STERKE FØLELSER! Har ikke lest ei så god bok på lenge.
Syndfloden av Marianne Fredriksson er nok like god. Fredriksson er opptatt av bibelske fortellinger/myter og dikter rundt enkeltpersoner - Eva, Kain, Maria Magdalena - og her: Noa og familien, som plutselig må planlegge bygginga av en diger båt. Samtidig har de sine utfordringer seg imellom. Men alle samarbeider, alle har en funksjon! Det er en fin tanke. I tillegg litt spenning; en hevnlysten skygge lurer i bakgrunnen, og vi finner etter hvert ut hvem han er. - Veldig bra personskildringer. I tillegg blir det stilt spørsmål om hvem gud er. Er han god? Ond? Eller bare uforståelig? Da passet det godt at jeg fant Gode gud? av Rosemarie Køhn i dag. Gleder meg til å starte på den.
Videre i troens verden: Theos reise av Catherine Clement. Minner veldig om Sofies verden - bare bytt ut filosofi med religion. Rammefortellingen går som følger: Theo har alltid vært sykelig. Tilstanden hans forverrer seg når han er 14 år, og merkelig nok sender foreldrene hans ham ut på en reise for å gjøre ham bedre. Den rike og freshe tanta hans, Marthe, er reiseleder. På veien fra by til by får Theo gåter som han skal løse. Og han møter mennesker med ulik tro og kultur: jøder, muslimer og kristne, hinduer, japanske tedrikkere og mange flere. Veldig interessant og godt skrevet. Eneste aberet er at alderen til hovedpersonen passer lite til måten han oppfører seg på. Hvor mange tenåringsgutter hopper opp og ned og danser i tide og utide?:)
I Mørket bak Gemini leste jeg om den mørke baksiden av religionen. Aron, en kristen ungdomsleder, lider under de kristne forventningene om seksuell avholdenhet, så til de grader. Det må bare slippe ut. Heldigvis - eller dessverre - fins det veldig unge jenter tilgjengelig. Hovedpersonen i boka var en av dem, og hun ser tilbake på tiden med Aron. Søsteren forsvant den gangen. Hva skjedde?
Til slutt to søte barnebøker: Anton og spøkelsene av Katarina Ros og Tante Gummiguttas nye hus av Carsten Strøm. Begge passer godt til høytlesning for barn på en 5-9-år. Rosa og grønne spøkelser og tvillinger i et sukkertøyhus - her får fantasien fritt spillerom. Tante Gummigutta-verdenen kan minne litt om Egners Kardemomme By: små, søte fortellinger med noen forviklinger som må klares opp i, røvere, prinsesser og to ekte hekser (en ond og en god). Det er vanskelig å lese boka med barneblikk - jeg skjønner fort hvem som har stjålet krona og surret huset inn i seige tråder (det skjønner vel smarte barn også?) - men jeg koser meg likevel. Det er ikke løsningen på mysteriet som er det viktigste, men veien dit:)
Okei, er det nok nå?
For denne gang.
lørdag 7. juni 2008
Lått og ikkje så løye
To ytterligheter: Terry Pratchett og Irvine Welsh. Skiveverdenen og dopområdet i Edinburgh. En forvirret, feig trollmann med en kjøttetende kuffert på slep versus en skotsk, deppa junkie. Morsomt og dystert.
Jeg har altså lest begge deler.
Terry Pratchett er en artig skrue. Full av fantasi. Bare tenk deg en orangutang-bibliotekar og en papegøye med yndlingsuttrykket "hva-er-det-nå-igjen" (og hva det er kan overlates til fantasien) - i boka Eric, eller en løpsk idé med navnet Holy Wood (skjønte du den?) som kryper mellom virkelighetene og smådemoner som maler bilder til kinofilm - i boka Levende bilder.
Dette er underholdning, men i tillegg er det en viss satire i Pratchetts bøker, som særlig kommer fram i Levende bilder. Hvor gal kan egentlig underholdningsindustrien bli? I tillegg var denne boka etter hvert veldig spennende. Hvordan kan den forferdelige Holy Wood stanses før den tar over virkeligheten? Ved hjelp av fantasien, selvfølgelig!
(Jeg må innrømme at jeg, som så mange andre, liker filmene fra Hollywood og ble rystet av nyhetene om brannen i Los Angeles. Er min Holy Wood-sykdom langt framskredet, tro?)
Og så Trainspotting, da. Maken til trist bok. Men fin, sterk, bra gjennomført. En kom virkelig under huden på personene, fikk se hva de tenkte og ikke minst hva de så og følte - skummelt - i rus og abstinens. Rents er hovedpersonen, og han er en av de mest sympatiske guttene i gjengen. Riktignok konstant rusavhengig og mislykket i forsøkene på å bli nykter, men med en sterk rettferdighetssans, en viss medmenneskelig faktor og velutviklet selvinnsikt.
På den helt andre siden møter vi Franco/Begbie, en rå fyr som stadig leter etter unnskyldninger for å slå en eller annen, og Sick Boy, kvinnebedåreren som vurderer en karriere som hallik.
The book of the year. Så langt.
Jeg har altså lest begge deler.
Terry Pratchett er en artig skrue. Full av fantasi. Bare tenk deg en orangutang-bibliotekar og en papegøye med yndlingsuttrykket "hva-er-det-nå-igjen" (og hva det er kan overlates til fantasien) - i boka Eric, eller en løpsk idé med navnet Holy Wood (skjønte du den?) som kryper mellom virkelighetene og smådemoner som maler bilder til kinofilm - i boka Levende bilder.
Dette er underholdning, men i tillegg er det en viss satire i Pratchetts bøker, som særlig kommer fram i Levende bilder. Hvor gal kan egentlig underholdningsindustrien bli? I tillegg var denne boka etter hvert veldig spennende. Hvordan kan den forferdelige Holy Wood stanses før den tar over virkeligheten? Ved hjelp av fantasien, selvfølgelig!
(Jeg må innrømme at jeg, som så mange andre, liker filmene fra Hollywood og ble rystet av nyhetene om brannen i Los Angeles. Er min Holy Wood-sykdom langt framskredet, tro?)
Og så Trainspotting, da. Maken til trist bok. Men fin, sterk, bra gjennomført. En kom virkelig under huden på personene, fikk se hva de tenkte og ikke minst hva de så og følte - skummelt - i rus og abstinens. Rents er hovedpersonen, og han er en av de mest sympatiske guttene i gjengen. Riktignok konstant rusavhengig og mislykket i forsøkene på å bli nykter, men med en sterk rettferdighetssans, en viss medmenneskelig faktor og velutviklet selvinnsikt.
På den helt andre siden møter vi Franco/Begbie, en rå fyr som stadig leter etter unnskyldninger for å slå en eller annen, og Sick Boy, kvinnebedåreren som vurderer en karriere som hallik.
The book of the year. Så langt.
torsdag 5. juni 2008
Slukealderen - og Garion
Slukealderen skal visst være åtte- til tolvåringenes domene. Eller noe sånt. Men jeg har aldri kommet ut av den. Derfor er jeg en selverklært lesehest!
Men jeg lurer litt på hvordan det skal gå når jeg sluker så mye så fort.
Jeg glemmer nesten hva jeg har lest rett etter at jeg har lest det. Går det an å få leseforstoppelse? Litterær kvalme? Bokallergi?
Uansett, nå har jeg slukt en bokserie som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om: Sagaen om Belgarion. Det er en fantasy-serie (surprise!) av David Eddings.
Mye kan minne om Tidshjulet av Robert Jordan, med litt magi, heltemot og sjalusi, kongeriker og renkespill og kraft som må styres, men denne serien er heldigvis enklere. Ikke fullt så mange personer å holde styr på, og ikke mer enn to parallelle handlinger.
Gutten Garion vokser opp i en landsby sammen med vennene sine som kjøkkengutt hos "tante Pol". Pol er en myndig dame, men ellers helt vanlig. Tror han. Og Fortelleren, som kommer innom garden av og til, er også helt vanlig. Bare litt landstrykeraktig og tyvaktig med glimt i øyet. Eller?
Selvfølgelig er ikke alt som det skal være. Aldurs Globe er på ville veier.
Jeg likte serien godt. Den var spennende, litt morsom og ganske lettlest. Jeg blandet av og til navnene på folkeslagene, og da kom "bokkartet" mitt fram. Det trengs når en skal sluke bøker. Jeg må spise dem på nytt for å virkelig få næring av dem!
Er jeg kanskje ei leseku?
Men jeg lurer litt på hvordan det skal gå når jeg sluker så mye så fort.
Jeg glemmer nesten hva jeg har lest rett etter at jeg har lest det. Går det an å få leseforstoppelse? Litterær kvalme? Bokallergi?
Uansett, nå har jeg slukt en bokserie som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om: Sagaen om Belgarion. Det er en fantasy-serie (surprise!) av David Eddings.
Mye kan minne om Tidshjulet av Robert Jordan, med litt magi, heltemot og sjalusi, kongeriker og renkespill og kraft som må styres, men denne serien er heldigvis enklere. Ikke fullt så mange personer å holde styr på, og ikke mer enn to parallelle handlinger.
Gutten Garion vokser opp i en landsby sammen med vennene sine som kjøkkengutt hos "tante Pol". Pol er en myndig dame, men ellers helt vanlig. Tror han. Og Fortelleren, som kommer innom garden av og til, er også helt vanlig. Bare litt landstrykeraktig og tyvaktig med glimt i øyet. Eller?
Selvfølgelig er ikke alt som det skal være. Aldurs Globe er på ville veier.
Jeg likte serien godt. Den var spennende, litt morsom og ganske lettlest. Jeg blandet av og til navnene på folkeslagene, og da kom "bokkartet" mitt fram. Det trengs når en skal sluke bøker. Jeg må spise dem på nytt for å virkelig få næring av dem!
Er jeg kanskje ei leseku?
onsdag 21. mai 2008
En lesering, en lesering
Jeg er med i ei bokgruppe som møtes en tirsdag i måneden og prater om/diskuterer ei bok. I går var det Mirjam Kristensens bok En ettermiddag om høsten som skulle analyseres.
Sånt er spennende. Ofte har de fleste fått en felles leserfølelse - til en viss grad. Og i går var dommen: for mye blir ikke sagt i denne boka, for mye henger i det blå!
Jeg satt der og ville forsvare boka (ikke bare fordi det er min heimbygding som har skrevet den...), og det jeg sa fikk de andre til å se litt nytt på ting. Kanskje. Og vice versa. Det merkelige var at selv om flertallet hadde problemer med boka, så husket vi ganske mange detaljer!
Sånt er spennende. Ofte har de fleste fått en felles leserfølelse - til en viss grad. Og i går var dommen: for mye blir ikke sagt i denne boka, for mye henger i det blå!
Jeg satt der og ville forsvare boka (ikke bare fordi det er min heimbygding som har skrevet den...), og det jeg sa fikk de andre til å se litt nytt på ting. Kanskje. Og vice versa. Det merkelige var at selv om flertallet hadde problemer med boka, så husket vi ganske mange detaljer!
Iread...do you?
Utrolig kjekt, altså!
Facebook (min yndlingsside per dags dato) har en "funksjon" som heter Iread. Sannsynligvis er det noen andre som har laget den og så latt Facebook inkorporere den. Nok om det.
Her kan jeg fylle bokhyllen min med bøker jeg har lest - og vil lese, legge inn kortere eller lengre anmeldelser, se hva andre skriver om bøkene, og anbefale bøker eller få anbefalinger.
Jeg fikk en hel liste fra ei Facebook-venninne her om dagen over bøker hun mente jeg burde prøve. Gikk igjennom den, og vips! hadde jeg funnet noen tips til ny lesing!
Jeg fant blant andre to bøker av Walter Moers. Hans "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv" er min yndlingsbok, selv om jeg bare har lest den en gang. Så da er det naturlig å kikke på de andre to. Spesielt fristende når de får så gode kritikker på Iread!
Og ja, jeg gikk sporenstreks på Amazon for å kjøpe bøkene.
Facebook (min yndlingsside per dags dato) har en "funksjon" som heter Iread. Sannsynligvis er det noen andre som har laget den og så latt Facebook inkorporere den. Nok om det.
Her kan jeg fylle bokhyllen min med bøker jeg har lest - og vil lese, legge inn kortere eller lengre anmeldelser, se hva andre skriver om bøkene, og anbefale bøker eller få anbefalinger.
Jeg fikk en hel liste fra ei Facebook-venninne her om dagen over bøker hun mente jeg burde prøve. Gikk igjennom den, og vips! hadde jeg funnet noen tips til ny lesing!
Jeg fant blant andre to bøker av Walter Moers. Hans "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv" er min yndlingsbok, selv om jeg bare har lest den en gang. Så da er det naturlig å kikke på de andre to. Spesielt fristende når de får så gode kritikker på Iread!
Og ja, jeg gikk sporenstreks på Amazon for å kjøpe bøkene.
fredag 16. mai 2008
Søstrene Boleyn
Har du hørt om Anne Boleyn? Det hadde jeg, skam å melde, ikke gjort heller før jeg leste Søstrene Boleyn av Philippa Gregory. Anne var Henrik den åttendes andre kone, og hun endte livet sitt med hodet på en blokk. Hvorfor? Derom strides de lærde...
Denne romanen (som blir kalt for veldig fiktiv i Wikipedia-artikkelen)har Annes søster Mary som forteller. Anne blir satt i et dårlig lys utover i boka, mer og mer hensynsløs, vrang og egoistisk. Men var hun egentlig det?
Dette var ei sterk bok, spennende på sin måte! Det som kanskje gjorde størst inntrykk på meg var hvordan de to søstrene ble brukt som brikker i familiens spill ved å bli kongens elskerinner og etter hvert kone (Anne). Onkelen og de andre i familien ønsket høytstående titler, eiendommer og penger, og dermed ble jentenes egne ønsker oversett. Jeg tenker rett og slett på tvangsekteskap. En ekstrem form for det arrangerte ekteskapet som vi kjenner blant annet fra engelske romaner. Var det virkelig så ille i et vestlig land på den tiden?
Uansett, verd å lese altså!
Denne romanen (som blir kalt for veldig fiktiv i Wikipedia-artikkelen)har Annes søster Mary som forteller. Anne blir satt i et dårlig lys utover i boka, mer og mer hensynsløs, vrang og egoistisk. Men var hun egentlig det?
Dette var ei sterk bok, spennende på sin måte! Det som kanskje gjorde størst inntrykk på meg var hvordan de to søstrene ble brukt som brikker i familiens spill ved å bli kongens elskerinner og etter hvert kone (Anne). Onkelen og de andre i familien ønsket høytstående titler, eiendommer og penger, og dermed ble jentenes egne ønsker oversett. Jeg tenker rett og slett på tvangsekteskap. En ekstrem form for det arrangerte ekteskapet som vi kjenner blant annet fra engelske romaner. Var det virkelig så ille i et vestlig land på den tiden?
Uansett, verd å lese altså!
søndag 11. mai 2008
Så var det Artemis igjen, da...
Men denne gangen er det den opprinnelige Artemis - den greske gudinnen - det er snakk om. Og mange andre gudinner fra ulike deler av verden. Og katter. Og hekser. Og eventyrfortellende bestemødre og grandtanter. Og et mystisk tårn med åttekantet loftsrom.
Jeg har nettopp lest ferdig en trilogi av Gerd Eva Lillo. Den har stått i barnebokhylla på biblioteket, så å si ikke utlånt. Hvorfor ikke? lurte jeg på. Fordi de er svarte og har litt merkelige bilder utenpå? Når jeg leser dem er det andre ting som slår meg!
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og tro om barnebøker som lovpriser Artemis og Skade og kattegudinnen Bast. For det er eventyr, men på grensen til gudedyrkelse. Jeg måtte google forfatternavnet etterpå for å se om Lillo er med i en eller annen heksekult. Jeg fant riktignok ei side der det sto om kattegudinnen Bast, og ei om "guddommelig" sjakkspill, men ikke wicca og mystiske seanser i månelyset.
Er jeg bare overfølsom for religiøsitet i ulike former? Er jeg for pedagogisk? Tar jeg feil når jeg tenker at følsomme barnehjerner vil bli prestinner etter gjennomlesning av Bestemor Stemsens eventyrlige katter?
Men en ting er positivt: her er det kvinner i alle hovedroller, og de er helter:)
Og så er det en ganske spennende og veldig original historie.
Kanskje en setning fra tredje bok kan oppsummere det hele?
"Ja, eventyr er det og eventyr blir det, og livet er det mest eventyrlige av alt."
Jeg har nettopp lest ferdig en trilogi av Gerd Eva Lillo. Den har stått i barnebokhylla på biblioteket, så å si ikke utlånt. Hvorfor ikke? lurte jeg på. Fordi de er svarte og har litt merkelige bilder utenpå? Når jeg leser dem er det andre ting som slår meg!
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og tro om barnebøker som lovpriser Artemis og Skade og kattegudinnen Bast. For det er eventyr, men på grensen til gudedyrkelse. Jeg måtte google forfatternavnet etterpå for å se om Lillo er med i en eller annen heksekult. Jeg fant riktignok ei side der det sto om kattegudinnen Bast, og ei om "guddommelig" sjakkspill, men ikke wicca og mystiske seanser i månelyset.
Er jeg bare overfølsom for religiøsitet i ulike former? Er jeg for pedagogisk? Tar jeg feil når jeg tenker at følsomme barnehjerner vil bli prestinner etter gjennomlesning av Bestemor Stemsens eventyrlige katter?
Men en ting er positivt: her er det kvinner i alle hovedroller, og de er helter:)
Og så er det en ganske spennende og veldig original historie.
Kanskje en setning fra tredje bok kan oppsummere det hele?
"Ja, eventyr er det og eventyr blir det, og livet er det mest eventyrlige av alt."
mandag 5. mai 2008
Ha ha og snufs snufs
Ha ha: Ellens annerledes konkurranse av Monica Vikstrøm-Jokela. Femte bok i en søt serie som jeg kunne blitt lei av fordi jeg sjelden får overraskelser, men som trimmer lattermusklene mine like fullt! Her skal Ellen prøve å hevne seg på Daniel fordi han stadig dummer henne ut. Eller er det egentlig han som gjør det? Hvilken utfordring det er å skulle gjøre en gutt flau når han tar alt med et smil og opptrer utrooooolig overlegent...
Snufs snufs: Det er mitt liv av Katarina von Bredow. Dette er dødsens (eller skal vi si livsens?) alvorlig. Ei 15 år gammel jente blir gravid med kjæresten og tar et valg som folk rundt henne ikke ser på som et reelt alternativ. Sterkt, uansett hva en mener om emnet abort.
Snufs snufs: Det er mitt liv av Katarina von Bredow. Dette er dødsens (eller skal vi si livsens?) alvorlig. Ei 15 år gammel jente blir gravid med kjæresten og tar et valg som folk rundt henne ikke ser på som et reelt alternativ. Sterkt, uansett hva en mener om emnet abort.
lørdag 3. mai 2008
Litt action, takk!
Er ferdig med Vokter-serien. Fornøyd? Ganske! Da den siste boka, Vokternes valg, var lagt ned, tenkte jeg at det var noen spørsmål jeg ikke hadde fått svar på, men sånn skal det være. Og jeg kjente at jeg er stolt over at det er en norsk forfatter som har funnet på en så drøy historie.
Det var ikke bare action. Handlingen kretset rundt en gruppe - Vokterne - som skulle motarbeide det slue Imperiet og redde utenomjordiske fra det pengegriske grepet deres. For å hindre dem i dette måtte vennene trekke seg tilbake innimellom og planlegge, omgruppere seg, hvile ut mellom slagene - og så kjempe.
Hvis du ser bort fra ufoene, hamskifterne, implantatene og de fryktelige drapshundene, minner denne serien meg mye om I morgen-serien til John Marsden, faktisk! Der er det også snakk om sabotasjer, våpen, aksjoner, overlevelse, lojalitet og vennskap. Nå har jeg lest tre av bøkene i Marsdens serie og pustet lettet ut over at Ellie (SPOILERSPOILERSPOILERSPOILERSPOILER!!!!!) slapp ut av dødsfengselet.
Nettopp det at I morgen-serien ikke inneholder utenomjordiske science fiction-elementer gjør at aldersgrensa går litt oppover. Det er verre å lese om virkelige mennesker som blåses i filler enn morderiske, genmanipulerte hunder som blåses i filler.
Men begge deler kan, tro det eller ei, inngå i en positiv leseropplevelse. Det skulle ikke vært sånn?
Det er verre når småbarna skyter gangstere i dataspill.
Det var ikke bare action. Handlingen kretset rundt en gruppe - Vokterne - som skulle motarbeide det slue Imperiet og redde utenomjordiske fra det pengegriske grepet deres. For å hindre dem i dette måtte vennene trekke seg tilbake innimellom og planlegge, omgruppere seg, hvile ut mellom slagene - og så kjempe.
Hvis du ser bort fra ufoene, hamskifterne, implantatene og de fryktelige drapshundene, minner denne serien meg mye om I morgen-serien til John Marsden, faktisk! Der er det også snakk om sabotasjer, våpen, aksjoner, overlevelse, lojalitet og vennskap. Nå har jeg lest tre av bøkene i Marsdens serie og pustet lettet ut over at Ellie (SPOILERSPOILERSPOILERSPOILERSPOILER!!!!!) slapp ut av dødsfengselet.
Nettopp det at I morgen-serien ikke inneholder utenomjordiske science fiction-elementer gjør at aldersgrensa går litt oppover. Det er verre å lese om virkelige mennesker som blåses i filler enn morderiske, genmanipulerte hunder som blåses i filler.
Men begge deler kan, tro det eller ei, inngå i en positiv leseropplevelse. Det skulle ikke vært sånn?
Det er verre når småbarna skyter gangstere i dataspill.
torsdag 1. mai 2008
Vokterne
Nei da, nei da ... jeg har ikke glemt bloggen!
Nå holder jeg på med serien "Vokterne" av Willy Ustad. Lite utlånt på biblioteket, og en venn av meg syntes den var kjedelig, men likevel tror jeg den kan ha potensiale.
Vokter-serien er en slags ufo-grøsser-actionserie. Handlinga foregår i vår verden, men med et virkelig urealistisk innslag: en mystisk bydel som gjennom flere år gradvis har forsvunnet fra innbyggernes bevissthet. Dessverre. For den viser seg å være åstedet for et eksperiment, åstedet for en utenomjordisk klan som ble ønsket velkommen for mer enn hundre år siden.
Hovedpersonen er en av de som ikke glemmer byen, og nysgjerrig som han er havner han midt i løvens hule...
Nå har jeg lest tre bøker, og har lyst til å lese de neste tre, altså.
Nå holder jeg på med serien "Vokterne" av Willy Ustad. Lite utlånt på biblioteket, og en venn av meg syntes den var kjedelig, men likevel tror jeg den kan ha potensiale.
Vokter-serien er en slags ufo-grøsser-actionserie. Handlinga foregår i vår verden, men med et virkelig urealistisk innslag: en mystisk bydel som gjennom flere år gradvis har forsvunnet fra innbyggernes bevissthet. Dessverre. For den viser seg å være åstedet for et eksperiment, åstedet for en utenomjordisk klan som ble ønsket velkommen for mer enn hundre år siden.
Hovedpersonen er en av de som ikke glemmer byen, og nysgjerrig som han er havner han midt i løvens hule...
Nå har jeg lest tre bøker, og har lyst til å lese de neste tre, altså.
søndag 13. april 2008
Har jeg glemt å fortelle...
...at jeg nå er ferdig med Twelve treasures-serien til Rosemary Edgill? De siste to bøkene, The cup of morning shadows og The cloak of night and daggers , var unnagjort ganske fort etter at bok to kom fra Amazon. Jeg måtte jo vite hvordan det gikk videre med Ruth og Melior.
Og jeg ble stort sett fornøyd.
Surprise! Ruth finner veien til Alveland - på julaften! - gjennom en mørk kjeller i et stort bibliotek, sammen med den utrolig kjekke sjefen sin Nic. Etter hvert skjønner de to at de er i stor fare; noen vil drepe Ruth, og Nic står i veien.
Samtidig får vi se hvordan Melior leter etter sin utvalgte. Motivene er personlige, men også politiske: bare hun kan bevise renkespillet til den onde Baligant, som vil ta makten i Morning Lands helt på tvers av tradisjoner og regler. Men er det egentlig Baligant som står for renkespillet? Ei skjønn, men grusom dame jobber i kulissene...
I The cup of morning shadows møter vi også
- vismannen Ophidias, som foretrekker å se ut som et dragelignende dyr
- viskvinnen Amadis, som på sin side liker alle skikkelser som skremmer vettet av folk
- den mystiske Fox som leder ei gruppe med lovløse (her er det duket for en skikkelig overraskelse!)
- Meliors hevnlystne kusine Jausserande.
Jakten på The cloak of night and daggers starter i vår verden (World of Iron), nærmere bestemt på Helion i New York, åstedet for en SF-festival (fantasy?). Den psykiatriske sykepleieren Holly, som har brukt en formue på en full rustning med sverd til, er på hotellet sammen med to venninner, Carol og Margot. Så finner hun plutselig en liten mann med spisse ører i gangen, skremt og forslått... og en ny jakt og flukt begynner, ganske lik den Ruth og Melior hadde i bok 1.
Veien går via et mentalsykehus og hundrevis av bibliotek, før våre venner møtes i Alveland.
Slutten var ikke helt bra, syns jeg. For mange tråder skulle knyttes sammen på for kort tid.
Og så fikk de siste linjene meg til å tenke at dette faktisk ikke var slutten på eventyret... kommer det mer fra Rosemary? I så fall hopper jeg på!
Og jeg ble stort sett fornøyd.
Surprise! Ruth finner veien til Alveland - på julaften! - gjennom en mørk kjeller i et stort bibliotek, sammen med den utrolig kjekke sjefen sin Nic. Etter hvert skjønner de to at de er i stor fare; noen vil drepe Ruth, og Nic står i veien.
Samtidig får vi se hvordan Melior leter etter sin utvalgte. Motivene er personlige, men også politiske: bare hun kan bevise renkespillet til den onde Baligant, som vil ta makten i Morning Lands helt på tvers av tradisjoner og regler. Men er det egentlig Baligant som står for renkespillet? Ei skjønn, men grusom dame jobber i kulissene...
I The cup of morning shadows møter vi også
- vismannen Ophidias, som foretrekker å se ut som et dragelignende dyr
- viskvinnen Amadis, som på sin side liker alle skikkelser som skremmer vettet av folk
- den mystiske Fox som leder ei gruppe med lovløse (her er det duket for en skikkelig overraskelse!)
- Meliors hevnlystne kusine Jausserande.
Jakten på The cloak of night and daggers starter i vår verden (World of Iron), nærmere bestemt på Helion i New York, åstedet for en SF-festival (fantasy?). Den psykiatriske sykepleieren Holly, som har brukt en formue på en full rustning med sverd til, er på hotellet sammen med to venninner, Carol og Margot. Så finner hun plutselig en liten mann med spisse ører i gangen, skremt og forslått... og en ny jakt og flukt begynner, ganske lik den Ruth og Melior hadde i bok 1.
Veien går via et mentalsykehus og hundrevis av bibliotek, før våre venner møtes i Alveland.
Slutten var ikke helt bra, syns jeg. For mange tråder skulle knyttes sammen på for kort tid.
Og så fikk de siste linjene meg til å tenke at dette faktisk ikke var slutten på eventyret... kommer det mer fra Rosemary? I så fall hopper jeg på!
Stakkars Ina
Jeg elsker Lise Männikö! Hun skriver veldig bra, følelsesladd uten å være sentimental, dyp uten å være kjedelig. Jeg har før lest bøkene om Lissen, nå var det Stakkars Ina som hoppet ut til meg fra hylla under en kasseringsrunde (ja, jeg er ram på kassering!)
Ina flytter med faren sin til et nytt sted. Han jobber som organist i kirka, og en skjønner fort at han virkelig skiller seg ut: han kommer for sent til julegudstjenesten, og han har hatt på seg når han skritter over alterringen og går nedover midtgangen, forbi alle de lattermilde elevene. Det er de flaueste sekundene i Idas liv.
Ida bor alene med faren i ei lita, gul kårstue. De to har det som de har hatt det helt siden moren forsvant (på tragisk vis, skjønner vi etter hvert): fullstendig tyst. De snakker ikke sammen, og når de snakker sammen er det helt uten å nevne ting som kan drive dem fra hverandre. Ida føler seg fanget og overvåket. Er det merkelig at hun griper sjansen til å få litt mer liv inn i tilværelsen, bli kvitt det snille, sjenerte stempelet? Kontakten med en jentegjeng fra ungdomsskolen blir løsningen. Nå er det andres tur til å lide.
"Gjertrud skjønner ingenting når vi står litt unna. Hun er så opptatt av det hun sier sjøl. Hun hører bare sin egen stemme. Hun er veldig selvopptatt. Så egentlig er det bare til pass for henne. Selv om hun er som hun er. Selv om hun ikke kan noe for det. Egentlig er det jo sånn med oss alle sammen. Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er, jeg heller. Så hvorfor skulle det være så veldig synd på henne, hele tida?" (s. 73)
Det er rørende, trist, tragisk. For hvem er det som må lide til slutt?
Ina flytter med faren sin til et nytt sted. Han jobber som organist i kirka, og en skjønner fort at han virkelig skiller seg ut: han kommer for sent til julegudstjenesten, og han har hatt på seg når han skritter over alterringen og går nedover midtgangen, forbi alle de lattermilde elevene. Det er de flaueste sekundene i Idas liv.
Ida bor alene med faren i ei lita, gul kårstue. De to har det som de har hatt det helt siden moren forsvant (på tragisk vis, skjønner vi etter hvert): fullstendig tyst. De snakker ikke sammen, og når de snakker sammen er det helt uten å nevne ting som kan drive dem fra hverandre. Ida føler seg fanget og overvåket. Er det merkelig at hun griper sjansen til å få litt mer liv inn i tilværelsen, bli kvitt det snille, sjenerte stempelet? Kontakten med en jentegjeng fra ungdomsskolen blir løsningen. Nå er det andres tur til å lide.
"Gjertrud skjønner ingenting når vi står litt unna. Hun er så opptatt av det hun sier sjøl. Hun hører bare sin egen stemme. Hun er veldig selvopptatt. Så egentlig er det bare til pass for henne. Selv om hun er som hun er. Selv om hun ikke kan noe for det. Egentlig er det jo sånn med oss alle sammen. Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er, jeg heller. Så hvorfor skulle det være så veldig synd på henne, hele tida?" (s. 73)
Det er rørende, trist, tragisk. For hvem er det som må lide til slutt?
lørdag 12. april 2008
....og takk til James
Jeg var så fornøyd med den første Unge Bond-boka av Charlie Higson, Silverfin-mysteriet. Så jeg tok sjansen på å kjøpe inn flere til biblioteket. Typisk unggutt-spenningsbok, tenkte jeg, men lovende i forhold til sjangeren.
Så feil kan en ta! Jeg har nå lest/skummet meg igjennom Blodfeber, og det var etter hvert en irriterende opplevelse.
James er jo en engel, helt ulik filmene (lurer på når og hvordan han forandret seg?) - minner mye om Alex Rider (Anthony Horowitz sin oppfinnelse). Men det er skurker også, og de er som i Bond-filmene: du finner Smilet med arret fra øre til øre, du finner den stormannsgale albinoen med renhetsdilla, den ungarske smugleren - og erkefienden fra kostskolen. Greit nok, det følger sjangeren.
Men.
1) Smugleren går fra kaldblodig morder til vennlig og hjelpsom (riktignok hevnlysten) mann.
2) Erkefienden fra kostskolen (og her er det snakk om hat og forakt) blir plutselig en storfan etter en boksekamp.
3) Forholdet til lokalbefolkningen er ganske så uavklart:
Storskurken forakter de skitne "bandittene". Men fortelleren har heller ikke mye til overs for dem, iallfall i begynnelsen: de ER skitne, mørkladne, dumme og brutale. (Og hva med det ville, skitne "naturbarnet" som redder James fra malariamyggene og etterpå overfaller ham i sjalusi?)
Kravet om å følge en sjanger og skape overraskelser er ingen unnskyldning for å skrive platt og inkonsekvent.
Hvis noen lurte: jeg kommer ikke til å kjøpe inn flere Unge Bond-bøker. Tror jeg. Det måtte være hvis jeg fikk en kniv mot strupen.
Så feil kan en ta! Jeg har nå lest/skummet meg igjennom Blodfeber, og det var etter hvert en irriterende opplevelse.
James er jo en engel, helt ulik filmene (lurer på når og hvordan han forandret seg?) - minner mye om Alex Rider (Anthony Horowitz sin oppfinnelse). Men det er skurker også, og de er som i Bond-filmene: du finner Smilet med arret fra øre til øre, du finner den stormannsgale albinoen med renhetsdilla, den ungarske smugleren - og erkefienden fra kostskolen. Greit nok, det følger sjangeren.
Men.
1) Smugleren går fra kaldblodig morder til vennlig og hjelpsom (riktignok hevnlysten) mann.
2) Erkefienden fra kostskolen (og her er det snakk om hat og forakt) blir plutselig en storfan etter en boksekamp.
3) Forholdet til lokalbefolkningen er ganske så uavklart:
Storskurken forakter de skitne "bandittene". Men fortelleren har heller ikke mye til overs for dem, iallfall i begynnelsen: de ER skitne, mørkladne, dumme og brutale. (Og hva med det ville, skitne "naturbarnet" som redder James fra malariamyggene og etterpå overfaller ham i sjalusi?)
Kravet om å følge en sjanger og skape overraskelser er ingen unnskyldning for å skrive platt og inkonsekvent.
Hvis noen lurte: jeg kommer ikke til å kjøpe inn flere Unge Bond-bøker. Tror jeg. Det måtte være hvis jeg fikk en kniv mot strupen.
fredag 11. april 2008
Takk til Artemis
(Dette er ikke opphøying av gudene, hvis noen trodde det.)
Nå syns jeg Artemis Fowl har sagt nok for ei stund! Jeg måtte bare lese den siste boka Artemis Fowl og den tapte kolonien, men jeg ble virkelig skuffa. De første bøkene var riktig nok litt rare, men de var realistiske midt i rarheten. Alvepoliti med masse tekniske dippedutter, skurker i koma og småtroll med spesielle matvaner, javel - men det var et miljø jeg etter hvert kjente meg igjen i og godtok. Og det var spennende så det holdt!
Her beveger Eoin Colfer seg inn i det metafysiske. Det er snakk om tidsreiser, molekyler som løser seg opp og demoner som står i fare for å bli slukt av en tidstunnel. Ei fortelling av nye dimensjoner, i flere betydninger av ordet! Jeg likte meg ikke. Lurer på hva andre Artemis-fans gjør.
I tillegg mente visst forfatteren at det var på tide at det hjerteløst nøkterne og intellektuelt retta ungdomsgeniet fikk noen pubertetsproblemer. Han er jo tross alt blitt 14 år. Greit nok, men det ble dumt i denne settingen!
Nå syns jeg Artemis Fowl har sagt nok for ei stund! Jeg måtte bare lese den siste boka Artemis Fowl og den tapte kolonien, men jeg ble virkelig skuffa. De første bøkene var riktig nok litt rare, men de var realistiske midt i rarheten. Alvepoliti med masse tekniske dippedutter, skurker i koma og småtroll med spesielle matvaner, javel - men det var et miljø jeg etter hvert kjente meg igjen i og godtok. Og det var spennende så det holdt!
Her beveger Eoin Colfer seg inn i det metafysiske. Det er snakk om tidsreiser, molekyler som løser seg opp og demoner som står i fare for å bli slukt av en tidstunnel. Ei fortelling av nye dimensjoner, i flere betydninger av ordet! Jeg likte meg ikke. Lurer på hva andre Artemis-fans gjør.
I tillegg mente visst forfatteren at det var på tide at det hjerteløst nøkterne og intellektuelt retta ungdomsgeniet fikk noen pubertetsproblemer. Han er jo tross alt blitt 14 år. Greit nok, men det ble dumt i denne settingen!
onsdag 19. mars 2008
Svenne
I går kveld fikk jeg virkelig gåsehud! Leste ferdig boka "Svenne" av Per Nilsson. Den gjorde et veldig sterkt inntrykk! Skummelt fordi det kan bli sant.
I korte trekk handler det om en gutt som blir invitert inn i et politisk parti av en karismatisk mann med gode hensikter (eller? Se slutten!) og radikale løsninger på problemer. Svenne blir med uten å vite hva han går til. For hvis han hadde visst det...
Ett av de mange målene for det politiske Rettferdighetspartiet er å stoppe innvandringen til Sverige - og jobbe for bedre integrering. Sverige er nemlig plaget med kriminelle drabantgjenger i flere byer. (Sannsynligvis gjelder det også i Sverige i dag.)
Ellers er de for eksempel opptatt av rettferdig fordeling av lønnsmidler. En bedriftssjef som sitter på et kontor skal tjene like lite som vaskekona på en skole... veldig radikalt altså!
Men det er innvandringa som folk flest (!) henger seg opp i - både antirasistene og rasistene. En merkelig gruppe som kaller seg SK følger opp partiets medieinnspill på voldelige måter. Og rasistene trykker Svenne & co til sitt bryst. Det virker både skremmende og utrolig på helt normale Svenne fra landsbygda.
Sverige blir mer og mer preget av vold og uro. Politiet mister helt kontrollen. Partimedlemmer melder seg ut, og ett blir til og med drept.
Vær forberedt på ikke bare spenning, men mange spørsmål som DU må ta stilling til. Det kan bli virkelighet, sannsynligvis også i Norge.
I korte trekk handler det om en gutt som blir invitert inn i et politisk parti av en karismatisk mann med gode hensikter (eller? Se slutten!) og radikale løsninger på problemer. Svenne blir med uten å vite hva han går til. For hvis han hadde visst det...
Ett av de mange målene for det politiske Rettferdighetspartiet er å stoppe innvandringen til Sverige - og jobbe for bedre integrering. Sverige er nemlig plaget med kriminelle drabantgjenger i flere byer. (Sannsynligvis gjelder det også i Sverige i dag.)
Ellers er de for eksempel opptatt av rettferdig fordeling av lønnsmidler. En bedriftssjef som sitter på et kontor skal tjene like lite som vaskekona på en skole... veldig radikalt altså!
Men det er innvandringa som folk flest (!) henger seg opp i - både antirasistene og rasistene. En merkelig gruppe som kaller seg SK følger opp partiets medieinnspill på voldelige måter. Og rasistene trykker Svenne & co til sitt bryst. Det virker både skremmende og utrolig på helt normale Svenne fra landsbygda.
Sverige blir mer og mer preget av vold og uro. Politiet mister helt kontrollen. Partimedlemmer melder seg ut, og ett blir til og med drept.
Vær forberedt på ikke bare spenning, men mange spørsmål som DU må ta stilling til. Det kan bli virkelighet, sannsynligvis også i Norge.
onsdag 12. mars 2008
Opplevelser med Otori
Japan? Fantasiland? Iallfall med en japansk snert. Og FOR en bokserie! Jeg har satt disse bøkene på fantasy, selv om anti-fantasy-lesere også vil kunne like dem. Bare du tørster etter spennende fortellinger...
En slags prins (arving for en klan), Otori Shigeru, er hovedpersonen i den siste boka "Himmelens nett". Jeg har lest den første boka i serien, "Det syngende gulvet", og hold deg fast: den begynner der "Himmelens nett" slutter! Skjønner godt at noen vil vite hvordan Shigeru møtte både den vakre Naomi, unggutten Takeo og skurken Iida Sadamu (sadist...).
Det er mange navn og steder å holde styr på, men likevel flyter eventyret lett. Shigeru er en tvers igjennom sympatisk hovedperson (noe jeg liker), men med otorienes svakheter i seg: barmhjertighet og dermed fare for nøling i kampsituasjoner, og ikke minst: en farlig evne til å forelske seg hodestups. Dermed er plottet satt!
Anbefales virkelig, enten du begynner med den femte eller den første boka.
En slags prins (arving for en klan), Otori Shigeru, er hovedpersonen i den siste boka "Himmelens nett". Jeg har lest den første boka i serien, "Det syngende gulvet", og hold deg fast: den begynner der "Himmelens nett" slutter! Skjønner godt at noen vil vite hvordan Shigeru møtte både den vakre Naomi, unggutten Takeo og skurken Iida Sadamu (sadist...).
Det er mange navn og steder å holde styr på, men likevel flyter eventyret lett. Shigeru er en tvers igjennom sympatisk hovedperson (noe jeg liker), men med otorienes svakheter i seg: barmhjertighet og dermed fare for nøling i kampsituasjoner, og ikke minst: en farlig evne til å forelske seg hodestups. Dermed er plottet satt!
Anbefales virkelig, enten du begynner med den femte eller den første boka.
mandag 3. mars 2008
Farlig fantasy
Er fantasy farlig for barn?
Det spørsmålet fikk jeg av en bekymret mor i forbindelse med en fantasy-kveld vi arrangerte på biblioteket sist uke.
Lærer barn at de kan løse problemer med vold? Lærer de magi?
Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige henne med at iallfall Ringenes herre skulle være ganske ufarlig. Skummel for de minste, men slett ikke utpreget voldelig, og med magiske elementer som bare er der for spenningens skyld. Ingen av de "magiske" ordene virker!
Men kunne jeg overbevist en Harry Potter-glad åtteåring om det? Ville han/hun hatt klarsyn nok til å skjønne forskjellen på diktning og fakta?
Og hva med de som elsker voldsspill? Vil de se på fantasy som et påskudd til å "follow the dark side"?
Jeg tror fantasy har en funksjon for både barn og voksne. De gir gode opplevelser, fremfor alt et håp om at det gode vil seire! Men det er noen bøker det bør finnes aldersgrense for, det kan jeg se. Jeg kommer ikke til å anbefale hverken Mira eller Elvens barn til en åtteåring. De skal ikke tenke at et menneske skal kunne bli besatt eller la seg besette av onde ånder. Det er det nemlig noen som tror på i virkeligheten...
Det spørsmålet fikk jeg av en bekymret mor i forbindelse med en fantasy-kveld vi arrangerte på biblioteket sist uke.
Lærer barn at de kan løse problemer med vold? Lærer de magi?
Jeg prøvde så godt jeg kunne å berolige henne med at iallfall Ringenes herre skulle være ganske ufarlig. Skummel for de minste, men slett ikke utpreget voldelig, og med magiske elementer som bare er der for spenningens skyld. Ingen av de "magiske" ordene virker!
Men kunne jeg overbevist en Harry Potter-glad åtteåring om det? Ville han/hun hatt klarsyn nok til å skjønne forskjellen på diktning og fakta?
Og hva med de som elsker voldsspill? Vil de se på fantasy som et påskudd til å "follow the dark side"?
Jeg tror fantasy har en funksjon for både barn og voksne. De gir gode opplevelser, fremfor alt et håp om at det gode vil seire! Men det er noen bøker det bør finnes aldersgrense for, det kan jeg se. Jeg kommer ikke til å anbefale hverken Mira eller Elvens barn til en åtteåring. De skal ikke tenke at et menneske skal kunne bli besatt eller la seg besette av onde ånder. Det er det nemlig noen som tror på i virkeligheten...
Brave new world
Uæææ! Internett er farlig!
Det har jeg virkelig skjønt etter å ha
1) lest "Skyggespillet" av Ralf Isau, en tjukk spenningsroman der ei jente uten å vite det starter katastrofetilstander rundt om i verden via internett. Masse datateknikk her, det kan nok stoppe spenningen litt, men uansett vel verd å lese. Og selv om det fremdeles (etter 9 år) er noen tydelige science fiction-elementer i boka (forhåpentligvis!), så er det skremmende aktuelt. Hva skulle samfunnet vårt i dag gjort uten internett? (Og hva skulle jeg gjort uten epost, blogg, facebook, youtube, amazon osv. osv. ?)
2) sett filmen "Wargames" fra slutten av 1970-tallet. Selvfølgelig samme dag. En unggutt starter nesten tredje verdenskrig fordi det amerikanske NORAD har satt alt sitt håp til en påståelig datamaskin.
Ja, ja, jeg har iallfall ikke fått noen smittsom sykdom gjennom skjermen ennå. Tror jeg.
Det har jeg virkelig skjønt etter å ha
1) lest "Skyggespillet" av Ralf Isau, en tjukk spenningsroman der ei jente uten å vite det starter katastrofetilstander rundt om i verden via internett. Masse datateknikk her, det kan nok stoppe spenningen litt, men uansett vel verd å lese. Og selv om det fremdeles (etter 9 år) er noen tydelige science fiction-elementer i boka (forhåpentligvis!), så er det skremmende aktuelt. Hva skulle samfunnet vårt i dag gjort uten internett? (Og hva skulle jeg gjort uten epost, blogg, facebook, youtube, amazon osv. osv. ?)
2) sett filmen "Wargames" fra slutten av 1970-tallet. Selvfølgelig samme dag. En unggutt starter nesten tredje verdenskrig fordi det amerikanske NORAD har satt alt sitt håp til en påståelig datamaskin.
Ja, ja, jeg har iallfall ikke fått noen smittsom sykdom gjennom skjermen ennå. Tror jeg.
mandag 25. februar 2008
Bibliotekaren som ble en grendel
OK, overskriften er en skikkelig spoiler! Så sorry! Syns bare at uttrykket var så bra.
Har nå lest "The sword of maiden's tears", første delen i en trilogi av Rosemary Edghill. Mest originale bok jeg har lest på lenge! Egentlig mer grøss enn fantasy: en albinolignende alv blir overfalt av noen bøller i New York og frarøvet et sverd. Dessverre vil et menneske som tar sverdet gradvis bli til et kjøttetende monster...
Alven trenger hjelp, og det samme gjør New Yorks uvitende innbyggere! En gjeng bibliotekstudenter blir tilfeldige ofre for hans utrolige historie, og de lurer lenge på hvordan de kan forklare de merkelige ørene hans på en vitenskapelig måte. Men en av dem, Ruth, tar ham på alvor, iallfall nesten. Og historien blir mer og mer skummel.
Jeg kjøpte bøkene på Amazon etter å ha lest om dem i ei bok om Ringenes herre. Ikke så dårlig kjøp, det! Håper at de to neste bøkene er like bra som denne.
Har nå lest "The sword of maiden's tears", første delen i en trilogi av Rosemary Edghill. Mest originale bok jeg har lest på lenge! Egentlig mer grøss enn fantasy: en albinolignende alv blir overfalt av noen bøller i New York og frarøvet et sverd. Dessverre vil et menneske som tar sverdet gradvis bli til et kjøttetende monster...
Alven trenger hjelp, og det samme gjør New Yorks uvitende innbyggere! En gjeng bibliotekstudenter blir tilfeldige ofre for hans utrolige historie, og de lurer lenge på hvordan de kan forklare de merkelige ørene hans på en vitenskapelig måte. Men en av dem, Ruth, tar ham på alvor, iallfall nesten. Og historien blir mer og mer skummel.
Jeg kjøpte bøkene på Amazon etter å ha lest om dem i ei bok om Ringenes herre. Ikke så dårlig kjøp, det! Håper at de to neste bøkene er like bra som denne.
tirsdag 19. februar 2008
Truwaen Mira
Tenk deg at du ser faren din sitte sliten, nedbrutt og redd inne på et kontor. Moren din har vendt deg ryggen i hat og sinne, og broren din forbanner jorden du står på. Fordi du er av feil rase, du er en truwa.
Plutselig er det fiender rundt deg på alle kanter. Og du får vite at du er den eneste som kan stoppe dem - ved å ta kontakt med den farlige åndeverdenen. Men du ønsker deg bare tilbake til det sorgløse livet med hesteridning, dansing i ballsal og varme middager.
Slik har Mira det i Josefine Ottesens nye serie.
Jeg må bare si det med en gang: denne grep meg!
- Blir det litt mye fantasy, sier du? Jeg unnskylder meg med at jeg må være i fantasy-modus til neste uke. Da blir det nemlig fantasy-kveld på biblioteket!
Plutselig er det fiender rundt deg på alle kanter. Og du får vite at du er den eneste som kan stoppe dem - ved å ta kontakt med den farlige åndeverdenen. Men du ønsker deg bare tilbake til det sorgløse livet med hesteridning, dansing i ballsal og varme middager.
Slik har Mira det i Josefine Ottesens nye serie.
Jeg må bare si det med en gang: denne grep meg!
- Blir det litt mye fantasy, sier du? Jeg unnskylder meg med at jeg må være i fantasy-modus til neste uke. Da blir det nemlig fantasy-kveld på biblioteket!
tirsdag 12. februar 2008
23 ting, en flott ting!
Nå kommer bibliotekarene etter i internettverdenen. Jeg har blitt med på et kurs i regi av Buskerud Fylkesbibliotek, og det virker kjempeinteressant! Til nå har jeg fått meg en ny 23-ting-blogg (http://www.synnes23ting.blogspot.com/) og lært meg hvordan jeg kan ordne på ting (også på denne bloggen!), og fått meg ei Google Reader-side hvor jeg får oppdaterte nyheter fra utvalgte blogger. Kjempebra!
Dette fortsetter å være min litteratur-blogg.
Dette fortsetter å være min litteratur-blogg.
tirsdag 5. februar 2008
Yesss! for Keyes!
Etter å ha fått ut låne-fingeren satte jeg meg ned med Elvegudens utvalgte, en serie på to bøker av J. Gregory Keyes.
Kjempebra!
Bøkene er unike, vil jeg si. Hvorfor? Vel, i hvilke andre bøker har en tenåringsgutt sex med en naturgud? Og hvor finner en ellers vandøde snikmordere på et skip styrt av drager, i selskap med en gammel bibliotekar?
I tillegg er det bare en følelse jeg har. Ei god bok kan ikke forklares, den må oppleves.
Her er det høyspenning, grøsserfaktorer og gripende beskrivelser av sterke følelser. Målet og reisa er der, som ellers i fantasy. Vi møter to helter, prinsessa Hezhi som går en usikker framtid i møte på grensa til puberteten, og bondesønnen/krigeren Perkar som leter etter en måte å befri kjæresten sin på. Dessverre er hun en bekkegudinne, fanget av den mektige Elven. Så viser det seg at Elven også har alt å si for Hezhis skjebne, og de to barna/ungdommene nærmer seg hverandre på en mystisk måte over landegrensene. De må også lære å kjenne seg selv, godta sine egne åndelige og følelsesmessige grenser. Hardt nok.
Jeg ser noen likhetspunkter med Tidshjulet. Åndetro, overnaturlige krefter som må holdes i sjakk. Renkespill og mistro. Men likevel! Kommer ikke til å glemme denne med det første! (Bank i bordet.)
Kjempebra!
Bøkene er unike, vil jeg si. Hvorfor? Vel, i hvilke andre bøker har en tenåringsgutt sex med en naturgud? Og hvor finner en ellers vandøde snikmordere på et skip styrt av drager, i selskap med en gammel bibliotekar?
I tillegg er det bare en følelse jeg har. Ei god bok kan ikke forklares, den må oppleves.
Her er det høyspenning, grøsserfaktorer og gripende beskrivelser av sterke følelser. Målet og reisa er der, som ellers i fantasy. Vi møter to helter, prinsessa Hezhi som går en usikker framtid i møte på grensa til puberteten, og bondesønnen/krigeren Perkar som leter etter en måte å befri kjæresten sin på. Dessverre er hun en bekkegudinne, fanget av den mektige Elven. Så viser det seg at Elven også har alt å si for Hezhis skjebne, og de to barna/ungdommene nærmer seg hverandre på en mystisk måte over landegrensene. De må også lære å kjenne seg selv, godta sine egne åndelige og følelsesmessige grenser. Hardt nok.
Jeg ser noen likhetspunkter med Tidshjulet. Åndetro, overnaturlige krefter som må holdes i sjakk. Renkespill og mistro. Men likevel! Kommer ikke til å glemme denne med det første! (Bank i bordet.)
mandag 28. januar 2008
Abstinens
Jeg har glemt å låne med meg bøker hjem. Igjen. Ikke en gang Harry Potter frister. Noe nytt! Jeg vet jo at det er mye jeg har lyst til å lese, og ikke minst bøker jeg "burde" ha lest. Forferdelig tanke, forresten! Har du lest de ti leser-rettighetene? Nei? Det burde du! OK, her er en versjon (hentet fra http://bookshelved.org/cgi-bin/wiki.pl?DanielPennac):
1. Retten til ikke å lese.
2. Retten til å hoppe over sider.
3. Retten til å ikke lese ferdig.
4. Retten til å lese en gang til.
5. Retten til å lese hva som helst.
6. Retten til å drømme deg bort.
7. Retten til å lese hvor du vil.
8. Retten til å bla litt fram og tilbake.
9. Retten til å lese høyt.
10. Retten til å holde smaken din for deg selv.
Verd å tenke på, spesielt for stressa og samvittighetsfulle bokelskere!
... Hvis bare ikke dvd-spilleren min hadde streika... Ja, ja, jeg finner vel et broderi eller noe jeg kan holde på med.
1. Retten til ikke å lese.
2. Retten til å hoppe over sider.
3. Retten til å ikke lese ferdig.
4. Retten til å lese en gang til.
5. Retten til å lese hva som helst.
6. Retten til å drømme deg bort.
7. Retten til å lese hvor du vil.
8. Retten til å bla litt fram og tilbake.
9. Retten til å lese høyt.
10. Retten til å holde smaken din for deg selv.
Verd å tenke på, spesielt for stressa og samvittighetsfulle bokelskere!
... Hvis bare ikke dvd-spilleren min hadde streika... Ja, ja, jeg finner vel et broderi eller noe jeg kan holde på med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)