Det døde landet 2: Gjenfødt

Foto: bokkilden.no

Nå har jeg lest bok to i den kjempespennende serien av Josefine Ottesen. Den første boka, Golak (som fikk det danske kulturministeriets store børnebogspris) har jeg blogget om her.

Jonah, som i slutten av Golak flyktet fra den primitive landsbyen (der han ikke klarte å passe inn) etter å ha drept broren sin, er i begynnelsen av andre bok en fange hos ei gruppe med menneskelige kjeltringer. Det blir ikke avslørt med en gang hvordan han kom seg dit, det kommer litt etter litt, og det plager meg en smule når jeg har denne boka så friskt i minnet...

Jonah har fått i oppgave av lederen - Høvdingen - å bygge gamle radioer som kjeltringene skal bruke i krigføring. Han skal også lage et system for å forstyrre signalene til De Tre Byene, høyteknologibyene som kjeltringene vil innta. Nå går ikke tingene helt etter planen, og SPOILER SPOILER Jonah blir tatt til fange og ført inn i by 21. Eller reddet, hvis en vil se sånn på det.

Alt er perfekt i denne byen. Menneskene er vakre og friske, rommene er smakfulle, den digitalt lagde utsikten er stemningsskapende, alle er fornøyde. Og en ting som er spesielt godt for Jonah: han blir tatt på alvor som et geni. Han får utfordringer, han får bruke energien sin på viktig forskerarbeid. Han blir på en måte gjenfødt. Ting er altfor perfekte, selvfølgelig.

I 1932 gav Aldous Huxley ut boka Vidunderlige nye verden (Brave New World). Det er en dystopi der alle mennesker blir produsert i fabrikk og innsprøytet med diverse stoffer på fosterstadiet, eventuelt fratatt oksygen for at hjernen skal bli dårligere utviklet (hos de som bare skal brukes til rutinearbeid). I tillegg blir alle barn og voksne innprentet med slagord som passer deres "klasse". Sykdom, aldring, sorg og uro blir utslettet eller dempet med medikamenter, og kjærlighet er ikke noe annet enn kjemisk stimulering.

Jeg kommer til å tenke på Huxley når jeg leser Gjenfødt. I begynnelsen virker ikke denne byen så ekstrem; menneskene tenker selv, har naturlige følelser og blir oppmuntret til kreativ tenking, men de blir også manipulert. Innbyggerne får utdelt et apparat som de kaller for EMO, og det skal fjerne vanskelige følelser og tanker. Jonah blir avhengig av dette, og en merker etter hvert at den kritiske tankegangen hans blir svekket. Skummelt.
Det er også et slags klassesystem i By 21, med ulike nivåer (skall) som menneskene blir plassert i basert på personlighets- og intelligenstester. Jo lenger opp i skallene de kommer, jo bedre forhold og mer frihet har de. Men de bør ikke reise til skall 1, der de misdannete golakene og mutantene arbeider for at byen skal fungere, og der det er avfallshauger med MENNESKELIG avfall. For ubrukelige deler. Men der treffer Jonah ei jente han kjenner fra landsbyen sin.
Det er også to andre personer som kommer til å bety mye for ham: Tao, et lite "problembarn" som han skal følge opp og hjelpe (som ledd i en forskningsoppgave), og Professoren, som har viktige hemmeligheter.

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om denne boka. Den gir mange svar til å være bok 2 i en trilogi, men jeg gleder meg til å lese den siste også.