 |
| Foto: Synne Fredriksen |
Ånå
Såg du ånå som fløymde ein stormdag i haust?
Ho rugga på steinan å alt som va laust.
Ho busta seg fælt, må eg seia.
Når flaumen va øve, så smogna ho inn,
Så fort som dæ leta mæ regn og med vinn.
Ho ordna seg greitt, må eg seia.
Såg du ånå i vinter mæ snø og mæ is?
Langst kantan va reimfrost på lyng og på ris.
Ho pynta seg fint, må eg seia.
Så låg ho å klukka te solå fekk makt.
Då sa ho dæ sama ho før hadde sagt:
Eg venta på vår, må eg seia.
Såg du ånå ein vårdag når isen breud opp?
Når vårsolå vørmde i sjel og i kropp,
Då kjendest det godt, må eg seia.
Når fleumen va øve å luftå blei blå,
Når gudan å jenten tog finstasen på:
Ja, då blei det vår, må eg seia.
Såg du ånå ein sommår, mæ runnslipte stein?
Når fiskan dei hoppa å solå ho sjein,
Å vanne va varmt, må eg seia.
Du kjende du livde i kropp å i sinn,
Å lykkå smeug inn som ein svålande vinn,
Å livet va gott, må eg seia.
Samuel Gysland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar