søndag 19. februar 2012

Et lovlig langt blogginnlegg om Mørket - 2


Cappelen Damm, 2011
Septimus dro hardt, og da han løftet hånda høyt, så han at han trakk en lang strimmel av flortynt stoff opp av fyrtøyets metallsylinder.
Marcellus Pyks mørke øyne skinte av iver i vokslyset. "Du har klart det..." hvisket han og lød svært lettet. "Du har funnet den mørke forkledningen."


Mørke av Angie Sage er bok 6 i Septimus Heap-serien. Septimus og prinsesse Jenna begynner å nærme seg 14, og for Septimus betyr det at han snart skal gjennom en farlig og viktig ypperstemagiker-tradisjon - den mørke uka (alle magiske ord har fete typer i serien). Han har valgt å bruke den til å befri magikerspøkelset Alfred fra mørkehulene. Så oppslukt er Septimus av det han selv skal gjøre at han ikke bryr seg om Jennas uro overfor noe udefinerbart mørkt i slottstårnet. Dessverre! For skapningen det gjelder har planer om å innta hele Borgen med mørke...

Fortellinga er denne gangen skuffende fri for nyskapninger, lange reiser og oppfinnelser (forventningene steg etter Sirene). De samme gamle personene gjør stort sett de samme gamle lure og ikke fullt så lure tingene på samme gamle sted, og selv om det er nok av dramatikk på det meste er det få overraskelser. Jeg håper Sage finner på noe friskt igjen i siste bok.
Med hensyn til bokas befatning med mørke: Mørket er her noe en må bruke små mengder av for å holde ut møtet med de store.

Samlaget, 2011
Ei blodtørstig snerring fylte øyra til Koll, og elden rasa i han då han reiste seg på eitt kne og løfta klubba til slag igjen.
- Knus skallen hans!
Han nølte. Kampen var over no. Anvar låg hjelpelaus under han, men draken såg ikkje anna enn ein fiende som enno levde. Slike var det berre ein ting å gjere med.


Etter å ha lest Drakeguten av Asbjørn Rydland første gang skrev jeg dette innlegget her, over meg av glede over denne flotte fantasyboka på nynorsk!  Nå har altså bok 2 kommet. Jeg leste bok 1 en gang til, men vil si at en kan ta fatt på Med eld i hjartet uten bok 1; det viktigste blir forklart i starten.

I første bok oppdaget Koll at nordavinden gir ham styrke, og at en dragestemme (en og samme ting?) driver ham til å hevne seg og utøve vold. Når han nå skal til byen Vilkafjord sammen med landsbyrådets leder Talea for å hente en utlovet dusør, kjenner han fremdeles dragestemmen inni seg, men vet den må holdes nede. Problemene starter når sønnavindens prestinne ufrivillig vekker dragen i ham, og et uhell skjer. Snart er han på flukt i en ukjent by. Her er Mørket på sett og vis en del av helten!

Andreboka er helt klart (også påpekt av andre) mer actionfylt enn Drakeguten. Det skjer ting nesten fra første stund, og to nye personer får synsvinkelen (et velkjent spenningsgrep): den tøffe ungjenta Eilyn og snikmorderen Maraius, som viser seg å være mer enn et menneske. Jeg likte boka og gleder meg til neste - det skal visst komme fem i alt!
Med eld i hjartet er anmeldt på magasinnett.

Visste du forresten at Rydlands bøker handler om en fantasiverden som først ble introdusert i en laiv (et rollespill)? Denne laiven har sin egen wiki

Cappelen Damm, 2012
Vi så himmelen bli blodrød og betent idet sola strevde med å stå opp. Vi så et lysglimt. Et mislykket morgengry. Sola trakk seg tilbake, overmannet.
Borte.
Jeg lukket øynene, og den var fortsatt der, den brant bak øyelokkene mine. Jeg åpnet dem. Borte. Alt som var igjen, var en mørkerød glød.
"Og det var det," sa Gus lavt.
Fire måneder uten sol. Det er uvirkelig.

Mørketid
av Michelle Paver (forfatteren av Ulvebror-serien) er en ekte grøsser. Her er "mørket" både fysisk - mørketida - og åndelig. Når sola forsvinner for unggutten Jack og turkameratene hans, som er på en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard i 1937, stiger uhyggen på stedet som kalles Gruhuken. Mennene blir påvirket av både fraværet av sola og av noe udefinerbart, men like sterkt. De blir rett og slett gale og syke.

Boka er Jacks dagbok, og det er virkningsfullt - nesten som ei presensfortelling. En får se hvordan han forandrer seg underveis. Han går på den ene sida fra å være asosial, hunderedd og aggressiv til å bli vennekjær, konstruktiv og nært knyttet til trekkhundene. Kjærligheten til disse firbente er utrolig bra beskrevet! På den andre sida merker en redselen som trenger seg fram og ser hvordan han mister grepet.
Jeg kunne nyte Mørketid som ei grøsserfortelling, samtidig som jeg nøt de flotte beskrivelsene av naturen og ble merkelig fascinert av det ekspedisjonstekniske, for eksempel utstyret de brukte for å sende meldinger til "sivilisasjonen".

Elliken har skrevet en herlig anmeldelse av denne boka, og akkurat som henne kjente jeg tyngden av mørket og iskulden mens jeg leste. Det er helt utrolig, faktisk, at jeg kan bo et sted som har vinter og snø mer enn halve året.

1 kommentar:

astridterese sa...

Mørke står i skal lese hyylla mi og er blant de neste bøkene jeg skal lese. Jeg har likt hele Septimus Heap serien så jeg ser frem til å lese den.
Drakeguten og Men eld i hjartet er mye utlånt hos oss, men jeg skal lese den når den ikke står på den lange reserveringslisten hos barna lenger :-)
Mørketid var imidlertid helt ukjent for meg, men det så ut til å være en bok vi må kjøpe inn. Takk for tips!