tirsdag 28. februar 2012

Ventebunka: fantasy, del 1

Avenir, 2010
Urchin og flodbølgen er den siste boka i Tåkemantelkrøniken av M. I. McAllister. Den følger opp resten av serien med drivende spenning, sympatiske (og usympatiske) karakterer og koselig humor. Koselig er et stikkord! Jeg likte boka, men det blir mer og mer klart for meg at den passer for de yngste fantasyleserne (av dem som leser lengre bøker selv). Serien har et klart svart-hvitt bilde av rett og galt og runder av med et budskap om håp. Altså for de som tåler dramatikk, men vil ha trøst til slutt (jamfør et tidligere innlegg). I Norge er boka utgitt på et kristent forlag og blir på flere nettsteder markedsført som "trygg" lesning. Så er også forfatteren pastorkone!

Jeg hadde som dere kanskje skjønner en delt opplevelse av boka. Jeg lot meg rive med når ekornet Sepia av Sangen (som Urchin er glad i) blir skylt ut på havet i en redningsaksjon, og kjente grøsset på ryggen (med enkelte trekninger på smilebåndet) når den gale Tyttebær lanserte seg selv som øyas frelser og et alternativ til rettferdige kong Crispin. Tyttebær fikk meg forresten til å tenke på en viss "ABB". Jeg har blitt kjent med dyrene gjennom fem bøker og er glad i dem. På den andre siden føler jeg at bøkene er litt tamme og at karakterene kunne hatt flere lag.

Tåkemantel-serien blir av og til sammenlignet med Redwall-serien, som også har dyr i hovedrollene og en lignende middelalderlignende setting, men der er verdenen mer utbygd (med 22 bøker på engelsk) og handlingen hakket mørkere.
Aschehoug, 2007 (lest utg.)

Djevelens læregutt er, som tittelen antyder, en helt annen sak. Den danske forfatteren Kenneth Bøgh Andersen har klart å lage underholdning ut av et opphold i helvete...

Det er den tvers igjennom snille menneskegutten Filip (Jesus er visstnok en slask i sammenligning) som ved en misforståelse havner på dette mørke, varme stedet som hvis en ser bort fra klimaet og et delvis demonisk klientell ligner litt på vår verden. Filip skal læres opp til å bli Djevelens arvtager, og for å bestå prøven må han bli ond.

Djevelen argumenterer med at ondskapen trengs for at ikke vår verden skal bli overbefolket og kjedelig (dagens underholdning er avhengig av kriminalitet, konkurranser og selvhevdelse)! Filip har mest lyst til å reise derfra, for han skjønner at han ikke har noe i mørket å gjøre. Men det forandrer seg. Filip oppdager - spesielt i møte med rivalen Aziel - sine mørke sider, og det viser seg konkret ved at hornene vokser i pannen på ham. Vår helt strever mer og mer med rett og galt, og til slutt blir han faktisk en virkelig usympatisk fyr. Det får meg til å tenke på Frodo under Ringens innflytelse. Ekkelt å se. Samtidig som Filip forandrer seg har han et mysterium å løse: hvorfor ble Lucifer dødssyk?

Andre viktige skapninger er fristelsesdemonen Satana, katten Lucifax og Døden.
Jeg kan ikke røpe slutten i tilfelle du får lyst til å lese boka - bare at den slutter både "lukka" og åpent, som første bok i serien Den store djevelkrigen.

Ingen kommentarer: