Hvorfor blir fantasybøker så like?

Det er ikke mitt spørsmål, det er et spørsmål og en påstand fra Marie L. Kleve i Dagbladet. Sist mandag anmeldte de flere fantasybøker på nettsida si (jippi for Dagbladet!), og i forbindelse med det skrev Kleve en artikkel.
Hun skriver at fantasysjangeren er sjablongpreget, at altfor mange bøker i sjangeren ligner på hverandre.  

Flere ganger har jeg intervjuet forfattere i ferd med å lansere bøker som ligner mistenkelig på internasjonale bestselgere. Ofte er de påfallende lite påvirkelige: De begynte å skrive om trollmannskoler lenge før «Harry Potter». Og nei, de har aldri åpnet en «Twilight»-bok.

Hun kaller fantasy "ungdommens svar på krimsjangeren":

Storselgende, spennende og handlingsdrevne romanserier, som kan være fantastisk gode på sitt beste - men som like ofte er over gjennomsnittlig preget av klisjéfylt språk, flate personer og variasjoner over det samme plottet.

Etter min mening har Kleve to problemer i premissene for påstanden sin (noe flere av de illsinte kommentarene til artikkelen peker på!).

For det første ser hun på fantasy som ungdomslitteratur. Det er det faktisk ikke, selv om det er typisk for sjangeren at helten er ung, usikker og uerfaren i starten. Det fins hundrevis av bøker som ikke er tilpasset barn/ ungdommer (noen kaller fantasy eventyr for voksne), og disse nevner hun ikke. Hun ser ut til å tro at det er de voksne som har overtatt ungdommenes litteratursmak, og ikke omvendt.

Det at Kleve kaller fantasy "virkelighetsflukt" (som får ungdommen til å lese) gir meg et inntrykk av at hun ikke tar sjangeren på alvor. Det hender jeg opplever det selv som fantasyleser i møte med rene "realister".
Virkelighetsflukt handler om at du trenger å glemme ditt eget vanskelige/traurige liv og leter etter spenning, trygghet eller lignende. Det er sjeldent det som er motivet for en fantasy-leser. (Jeg for min del elsker ei god historie!)

Jeg legger merke til at de som kommenterer artikkelen stort sett nevner engelske titler for å understreke at fantasysjangeren er variert. Sannsynligvis kjenner hun ikke disse. Det er flaut få fantasyserier som er oversatt til norsk, og dermed er det "ungdomsseriene" en gjerne får med seg om en ikke er en veldig ivrig leser.

For det andre blir fantasybegrepet hennes for vidt. Vampyrbøker à la Twilight-serien handler om overnaturlige vesener, men er de dermed fantasy? Hva med bøker krydret med falne engler, udødelige vesener og tidsreiser?
Det er vanskelig å trekke grenser, helt klart. High fantasy - bøker som handler om en helt klart oppdiktet verden med eventyrskapninger og magi - er vel de eneste en kan spikre.

Og når artikkelforfatteren tar Twilight med i vurderinga kan jeg skjønne påstanden om at fantasybøker blir så like. Jeg har nevnt det selv flere ganger, det kommer stadig romantiske bøker med overnaturlige innslag, og disse ligner til forveksling på hverandre.

MEN tar hun feil i alt hun skriver? Ikke nødvendigvis. Èn ting er jeg iallfall helt enig i:

De beste fantasybøkene er ikke bare spennende historier, de er også god litteratur.

Og det gjelder etter mitt skjønn Alanya-serien. Se neste blogginnlegg (tror jeg)!