En liten prinsesse

Jeg later virkelig som jeg er en prinsesse noen ganger. Jeg later som det, så kan jeg prøve å oppføre meg som det.

Av og til kommer gamle barnebøker ut på nytt. En liten prinsesse av Frances H. Burnett er en av dem. Den første komplette norske utgaven kom i fjor, oversatt av vår alles kjære Torstein Bugge Høverstad (tips: den svarthåra trollmannsgutten med sikksakkarret). Nå har jeg lest den, og jeg likte den godt!

Boka er en ren oppskrift i medfølelse og omsorg og takknemlighet. Sara er rett og slett ei irriterende uselvisk jente. Bakgrunnen hennes (rikmannsdatter oppvokst i India) og alt hun har fått av penger og evner gjør henne ikke overlegen, hun gjør livet lettere for andre. Når hun mister alt, gir hun av det lille hun har. Og alltid tenker hun positivt og later som om det gråe er fargerikt, det kalde varmt. Så på en måte handler En liten prinsesse også om fantasiens kraft.

Da jeg hadde lest ferdig og bladd forbi den eventyraktig optimistiske slutten, tenkte jeg: så naivt. Alle fattige blir jo ikke rike selv om de er positive og snille! Og ingen mennesker er så engleaktige!

Men så leste jeg et etterskrift de har gjort plass til i denne utgaven, om forfatteren Frances H. Burnett som også ble kalt "The Romantic Lady". Hun hadde faktisk kjent det harde, fattige livet på kroppen. Først i slummen i Manchester, så som aleneforsørger for seg selv og fire søsken i USA. Så hun visste hva det var å ha det vanskelig, og skjønte at en ikke kommer lett til rikdom. Sannsynligvis hadde hun dagdrømmer akkurat som Sara.

Jeg husket hovedhandlingen i boka fra manga-tegnefilmen jeg så for MANGE år siden, Prinsesse Sara. Spesielt den dramatiske scenen der Saras flotte bursdag blir et mareritt, når bestyrerinnen på barnehjemmet får vite at jenta er konkurs. Ellers husket jeg at Frøken Minchin snakket stavangersk, med en virkelig bråkete og streng stemme.