Dødsengler

Aschehoug, 2011

Jeg har lest Dødsengler: Momentum av Steffen R. M. Sørum.

Fra omslaget: "I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan? "Dødsengler" tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv. "

Mine tanker om boka:

Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Vil anbefale den til ungdommer, men også voksne med et "fantasy-gen" (ja, vi er nok en egen rase) kan lese den. En av hovedpersonene, Peder, er over studenttida og er dermed et slags voksen-alibi.
En av de andre voksen-personene i romanen viser seg å være en gammel nazist. Rar og særegen, men slett ikke ond, og den som hjelper Mikkel og Ida til å se hva som skjer. Leseren får ikke servert noe forsvar for nazismen, men vi blir minnet på at en sak stort sett har flere sider, også en krig.

Et visst slektskap med Kjetil Johnsens serie Den 4. parallell (har nå lest siste bok); tanker om tidshull og overnaturlige vesener som reiser mellom paralleller - men tykkere og fyldigere. Kommer også til å tenke på denne boka, eller (hvis en går utenlands) denne serien. Godt skrevet - dette tenkte jeg mange ganger. Slutten er litt merkelig, de siste sidene blir dratt ut og jeg tror Sørum kunne kuttet den ned noe.

Forfatteren selv formidler mange tanker om boka og prosjektet som ledet opp til den, på sida Indre Oslo, kjemp! I et fiktivt intervju med karakteren Noor forteller han blant annet om hvordan han selv lett kunne blitt rammet av eksplosjonen 22. juli. Han traff Utøya-ungdommer på bussen før tragedien der - ei uke før korrekturen på romanen skulle være ferdig. Rart.

Andre anmeldelser:
Ungdomsboka
Elis lesebabbel