Årets feelbad-roman?

Aschehoug, 2011

-Hva i all verden er det dere snakker om? Hva har de gjort med min datter? Jeg forlanger å få vite det nøyaktig i dette øyeblikk, ellers skal jeg Gud hjelpe meg sende dere begge-
-Vampyrisme, sa jeg til slutt. - Datteren deres bærer tegn på vampyrisme, og jeg trenger å kjøre en stake gjennom hjertet og kappe hodet av henne for å unngå at hun vender tilbake fra de døde for å drikke menneskeblod.
- Men vi er ikke sikre, skjøt Jonathan inn i et forsøk på å dempe sjokket.
Stillheten var overveldende.

Nei, jeg hadde ingen god følelse etter å ha lest denne andre boka i serien Dr. Schnabels krønike. Og det er nok heller ikke meningen.

Boka er rett og slett vanskelig å komme igjennom. Det betyr ikke at den er dårlig skrevet, selv om det etter ei grøssete innledning (som sier noe om det som kommer) tar litt tid før handlinga kommer i gang. Språket er bevisst gammeldags og gir en følelse av å lese en klassiker, men det er heller ikke spesielt vanskelig tilgjengelig (selv om en kan lure på om et så høytidelig språk passer til den attenårige fortelleren). "Vanskelig" betyr bare at innholdet er sterk kost.

Første bok om vampyrjegeren Vlad, Vampyrjegeren, blogget jeg om her. Den var også mørk med heslige episoder, men hadde et visst innslag av noe lett og lyst i form av de vampyriserte "kjæledyrene" Bunny og Batty, Vlads venner. Dette gjorde at boka tross alt kunne (etter mitt skjønn) karakteriseres som ei ungdomsbok.
I De dødes hus har disse to forsvunnet inn i halvmørket (det kan jeg nok si uten å røpe for mye), og skjebnen deres er faktisk med og bidrar til den vonde stemninga.

Der forrige bok først og fremst hadde groteske innslag av det overnaturlige slaget, har Bakkeid nå funnet fram historiske, splatter-aktige fakta som minner om den "morsomme" serien Fæle fakta. For det fins nok av grusomme handlinger som ble begått i vitenskapens navn på 1700-tallet i Europa (og selvfølgelig før og etter). Det gjelder ikke bare tortur og henrettelse av kriminelle. Sinnsyke pasienter ble behandlet med det en i dag vil kalle vanntortur, de ble tappet for blod og fikk etsende stoffer på huden. Og de levde under fæle forhold, skal en tro denne boka. (Helt bakerst finner en ei referanseliste, så forfatteren har gjort research).
Så tipper det over i det fantastiske når forfatteren viser hva som kunne skjedd hvis noen kunne og ville utvikle denne torturvitenskapen for å skape evig liv - ved bruk av vampyrblod.
Og han ikke bare nevner metodene, han beskriver dem og resultatene ganske så detaljert.

Det verste er likevel den følelsesmessige torturen leseren blir utsatt for. Det som var trygt, lyst og varmt, har blitt slimete og tragisk og mørkt. Jeg tør rett og slett ikke anbefale denne til ungdom uten å komme med en stor advarsel. Kanskje Bokelskerinnen rett og slett har fått en norsk grøsser-kandidat? Samtidig er det en krim av "whodunnit"-typen, der fortelleren ikke kan vite hvem som er venn og fiende.

Barnebokkritikk har anmeldt boka her. Som anmelderen skriver: "hadde det ikke vært for vampyrdyrene samt det usedvanlig heslige og grelle omslaget, kunne De dødes hus like gjerne vært utgitt for voksne".