Tanker etter Breaking Dawn del 1

Jeg har nettopp sett Breaking Dawn, del 1 på kino. Hvis du har tenkt å se filmen og vil at opplevelsen skal være helt ny og overraskende (bortsett fra det du sannsynligvis vet som leser), ikke les videre her.

(For den som er ukjent med Twilight: Breaking Dawn er fjerde og siste bok i serien om mennesket Bella og vampyren Edward, som etter mye om og men - blant annet et trekantdrama med varulven Jacob og fiendskap med vampyrklanen Volturiene - skal gifte seg og leve sammen evig. Evig fordi Bella skal bli vampyr, noe Edward motvillig har gått med på og utsetter så lenge som mulig. Hun vil unngå å bli gammel og grå mens kjæresten er evig ung og vakker, han er redd for at hun skal miste sjelen sin og bli et blodtørstig monster. Siste bok blir to filmer, som i Harry Potter-serien.)

Jeg var nervøs, hadde lest både slakt og jubel på forhånd, og var redd for å bli skuffa. Men: lenge siden jeg leste boka, husker lite av den, så jeg hadde ikke så store ønsker, og gledet meg mest.
Ja, bryllupet tok lang tid. De ble nesten ikke ferdige. Men det er klart, en må vel dvele litt ved Bellas siste dag med et noenlunde normalt liv?

Jeg leste en anmeldelse på IMDB som ønsket seg mer av Leah og Jacob. Jeg var også fascinert av Leah da jeg leste boka, hennes skjebne og hvordan den er en parallell til Jacobs, men syns det ble vist fram ok.

Ulvene var vel overanimerte. Scenene der de kommuniserer med hverandre fikk meg til å tenke på en ren animasjonsfilm, og det er vel ikke meningen. Når det er sagt: ulvene som mennesker har blitt mine favoritter, spesielt gullungen Seth!

Jeg var forberedt på ei veldig syk Bella. Men hvordan har de klart å gjøre det så ekstremt? Det gjorde vondt langt inn i kroppen min iallfall.
Heldigvis var fødselen slørete og uklar, filmet i glimt, jeg hadde ikke taklet å se den i "helfigur". Filmen som helhet er ganske kunstnerisk og vakker.
Imprintingen - det var det virkelig viktige for meg. Og ja, det syns jeg ble helt perfekt.
Vampyriseringen også. Siste scene (før "teaserscenen" med Volturiene): skremmende godt lagd. Stillhet gir en flott effekt i en film som ellers er full av elegant piano- og strykemusikk.

De som har lest og likt bøkene vil jeg tro er fornøyd med mesteparten av filmen. De som er klare for mye romantikk, dveling ved følelser og en del dramatikk med et LITT spesielt innhold (vampyrbaby som suger livet ut av moren, ærlig talt!) - samt godt skuespill.