Stella virker først selvstendig og reflektert, men etter hvert får vi vite at selvtilliten er på bunn etter at mannen forlot henne. Dette er ikke noe godt utgangspunkt for et avstandsforhold og altoppslukende forelskelse i en gift mann som faktisk er en skikkelig sjåvinist. Stella underkaster seg gjerne for å bli elsket. Hun går inn i en galskap/depresjon, alt blir uviktig utenom telefonene og sms-ene fra Knut. Datteren Andrea på ti har det kjempevondt fordi hun ikke tør å ta med seg venner hjem, oppvasken flyter - OG hun hører rare lyder fra morens rom. Det holder på å gå helt galt.
Fornedrelse og fortvilelse!
Ragna ser ut til å være i harmoni med seg selv og andre. Hun har en overnaturlig luktesans, hun kan lukte menneskers følelser og stemninger. Hun "ser alle" (som det står på skiltet hennes), og hun hjelper alle der hun kan. Hun har overskudd. Det kan vel ikke vare i lengden, tenker vi.
Ragnas store problem er forholdet til moren, som hun arvet de overnaturlige evnene fra men som sluttet med all magi etter en tragedie da Ragna var barn. Ragna føler at hun ikke blir godtatt, at moren ikke kan se at Ragnas evner faktisk er til hjelp for mennesker. Og så blir moren kreftsyk. Dermed går Ragna inn i en depresjon som ligner på Stellas desperasjon...
Men før det skjer møtes de to kvinnene på Ragnas kontor. Ragna ser Stella og klarer å hjelpe henne gjennom krisen.
Men når de møtes på sykehuset etter hver sine katastrofer er det Stella som spør: Ragna ser alle - men hvem ser Ragna?
Hvorfor likte jeg boka?
- den har en hovedperson litt utenom det vanlige (heks!)
- den har et lys i tunnelen, selv om det virkelig så mørkt og skittent og iskaldt ut lenge
- den viser hvor viktig det er å være trygg på seg selv, ta vare på andre og finne den vanskelige balansegangen der
- den hadde scener fra sykehus;) passer godt for meg nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar