Det begynte sånn. Lottie forteller tøft og ærlig om den første ekstrajobben (på en skobutikk med stygge sko), vennskapelig konkurranse (om den kjekkeste gutten, som viser seg å være en rundbrenner), hårfarging, skole og foreldretrøbbel. Men omtrent midt i boka begynte jeg å skjønne hvor annerledes fortellinga om Lottie Biggs er. Hvor mørk den er.
Lottie er på mange måter en vanlig tenåring, men så skjer det ting med psyken hennes. Hun får spesielt ukontrollerte følelsesutbrudd, ler og gråter om hverandre og finner et skap fullt av ting hun har stjålet uten at hun husker hvordan det skjedde. Både hun, moren og alle rundt henne må godta det: Lottie er syk og trenger hjelp.
Da jeg var litt eldre enn Lottie - 17 - hadde jeg en periode med depresjon. Jeg hadde alt jeg trengte, det var ingen store kriser, men livet fikk en slags gråfarge som jeg trengte hjelp til å fjerne med terapi og medisiner. Og jeg er helt sikkert ikke alene.
Men det fins få barnebøker der hovedpersonen selv har en psykisk sykdom. Synne Sun Løes skrev jo Å spise blomster til frokost, men fins det andre? Når jeg tenker meg om er det vel en glidende overgang mellom ei slik fortelling og for eksempel Stressa jenter (som handler om spisevegring). Tenårene byr så å si alltid på problemer, små eller store. Men Lottie klikka det altså for. Til slutt (spoiler spoiler) gikk det bra!
En bi-ting: dette er den første boka jeg har lest med handling fra Wales! Var jo der i sommer. Artig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar