Ikke så rubinrød som jeg håpet

Nå har jeg lest ferdig Rubinrød av Kerstin Gier. Og jeg må si at jeg fremdeles ikke skjønner hvorfor Norsk kulturråd ville kjøpe inn denne oversatte boka (fikk oversetterstøtte, sier lesebabbel-Eli, som også har blogget om boka.). Den er opprinnelig tysk (en positiv ting siden få barnebøker fra det europeiske fastlandet blir oversatt til norsk), men handlinga foregår i England og boka kunne like gjerne vært skrevet av en av de mange engelskspråklige forfatterne som har slått seg på fantasy.
(Jeg liker god fantasy, men det fins mye dårlig!)

Først leste jeg baksida. "Romeo & Julie, Bella & Edward, og nå: Gideon & Gwen - forbudt, forførende og uimotståelig kjærlighet!"
Denne baksideteksten skaper forventninger om en stor romantisk fortelling, og det kan jeg ikke si at det er. Ennå. Hovedpersonen Gwen - ei moderne britisk jente som finner ut at hun er en tidsreiser uten kontroll over reisene sine - får se seg selv (i fortida) kysse en ung mann som hun senere blir kjent med som tidsreiseren Gideon.
MEN de har et veldig anstrengt forhold når de først møtes; hun syns han er en overlegen blei (helt riktig) og han syns hun er en uvitende, barnslig unge (også riktig), og når de etter mye om og men (spoiler spoiler) finner hverandre er det bare snakk om god gammel forførelse, ikke romantikk. Den kommer kanskje i neste bok?

Gwen er en passiv og dum hovedperson, syns jeg. Hun har en alliert i venninna Leslie, som er kjempegod på forskning og motiverer henne til å engasjere seg og finne ut av ting. Litt for mye motivasjon er nødvendig. Fordi tidsreisene og alt rundt dem kommer brått på Gwen, har hun dårlige forutsetninger og kunnskaper, hun har bare flaks (OK, litt intuisjon) når hun reiser. Dette at hun glemmer det latinske passordet når hun skal reise i tid med Gideon (fordi hun ikke har fått tidsreiser-språkopplæring) kunne vært morsomt, men det blir bare... ja, dumt.

... hvordan lød nå det tåpelige passordet? Qua dingsda dingstis.

Og dette utdraget leder meg til den tredje tingen jeg reagerer på.
Det er et forferdelig språk her! Sammenblanding av tenåringsslang og arkaiske vendinger. Ingen tenåringer sier eller tenker "lød". Og språkblandingen har ikke med selve tidsreisene å gjøre, du finner gammeldagse uttrykk midt i nåtida. Vet ikke hvor stort ansvar oversetteren har.

Når dette er sagt, så var det mye spenning i Rubinrød, og jeg får lyst til å vite hvordan det går. Spesielt begynnelsen er veldig interessant, der to ikke navngitte personer sitter fast i fortida og snakker om et apparat de har stjålet. Idéen om et forbund av tidsreisende som må samle blodet sitt i en innretning av en eller annen mystisk årsak er spesiell. Jeg får lyst til å vite hvorfor moren til Gwen har holdt noe skjult for henne, og hva. Og hvem er egentlig Greven av Saint-Germain, tidsreiserlederen som har hjernevasket Gideon?

Er jeg kanskje for voksen til å glede meg over denne boka? For akademisk? GRØSS.