 |
| Cappelen Damm, 2011 |
Høsten er ei nydelig årstid, egentlig. Men tenk deg en verden der høsten er eneste årstid. Det grønne er konstant brunt, alt råtner og visner bort og naturen er uten liv. Slik har vår verden blitt i denne framtidsromanen, som skummelt nok ikke er plassert i noen fjern framtid. Vi får ingen årstall, men samfunnet som er beskrevet før den store katastrofen er gjenkjennelig. En får virkelig følelsen av å være i et aktuelt norsk kystlandskap, med skjærgård, fyr, lange brospenn over fjorder og brosteinsbelagte bygater. CD-spillere har de til og med!
Det første stedet leseren møter er en bunker på ei øy som forsåvidt kunne vært hvorsomhelst eller nårsomhelst. Selvforsynt med hermetisk mat og vann fra brønn, et lite samfunn på tre personer: Nanna på 12, Fride på snart 6 og pappa. De lever under jorda, i frykt for noe eller noen, og jentene får ikke lov til å gå opp på overflaten. Faren prøver å gjøre livet så normalt som mulig, med rutiner som skoletimer og loggføring av det de kan se av verden utenfor - og bestefars hus - gjennom et periskop. Slik har de levd i 5 år, og Fride, som egentlig ikke husker noe annet, sverger på at hun skal ut før hun blir 6. Det klarer hun en dag når faren ikke ser, og søstrene opplever "frisk luft" for første gang på lenge.
Men det er krise for de tre: matlageret er snart tomt, fisken biter ikke på agnet, og faren blir snart syk av den mystiske sykdommen som har rammet landet. Nanna og Fride må til byen de bodde i for å finne medisiner til pappa. En farefull, lang vei, nesten livløs, der gule prikker er malt på både trær og hus og broer er sprengt.
Hva tenker jeg om boka? Bakteppet og ideen om en stor katastrofe i vårt eget land er god. Det jentene opplever er spennende, og reaksjonene deres og måten de oppfører seg på er troverdig. Slutten er rørende, og jeg får lyst til å vite hvordan det går videre!
Men hvis jeg får si noe kritisk: det er veldig mye dialog i denne boka. En får følelsen av å se en film der folk snakker sammen, men jeg savner et kamera som kan VISE meg ting som har skjedd, eller tanker i for eksempel Nannas hode. Hilse-dialoger (hei! jeg heter ...) kan også beskrives i steden for å gjengis ordrett. Katastrofen som har skjedd blir forklart av forskjellige personer med mye av de samme ordene - med akkurat nok forskjeller til at det virker realistisk og at en får ei grei spenningsoppbygging.
Jeg likte altså fortellinga, men kunne tenkt meg en annen fortellermåte. Jeg skulle også gjerne visst hvordan hovedpersonene ser ut, takk!
-Jeg ønsket å skrive en bok om mot, kjærlighet og håp, og det var ideen om en verden nesten uten mennesker som forløste det hele, sier forfatteren om boka.
Håp. Da må det jo bare komme en oppfølger! Når kommer den?
2 kommentarer:
Jeg synes dialogen i denne var en av dens styrker, jeg. Det finnes mye post-apokalyptisk og dystopisk litteratur rettet mot ungdom og unge voksne, og jeg synes at noe som gjør at denne skiller seg ut er nettopp all dialogen. Litt som i McCarthys The Road.
Også tror jeg ikke jeg ønsker meg noen oppfølger, heller. Denne slutter fint der den gjør og inneholder akkurat nok håp allerede - det er nok av serier på markedet allerede. Men vi er enig i at den er god! :)
Det kunne vært spennende å vite hvordan verdenen egentlig ser ut når jentene kommer opp av bunkeren. Hvor mange mennesker er døde, egentlig? Hva slags sykdom var det? Og i framtida: Hvordan går det med drivhuset, vil det virke?
Men sånt kan en jo også dikte på selv.
Legg inn en kommentar