Barnebøker i mars

I dag tidlig, før jobb, ble jeg sittende med ei bok i godstolen. Skikkelig dårlig idé, særlig når boka er skrevet av Katarina von Bredow, dronningen av gode tweens-drama. Den måtte jeg bare lese ut, så kom litt seint. Innlegg om boka Ellinor kommer, håper jeg.

Men jeg rakk å lese noen barnebøker i mars også. Her er noen ord om tre av dem:

Aschehoug, 2018

Syden av Marianne Kaurin har faktisk det til felles med Ellinor at de skildrer så sterkt det kjipe sosiale presset barn som nærmer seg pubertet og ungdomsskole kan oppleve. (Går det an å unngå? Det er nok ikke like tydelig alle steder.)
Dilemmaer som har med vennskap, selvstendighet og kulhet å gjøre har blitt ganske vanlige i barnelitteraturen, og noen av bøkene beskriver det på en måte som kan gi den fysiske klumpen i magen - en følelse en kanskje husker fra egne skoledager, eller vet at andre kjente.

Hvem du er venner med, er en kulhetsfaktor på skolen. Hva du har råd til å kjøpe og gjøre, er en annen. Og kanskje særlig i sommerferien. Hovedpersonen i Syden, Ina, sliter med begge disse faktorene. Hun bor i en sliten blokk sammen med moren, og har ingen utsikter til verken hytteturer eller utenlandsreiser sommeren før hun skal begynne i sjuende klasse. Resten av klassekameratene har lekre planer, og læreren er uforstandig nok til å ta en runde om dette før skoleslutt. Presset øker.

Så viser det seg at Vilmer, den nye, ukule (og like fattige) gutten i klassen, søker kontakt med nettopp Ina. Han bor i en naboblokk, de har utsyn til hverandre. Ina har løyet om at hun skal til Syden og holder seg innendørs - i kokvarmen - av redsel for å bli sett og avslørt. Men så har Vilmer en plan. Hvorfor ikke lage deres eget Syden i kjellerleiligheten til den gamle vaktmesteren?
Ina står lenge imot. Så blir hun grepet av Vilmers fantasi og tiltakslyst. De kommer inn i sin egen boble. Det er til og med litt sommerfuglfølelser på vei. Helt til skolestart...

Smakebit fra side 104:

Vi går opp den lille kjellertrappa og merker plutselig hvor varmt det fortsatt er. Sola henger tjukk på himmelen. Det lukter asfalt og grillpølser. På gresset er den noen som spyler hverandre med en hageslange. De ler og løper rundt. Tre damer sitter på hver sin fluktstol ved et plastbasseng der to små barn plasker med store bevegelser. 
Det ser plutselig fint ut. Her. I Dritten borettslag. Eller er det bare meg? Som ser ting jeg ikke pleier å se?

Gyldendal, 2018

Min bror er konge av Jenny Jägerfeld slenger med en ekstra faktor i kulhetssuppa: kjønnsproblematikk. Men der Vi skulle vært løver (omtalt her) har en transjente i en viktig birolle, har Jägerfeldt lagt sin fortelling i munnen på en transgutt.

11 år gamle Måns skal ha sommerferie, som Ida i boka over. Med sin mor, som også har tynt med penger, men en jobb som gjør at hun av og til reiser rundt. Denne gangen til Malmö. Mamma lager stemmer til animasjonsfilmer og skal bruke flere uker på det, mens hun og Måns bor i en leilighet. Måns liker å være alene, men dessverre må han ha barnevakt. Nora, som er kjempesjenert med tvangstanker. Måns moret seg i starten med å konsekvent kalle henne "diktator".
Det fineste Måns har, er skatebrettet han fikk av pappa. Han tar det med seg ut den første dagen. Da møter han tøffe Mikkel med tatoveringene,  litt eldre og også - viser det seg - en skater. Etter at Måns har overvunnet den verste redselen, blir de to kamerater. Mikkel kaller ham "bruscha".
Det er bare et lite problem: Måns er en gutt med jentetiss. Og han har en idé om at Mikkel ikke vil like det. Så han tier.

Jägerfeld beskriver hvor godt det er for Måns å endelig få være den han føler inni seg. Men også hvor vanskelig ting blir når de rundt - særlig faren - (lenge) ikke takler situasjonen.
Det er alvorlige tema det handler om, men Jägerfeld lar Måns fortelle med humor.

Vigmostad & Bjørke, 2018
(lenke til Tanum)

Og nettopp humor er det en del av i den sprø fortellinga Edvin Eek og ordensmannen. Sigmund Falch har bred erfaring med humor for voksne: morsomme TV-serier (som Side om side) og ikke minst fotografibøker (som Den slemmaste dokka i Drammen). Klarer han overgangen til barnelitteratur?

Ganske bra, syns jeg. Det er litt pratsomt og langt, og dette kan nok få noen til å falle av underveis. Men boka byr også på en masse fantasi og artige figurer.

Fortelleren Edvin oppdager en dag at veien hjem til huset hans har forsvunnet. Et besøk hos Statens Vegvesen forløper ganske så absurd, så der er det ingen hjelp å hente. Men vi lesere vet at problemet ligger hos Ordensmannen, en slags gudelignende (men menneskelig) skikkelse som holder til under Sydpolen (!) og holder styr på balansen i alt i verden. Ordensmannen har blitt lei av jobben, og stadig flere uhell og ubalanser dukker opp i verden.

Edvin er ikke av de mest eventyrlystne, han vil helst at ting bare skal være som de er, men kusina hans, S.I.V. (egentlig September Isadora Vulkan) er av en annen støpning og tøff som få. Hun bruker en magisk sopp for å komme seg til Ordensmannens verden, og Edvin føler at han må følge med. På turen i S.I.V.s scooterspor møter han ganske store utfordringer og helt særegne skikkelser som enten hjelper eller hindrer ham i jakten. Blant andre piloten Fru Flatin, eksbibliotekaren Rose Danielsen og tre trillinger som tror de er tvillinger.

Dagbladet har anmeldt boka her.