En bunke med bøker for de over elleve. Del 1

Den som leser, kjeder seg aldri? Jeg er nettopp ferdig med andre lesing av Gaimans og Pratchetts Gode varsler, som snart er klar som TV-serie. Første gangen leste jeg boka på engelsk, og en fabelaktig oversetter gjør at dette også ble en herlig opplevelse! Venter også på flere bestilte Elfquest-bøker, som vil fylle hull i tegneserien jeg nå har lest slutten på, faktisk. Ellers er jeg i startgropa på Jan Guillous Århundre-serie med Brobyggerne, som fascinerer så langt.

Men nå har jeg ei ventepåblogginnlegg-bunke med barne- og ungdomsbøker. Tid for å ta fatt!
Dette første innlegget tar for seg to bøker med spennende hendelser som ikke kunne skjedd i vår virkelighet. Håper jeg!

Gyldendal, 2018

Det tapte paradis er første boka i Jan Chr. Næss' nye serie Den gylne parykken. Forfatteren har æren av å tidligere ha gitt ut Norges eneste barnebok-splatter (såvidt jeg vet), Teodor Sterk (2010), og her følger han opp med gørr og zombier for ungdom. Men splatteren er mindre fremtredende her, mer et krydder. Bokas handling er lagt til 1600-tallet i Vestindia (som jeg nå har skjønt er i Amerika!), så det hypermoderne grøsset blir blandet med en viss historisk svung og et litt høytidelig språk.

Litt om handlingen:
Slaveeiersønnen Jonah Hemp kommer en dag hjem fra en tur i skogen til en slavefarm som ligner mer på et slaktehus: foreldrene hans og to tjenerslaver er drept på bestialsk vis; de andre slavene har rømt, sannsynligvis med hjelp av sjørøvere. Jonah kommer seg til den andre delen av øya, hvor han blir kjent med den Robinson-aktige eks-sjørøveren Angus Wanderdeck, som bygger på en båt. Båten har en magisk forstavn som kan snakke (dette gir assosiasjoner til Terry Pratchett!). Med på laget kommer slavedatteren Medeia, som viser seg å være heks og som kan kommunisere med døde. Det viser seg å komme godt med, når de slaktede dukker opp som zombier og blir en del av det maritime reisefølget...
Jonah må stri ikke bare med alt det dramatiske som skjer på turen, men også med egne upassende lyster og utfordrede fordommer. Vi blir også kjent med noen av de rømte slavene og får vite mer om Angus Wanderdecks store hemmelighet.

Lesere som først og fremst vil ha sprø action bør vite at det her er et stort persongalleri, flere handlingslinjer (også tilbakeblikk) og ikke minst en viss moral. Næss tar for seg kolonialisering, rasisme og flere former for fordommer og utnytting. Boka rekker også å kritisere både blind religion og blind vitenskapstro, så den har en intellektuell side.
Men: vil du ha en god historie med en viss dybde, og tåler litt gørr, er det verd å prøve. Slutten er ekstra spennende, og det lover godt for en fortsettelse.

Samlaget, 2018

Lars Mæhle er den norske forfatteren som mest har spesialisert seg på nynorsk spenning for ungdom. Med Djevelen vil alltid finne deg satser han høyt og introduserer djevelens barn - i en liten norsk bygd. I innledningen lover fortelleren Onu at leseren vil sitte der rundlurt og vettskremt. Det er et modig løfte!

Onu (15) bor ved enden av Storsjøen alene med mamma; det har han gjort hele livet. Stedet er en avkrok i den lille bygda med bare 58 innbyggere. En dag får de naboer: familien Korp, som har en datter på Onus alder - dermed blir tre ungdomstrinnelever til fire.

På Regina Korps første dag i Onus klasse kommer direktøren på Sagbruksmuseet på besøk, den mystiske sjarmøren Seamus Waterson. Han forteller om en svartebok som etter folketroen skal ligge innerst i den lokale, mytebefengte grotten. Ingen tør å gå inn dit - før Onu og to av klassekameratene gjør det. Onu er ganske redd av seg, så det var ikke hans idé, men presset fra tøffe Irmelin og bøllete Alex blir for stort...
De tre finner selvfølgelig boken. Rett før foreldrene til Regina dukker opp. Hva har Korp-familien med dette å gjøre? Er det den ventede babyen deres som er djevelens avkom?

En smakebit fra side 113, hvor Alex og Onu rekognoserer hos Korpene:

Endeleg var vi nede. I kjellarverda. Det var iskaldt her. Kulden stod ut frå steinveggane. Framfor oss strekte ein korridor seg innover. På kvar side av gangen var det fleire dører, og ei lyspære skimra i taket langt der framme. 
Eg lista meg på tåspissane innover kjellargangen, stansa ved den første døra vi kom til, dytta den forsiktig opp. Det var belgmørkt innanfor. Ikkje noko lys. 
Eit tomt kjellarrom. 
Eg lukka døra att. Gjekk vidare innover. Alex like bak. Brått blei eg var ei slags låg skurring. Som sakte steig i styrke. For kvart steg eg tok. Snart skjønte eg at lyden kom frå lyspæra, den som hang der utan skjerm i ein lang, svart leidning frå taket. Ei skjelvande knitring. 
Eg heldt blikket retta mot pæra. Det stakk i auga. Raude felt dansa fram i synet. Det svimla heilt for meg. Enda ein gong! 

Som dere ser er setningene korte; dette skaper et høyt tempo. Og spenningen er der under store deler av fortellingen. Vi har de skumle settingene: en grotte, et spøkelsesaktig hus - og til og med en svart katt. Løsningen på mysteriet om djevelens avkom er også ganske overraskende. Likevel var det noe, jeg klarer ikke helt sette ord på det, som buttet imot hos meg.

Én ting jeg alltid legger merke til (og som et særlig unaturlig element i barne- og ungdomsbøker), er gjentatt bruk av etternavn når en karakter blir introdusert (her: Seamus Waterson). Onu er en ung forteller som sannsynligvis ville omtalt personene med bare ett navn i egne tanker og overfor et publikum. Dette grepet føles som et modernistisk virkemiddel (en måte å skape avstand til personen på?) og får en til å stoppe opp.
Mæhle bruker her og der poetiske vendinger en tenåring neppe ville brukt, for eksempel "dei skimra vagt i tåkehavet", men dette plaget meg ikke på samme måte - fordi jeg er vant til det? Og kanskje fordi jeg syns disse ordene passer inn i en grøsserfortelling.
En gjennomsnittlig ungdomsskoleelev har nok et litt begrenset litterært ordforråd, og det å lese ei ungdomsbok som denne - og den over - kan være med på å utvide dette.

Og gi en spennende opplevelse med på kjøpet.