Jeg har sett den nye danske kinofilmen Slangens gåve - Skammarens dotter 2, som jeg hadde gledet meg til lenge.
Hvorfor ble jeg så skuffet og følte meg lurt?
Først og fremst fordi historien fra Lene Kaaberbøls Slangens gåve, tredje boka i serien, knapt er gjenkjennbar. De yter den ikke den minste rettferdighet. Jeg kan ikke skjønne at Lene Kaaberbøl har vært med på dette, godtatt dette.
Steder og personer er endret, underplott og karakterutvikling er utelatt.
Jeg hadde blant annet gledet meg til beskrivelsen av den dystopiaktige byen skammerfamilien havner i, hvor folk har det de trenger materielt, men er undertrykket. Det er her de oppholder seg før Davin og Nico havner i Saginborgen, og det gjør de på grunn av et ønske Nico har om å hjelpe et barn med undervisning - et viktig plottpunkt og en karakterdetalj som forsvinner.
Filmskaperne har falt for fristelsen til å gjøre Slangens gåve til en klassisk, mindre god fantasyfilm som også (eldre) barn kan se. De har fjernet alt av dybde og lagt til masse sentimentalitet og effekter.
De har gitt scener til personer som ikke har synsvinkelen i bøkene (Drakan og moren får mye skjermtid), pumpet filmen opp med litt ekstra fantasyaction (og en endeløs tur i skogen!) og dynget på med mektig filmmusikk i scener som liksom skal være rørende.
For det er et annet problem.
Jeg blir ikke rørt når jeg skal være rørt. Når folk lider, skilles og dør.
Noe har nok med manus og dialog å gjøre. Andre ting med regi. Ellers har vi skuespill og skuespillere som ikke helt stemmer.
Noen roller er feil castet, som Dinas far Sezuan, som her blir en jovial fyr i stedet for en mystisk skikkelse med mye mørke i seg. (Det er ikke Drakan, men Sezuan familien flykter fra i boken.)
Dette var kanskje det som skuffet mest av alt. Oppå dette kommer kunstige "morsomme" scener mellom Dina og Sezuan.
Hun som spiller Dina, Rebecca Emilie Sattrup, spiller bra, men har blitt såpass voksen i skikkelse (tre år etter første film) at scenen hvor Dina sier "du får to dager med meg" til faren blir bittelitt foruroligende. I boken er hun tydelig fremdeles en tolvåring.
Og det faktum at sørlendingen Agnes Kittelsen ikke kan snakke dansk, ødelegger alle scener med Dinas mor Mellusina. Jeg har likt andre filmer hun spiller i; jeg syns det er tydelig at hun strever med skuespillet her. Det blir stivt, og hun virker for svak. (Jeg savner Maria Bonnevie fra første filmen Skammerens datter.)
Hvor kom morderen Starkan fra? Han var ingen viktig person i boka. Hvor har Sezuans skygge blitt av, som har en sentral symbolsk rolle underveis i Dinas og Sezuans reise?
Hva med Davin, som i boka veksler synsvinkel med Dina? Han er her en biperson, Nicos håndlanger. Kanskje fordi Nico allerede er etablert som en viktig person i første film.
Og så har vi detaljer som den magiske fløytespillingen hvor ingen fingre beveger seg. Den som har slangens gave kunne virkelig hatt gaven til å spille på fløyte også, så jeg krympet meg hver gang Dina satte fløyten for munnen.
 |
| Nepenthe film/Storm films, 2018. Bildet er funnet på Filmweb. |
Var det i det hele noe bra her?
Enkelte scener er faktisk rørende. Torturstedet Kviskresalen er med, og jeg liker scenen med Nico og lillebroren (som jeg ikke husker fra boka). Jacob Oftebros skuespill hever filmen flere hakk.
Jeg vil også nevne en artig språkvri: filmen fins med valgfri teksting på nynorsk (helt naturlig, siden den norske boka er oversatt til den målformen).
Og musikken er vakker, jeg kunne gjerne hørt den uten å se filmen.
Siden mange av mine forbehold gjelder ulikhetene mellom bok og film, vil jeg tro at noen vil kunne like filmen. Men dårlig skuespill og lite dybde i karakterene vil nok flere reagere på.
Har du sett filmen? Lest bøkene? Hva tenker du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar