En dronning jeg gjerne skulle vært

Gollancz, 2012

She had expected weapons of torture in this room, perhaps a collection of knives, stains of blood. But not ruined art arranged on a ruined rug, surrounding the skeleton of a bed. 
He destroyed the sculptures in his rooms. Why?
The walls all around were covered with continuous hangings. A field of grass, turning to wildflowers, then into a thick forest of trees that gave way to wildflowers again, then to the field of grass it had started with. Bitterblue touched the forest on the wall, just to assure herself that it wasn't real, only a hanging. Dust rose; she sneezed. She saw a tiny owl, turquoise and silver, sleeping in the limbs of one of the trees. 
(Bitterblue s. 321)


Kristin Cashore har gjort det igjen. Lagd Fortellerkunst. Et eventyr som gav meg en følelse av å være fullstendig tilfreds, glad, litt trist bare, etter siste side. Og så fikk jeg le litt også til slutt, av en humoristisk navneliste lagd av en av mine personfavoritter, bibliotekaren Death (rimer på "teeth").

Hvilken bibliotekar ville vel ikke hatt nådegaven å lese superfort og huske alt etterpå? 
Eller. Nei. Den slags spesialisering ville blitt for slitsom, og hva med leselysten? Sette seg ned og virkelig kose seg med boka en holder i hendene?

Først litt om handlingen:
Bitterblue er 18 år gammel og dronning i landet Monsea, som fremdeles er preget av de grufulle handlingene faren hennes utførte (og fikk utført) for noen år siden. Etter farens død ble det lagd lover og forordninger som hadde som mål å slette grusomhetene fra folkets hukommelse, så sårene kunne leges. Men Bitterblue lurer seg ut av slottet og oppdager at folket slett ikke har glemt; de forteller historier på vertshusene, og fortrengning viser seg å være en dødelig strategi i møte med sannheten. Begravde ben ligger i elven, malte tepper skjuler mystiske dører, og de verste sårene finnes inni dronningens nærmeste rådgivere.  

Bitterblue kom i 2012, og først nå fikk jeg somlet meg til å bestille den. Kanskje fordi jeg skulle snakke om den oversatte utgaven av den første boka, Graceling (på norsk Katsa), på Ungdomsbokgildet, og kom på at jeg ville vite mer etter å ha lest Graceling og Fire. Heldigvis er ikke leseropplevelsen avhengig av at du leser ei bok nyutgitt. Kanskje tvert imot, siden nye bøker gjerne kan skape for høye forventninger på grunn av all viraken rundt.

Men det som helt klart gir den beste opplevelsen, er å lese bøkene i sammenheng, rett etter hverandre. Jeg hadde altså repetert den første, men ikke den andre. (Ville Knirk sett annerledes på Bitterblue med de to første bøkene friskt i minnet?) Jeg leste heller ikke alt i ett; over 500 sider innbundet på engelsk blir for tungt selv for en erfaren lesehest med mye på programmet, og det gjorde at jeg ofte måtte repetere. Av og til ble navnene mange, og geografien ble litt uklar for meg.

Likevel, boka - og særlig den siste femtedelen (cirka) - var både spennende, magisk og rørende og alt jeg ønsket meg. Slutten var verdig; viktige spørsmål fra trilogien får søkelyset på seg (om ikke fullstendig oppklart) og tråder blir samlet på en god måte. Samtidig åpner Cashore for at mye arbeid står igjen, og det er greit. Jeg tror jeg liker slike bøker ekstra godt, faktisk. Du får en følelse av at fortellingen fortsetter etterpå, at den har et liv utenfor permene.

Bitterblue er en dronning jeg gjerne skulle vært. Et menneske jeg gjerne skulle arvet kvalitetene til. Og hatt hennes venner (ikke til forkleinelse for de jeg har!). Hennes store mål for livet. Den indre styrken, gløden. Mysteriene.
Bare ikke fiendene. Og ansvaret. Og de vonde minnene.

Kudos til Cashore for å unngå den typiske kjærlighetsfellen for fantasy! Romantiske Synne hadde nok de samme tankene om en viss hjelper som Kristine på bloggen Leselyst (spoilervarsel!), men så tenkte jeg: nei, dette er noe jeg ikke trenger å vite. Det er greit sånn. Og kunne Bitterblue vært en like god dronning hvis...? Ja, si det.

Les!
Graceling (Katsa).
Fire (Flamme).
Og Bitterblue, som jeg regner med også kommer på norsk om ikke så lenge.

Og nei. Jeg skal IKKE se filmen Graceling.
Ikke.