 |
| Cappelen Damm, 2011 |
1. Naskerne av Arne Svingen.
Dette er ei grøsserbok for barn og ungdom i serien Marg & Bein, hvor tre norske forfattere skriver: Ingunn Aamodt, Jon Ewo og altså Svingen. Bøkene varierer i tematikk og i type spenning, selv om de alle gir en følelse av grøss. De har virkelig slått an på biblioteket.
Denne boka er også en grøsser. Det ser du på framsidebildet. Eller?
Jeg har alltid tenkt at ei grøsserbok må ha overnaturlige elementer. Spøkelser som hjemsøker et hus. Zombier som inntar en by. En demonpåkallelse som går skeis. Noe sånt.
Naskerne er tvertimot den typen grøsser som handler om helt "naturlig" skumle hendelser.
En gutt er alene hjemme og får brev og sms-er om at han skal dø. Han tror det er fordi han har nasket i kiosken, men egentlig har det ikke direkte med ham å gjøre... Han har glemt, eller vet ikke, at det fins mennesker som ikke er ute etter å hevne, men å presse.
Dette er en sånn grøsser om ting som kunne skjedd i virkeligheten. Dels ting som skjer i virkeligheten. Kanskje hver dag. Og det er det som gjør den så skummel.
Nesten litt for realistisk.
 |
| Gyldendal, 2014 |
2. Codys valg av Einar A. Lund.
Andre og siste bok om svartrotta Cody; starten på serien Rottekrigen skrev jeg om her.
Det er allerede tre år siden den første boka kom, og jeg lurte på om jeg burde ha lest den på nytt før andreboka. Det gikk fint likevel; de viktigste hendelsene blir repetert når Cody mimrer tilbake (med eller uten vilje).
Etter harde kamper med brunrotter og forvokste insekter i den første boka er Slafs, Codys kampmentor, hardt skadd. Cody og de han er glad i - moren og musa Frøya - er i foreløpig sikkerhet, men brunrottene ruster stadig opp og får hjelp av en forræder i svartrottenes leir. Cody
må gjøre seg klar til kamp. Samtidig får han sanndrømmer (evne arvet fra faren) som han må vurdere om han skal fortelle til noen (det at han holder noe skjult en stund blir en liten spenningsfaktor).
Jeg lot meg engasjere også i lesinga av toeren og slutten. Jeg følte med Cody, jeg ble en blanding av redd og blodtørst (!) i kampscenene, jeg kjente avsky mot brunrottene og forræderen, som blir avslørt veldig tidlig. Akkurat her kunne forfatteren gjerne overrasket oss - at forræderen var en annen enn det ble lagt opp til. I det store og det hele blir karaktertegningene ganske Disney: utseende og oppførsel viser hvem vi har å gjøre med: en helt, en hjelper eller en skurk. Men liker en Disney, eller velger å bare la seg rive med, så glemmer en det. Boka er god lesning! Jeg kjenner at jeg skulle hatt bedre tid til å skrive et innlegg om alt jeg likte.
På Barnebokkritikk.no ble første boka anklaget for å være reaksjonær og patriarkalsk. Noe av det reaksjonære handler om Hollywood-karaktertegningen som jeg nevnte. Men forfatteren hadde i det minste ingen intensjon om å skrive en rase-anologi. (Hvorfor legger han da brunrottenes område til østkanten av Oslo, lurer jeg på? Oslo som virkelig geografisk sted burde nok vært unngått.)
Ei uventa utfordring: flere sidene var limt sammen på toppen, så jeg måtte rive dem løs!
Her ble forfatteren intervjuet om Codys arv.
Her kan du faktisk se og høre Odd-Magnus Williamson lese fra den første boka!
 |
| Gyldendal, 2010 |
3. Adrians atlas 1-3 av Arne Svingen.
Det rare er at mens vi står der, Viktor med revolveren framfor meg som en presang, så tenker jeg på livet hjemme. Hvor langt fra verdens råskap jeg befant meg. Ondskap var kanskje et kort innslag på nyhetene, noe som skjedde langt borte og ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg satte aldri pris på at jeg levde i en av verdens fredeligste utkanter. Jeg tenker på pøbelstrekene med kameratene, på lange kvelder med Wii-spill og dager da ingen verdens ting skjedde. Det kjennes så utrolig lenge siden jeg opplevde sånne dager (...) Dette er min virkelighet nå.
Adrians atlas 3, s. 40-41
Denne trilogien er, som den klassiske gutteboka, bygd over lesten "hjemme - borte - hjemme". Det aller meste i serien opplever Adrian borte - utenfor trygge Oslo, som har vist seg å faktisk ikke være så trygt. For foreldrene og søsteren er sporløst borte en morgen, og det viser seg etter hvert at de er tatt til fange. Adrian finner en koffert med penger under senga og tar dem med seg ut på en farlig togtur gjennom Europa, og videre med fly ned i Afrika. Med ett eneste mål: finne moren, faren og søsteren, slik at de kan bli en familie igjen. Men hvor er de? Og vil de egentlig bli funnet?
På veien blir han voksen før tiden. Det er umulig å komme med detaljer uten å spoile, men dette er følelsesmessig brutalt. Og det er spennende; Adrian starter opp ganske naiv og tror han kan ordne opp i det meste, og dermed går han rett som det er inn i løvens hule. Og blir lurt. Jaget. Fanget. Etterlyst.
Jeg stusser av og til på språket; det jeg legger mest merke til er alle de språklige bildene, for eksempel "kinnene mine brenner som strykejern", "hodet mitt er et annet sted, det føles i hvert fall som om det har tatt første fly" (AA1, s. 51). Dette piffer forsåvidt opp fortellermåten, men virker litt for ofte forstyrrende. Ellers er jeg enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk i at de geografiske opplysningene kunne vært bedre integrert i handlinga. Men når det er sagt, dette er virkelig spennende og lesverdige bøker for ungdom som ønsker action!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar