Brev fra ryggen

Her om dagen fant jeg en lapp i postkassa mi. Der stod det:

"Kjære Synne,

jeg sier fremdeles kjære, selv om kjærligheten til deg begynner å bli noe tynnslitt. Du ser, jeg er forferdelig sliten, og det ser ikke ut til å være mye hjelp å få hos deg.
Den kinken du nettopp strevde med i et par dager, som gjorde at du helst unngikk å bøye deg for ofte fordi det ble så sabla vondt? Det var min måte å varsle på. Noe må man jo gjøre.

Du ser, det at du er lesehest og også blogger er vel og bra, jeg respekterer at du har disse hobbyene. Du har helt siden du lærte å lese som femåring lett kroet deg hvor som helst med en bok, tapt for denne verden, og setter deg mer eller mindre jevnlig foran pc-skjermen for å skrive om det du leser. Good for you! Og så har du vært heldig og fått en jobb som passer deg akkurat, du kan også snakke om bøkene og låne dem ut. Og skape nye lesehester. Joda.
Men hvordan går det med meg når du dyrker disse hobbyene? Som du har gjort i over 30 år?

Du LIGGER i senga 8 timer i døgnet. Så står du opp, går på badet, kler på deg, lager mat og SETTER deg for å spise. Så går du til jobben (det tar bare 15 minutter, det skulle bare mangle). Og så SITTER du på jobben, store deler av tiden. Sitter bak skranken. Sitter på kontorstolen. Reiser deg og finner en bok eller en film nå og da, og rydder litt, men ellers sitter du.

Så går du hjem, kanskje etter å ha gått litt rundt i matvarebutikken, og så SITTER du mens du venter på at maten du gikk noen få skritt for å gjøre i stand skal bli ferdig. Kanskje du sitter rett ved siden av maten og rører i gryta mens du leser ei bok. Naturlig nok spiser du sittende.

Når maten er ferdig spist SETTER du deg i godstolen med ei bok eller en film. Eller enda verre, med smarttelefonen. Tenk deg den sittestillinga, hodet bøyd over den lille skjermen og armene inn mot kroppen. Og der blir du sittende! Ofte i flere timer til du skal inn på badet for å gjøre deg klar til å legge deg. Eller sitter pal foran skjermen i timer om gangen. Her en dag tenkte du at du hadde sittet lenge nok i godstolen og burde reise deg. (Yess!) Da seg kroppen på mystisk vis lengre tilbake i stolen. Hva skjer? tenkte jeg da.

Kjære Synne: hvordan skal jeg kunne gjøre jobben min med å holde kroppen din oppe hvis du ikke samarbeider? Gjør meg sterkere ved å gå, springe, veive med armene, gjøre litt skikkelig kroppsarbeid eller trening? Tar noen reale pauser innimellom all den lesehest-sittinga?

Jeg mener ikke at du skal stresse hit og dit og aldri sette deg ned. Du trenger hvile. Jeg trenger hvile. Men det fins flere måter å hvile på, vet du! 

Og forresten, jeg har snakket med resten av kroppen. Armene dine har av og til prøvd å si ifra at det blir for mye scrolling og tasting på tastaturet. Hva med litt ekte håndskrift av og til? Litt fingergymnastikk, kanskje?  Du vil vel ikke få den senebetennelsen igjen? Ellers er vi - alle lemmer - enige om at hvis det ikke skjer noe drastisk, så streiker vi, hele kroppen. Da kan du være en bokelsker så mye du bare vil. Vi hjelper deg ikke.

Hilsen
ryggen din." 

Jeg prøvde å svare.

"Kjære rygg.

Jeg vet jo at du alltid er der for meg og at jeg ikke hadde klart meg uten deg. Jeg er kjempeflau over at jeg ikke har hørt på signalene du har sendt nå og da, eller, jeg har vel hørt dem, men så glemmer jeg dem raskt etterpå. Vanene mine med å sitte og "hvile" er så inngrodde. Og jeg er lat, ja, jeg vet det. Men jeg vil så gjerne gjøre det godt igjen!

Jeg trenger nye vaner. Jeg vil ikke være så trøtt og sliten og inaktiv. Her må det Operasjon sjølvdisiplin til (jamfør Agnes Ravatn). Faste pauser. Varierte bevegelser. Kanskje (gulp) mindre papirbok og mer lydbok på øret mens jeg går tur? Fins det e-lydbøker? Det må jeg sjekke. (Eller vil jeg egentlig være fri den stillheten og tenkepausen jeg opplever når jeg går ut?)

Vær så snill, ikke gi meg opp. Jeg skal bli en mer oppreist lesehest. Kanskje det faktisk går an å lese stående. Eller lese mindre. Skrive mindre. Eller iallfall med flere pauser. Ja, jeg skal faktisk reise meg og gå litt rundt når jeg har postet dette innlegget. Kanskje til og med finne fram skiene på søndag. Jeg LOVER å skjerpe meg!
Det å ta bedre vare på deg skal faktisk være mitt eneste nyttårsforsett!

Hilsen
Synne."