Ett sekund om gangen

Mangschou, 2014

Til slutt sier Ella: 
"Hedvig, jeg klarer det ikke."
"Greit," sier jeg. "Jeg kan lete."
Jeg sitter av hesten og binder tøylene rundt den ene portstolpen. Ella tar fram en pakke tørrfôr og rekker meg den. 
"Rist med denne," sier hun. 
Så går jeg rundt i hagen og rister på pakken med kattemat så det skrangler og roper: 
"Kringlan, Kringlan! Pus, pus, pus."
Jeg føler meg dum. Jeg er redd også. Det begynner å bli mørkt, og foreldrene til Ella ligger døde inne i dette huset som ser så koselig og fint ut. Og Ella. Jeg er redd for hvordan Ella har det. Tenk om hun sitter på hesten og blir helt ødelagt mens jeg går her og roper på en katt som ikke finnes?
(s. 124)

Enda en postakopalypse, en roman om det som skjer etter Den store katastrofen.
Ei ung jente, Hedvig på tretten, alene i en død verden.

Hvordan skiller denne boka seg ut fra mengden av dystopier og katastrofebøker?
Ved å beskrive psyken til den overlevende på en veldig ærlig og realistisk måte.

Fortvilelsen rett etter at hun har forlatt foreldrene og lillebroren i hjemmet, døde av en mystisk sykdom som alle andre. (Denne sykdommen forblir mystisk i løpet av boka.)
Apatien.
Det brustne håpet.
Dette at hun har lyst til å flykte langt, langt vekk, men ønsket om praktisk overlevelse slår inn, og selv om hun ikke aner noe om gårdsdrift, vet hun at dyr er den eneste sjansen hun som menneske har til å leve på sikt, så hun gjør gården til sin base. Finner bøker (!) om dyrehold og gardsdrift, lærer seg å melke, utfordrer sin egen redsel for hester, fyrer opp i vedovnen. Men er fremdeles redd. Bare hardt arbeid kan holde håpløsheten unna.

Og midt i dette kjenner hun på dårlig selvtillit. En selvforakt som for en stor del stammer fra tiden med "bestevennen" Lydia. Ja, jeg skriver ordet i parentes. For det ser ut som om denne jenta, som nå sannsynligvis er død etter at hun skrev en melding om feber, har ødelagt mye inni Hedvig. Hedvig har blant annet spart på en video på mobilen hvor Lydia filmer hennes klumsete forsøk på å ri, med latter og "Herregud" som lydspor. Det eneste Hedvig har fått ros for er at hun er tynn. Og jeg kjenner hvordan jeg, som ser på meg selv som en hjertelig person, er sjeleglad for at denne jenta er borte. At Hedvig kanskje kan få begynne å stole på seg selv, som en fin, verdifull og flink person.

Så kommer Ella, og Hedvig er ikke alene lengre. Og heldigvis, heldigvis, hjelper hun også til med å bygge opp Hedvig følelsesmessig. Gi henne en følelse av å være viktig og forstått. Selv om det å plutselig ha en annen jente å forholde seg til, overleve sammen med, sammenligne seg med, er en utfordring. Det å ha noen i nærheten som håper så mye på andre livstegn at de "glemmer" å bare overleve ett sekund om gangen. Og ikke minst: det å vite at denne andre jenta har opplevd å være nær en kjæreste, kysse ham,  en nærhet som Hedvig aldri, aldri vil oppleve. 

Eller?

Jeg sier ikke mer! 

Sofia Nordins bok Ett sekund om gangen er den første i en trilogi. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Vel er bokhaugen med dystopier høy - men vil du ha det jordnært og samtidig følelsesmessig intenst i en fortelling om vennskap, kan dette være boka for deg.