Barnebokklassikere

Vi har selvfølgelig Ole Brumm (A.A. Milne). Som jeg først ble kjent med i tegneserieformat, og så hørte jeg Tiddelibom-sangen, og litt av Thorbjørn Egners opplesinger, men jeg ble voksen før jeg leste ei eneste disse klassikerne selv. Men alle kjenner jo Brumm! (Selv om han blir nytolket på merkelige måter.)

Og så har vi Dustefjerten (Rune Belsvik). Nyere, norsk bokserie som begynte på 90-tallet. Litt i samme sjangeren som Brumm, med særegne og sære karakterer som lever i mer eller kanskje mindre god sameksistens, i det vesle landet ved bekken.

Pappa fikk "Den store Dustefjertboka" til jul ett år og satt og humret og siterte for oss andre resten av ferien! 

Her er Dustefjerten med ploppesteinene og Andungen med sin barnslige undring og Oktava med gleden og Holesnusken med en spade som venn. Det er koselig, men også tankevekkende, og flere av linjene i disse bøkene burde være like kjente som "Ja takk (begge deler)". Det burde fantes Dustefjertforbund og private markører for fans og Dustefjertordboken.

Og så er det Dunderly (Lund Eriksen og Skandfer). Enda en norskprodusert serie jeg har forelsket meg i. Jeg skrev om den første romanen, Monstrene i Dunderly, her. (Det har også kommet flere bildebøker, pedagogisk materiale og musikkspor - og kosedyr!) Nå har jeg fått lest den andre romanen, og er kanskje enda mer overbevist om at her er det noe... en klassiker, kanskje...
Proft lagd. Godt markedsført. Engasjerende i tegninger, historie og musikk. Og med allmenngyldige budskap.

GAN Aschehoug, 2014

Konseptet er slik: Dunderly-monstrene lever sammen i fredelig samvær i Dunderlyhula, midt i sin forskjellighet, der hver og en har ulike behov for lek/ aktivitet og hvile, kreativitet og ro. De fyller hver sine funksjoner og hjelper hverandre. Alle har et felles mål: å få leve som de monstrene de ønsker å være, i fred for menneskene og uten å bli tatt av Monsterpatruljen. En kan si at de lever etter Kardemommeloven, kanskje omsnudd, bare? 

Du kan gjøre HVA DU VIL, bare du er grei og ikke plager andre. 

Men i andre romanen som jeg nå har lest, Raggmonsteret, møter de et monster som har hoppet rett på andre del i loven:

...og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Jeg startet boka med lite annet enn ei barnslig forventning om å møte vennene "mine" fra første bok. Men så ble historien mer følelsesmessig intens, og jeg tenkte "kan det bli mørkere nå?" 

Det er ikke bare det at nykommeren er bråkete; Bulder i Dunderly-gjengen er et perfekt eksempel på den slags monster, og han passer fint inn når han kan lage ludibunder med aktive Modika. I Dunderly-sangen heter det "Vær den du er, la dæ'kke temme!"

Det nye monsteret Moha, på sin side, har ingen grenser. Hun viser ikke hensyn. Hun er rett ut slem, en bølle og en mobber. (Hører jeg henne flire "mohahaha!" som en ond skurk?) Og denne monsterdama hånler av de som prøver å sette grenser og roe henne ned. Særlig Lexington, som er samme type monster som henne, bare mindre, får høre at han ikke er et ekte raggmonster. Sjenerte og kunnskapsrike Lex blir selvfølgelig lei seg og prøver å tilpasse seg, helt til han finner ut at han vil sjekke om alle raggmonstrene er sånn som henne, egentlig... (hurra for kildekritikk!)

Moha setter altså de andre i bås. Er de ikke på hennes lag, vel, da er de kjedelige og vanskelige og dårlige til å feste. Og festen blir etter hvert katastrofal: maten som skulle vare lenge blir spist opp av henne, hulen rasert, og bråket er så høyt at Monsterpatruljen snart kommer på besøk.

Det er fascinerende å se Dunderly-monstrenes forsøk på å takle dette nye monsteret. Unnskylde henne fordi hun ikke vet hvordan de har det der, si at "hun er jo et raggmonster". Tilpasse seg hennes måte å være på. Dekke over. Helt til de ikke orker mer, og selv positive Modika får nok.

For det går ikke an å unnskylde noen som ikke ber om unnskyldning. Sympatisere med noen som ikke gjør seg fortjent til sympati. Trøste noen som bare gråter krokodilletårer. Være real med noen som ikke er real tilbake, og vise den hensynsløse hensyn.

En blir sliten av å prøve.

Nå ble det faktisk litt voksen filosofering utav denne barneboka! Og Raggmonsteret-filosofien kan sammenfattes i:

1. Ingen raggmonstre er som alle andre raggmonstre. 

2. Ludibunder er bra, men ikke bøll (også kalt "ludiplunder")!

- Takk til forlaget for bok i posten!

Under ser du den offisielle presentasjonen av den nye boka, ved forfatteren Endre Lund Eriksen.