Toglesing: Før jeg sovner

Bazar, 2012

Denne thrilleren av S.J. Watson hadde jeg store forventninger til. Det kan ha noe med det proffe bokomslaget å gjøre, Aftenpostens storslagne kommentar ("En roman som synliggjør krimsjangerens arvesølv") eller bare hele konseptet som jeg fant fengende. Boka har også vunnet to prestisjetunge krimpriser.

Christine våkner en dag i ei fremmed seng, med en middelaldrende, naken mann ved siden av seg, og et speilbilde på badet som gir henne sjokk. Hun er mer enn tjue år eldre enn det hun tror, og alt som har skjedd siden hun var ung er som blåst bort fra hukommelsen hennes. Mannen sier at han er ektemannen hennes Ben, og de har vært gift i mange år. Hun mistet minnene sine i ei "ulykke". Hver natt glemmer hun det som har skjedd, hver morgen må hun starte på nytt.
Samme dag ringer en psykiater til henne og sier at hun har en avtale med ham samme dag. Når de møtes får hun ei dagbok - skrevet av henne selv de siste ukene fram til denne dagen. På første side står det med blå skrift: "Ikke stol på Ben". Så begynner hun å lese...

Etter hvert som dagboka blir lest (av både Christine og oss) kommer det fram nye opplysninger, og det å lese i dagboka hjelper Christine til å huske tilbake. Hun får lengre glimt av ting som har skjedd, både gode og traumatiske - og hun skjønner at Ben skjuler ting for henne. Men hvorfor?

Ja, det er en virkelig spennende thriller! Det er rett og slett fascinerende. Mot slutten er det så spennende at jeg nesten letter fra stolen.
Jeg fikk også en følelse av å være Christine. Tenkte "hva hvis dette hadde skjedd meg?" Å våkne opp med en gammel kropp, i et ukjent miljø, med ingen virkelige minner å støtte seg til. Som et nytt, gammelt menneske. Dette skal visst kunne skje i virkeligheten. Det likner ikke det vi oftest tenker på som demens - der korttidsminnet gjerne bare varer i noen minutter - det er et minnetap som skjer gjennom søvn.

Jeg har likevel et par "men":
1. Jeg skjønte tidlig hvordan ting hang sammen. Det kan være meg som er overintelligent, men det tror jeg ikke. Jeg var hele tiden i forkant av Christine, og spenninga var den typen der jeg som leser skriker til hovedpersonen: "Kom igjen! Få raua i gir og kom deg vekk!" Og kanskje det er OK?
2. Jeg følte at minneproblemene burde virke inn på språket Christine bruker. Hele boka - både nåtidsfortellinga og dagboka - er skrevet i første person. Hun har vært forfatter, og dagboksnotatene er preget av det, men ville hun egentlig skrive på den måten når hun våkner og tror hun er ei lita jente? (Kanskje det ikke skjer i perioden hun skriver dagbok?) Når hun tror hun er tjue? Språket er troverdig ungdommelig i starten av boka, men etter hvert blir det litterært og veldig likt fra dag til dag.

Uansett - en god thriller som naturlig nok har fanget Hollywoods interesse også. 
Her har Anette (Anettes bokboble) sagt noen ord.

Denne leste jeg altså på toget til Drammen. På toget videre fra Drammen skjedde det noe spennende som jeg skal komme tilbake til!