Lite tå kort på en onsdag kveld, snart leggetid

Pax, 2001

Jeg har nettopp lest Gutten i graven ved siden av av Katarina Mazetti. Denne er vel en must for alle kvinnelige bibliotekarer, spesielt de som bor i strøk der primærnæringa står sterkt og en risikerer å få spørsmålet: "Har du funnet deg noen bonde enda?"

Spøk til side. Denne var virkelig interessant. Både sårt og artig skrevet med en tone som minner meg om Glattauers epostromaner. Annethvert kapittel skrevet fra kvinnens synspunkt, annethvert fra mannens. Det handler jo også her om kjærlighet mellom to mennesker som har en umiddelbar kjemi, men der visse ting skiller dem fra hverandre. I Mazettis bok: helt ulike livsforhold. Det sier sitt at den kvinnelige hovedpersonen Desiree en stund fabler om å finne seg en politisk flyktning og muslim i stedet for den svenske "skogeieren" og melkebonden Benny. To puslespillbiter som ikke passer, uansett hvor hardt de skulle ønske det. Jeg skal ikke røpe slutten, selvfølgelig! Et spørsmål til eventuelle bibliotekarer som har lest boka: kjenner dere dere igjen i beskrivelsene av Desiree og kollegaene hennes?
Jeg kommer også til å tenke på denne boka, som jeg likte veldig godt, og som blant annet handler om kulturell arroganse:)
Gutten i graven ved siden av ble filma i 2002, her er lenke til traileren.

Cappelen, 1997

I går leste jeg noe helt annet. En spenningsroman som glir rett inn i bølgen av disse tiders dystopier, selv om den faktisk kom allerede i 1997. Den heter Sannhetens løgner og er skrevet av Anne J. Elven. Ei virkelig spennende bok med en slutt som ...jeg bare ber forfatteren på mine knær: skriv fortsettelsen! Forlaget kan gi ut denne boka på nytt! Fortrinnsvis med en annen tittel, den virker litt rar, selv om den sier mye om budskapet i romanen.

Soleie har vokst opp i en kuppelby, der alle må passe på å beskytte seg for sola når de går ut. Det er idealet å være så lys som mulig i både hud og hår, og Soleies mor, Elsina, gjør sitt som jordmor for å bevare genene i byen lyse. Akkurat hvordan hun gjør dette blir avslørt etter hvert, det skal jeg ikke si mer om. Men Soleie skiller seg ut med sitt knallrøde hår og grønne øyne. Fordi hun er annerledes tviler hun på om hun noen gang vil få en make. Da er det viktigere for henne å få stelle for et barn. Morsinstinktene våkner for fullt når hele tre barn i tida rundt Soleies sekstenårsdag blir satt ut i skogen for å dø. Fordi de har lyter...

Faren hennes, Rago, er sjef for kuppelbyen, men kommer egentlig utenfra, og har problemer med samfunnets syn på hvem som har rett til å leve. Men det viser seg at det koster å protestere - mer enn både han og Soleie hadde tenkt.
Utenfor, i skogen, lever "Folket", som kuppelbyboerne foraktfullt kaller apekatter. De er virkelige mennesker, bare litt mørkere i huden, og Soleie kommer til å finne ut at de også er like inni. De kan også elske.

Hvis en ser bort fra noen små ulogiskheter jeg stusset over, storkoste jeg meg med Sannhetens løgner. Men så kom altså slutten, og jeg tenkte: NEI! Her er stoff nok til en hel serie!

Værsåsnill?