Jeg prøver å se opp og utover fra Dødslekene

I det siste har det vært diskusjoner på internett når det gjelder dette at også voksne har lest og likt Dødslekene-serien, selv om hovedpersonene er i tenårene. Det har fått meg til å tenke på hvordan jeg har lest bøkene - og sett filmen - og ikke minst hva jeg har gjort med det etterpå.
Jeg har til en viss grad oppført meg som en hysterisk Hollywoodfan. (Jeg vurderte å skrive "tenåring", men jammen meg er ikke tenåringer ei uensarta gruppe som oss voksne.)

• JA, jeg har sett filmen flere ganger. Siste gang forberedt med høytlesning fra boka (engelsk utgave, må vite. Vanskelig med den amerikanske uttalen).
• JA, jeg har sett mange intervjuer med skuespillere, fantrailere og musikkvideoer. Har du forresten lest om jentekvelden med Katniss og tre andre kvinnelige helter?
• JA, jeg har kjøpt to offisielle følgebøker (den ene nevner jeg nedenfor).
• JA, jeg har meldt meg inn i fangruppa på Facebook.
• JA, jeg har faktisk sett to andre filmer med Josh Hutcherson i etterkant av Hunger Games. Han er en uttrykksfull skuespiller, og det er fascinerende at han identifiserte seg så mye med Peeta-rollen i Hunger Games. Og noe mer rørende som denne scenen med ham og Anna Sophia Robb (herlig jente) i Broen til Terabithea er det vanskelig å finne (spesielt hvis du har sett hele filmen).
• NEI, jeg har ikke bestilt plakater eller T-skjorter eller kjøpt dyre billetter til premierer.
• NEI, jeg har ikke deltatt i kostymefester (forsåvidt kunne det kanskje være en ide på biblioteket?)
  Forresten: hysteriet rundt bøkene og spesielt filmen kan minne om scenene fra Capitol. Filmlanseringa med rød løper, fotoshots og intervjuer det samme. Skummelt. Lurer på om de unge fansene tenker over dette.

Men har jeg også gjort noe aktivt som kan klassifiseres som samfunnsbevisst og reflektert?

• NEI, jeg har ikke latt meg engasjere ekstra i noe som helst arbeid for å støtte/hjelpe mennesker som har opplevd lignende ting som det Katniss og de andre opplevde på og utenfor arenaen. Barnesoldater som tvinges til å mishandle og/eller drepe familiemedlemmer. Kvinner som blir vansiret av syre. Politiske opposisjonelle som blir satt i fengsel, torturert og drept. Mafiaofre som aldri kan føle seg trygge. Lista er uendelig lang.
  Det er lett for meg som sitter her trygg, frisk, mett og varm å tenke at Dødslekene er diktning. Men tross i science fiction-rammene er boka skummelt realistisk.
  Likevel, jeg håper at jeg har blitt mer obs på det. Våger å se mer utover.
• Men JA, jeg har engasjert meg i spennende diskusjoner på blogger og også på den interne epostlista til Biblioteknorge (som du faktisk kan se her). Det er stilt spørsmål ved framstillinga av barnevold og ei "oss og dem"-holdning. Les gjerne KNIRKs interessante innlegg med kommentarer, og så regner jeg med at hun er ferdig med alle tre bøkene snart:) Barnebokkritikk har også en fin artikkel.

Jeg har et innsmett her: erfarne lesere, om de er store eller små, vil skjønne at Katniss som førstepersonforteller er delvis upålitelig. Med det mener jeg at hennes tanker ikke alltid er uttrykk for holdningene forfatteren vil formidle. Dette er et viktig poeng som kan gå noen lesere forbi. Bør det følge med en advarsel eller veiledning?...

Scholastic, 2012

Så til følgeboka: The Hunger Games: the Official Illustrated Movie Companion gir noe til både den hysteriske og den samfunnsbevisste delen av meg. Den inneholder en del filmtekniske opplysninger - casting, script, setting og så videre - men også info om hvordan Collins' historie ble til, hva hun tenkte med serien og hva hun syns unge lesere - som kanskje vil få oppleve vanskelige valg i framtida - bør gjøre med det den. Utrolig bra faktisk!