 |
| Aschehoug, 2011 |
Dagens smakebit kommer fra Før de ni verdener styrter av Andreas Bull-Hansen, andre bok om jotnen Tyr:
"Du er sterk," sa Nare mens de sto slik. "Din styrke vil hjelpe deg med å få din kvinne tilbake."
Tyr ble stående og skue ut over havet. Hva skulle han si til noe slikt? Han var svakere enn noen sinne.
Her skrev jeg om bok 1, Jotnens hjemkomst. Jeg måtte lese den igjen før bok 2, for jeg hadde glemt skremmende mye... kanskje jeg har spist ett av Iduns epler? (I så fall burde jeg hatt evig ungdom, og det stemmer slett ikke.)
Tyr - som i vår verden hette Petter Tyrar - leter fremdeles innbitt og fortvilt etter sønnen Odd og kona Linn/ Inai. Han trodde de var døde og hadde kommet til gudenes verden, men finner dem ikke. Kan Odin ha løyet da han sa de var drept av gjengen i Oslo?
Størstedelen av andreboka foregår i Åsgard og rikene rundt, der de norrøne gudesagnene blir gjort levende. Også med noen vrier. Det spørs om ikke det var æsene som skrev den eldre Edda; i Bull-Hansens bøker kommer jotnene klart mer positivt ut. De er ikke så opptatt av æresbegrepet som æsene, og de lever tett innpå naturen. Spisse hjørnetenner kan en alltids se bort fra. Vanene (blant annet Frøya og Frøy) blir på sin side nytelsessyke fiender som bruker gift til å sette seg i transe.
Når Tyr igjen kommer til vår verden - Midgard - har det blitt år 2059, og endetiden er nær; det er krigstilstander, inkompetente styresmakter, naturkatastrofer og til og med kjernefysiske angrep. Denne delen av boka er en dystopi, rett og slett. Det skaper et ekstra lag i fortellinga, gjør den enda mer spennende/ skremmende - og aktualiserer temaer som rett og galt, hevn og nåde, krig og fred. Og stiller vanskelige spørsmål om hva en skal gjøre med kriminalitet.
Her kan du se forfatteren fortelle om boka!
Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne flere smakebiter på søndag - Mari er vert for denne ukentlige utfordringa.
8 kommentarer:
En fin smakebit.
Jeg prøvde meg på noen barnebøker Bull-Hansen har skrevet, men likte ikke helt språket eller tonen i bøkene. Det har holdt meg fra å lese Jotnens hjemkomst. Men kanskje jeg burde prøve meg likevel? :-)
Ha en riktig fin søndag!
Kanskje du tenker på Horngud-bøkene? De er jo ren fantasy og er skrevet i en klassisk, eventyraktig tone (vanskelig å beskrive). Jotne-bøkene blir mer en blanding av tøff krim og fantasy. Det er alltid lov å prøve:)
Har ikke hørt om disse bøkene, men kanskje jeg må sjekke de litt ut.. Ha en fin kveld:-)
Takk for smakebiten:) Disse har jeg ikke hørt om før, og jeg ble litt nyskjerrig, så jeg måtte notere de ned:)Ha en flott søndag:)
Flott smakebit.
Eg likte heller ikkje så godt Horngud-serien, men kanskje eg vil like denne betre.
Fin smakebit. Bull-Hansen har ikke fristet før, men siden du anbefaler bøkene er de verd en titt. :)
Bull-Hansen har jeg prøvd meg på lenge. Jeg plukket først opp hans “7 historier fra Vestskogen”, og likte den veldig godt. Jeg leste fram til bok 3 eller 4 i “Horngudens tale” før jeg ga opp. Jeg leste første boken om Evv Lushon, og jeg leste andre boken om Tyr/Ty Ar. Og jeg har gitt opp.
Jeg er over gjennomsnittet glad i fantasy, og jeg synes at Bull-Hansen i både “Horngudens tale” og om Evv Lushon skrur sammen men spennende og gjennomtenkt verden, men…
Det er ingen av folkene han befolker bøkene mine med jeg blir nysgjerrig på, får sympati med, ønsker å lese om. De er så grimme, så sure, så furtne at jeg får nok. Og det er dermed ikke de bøkene jeg ville kommet med for å få “utenforstående” til å bli kjent med fantasysjangeren. Men for allerede “innvidde” er det bøker som har sitt publikum, det var bare ikke meg.
Bjørn
@Bjørn: takk for utfyllende kommentar! Det er godt at en kan ha ulik smak. Jeg kan ikke si noe om Evv Lushon-serien, jeg har ikke våget å begynne på den fordi jeg har et inntrykk av at den er ganske dyster. Jeg trenger håp i bøkene. Jeg tror faktisk ikke jeg leste Horngudens tale-serien helt ferdig, men den fascinerte meg - så det hadde nok mer med tidspress å gjøre. Syns å huske at jeg likte enkelte bipersoner i den serien godt, og Bran var sympatisk nok i starten iallfall (husker for lite nå).
Det er selvfølgelig viktig at en får en god følelse for hovedpersonen, til den grad at en får lyst til å følge dem videre. Når det er sagt: Katniss i Dødslekene er utrolig sur og gretten og lite flink med mennesker, men likevel en helt jeg falt for - fordi hun er seg selv.
Legg inn en kommentar