Tidsreisebok: Neopangea

Cappelen Damm, 2006

"Kan vi få tilgang?" spurte Loretta.
"For å få tilgang må dere få tillatelse."
"Kan du gi tillatelse?"
"Bare mennesker kan gi tillatelse."
Loretta trippet av irritasjon. "Kan du finne et menneske som kan gi tillatelsen?"
Roboten ble stående som en statue (...)
"Jeg forsøker å få tak i et menneske," sa roboten. "Vennligst vent."
Det gikk enda litt tid før den sa: "Jeg får ikke tak i et menneske."
(Neopangea, s. 73)

Jeg fryser på ryggen når jeg leser den siste setninga. Tenk å leve i en framtidsverden som er helt uten mennesker! Der vi er en utdødd rase.
Det er det Eirik Newth, astrofysiker, forfatter og blogger, har tenkt seg i denne ungdomsromanen. Jeg har endelig lest ei bok om tidsreiser igjen!

Hovedpersonene er to gutter på 10 og 14 som lever i år 2144. Vår verden har blitt et samfunn der menneskene lever i sine egne drømmer og tanker ved hjelp av hjernehjelmer, styrt av organisasjonen GSS (Globale Sikkerhets-Systemer). Om natta lever de i frykt for Skyggene, vakter som patruljerer gatene med roboter og gjerne bruker vold. Guttenes foreldre er fanget av GSS, og brødrene lever alene og skjul. Men en dag frister en professor dem med mat, penger og et lite håp om å få se foreldrene igjen, mot at de reiser inn i framtida (år 3098) for å finne kusina Loretta og ta henne med tilbake. Det er starten på flere spennende eventyr.

Noen ingredienser: rydderoboter og snakkende taxier som venter på mennesker, en mumie med et smil rundt munnen (ikke av det bevegelige slaget), en ørkenverden med digre kakerlakker og overintelligente blekkspruter som bare er et Vi...

Jeg likte boka. I starten er det virkelig actionfylt, og en får følelsen av å være i en dystopisk, mørk verden der farene lurer. Paradoksalt nok føles det mindre skremmende når tidsreisene starter, på tross av de digre insektene og de lysblinkende blekksprutene. Kanskje fordi 1) det førstnevnte virker reelt og det sistnevnte så fantastisk, eller at 2) hovedpersonene tar utfordringene stort sett på strak arm. De hjelper hverandre og finner løsninger. Spesielt den voksne Loretta som har en iboende utforskertrang og syns det er ok å havne i en ukjent verden (uten å vite om en kommer tilbake... rett og slett skrekken for undertegnede.)

Men selv om det kan skorte litt på følelsen av spenning er fantasien virkelig til stede. Og teoriene om parallelle verdener og tidsforskyvninger er like fascinerende som da jeg leste om dem i Den 4. parallell-serien. Jeg personlig har det så godt at jeg er glad jeg lever HER og NÅ, i denne parallellen.
I mitt liv er det passe mange mennesker og nok vann og nok land. Det siste kommer jeg tilbake til!