Bare fem dager igjen...

Så har jeg begynt på å si hadet til leiligheta mi. Det gjør jeg ved å pakke ting i kasser,

Beklager hvis du får kink i nakken.

prøve å sortere ut hva jeg vil ha med og hva jeg egentlig ikke trenger,

Noe er et must, andre ting er mer... hm.

og rett og slett rydde og pakke for harde livet. I dag tok jeg ned gardinene i alle rommene. Da ble det jammen meg nakent.
I morra, 1. mai, blir nok ingen "arbeidernes fridag" for meg! Da skal det jobbes!
Men forhåpentligvis blir det fint vær, og jeg kan ta en tur ut i den fine hagen som jeg også må si hadet til...

Kanskje jeg spiser restene fra denne nydelige rekemiddagen fra i dag.
En ting er helt klart, ræger må spises uten bok. Fortrinnsvis i festlig lag, med god drikke til. Ellers var alle ingrediensene på plass, og jeg fikk en følelse av å være på Sørlandet. (I min familie er det onkel i Kristiansand som alltid har med seg disse lekkerbisknene når de kommer på besøk.)

Boka jeg prøvde å lese før rekene ble for klisne og fulle av tråder, heter Amasonfloden og ble skrevet av en Eilert Sundt (fjellklatrer? Mer om ham på biblioteksvar) i 1941. Jeg fant den på bruktbutikken på Torget og fant ut at jeg måtte kjøpe den - først og fremst fordi jeg i sin tid gikk på Eilert Sundt videregående (oppkalt etter sosiologen Eilert Sundt), men også fordi jeg så mitt snitt til å komme i gang med ett av litteraturmålene, nemlig reiseskildringer.

Nå har jeg lest boka - ikke fra perm til perm, men nok til at jeg har fått et lite inntrykk av området den dekker. Sundt reiste dit selv, men boka er først og fremst ei faktabok og gjengir i tillegg reiseskildringer fra de første Amason-pionerene på  1500-1600-tallet. Preget av sine tider og sitt livssyn, men veldig spennende. Jeg får nesten lyst til å reise dit selv!

A propos flytting: Kristina Horner, ei veldig artig amerikansk jente som jeg følger vlogginga til (det begynte fordi hun er Harry Potter-nerd), skal også flytte! Her kan du se hva hun syns om det.
Følger du vloggere, norske eller utenlandske?

Smakebit på søndag: Før de ni verdener styrter



Aschehoug, 2011

Dagens smakebit kommer fra Før de ni verdener styrter av Andreas Bull-Hansen, andre bok om jotnen Tyr:

"Du er sterk," sa Nare mens de sto slik. "Din styrke vil hjelpe deg med å få din kvinne tilbake."
Tyr ble stående og skue ut over havet. Hva skulle han si til noe slikt? Han var svakere enn noen sinne.

Her skrev jeg om bok 1, Jotnens hjemkomst. Jeg måtte lese den igjen før bok 2, for jeg hadde glemt skremmende mye... kanskje jeg har spist ett av Iduns epler? (I så fall burde jeg hatt evig ungdom, og det stemmer slett ikke.)

Tyr - som i vår verden hette Petter Tyrar - leter fremdeles innbitt og fortvilt etter sønnen Odd og kona Linn/ Inai. Han trodde de var døde og hadde kommet til gudenes verden, men finner dem ikke. Kan Odin ha løyet da han sa de var drept av gjengen i Oslo?

Størstedelen av andreboka foregår i Åsgard og rikene rundt, der de norrøne gudesagnene blir gjort levende. Også med noen vrier. Det spørs om ikke det var æsene som skrev den eldre Edda; i Bull-Hansens bøker kommer jotnene klart mer positivt ut. De er ikke så opptatt av æresbegrepet som æsene, og de lever tett innpå naturen. Spisse hjørnetenner kan en alltids se bort fra. Vanene (blant annet Frøya og Frøy) blir på sin side nytelsessyke fiender som bruker gift til å sette seg i transe.

Når Tyr igjen kommer til vår verden - Midgard - har det blitt år 2059, og endetiden er nær; det er krigstilstander, inkompetente styresmakter, naturkatastrofer og til og med kjernefysiske angrep. Denne delen av boka er en dystopi, rett og slett. Det skaper et ekstra lag i fortellinga, gjør den enda mer spennende/ skremmende - og aktualiserer temaer som rett og galt, hevn og nåde, krig og fred. Og stiller vanskelige spørsmål om hva en skal gjøre med kriminalitet.

Her kan du se forfatteren fortelle om boka!



Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne flere smakebiter på søndag - Mari er vert for denne ukentlige utfordringa. 

Tre bøker med sterke følelser

Cappelen Damm, 2012

Monsteret kommer av Patrick Ness, med tegninger av Jim Kay.

Det gikk et nesten fysisk grøss gjennom femteklassen jeg var innom på en skole da jeg viste fram denne forsida. Og tittelen må jo bare borge for spenning!
Og ja, det er spenning her! Spesielt de utrolig virkningsfulle og mørke (med det mener jeg ikke svart-hvitt) tegningene hjelper på den grøssete stemninga.

Men først og fremst er det drama, følelsesmessig drama. For å sitere Heksa fra Nord:

Dette er ikke en standard bok om monster og uhygge. Dette er en bok om det å miste noen man er glad i og kunne gi slipp på den personen. Dette er en bok som får deg til å gråte, den får deg til å føle deg så fortvilet og frustrert.

Barlind-monsteret og marerittene som hovedpersonen Conor ser er bilder på det helvetet han går igjennom; med en far som bor i USA, ei kjær mor som blir kreftsyk og barn på skolen som gjør alt verre. Han reagerer med et ustyrlig sinne, et sinne som ødelegger. Det virker troverdig, det føles naturlig uansett hvor skremmende det er.

Men Monsteret er ikke bare et uttrykk for Conors følelser. Skapningen forteller historier som snur ting helt på hodet. Hvem er god, hvem er ond, og betyr det noe hvilke motiv en har for å gjøre valg? Helt mot slutten blir Conor nødt til å være ærlig mot seg selv og innrømme de mer mørke sidene av seg selv. Og for å holde på moren må han kanskje... slippe henne fri?

Boka var med i Cappelen Damms Bokbloggturne, les flere anmeldelser her.

Schibsted, 2010

13 gode grunner av Jay Asher.
Jeg har lest mye bra om denne romanen, men også anmeldelser som har gjort meg betenkt. Kan denne boka få noen til å gjøre slutt på livet? Etter å ha lest den vil jeg si: nei. Jeg tror ikke det. Men jeg håper at den kan bidra til større bevissthet rundt mobbing og hva det kan føre til.

Den norske tittelen gjør at en forventer nettopp gode grunner til at Hannah Baker tok selvmord. Den engelske tittelen, "13 reasons why" er mer åpen. Grunnene Hannah nevner spenner helt fra det passive (en veileder lar være å presse Hannah til å si hvordan hun har det) til aktive overtramp og overgrep som tar fra henne livslysten. Og jeg har litt problemer med at de som "bare" ikke sa noe eller ikke fulgte opp skal føle skyld for et så alvorlig valg. Det har også hovedpersonen Clay, som finner ei pappeske med kassetter fra Hannah og hører på alle sammen fordi hun skal snakke til ham på en av dem. På YouTube kan du høre den ene.
Jeg for min del klarte ikke å legge boka fra meg, den er bygd opp på en måte som holder spenninga ved like.

Her har jeg anmeldt ei anna bok om selvmord, der leseren står HELT UTEN forklaringer når boka er ferdig lest.

Cappelen Damm, 2012

Min tid kommer av Nina Vogt-Østli.
Denne er det vanskelig å klassifisere, og slike bøker er gjerne de beste! Det er hverdagsdrama med mobbing og ondskap som tema, og det har et spennende element (kanskje?) av sci-fi.

Forhåndsomtalen skapte forventninger om noe som kunne ha relevans for 22. juli-rettsaken, men jeg kan ikke se noen sammenheng der. Det er nok best å glemme den sammenligninga for å virkelig kunne leve seg inn i boka. Hans Petter rømmer inn i nettverdenen og forandrer seg i negativ retning (litt uklart hvor mye), men det handler ikke om politisk radikalisering, og han vurderer aldri å starte noe korstog eller noen mordserie. Problemene hans er private, enn så lenge.
Og problemene er: 1. Andreas i klassen har begynt å mobbe igjen.  2. Læreren Gunnar leker kamerat. Det gjør Andreas' mobbing verre. 3. Gunnar blir til og med kjæreste med Hans Petters mor. 4. Faren sier til Hans Petter at han syntes mora burde tatt abort.

Fera, jenta fra fremtiden (eller?) som Hans Petter får kontakt med på nettet, forteller om en katastrofe der en diktator ødela - altså kommer til å ødelegge - verden med krig. Kan det være Andreas, som virker 100 % ond? Går det i det hele tatt an å være helt ond - og kan gode mennesker gjøre forferdelige ting?

A propos bokhylle

I disse dager har flere bokbloggere lagt ut bilder og/eller video av bokhyllene sine. Jeg har ikke tenkt å gjøre det - av den enkle grunn at jeg flytter om bare 9 dager! 9 dager! 20 minutters gange bare fra dette koselige huset, likevel innebærer det jo at alt av både hyller og annet innbo skal strippes og pakkes ned.

Så Lille-Billy og Lange-Billy og Store-Billy havner inntil en splitter ny vegg. Tror jeg vet hvor de skal stå i den nye leiligheta, men det er mulig jeg må gjøre en vri.

Flytting betyr også at jeg

• får litt mindre tid til blogging framover
• kanskje også leser litt mindre. Bøker jeg har lånt på biblioteket bør jeg få lest ferdig, så jeg slipper å drasse dem med meg, ellers må jo bøkene pakkes ned. 

Så får vi se:)
Men det var artig å se videoer og bilder av andres hyller.  På bloggen Av en annen verden finner du en video og lenker til flere innlegg.

Lite tå kort på en onsdag kveld, snart leggetid

Pax, 2001

Jeg har nettopp lest Gutten i graven ved siden av av Katarina Mazetti. Denne er vel en must for alle kvinnelige bibliotekarer, spesielt de som bor i strøk der primærnæringa står sterkt og en risikerer å få spørsmålet: "Har du funnet deg noen bonde enda?"

Spøk til side. Denne var virkelig interessant. Både sårt og artig skrevet med en tone som minner meg om Glattauers epostromaner. Annethvert kapittel skrevet fra kvinnens synspunkt, annethvert fra mannens. Det handler jo også her om kjærlighet mellom to mennesker som har en umiddelbar kjemi, men der visse ting skiller dem fra hverandre. I Mazettis bok: helt ulike livsforhold. Det sier sitt at den kvinnelige hovedpersonen Desiree en stund fabler om å finne seg en politisk flyktning og muslim i stedet for den svenske "skogeieren" og melkebonden Benny. To puslespillbiter som ikke passer, uansett hvor hardt de skulle ønske det. Jeg skal ikke røpe slutten, selvfølgelig! Et spørsmål til eventuelle bibliotekarer som har lest boka: kjenner dere dere igjen i beskrivelsene av Desiree og kollegaene hennes?
Jeg kommer også til å tenke på denne boka, som jeg likte veldig godt, og som blant annet handler om kulturell arroganse:)
Gutten i graven ved siden av ble filma i 2002, her er lenke til traileren.

Cappelen, 1997

I går leste jeg noe helt annet. En spenningsroman som glir rett inn i bølgen av disse tiders dystopier, selv om den faktisk kom allerede i 1997. Den heter Sannhetens løgner og er skrevet av Anne J. Elven. Ei virkelig spennende bok med en slutt som ...jeg bare ber forfatteren på mine knær: skriv fortsettelsen! Forlaget kan gi ut denne boka på nytt! Fortrinnsvis med en annen tittel, den virker litt rar, selv om den sier mye om budskapet i romanen.

Soleie har vokst opp i en kuppelby, der alle må passe på å beskytte seg for sola når de går ut. Det er idealet å være så lys som mulig i både hud og hår, og Soleies mor, Elsina, gjør sitt som jordmor for å bevare genene i byen lyse. Akkurat hvordan hun gjør dette blir avslørt etter hvert, det skal jeg ikke si mer om. Men Soleie skiller seg ut med sitt knallrøde hår og grønne øyne. Fordi hun er annerledes tviler hun på om hun noen gang vil få en make. Da er det viktigere for henne å få stelle for et barn. Morsinstinktene våkner for fullt når hele tre barn i tida rundt Soleies sekstenårsdag blir satt ut i skogen for å dø. Fordi de har lyter...

Faren hennes, Rago, er sjef for kuppelbyen, men kommer egentlig utenfra, og har problemer med samfunnets syn på hvem som har rett til å leve. Men det viser seg at det koster å protestere - mer enn både han og Soleie hadde tenkt.
Utenfor, i skogen, lever "Folket", som kuppelbyboerne foraktfullt kaller apekatter. De er virkelige mennesker, bare litt mørkere i huden, og Soleie kommer til å finne ut at de også er like inni. De kan også elske.

Hvis en ser bort fra noen små ulogiskheter jeg stusset over, storkoste jeg meg med Sannhetens løgner. Men så kom altså slutten, og jeg tenkte: NEI! Her er stoff nok til en hel serie!

Værsåsnill?

Verdens bokdag: I LOVE TO READ!

I anledning Verdens bokdag surfa jeg etter bokrelaterte videoer og fant denne skatten på YouTube. Blir ikke Marea en herlig høytleser når hun blir stor, ja, så vet ikke jeg.
It's good for your MIND, man!



Ha en flott bokdag!

En smakebit på søndag: norske dikt

Da er det tid for en smakebit igjen!
Jeg kunne faktisk hatt samme smakebit som for fire uker siden, for så lang tid tok det før jeg leste ferdig Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå av Douglas Adams. Rett og slett ei sprø, noe forvirrende, men virkelig underholdende bok. Likevel, jeg velger å dele et norsk dikt siden jeg har brukt helga til å lese meg opp på dette temaet (også til ungdomsskolebesøk i morgen).

Eide, 2001

Jeg har skjønt så mye som at moderne norske dikt er veldig forskjellige. Noen er umiddelbart forståelige og så almennmenneskelige at en kan ta dem til seg med det samme. Andre er uforståelig babbel og mest til nytte og glede for dikteren selv, og da kan en spørre om det er verdt en utgivelse. Men andre ganger igjen lønner det seg å bruke litt tid på diktet, fordi det har en tone og en følelse som gjør at en sitter igjen med noe fint. Jeg velger et dikt av Ingri Egeberg fra samlinga Lommedikt:

DIT

Jeg går snart
Jeg drar
dit løk
skrelles

Jeg kommer ikke
tilbake

Tror jeg


"Smakebit på en søndag" er ideen til Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten (inspirert av en engelsk blogg). En skriver et lite utdrag fra ei bok en holder på å lese, og legger ei lenke inn i Maris innlegg - der en kan få se smakebiter fra andre bloggere. Anbefales!

Storebror og Veslebror

På mandag skal jeg på ungdomsskolen og snakke om dystopier for 8. trinn. Jeg tenkte å smi mens jernet er varmt nå når Dødslekene er så populær, og lærerne falt for ideen.
De fleste av bøkene jeg skal snakke om har jeg allerede lest - Uglies, Matched, med fler. Jeg har også tenkt å utvide perspektivet litt og nevne noen "katastrofebøker" (fins det en norsk fagterm?) som Himmelslør og I morgen, da krigen kom. Fellesnevneren blir bøker som handler om ungdommer i ekstreme situasjoner.

Så er utfordringa: ikke ta fra ungdommene håpet selv om handlinga i bøkene er dystre! Jeg har tenkt å spørre dem om hva som kan være bra med dystopier. Spent på hva de svarer.

Ei bok hadde jeg tenkt å nevne som en klassiker, og jeg tok den med hjem for å lese den. Nå har jeg lest den ut, og jeg vet nesten ikke om jeg tør å si så mye om den. For jeg er frista til å ikke anbefale den for tenåringer som har livet foran seg og trenger håp!

Gyldendal, 2010-utg.

Boka det handler om er den kjente dystopien 1984 av George Orwell, skrevet i 1949, altså ganske raskt etter 2. verdenskrig. Orwell skrev også Animal Farm (Kamerat Napoleon), som heller ikke er lystig lesning, så jeg burde kanskje vært forberedt? For dette er både tung og dyster kost.

Mange vil sikkert vite at termen "Big Brother" (Store Bror) er henta fra 1984. Her er det ikke snakk om tv-kåte ungdommer som er innestengt i et hus der den som holder ut lengst vinner en bil (eller et evig kallenavn), men et samfunn der overvåkningen skjer ufrivillig og gjennomsyrer hele tilværelsen. 24 timer i døgnet. Iallfall for de som tilhører Det Ytre Partiet, som Winston. Proletariatet (arbeiderne) derimot blir sett på som undermennesker, og Partiet vil dermed ikke bruke tid og krefter på å overvåke og hjernevaske dem - selv om de jevnlig blir angrepet av bomber, visstnok fra det som til enhver tid er Fienden (vekselvis Eurasia og Øst-Asia).

Hovedpersonen Winston Smith jobber i arkivet til Sannhetsministeriet i London. Hans jobb er å rette opp "feil" i gamle aviser; ting som har blitt skrevet som ikke stemmer med Partiets og Store Brors nåværende "sannhet". Han fjerner sporene etter mennesker som plutselig har forduftet og som offisielt ikke fins. For slik er det i Oseania (tidligere USA og Storbritannia): historien kan forandres. Når Winston og de andre har gjort jobben sin eksisterer sannheten bare i menneskenes minner. Og det gjør den heller ikke lenge, på grunn av intensiv propaganda og hjernevasking. Partiets egne, ordfattige språk nytale har et ord som heter dobbelttenking: det at en kan tro på noe fullt og fast selv om en innerst inne vet at det er feil.
Winston klarer faktisk å huske den virkelige fortida, og han kjøper ei dagbok der han begynner å skrive ned tankene sine. Blant annet:

Frihet er friheten til å si at to og to er fire. Hvis en kan det, følger alt det andre av seg selv.

Så en dag får Winston en lapp fra ei kvinne der det står "Jeg elsker deg". Trass i en konstant og reell frykt for å bli tatt innleder de et forhold, og Winston får en smak på det vi ville kalle et normalt liv. Han skjønner at han må ta en sjanse, at han må arbeide mot Partiet og avsløre dem. Det gjør at livet hans henger i en tynn tråd, men han føler at han lever.
Helt til han en dag (SPOILER) blir tatt, torturert og ... hjernevasket.
Boka ender slett ikke med håp. Det er derfor jeg lurer på om jeg skal la være å nevne den.

Da er det annerledes med Veslebror ser deg av Cory Doctorow fra 2009. Jeg har anmeldt boka her på bloggen før. Den er ei framtidsbok, ja, men skremmende aktuell med handling fra San Francisco i nær framtid. Og her er det faktisk slik at "veslebror" slår tilbake mot "Store Bror".

Etter et terrorangrep som faktisk aldri blir knyttet til noen gruppe, blir hovedpersonen Marcus og vennene hans tatt til fange av det amerikanske Tryggleiksdepartementet. De er uskyldige (de skulket riktignok skolen for å bli med på et populært live-spill i byens gater), men de blir isolert og torturert. Når Marcus blir sluppet fri har Tryggleiksdepartementet innført nye overvåkningsmetoder og gjort gatene utrygge - ikke bare for potensielle terrorister, men for folk flest. En er på en illevarslende måte på vei til samfunnet i 1984. Marcus, som er ekspert på hacking, starter en undergunnsgruppe på de sikre nettet Xnet, og de gjør livet surt for overvåkerne. Først mest for moro, så blir det blodig alvor...

Doctorows bok er såpass aktuell at en virkelig kan bruke den som utgangspunkt for spørsmål i dag. Hvis vi vet at terrorister kan bli tatt ved overvåkning av for eksempel uttak fra minibanker, er vi villige til å selv bli overvåket for å føle oss trygge?

Virtual Hangout!

Ja, jeg vet at klokka er over elleve om kvelden, og jeg burde være i seng for å være frisk og rask til i morra. Men jeg bare må vise fram dette bildet fra kveldens Google Hangout! Det er rett og slett videoprat med opptil 10 personer om gangen, denne gangen Virtual Choir-venner fra hele verden. Jeg var i tre forskjellige hangouts i løpet av kvelden med mange koselige folk. Og jammen kom ikke selveste Eric Whitacre også innom. (Blir fnisete) Han spurte meg hvordan jeg uttaler navnet mitt og hva det betyr!

For å starte en Google Hangout må en være med i Google+, en slags nettsamfunn som ligner på Facebook. Men en bestemmer selv hva en vil bruke det til, og jeg har ikke tenkt å bruke det til noe annet enn nettopp hangouts.
Det er en fare for at dette blir avhengighetsskapende, folkens.

Oppdatering: nå er Hangouten lagt ut på YouTube. Koselige folk, ikke sant? Jeg surra litt med øretelefoner, det gjorde at Hangouten fikk ekko. Men så gøy det var!
Jeg prater med Eric rundt 3:00, ellers prater han litt med alle om prosjektene framover.

Jeg prøver å se opp og utover fra Dødslekene

I det siste har det vært diskusjoner på internett når det gjelder dette at også voksne har lest og likt Dødslekene-serien, selv om hovedpersonene er i tenårene. Det har fått meg til å tenke på hvordan jeg har lest bøkene - og sett filmen - og ikke minst hva jeg har gjort med det etterpå.
Jeg har til en viss grad oppført meg som en hysterisk Hollywoodfan. (Jeg vurderte å skrive "tenåring", men jammen meg er ikke tenåringer ei uensarta gruppe som oss voksne.)

• JA, jeg har sett filmen flere ganger. Siste gang forberedt med høytlesning fra boka (engelsk utgave, må vite. Vanskelig med den amerikanske uttalen).
• JA, jeg har sett mange intervjuer med skuespillere, fantrailere og musikkvideoer. Har du forresten lest om jentekvelden med Katniss og tre andre kvinnelige helter?
• JA, jeg har kjøpt to offisielle følgebøker (den ene nevner jeg nedenfor).
• JA, jeg har meldt meg inn i fangruppa på Facebook.
• JA, jeg har faktisk sett to andre filmer med Josh Hutcherson i etterkant av Hunger Games. Han er en uttrykksfull skuespiller, og det er fascinerende at han identifiserte seg så mye med Peeta-rollen i Hunger Games. Og noe mer rørende som denne scenen med ham og Anna Sophia Robb (herlig jente) i Broen til Terabithea er det vanskelig å finne (spesielt hvis du har sett hele filmen).
• NEI, jeg har ikke bestilt plakater eller T-skjorter eller kjøpt dyre billetter til premierer.
• NEI, jeg har ikke deltatt i kostymefester (forsåvidt kunne det kanskje være en ide på biblioteket?)
  Forresten: hysteriet rundt bøkene og spesielt filmen kan minne om scenene fra Capitol. Filmlanseringa med rød løper, fotoshots og intervjuer det samme. Skummelt. Lurer på om de unge fansene tenker over dette.

Men har jeg også gjort noe aktivt som kan klassifiseres som samfunnsbevisst og reflektert?

• NEI, jeg har ikke latt meg engasjere ekstra i noe som helst arbeid for å støtte/hjelpe mennesker som har opplevd lignende ting som det Katniss og de andre opplevde på og utenfor arenaen. Barnesoldater som tvinges til å mishandle og/eller drepe familiemedlemmer. Kvinner som blir vansiret av syre. Politiske opposisjonelle som blir satt i fengsel, torturert og drept. Mafiaofre som aldri kan føle seg trygge. Lista er uendelig lang.
  Det er lett for meg som sitter her trygg, frisk, mett og varm å tenke at Dødslekene er diktning. Men tross i science fiction-rammene er boka skummelt realistisk.
  Likevel, jeg håper at jeg har blitt mer obs på det. Våger å se mer utover.
• Men JA, jeg har engasjert meg i spennende diskusjoner på blogger og også på den interne epostlista til Biblioteknorge (som du faktisk kan se her). Det er stilt spørsmål ved framstillinga av barnevold og ei "oss og dem"-holdning. Les gjerne KNIRKs interessante innlegg med kommentarer, og så regner jeg med at hun er ferdig med alle tre bøkene snart:) Barnebokkritikk har også en fin artikkel.

Jeg har et innsmett her: erfarne lesere, om de er store eller små, vil skjønne at Katniss som førstepersonforteller er delvis upålitelig. Med det mener jeg at hennes tanker ikke alltid er uttrykk for holdningene forfatteren vil formidle. Dette er et viktig poeng som kan gå noen lesere forbi. Bør det følge med en advarsel eller veiledning?...

Scholastic, 2012

Så til følgeboka: The Hunger Games: the Official Illustrated Movie Companion gir noe til både den hysteriske og den samfunnsbevisste delen av meg. Den inneholder en del filmtekniske opplysninger - casting, script, setting og så videre - men også info om hvordan Collins' historie ble til, hva hun tenkte med serien og hva hun syns unge lesere - som kanskje vil få oppleve vanskelige valg i framtida - bør gjøre med det den. Utrolig bra faktisk!

En smakebit på søndag: Leo og Mei

Cappelen Damm, 2012

Søndagens smakebit kommer fra barneboka Leo og Mei av Synne Lea (s. 122). 

Jeg ville gjort det for deg.
Jeg ville lagt meg ned midt i gata hvis du ville jeg skulle det.
Det var det han sa, da jeg nølte. Jeg nøler ikke nå. Jeg legger meg ned, midt i gata. Selv om det bare er meg.
Jeg tror ikke alt det lyse kan være der lenger. Det kjennes ikke sånn. Men jeg må se etter likevel.

(s. 122)

Leo og Mei er ei gjennomført fin bok, varm og full av bilder, grei å lese om en bare er forberedt på det poetiske språket. Den har ei handling som får meg til å tenke på Broen til Terabithia. De to barna har et nært vennskap, og de lager en hemmelig (men umagisk) verden i et tre. Problemene er litt annerledes enn de Jess og Leslie opplever, her handler det om omsorgssvikt. Mei må jevnlig hjelpe Leo ut av kjelleren som faren hans har låst ham inne i. En får aldri vite hva som skjer i kjelleren, men det gjør at Leo blir en sky gutt og trenger en trofast venn. Så en dag faller Leo ned fra treet...
Boka anbefales!

Finn lenker til flere søndags-smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten!

Tidsreisebok: Neopangea

Cappelen Damm, 2006

"Kan vi få tilgang?" spurte Loretta.
"For å få tilgang må dere få tillatelse."
"Kan du gi tillatelse?"
"Bare mennesker kan gi tillatelse."
Loretta trippet av irritasjon. "Kan du finne et menneske som kan gi tillatelsen?"
Roboten ble stående som en statue (...)
"Jeg forsøker å få tak i et menneske," sa roboten. "Vennligst vent."
Det gikk enda litt tid før den sa: "Jeg får ikke tak i et menneske."
(Neopangea, s. 73)

Jeg fryser på ryggen når jeg leser den siste setninga. Tenk å leve i en framtidsverden som er helt uten mennesker! Der vi er en utdødd rase.
Det er det Eirik Newth, astrofysiker, forfatter og blogger, har tenkt seg i denne ungdomsromanen. Jeg har endelig lest ei bok om tidsreiser igjen!

Hovedpersonene er to gutter på 10 og 14 som lever i år 2144. Vår verden har blitt et samfunn der menneskene lever i sine egne drømmer og tanker ved hjelp av hjernehjelmer, styrt av organisasjonen GSS (Globale Sikkerhets-Systemer). Om natta lever de i frykt for Skyggene, vakter som patruljerer gatene med roboter og gjerne bruker vold. Guttenes foreldre er fanget av GSS, og brødrene lever alene og skjul. Men en dag frister en professor dem med mat, penger og et lite håp om å få se foreldrene igjen, mot at de reiser inn i framtida (år 3098) for å finne kusina Loretta og ta henne med tilbake. Det er starten på flere spennende eventyr.

Noen ingredienser: rydderoboter og snakkende taxier som venter på mennesker, en mumie med et smil rundt munnen (ikke av det bevegelige slaget), en ørkenverden med digre kakerlakker og overintelligente blekkspruter som bare er et Vi...

Jeg likte boka. I starten er det virkelig actionfylt, og en får følelsen av å være i en dystopisk, mørk verden der farene lurer. Paradoksalt nok føles det mindre skremmende når tidsreisene starter, på tross av de digre insektene og de lysblinkende blekksprutene. Kanskje fordi 1) det førstnevnte virker reelt og det sistnevnte så fantastisk, eller at 2) hovedpersonene tar utfordringene stort sett på strak arm. De hjelper hverandre og finner løsninger. Spesielt den voksne Loretta som har en iboende utforskertrang og syns det er ok å havne i en ukjent verden (uten å vite om en kommer tilbake... rett og slett skrekken for undertegnede.)

Men selv om det kan skorte litt på følelsen av spenning er fantasien virkelig til stede. Og teoriene om parallelle verdener og tidsforskyvninger er like fascinerende som da jeg leste om dem i Den 4. parallell-serien. Jeg personlig har det så godt at jeg er glad jeg lever HER og NÅ, i denne parallellen.
I mitt liv er det passe mange mennesker og nok vann og nok land. Det siste kommer jeg tilbake til!

Folkebiblioteket

Flickr.com (vgm8383)

Jeg er til

for den friske og for sjuklingen

det nyfødte spedbarnet og den skjelvende gamlingen

og alle midt i mellom

for uteliggeren og hotellkongen

for nerden og streitingen og bitchen

for den ensomme og den vennerike

for den lykkelige og den triste

for den tekniske og den musikalske

for lesehesten og professoren og filmelskeren

Jeg er til

for deg som fremdeles tørster

etter kunnskap og gode opplevelser

og lengter etter et åpent rom

Min brønn går ikke tom

Min dør er åpen

for deg!

Synne -12

Eit fullstendig improvisert togintervju med Alf Kjetil Walgermo

Foto: Tone Leksbø

På ein togtur kan ein oppleve spennande ting. Eg for min del var så heldig å treffe ein forfattar på Sørlandsbanen. Han var sporty og stilte opp til eit improvisert tog-intervju.

Forfattaren heiter Alf Kjetil Walgermo. Han jobbar til dagleg som journalist og kommentator i Vårt Land, der han mellom anna gjer meldingar av film og bøker. Han har sjølv skrive bøker både for barn, ungdom og vaksne - sist ungdomsboka Mitt bankande hjarte, som eg anmeldte her. 

LfS: Har du noko bokprosjekt på gang?
AKW: Faktisk fekk eg nettopp Statens kunstnerstipend til arbeidet med ein ny ungdomsroman. Innhaldet er hemmeleg ei stund til!
LfS: Er det stor forskjell på det å skrive som journalist og å skrive skjønlitteratur?
AKW: Ja, det er ein annan måte å skrive på. Men i arbeidet med Mitt bankande hjarte gjorde eg ein del research - som journalistar også gjer.
LfS: Du skriv om andre sine bøker i avisa. Påvirker det di eiga skriving på nokon måte?
AKW: Ein er aldri uberørt i møte med nye bøker. Alt er med på å forme meg som forfattar. Det er viktig å finne si eiga stemme, men det er umogeleg å bli god viss ein ikkje les sjølv.
LfS: Kva les du for tida?
AKW: Eg held alltid på med Marcel Proust si På sporet av den tapte tid. Den er deilig å lese, med eit godt språk. Heilt nyleg har min eigen redaktør, Geir Nummedal, kome med ein god roman (Hun er der hele tiden, LfS anm.). Dei siste to åra har det elles blitt mykje Min Kamp av Karl Ove Knausgård.
LfS: Knausgård skriv jo sjølvbiografisk. Skriv du sjølvbiografisk i dine bøker?
AKW: Det ligg mykje av meg i hovudpersonen i Mitt bankande hjarte, sjølv om ho er ei 14 år gamal jente. Men eg har ikkje noko Knausgård-prosjekt på gang.
LfS: Er du nokon gong redd for å vise kven du er gjennom det du skriv?
AKW: Det er litt skummelt å gi av seg sjølv, men også spennande - og ein må ikkje vere for gjerrig! Når du skriv er du jo i førarsetet og kan bestemme sjølv kva du vil dele.
LfS: Kvifor blei du forfattar? Tenkte du "eg vil bli forfattar", eller ville du ha fram ein bodskap?
AKW: Eg har alltid likt å skrive og lese, så det er fantastisk å få høve til å skape eigne verder i skrift. Med dei to siste bøkene (Mor og far i himmelen og Mitt bankande hjarte) hadde eg ei spesiell historie eg ville fortelle. Før eg skreiv Mitt bankande hjarte hadde eg høyrt om eit barn som måtte få eit nytt hjarte. Korleis er det for ei forelska jenta i 13-14-årsalderen å få ein farleg hjartesjukdom? Akkurat i det livet er i ferd med å opne seg, risikerer ho å miste alt, både livet og kjærleiken. Det syntest eg var interessant å skrive om.

Tusen takk til Alf Kjetil for at han tok seg tid til ein prat - og lukke til med vidare arbeid!

Forfattaren si heimeside finn du her.

Toglesing: Før jeg sovner

Bazar, 2012

Denne thrilleren av S.J. Watson hadde jeg store forventninger til. Det kan ha noe med det proffe bokomslaget å gjøre, Aftenpostens storslagne kommentar ("En roman som synliggjør krimsjangerens arvesølv") eller bare hele konseptet som jeg fant fengende. Boka har også vunnet to prestisjetunge krimpriser.

Christine våkner en dag i ei fremmed seng, med en middelaldrende, naken mann ved siden av seg, og et speilbilde på badet som gir henne sjokk. Hun er mer enn tjue år eldre enn det hun tror, og alt som har skjedd siden hun var ung er som blåst bort fra hukommelsen hennes. Mannen sier at han er ektemannen hennes Ben, og de har vært gift i mange år. Hun mistet minnene sine i ei "ulykke". Hver natt glemmer hun det som har skjedd, hver morgen må hun starte på nytt.
Samme dag ringer en psykiater til henne og sier at hun har en avtale med ham samme dag. Når de møtes får hun ei dagbok - skrevet av henne selv de siste ukene fram til denne dagen. På første side står det med blå skrift: "Ikke stol på Ben". Så begynner hun å lese...

Etter hvert som dagboka blir lest (av både Christine og oss) kommer det fram nye opplysninger, og det å lese i dagboka hjelper Christine til å huske tilbake. Hun får lengre glimt av ting som har skjedd, både gode og traumatiske - og hun skjønner at Ben skjuler ting for henne. Men hvorfor?

Ja, det er en virkelig spennende thriller! Det er rett og slett fascinerende. Mot slutten er det så spennende at jeg nesten letter fra stolen.
Jeg fikk også en følelse av å være Christine. Tenkte "hva hvis dette hadde skjedd meg?" Å våkne opp med en gammel kropp, i et ukjent miljø, med ingen virkelige minner å støtte seg til. Som et nytt, gammelt menneske. Dette skal visst kunne skje i virkeligheten. Det likner ikke det vi oftest tenker på som demens - der korttidsminnet gjerne bare varer i noen minutter - det er et minnetap som skjer gjennom søvn.

Jeg har likevel et par "men":
1. Jeg skjønte tidlig hvordan ting hang sammen. Det kan være meg som er overintelligent, men det tror jeg ikke. Jeg var hele tiden i forkant av Christine, og spenninga var den typen der jeg som leser skriker til hovedpersonen: "Kom igjen! Få raua i gir og kom deg vekk!" Og kanskje det er OK?
2. Jeg følte at minneproblemene burde virke inn på språket Christine bruker. Hele boka - både nåtidsfortellinga og dagboka - er skrevet i første person. Hun har vært forfatter, og dagboksnotatene er preget av det, men ville hun egentlig skrive på den måten når hun våkner og tror hun er ei lita jente? (Kanskje det ikke skjer i perioden hun skriver dagbok?) Når hun tror hun er tjue? Språket er troverdig ungdommelig i starten av boka, men etter hvert blir det litterært og veldig likt fra dag til dag.

Uansett - en god thriller som naturlig nok har fanget Hollywoods interesse også. 
Her har Anette (Anettes bokboble) sagt noen ord.

Denne leste jeg altså på toget til Drammen. På toget videre fra Drammen skjedde det noe spennende som jeg skal komme tilbake til!

Tiendeofferet

Cappelen Damm, 2005

Holly Black har skrevet Tiendeofferet, ei urban fantasy-bok som er en miks av gammel nordisk/germansk folketro og en boksjanger jeg ikke engang vet om eksisterer! En sjanger jeg er frista til å kalle punkmagi, selv om jeg ikke er rett person til å sette popkulturelle merkelapper:) Men jeg husker ei lignende stemning, et lignende innhold - i Franscesca Blocks Weetzie Bat, som jeg leste en gang (fra serien Dangerous Angels). Hovedpersonene lever et liv som ikke er helt A4, og de opplever magiske ting.

I Tiendeofferet handler det om sekstenåringen Kaye, som føler seg utenfor. Mora (som synger i rockeband) flakker rundt fra sted til sted og mann til mann, Kaye følger med og er moras hjelper (blant annet ved å holde håret hennes når hun spyr i doen). Hun har ingen nære venner, men som barn ble hun kjent med noen alvevesener som hun ikke forteller om lenger for ikke å bli kalt gal. Samtidig er det noe spesielt med selve Kaye som hun ikke kan skjule. På en privat fest utøver hun en helt magisk tiltrekning på venninnas kjæreste, og hun får en benløs trehest til å se levende ut. Så møter hun alveridderen Roiben, og livet blir aldri det samme...

Denne boka er vel noe av det mest spesielle jeg har lest på lenge. Iallfall i de scenene der magiske ting skjer i vår verden. Handlinga flytter seg til magiske, alternative virkeligheter også, og der får jeg en følelse av å lese klassisk fantasy. Med profetier, onde dronninger, forhekselser og gåteleker. Krydret med referanser (ikke direkte beskrivelser) til SM-sex mellom en alveskurk og en menneskelig outsider. I fokus står likevel et annet, mer følelsesmessig hett forhold som får meg til å tenke på Edward og Bella i Twilight, rett og slett!

Dette er nok ikke fantasy for de yngste. Det må jeg kunne si. Språket er røft, og det er beskrivelser av tortur og død. Plottet i store trekk (jente oppdager uante krefter - møter mystisk fremmed - får en viktig rolle i en større krig) er ikke så originalt; for meg var det blandinga av popkultur og folketro som fascinerte. Og hovedpersonen Kayes forvandling. Se, nå har jeg avslørt litt, akkurat så mye at du kanskje ble nysgjerrig?

Holly Black har også skrevet fantasy for yngre barn, Spiderwick-krønikene (sammen med Tony DiTerlizzi). Her er det også magiske ting som skjer i vår verden.

Baksjå og framsjå: mars

Bokbamsen Bims med "Momo" av Michael Ende

Her oppsummerte jeg nettopp februar som lesemåned, og så står plutselig mars for tur!

Jeg hadde ved månedsskiftet lest 69 bøker siden nyttår, det betyr 16 bøker i mars. Denne måneden blogga jeg om 1 reiseskildring og 6 fantasybøker, og det var det! Ellers handla det om filmanmeldelser og jubileumsvideo her på bloggen. Pluss Virtual Choir, som er musikk. Så en noe avslappa bok-bloggmåned, kan en si!

Bøkene jeg ikke blogga om var ei reiseskildring og noen ungdoms- og barnebøker. Noen står i ventepåblogginnleggbunka mi per dags dato.

Hunger Games (Dødslekene) har virkelig vært i fokus i måneden som gikk (og denne!), og jeg rakk å lese de to første bøkene om igjen + ei ekstrabok (The World of the Hunger Games), kjøpt på Amazon. Dødslekene kjøpte jeg på norsk i bokhandelen. Når køene på biblioteket blir lange...:)

Var noen av de leste bøkene så gode at de kan bli kandidater til neste års bokvideo (Best i 2012)?
Et par av ungdomsbøkene i ventepåblogginnlegg-bunka kan nok komme høyt opp. Jeg likte også godt et par av fantasybøkene jeg leste. Hunger Games vil det være juks å nevne, siden de er lest før:) Selv om Collins sin serie er veldig god får jeg lov til å håpe på andre like gode opplevelser i løpet av året.

Status for litteraturmålene til nå:

• reiseskildringer: 2 av 5 (begge i mars, Ayatollah Highway og En reise i Wales)
• biografier: fremdeles 2 av 5 (ingen i mars; Torgersen og Twain )
• uleste, egne bøker jeg har i hylla: fremdeles 0 av 5!    
• dikt: fremdeles 1 av 5, diktet Livet
• russisk (oversatt) bok: fremdeles 0 av 1

I ikkeendalestbunka venter blant annet

• andre bok i serien om Jotnens hjemkomst (Bull-Hansen; tenkte også å gjenlese bok 1 først)
• et par samlebøker i Haikerens guide-serien (Douglas Adams)
• ei bok med noveller skrevet av ungdommer
• 3 norske fantasyromaner fra eldre tid, ganske forskjellige
• 3 biografier, jamfør leseutfordring!
• ei bok om krigen i Tsjetsjenia (på den tida jeg lånte den hadde jeg vel ikke lest nok om krig!)
• et utvalg av Roald Dahls barnebøker, som jeg er en smule flau over å ikke ha lest.
• spenningsboka Før jeg sovner, som nok blir togboka mi når jeg skal sørover på påskeferie!

Har du ei reisebok?

Virtual Choir: Den lille programsnutten er her!

Her kan du se den lille programsnutten som ABC lagde om Virtual Choir. Vi trodde kanskje det ble et lengre program, men sånn er det med amerikansk TV:)
Her skrev jeg om hvordan det var å gjøre intervjuet med ABC.
Og her er en lengre videoreportasje med lokalavisa Hallingdølen.  

Vet ikke hvor lenge ABC-klippet vil ligge ute online, så grip sjansen. Ellers kommer snart det endelige resultatet med de 3000 stemmer store koret. Følg med!

Oppdatering: her er Water night. Jeg satt oppe til halv to i natt for å få med meg streaming fra lanseringa. Det var det verdt! - Enjoy!

Eric Whitacre. Foto: musicroom.com

Smakebit på en søndag: Fugl Føniks

I dag har jeg hørt igjennom hele Fugl Føniks på lydbok - bok tre i Suzanne Collins serie om Dødslekene. Det var spennende. Jeg husket de store trekkene fra den gangen jeg leste boka selv, men det er foruroligende hvor mange detaljer jeg hadde glemt, noen ganske viktige. Jeg husket først og fremst stemninga.

Det å høre på lydbok er noe helt annet enn å lese selv, du må konsentrere deg konstant for ikke å gå glipp av noe og kan ikke bla tilbake. Ikke min favorittmåte å lese på altså, men det hjalp med en god innleser. Og så gjorde jeg notater underveis. Dermed fikk jeg notert meg blant annet denne smakebiten på søndag (her er flere andre, på Flukten fra virkeligheten):

Og slik, mine venner,
tar man livet av en revolusjon.

Jeg kan si så mye som at dette er Haymitchs ord.
Her er blogginnlegget fra første gang jeg leste denne utrolig sterke, dramatiske, fæle og nydelige boka. (NB - en del spoilere.)