Leseglad!

Har du noen gang vært forelska i ei bok?
God, varm følelse i kroppen. Spent. Tankene kretser rundt, fingrene kan ikke holde seg unna.

Jeg følte det omtrent sånn da jeg leste Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. I denne posten lanserte jeg den som en "vakreste bok i 2011"-kandidat, og her skal du få høre hvorfor (se også utdraget).

I Kjærlighetens historie møter vi blant annet en gammel mann og ei ung jente. De kjenner ikke hverandre, men de er knyttet til hverandre - finner vi etter hvert ut - gjennom boka med den samme tittelen.

Den gamle mannen, den pensjonerte låsesmeden Leo Gursky, er tørrvittig, selvironisk (opererer blant annet som nakenmodell) og nylig "avsintet" (bestemte seg for å slutte å være sint). Klar for å dø, i den grad at han går rundt med en lapp på brystet der det står:
MITT NAVN ER LEO GURSKY JEG HAR INGEN FAMILIE VENNLIGST RING PINELAWN GRAVLUND JEG HAR EN PLASS DER I DEN JØDISKE DELEN TAKK FOR VENNLIGHETEN.

Likevel klarer Leo å glede seg over tiden han har igjen. Han har en god venn, Bruno, som ikke er helt frisk i hodet, men som det er et slags selskap i. Han har også en besettelse: sønnen Isaac, som er en kjent forfatter og som aldri har kjent faren sin. De bor begge i New York, der Isaac ble født av Leos kjæreste Alma, som trodde at Leo ble drept i krigen i Polen. Kjæresten til fortelleren i romanen Kjærlighetens historie heter også Alma. Tilfeldig?
Litt etter litt får vi vite hvem som egentlig skrev boka og hvordan den etter hvert ble utgitt - forandret, med spanske navn og falsk forfatter. Tenk på hvor mye historie som ligger i ei gammel bok!

Iallfall havnet romanen til slutt hos unge Alma, som bor sammen med ei singel oversettermor (enke) og en litt sprø bror, Bird, som mener helt alvorlig at han selv er en av jødenes 36 hellige mennesker og følger passende regler til punkt og prikke. Han går til terapeut og lærer å være normal. Alma er oppvakt og intelligent, en detektivtype. Hun prøver å 1) finne en ny mann til moren, og 2) finne Alma i Kjærlighetens historie, kvinnen som hun selv er oppkalt etter og som hun tror (rett nok) er en virkelig person.

Et viktig stikkord er: variasjon. Historien om Leo, Isaac og forfatteren av den mystiske romanen er av det slaget som tar tak i hjertet mitt. Så trist, så trist, men så fint! Almas bror er utrolig morsom i sin sprøhet. (Jeg har bare lest biter av Alt blir klart og betydelig, men jeg har en følelse av at noe ligner.) Alma er ung og frisk og skriver dagbok om tusen ting. Det er mange skjebner vevd inn i hverandre uten at det blir uoversiktlig. Bitene faller på plass. Den store variasjonen i tema, form og tone gjør at det alltid er spennende å lese. Og slutten... jeg vil gjerne se den leseren som klarer å holde tilbake tårene!

Ei bok jeg altså ble forelska i.