søndag 14. januar 2018

Ja ha? (gutter og jenter)

Cappelen Damm, 2017
Da jeg først hørte om bøkene Å være gutt og Å være jente, som Cappelen Damm ga ut i fjor, tenkte jeg at dette bokparet var en del av den typiske og uheldige trenden markedskreftene har med å dele alt inn i "for jenter" og "for gutter".

Men så fikk jeg lyst til å gi dem en sjanse. Jeg leste "gutteboka" først, og vet ikke om dette farget opplevelsen min av den andre boka - uansett fikk jeg helt ulike inntrykk av de to og ble positivt overrasket over den første. Skjevheten har først og fremst med framstillinga av kropp og sex å gjøre. Kjønnsskillene blir der veldig tydelige.

Først vil jeg likevel nevne en artig og fin vri de to bøkene har til felles (jeg mistenker redaksjonelt samarbeid): bildet på hvordan henholdsvis gutteverdenen og jenteverdenen kan ligne på dyrenes kamper og statusforhold - med ulike typer ledere, smiskere og de "under" eller utenfor - som kan være personer med genuin selvtillit. Forfatterne understreker at det er viktig å være real og behandle andre bra.
---

Å være gutt er en tekstrik bok, gjennomillustrert men med ganske mange ord på enkelte sider. Med det i mente er det litt usikkert om de mest lesesvake guttene vil ta tak i den. MEN interesse for temaet trumfer gjerne lesevegring, og Dawson er både humoristisk og direkte - og relevant, etter mine (kvinnelige) vurderinger.

Morsomt om kroppslukt. Å være gutt, fra side 57


Forfatteren har, som han skriver i forordet, vært lærer og blant annet undervist "masse om sex"; etter hans egne ord eier han ikke skam. Det betyr ikke at han er grenseløs i rådene sine, men at han kan snakke om alt som gutter måtte lure på, helt ned til det pinligste og mest intime, på en helt grei og åpen måte. Det er kjempeviktig!

James framstår som en storebror eller eldre kompis når han skriver om temaer som kjønnsroller, hva det er å være en bra mann i en tøff skolehverdag, selvtillit og gruppepress - og kroppen i puberteten, hygiene, klesstil, sex og forhold.
Sex-delen går fra kjønnsorganets utseende og funksjoner, via masturbering, tips om porno og virkelighet, sexting - og så til en enkel forklaring av vanlige seksuelle aktiviteter og tips i den forbindelse. Åpent, rettfram, med respekt for leseren og forventninger om at leseren også må respektere sin(e) partner(e).
Dawson har også en bakgrunn som gjør ham perfekt til å fronte mangfoldet i kjønnsroller og seksuell orientering. Jeg skrev litt om det i omtalen av boka Denne boka er homo.

---


Cappelen Damm, 2017
Jenteboka til Hayley Long var derimot en skuffelse. Hun er også lærer, men jeg tipper at hun har undervist i andre tema enn Dawson. Hun har skrevet flere morsomme ungdomsromaner om flaue situasjoner ei tenåringsjente kan oppleve, men Å være jente klarer ikke helt å bake humoren og de pinlige øyeblikkene inn i ei bok som skal være ei informativ fakta-fremstilling.
Spesifikke kapitler for jentene er "kvinnehistorie" og "mensen", ellers dekker boka mye av de samme temaene som gutteboka. Ikke porno (kommentert lenger ned).

Jenteboka har kortere tekster og flere illustrasjoner. Dette trenger ikke være en ulempe hvis en får sagt mye med få ord. Boka er morsom! Men enkelte temaer blir behandlet for lettvint.

Først og fremst: Long framstår som ei flau tante når hun skal snakke om kroppen og om sex. Hun forbereder leseren på at nå kommer det noe flaut, kaster så ut et "tabuord" med en minimal forklaring og skynder seg videre til et mindre intimt tema. 

Dette er ikke morsomt. Jenter trenger å bli mindre flaue, å få høre at spørsmålene de har er helt normale, at de intime kroppsdelene burde være like greie å snakke om som resten av kroppen.

Veldig flaut. Å være jente, side 52


Generell kroppsflauhet finner jeg også i boka. Hvorfor er forfatteren så udelt positiv til båser i offentlige garderober? Det eneste jeg kan komme på er at det minsker faren for sexbilder. Ellers blir vi bare eksponert for masse naturlige kroppsfasonger som vi sjeldent kan speile oss mot ellers.

Det at forfatteren underbygger sjenanse er ikke det verste; når hun skynder seg videre i teksten er det visse ting som ikke blir sagt. Jentene får et lite avsnitt om forandringene i kjønnsorganet (konkret: utflod), og bittelitt om masturbering (her: å ta på klitoris). Guttene får mye mer i sin bok. De får vite at peniser fins i ulike størrelser, lengder, pekeretninger, og at størrelsen betyr mindre for jentene enn pornoen vil ha det til.

Jentene får ikke vite at de indre kjønnsleppene vokser i puberteten og gjerne blir hengende utenfor de ytre - og ikke nødvendigvis symmetrisk. Når en vet at småjentetissen er modellen mange idealiserer (pornoestetikk) og at mange frykter at kjønnsorganet deres er "unormalt" (det gjør det dessverre i en del jevnaldrendes øyne), MÅ en rett og slett snakke om dette. Skrive om det i ei bok for tenåringsjenter. (Ja, og temaet kirurgisk behandling - som altfor mange damer velger nettopp i intimområdet av estetiske årsaker - er forbeholdt gutteboka.)
Jentene får heller ikke noen oppfordring om å bli kjent med egen kropp generelt, og med puppene spesielt (brystkreft) - slik som guttene får tips om å passe på pungen (testikkelkreft).

Kapittelet om sex åpner med at forfatteren skriver at hun ikke vil fortelle hvordan en "gjør det". Javel, tenker jeg, og lurer på om leseren egentlig vil få vite noe i dette kapittelet.
Det jentene først og fremst får vite er at:
  • den seksuelle lavalderen er 16 (også poengtert i "gutteboka"), og dette er for å beskytte deg - at du med loven i hånd kan vente med sex
  • du må være 100% klar for det og ha bare positive følelser rundt det som skal skje. Ingen usikkerhet overhodet. 
  • ingen skal få gjøre noe med deg som du ikke vil, eller forvente at du skal "gjøre noe" selv om du er kjæreste med dem
  • det er veldig lett å bli gravid, så hvis du likevel har sex, husk kondom! (Og hvis gutten nekter eller prøver å dra seg unna, dropp ham.)
Og det at forfatteren i det store og det hele
1) fokuserer på forbeholdene og
2) ikke er mer konkret
gjør at leseren ikke får andre råd enn det klassisk seksualundervisning har gitt gjennom mange år. De bygger også opp under et klassisk "jomfruelig" kvinnesyn. (Riktignok understreker Long også at partneren din må være klar for det som skjer. Bra!)
En forsikring om at sex kan være fantastisk blir litt borte mellom alle "men"-ene. 

Jeg tipper at Hayley Long går ut fra at leserne hennes er heteroseksuelle trettenåringer med en romantisk og uskyldig tankegang som står i fare for å havne i et forhold med en eldre og mer erfaren - og mer sexinteressert - gutt/mann. Og de fins jo. De kan ha nytte av flere av tipsene.

Men det fins også mange jenter som har lyst på sex for sin egen del og har et reelt infobehov. Som vil utforske ting, men ikke vet helt hvordan og hva en da må tenke på og gjøre. (Og ikke minst: hva som er "normalt".) Det blir for lettvint at forfatteren da henviser til internett (hvor den vanligste "seksualundervisningen" - porno - også fins). Long forteller at "det" er en intim og personlig opplevelse som naturen vil at du skal finne ut av selv, og når det skjer vil du vite hva du skal gjøre. Hm, kanskje. Men kanskje ikke?

Ja, hva med porno? Jenter ser visst ikke på porno. Eller har guttevenner og kjærester som ser på porno. (Hvis de har det, får vi håpe at disse guttene har lest Å være gutt. Jenter har visstnok lettere for å gjennomskue porno som skuespill.)

---

Anbefaler jeg å ikke lese Å være jente? Jeg er usikker. Deler av boka er informative og fine. Men når jenta lurer på ting om kropp og seksualitet fins det bedre bøker på norsk, som en iallfall kan supplere med.
For eksempel Det du lurer på av Line B. Leren, som også kom ut i fjor. Med reelle spørsmål fra norske ungdommer, og gode svar.

Ingen kommentarer: