To jenter, to historier

Jeg er nettopp ferdig med to ungdomsbøker. En amerikansk og en norsk. En erfaren, verdenskjent forfatter og en debutant som har rukket å bli nominert til Uprisen.

Dutton Books, 2017

Turtles All the Way Down av John Green har jeg hørt på lydbok, på Storytel. Innleseren heter Kate Rudd og ble på sett og vis fortellinga for meg. Jeg-fortelleren og menneskene rundt henne får ulike stemmer og blir levende.
Den nyeste boka - den første etter The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen) tematiserer et problem som forfatteren visstnok har egne erfaringer med: tvangstanker og angst. Ellers er det, som alle Greens bøker, ei varm fortelling om vennskap og kjærlighet full av mulige sitater og fine filosoferinger. Og et mysterium.

Mysteriet som fortelleren Aza og venninna hennes Daisy vil finne ut av i starten, er: hva skjedde med milliardæren Russell Pickett? Han har forsvunnet sporløst etter anklager om lyssky forretninger. Igjen etter faren sitter to tenåringsgutter, Davis og Noah, i et lite slott som har en veldig spesiell øgle - arvingen til Picketts formue - som eneste andre beboer. En forsker, en husholderske og en vaktmester kommer jevnlig innom, men de er ikke familie. Davis og lillebroren er egentlig alene i verden.

Aza kjenner Davis fra tidligere, så det er vel bare naturlig at det er hun som prøver å få noen tips ut av ham for å få kloa i den digre finnerlønnen? Det syns iallfall Daisy. Aza på sin side ønsker å virkelig hjelpe Davis, og når han sier at han ikke vil at faren skal bli funnet, lar hun det være. Klarer hun å overbevise ham om at hun virkelig vil ham det beste og ikke er ute etter pengene hans?
Og: klarer hun å takle det som skjer når hun får lyst til å kysse ham, og kliner til, men friker ut etterpå av tanken på alle bakteriene hans som nå har flyttet inn i henne på permanent basis?

Det er nemlig redselen for bakterier som er Azas tvangstanke og som fører til jevnlige tvangshandlinger. Hun tar medisiner og går til terapi, men blir ikke bedre. Det er som om en egen, veldig insisterende stemme inni henne sier at hun bare må kjøre fingeren sin inn i såret hun har hatt i flere år, få ut puss, skifte plaster... og gjorde hun det egentlig tidsnok? 
Venninna Daisy kjenner til disse tvangstankene, og hun opptrer ganske forståelsesfull, men det å være venner med en psykisk syk person er fryktelig slitsomt, og når vil Aza liksom klare å se utenfor seg selv og se henne? Daisy avreagerer med å skrive Star Wars-fanfiction.
  
Green lager karakterer det er lett å sympatisere med. Han lager også flotte scener som er beskrevet på levende vis; jeg syns jeg er på den skitne elva, på plenen under treet og nede i den underjordiske kunstutstillingen. Og vennskap blir vel aldri så fint skildret som i hans bøker. Vennskap hvor en kan være åpne med hverandre og godta hverandres særegenheter samtidig som en passer på seg selv, er sin egen person. (Hvem nå enn "jeg" er, som Asa stadig lurer på. Er for eksempel stemmen inni henne også henne? Eller en demon hun kan bli kvitt?)  
Beskrivelsene av Azas tankespiraler kan bli litt gjentakende, men virker realistiske.

----

Vigmostad & Bjørke, 2017

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo er fortellinga om kunstløpjenta Emma som ikke klarer å ta en dobbelt axel, med ei slitsom mor på benken og skolekarakterer som aldri blir gode nok, iallfall hvis hun sammenligner seg med lillesøsteren Oda. Som hun ofte gjør, siden Oda ikke går av veien for å brife med sine seksere.
Emma avreagerer med å spille SIMS hvor hun lager små avatarer av folk hun misliker og gir avatarene en forferdelig død.

Det som setter i gang en ny prosess i Emma, skjer helt i starten av romanen: kunstløpjentene må dele skøytebane med ishockeyguttene. De rå, høyrøstede, fysiske guttene. Vel, en av dem er faktisk ikke gutt: Jossi, ei spansk jente som utfordrer Emma til en konkurranse.
Hvem av dem klarer å bli best i sporten den andre driver med?

Det begynner med konkurranse og fiendskap, men etter hvert skjønner Emma at hun faktisk liker ishockey ganske bra. Lagspillet, den felles gleden over å vinne. Det å være så polstret at en ikke trenger være redd for å falle. Kunstløpet, den individuelle sporten hvor alle kjemper mot alle og ingen egentlig gleder seg over andres seire, blir en ram kontrast. Og så er det dette presset fra moren. Hva er det Emma egentlig vil selv?

Og hva er disse rare følelsene hun kjenner på når hun er med Jossi? Spent og trygg på samme tid.

Jeg skjønner godt at denne boka har blitt godt mottatt av ungdommene. Et par av bipersonene i Emmas verden blir litt typete i starten og forandrer seg vel mye mot slutten. Ellers var det ei fortelling jeg kunne leve meg inn i og som jeg likte godt.
Pluss for beskrivelsen av en annen idrett enn fotball! Det trenger vi i ungdomslitteraturen!