Helsprøtt, men kunne det skjedd? Silo-serien

Det fins mye spenning i litteraturen. Spenningen kan ha ulike uttrykk, sjangre og format. Den kan være realistisk (iallfall litt). Overdreven og kanskje til og med sprø. Burlesk eller ekkel. Eller grøssete.

Jeg fullførte den dystopiske Silo-trilogien av Hugh Howey i vinter. Det var til tider tungt, for det er en del personer å holde styr på og parallelle handlinger, til dels også bytting mellom ulike tidsepoker (i bok 2). Og så er det dette sprø premisset som det er vanskelig å fange for en moderne person som er forventet å leve i sånn cirka 80-90 år:

Bok 2. Bazar, 2016

Om noen tiår stenger et større utvalg amerikanere seg inne i underjordiske siloer i ørkenen. De går tilsynelatende til dette skrittet for å overleve atomangrep, men først og fremst for å gjennomføre et storstilt, ganske grusomt sosialt eksperiment (som blir avslørt utover i serien). Alle menneskene har levd atskilt i hver sine siloer i flere generasjoner og tror de er alene i verden.
Én silo styrer de andres overlevelse og utvikling, og her jobber alle i korte skift - ett år om gangen, med flere tiårs kunstig søvn mellom skiftene.
Etter hvert er det èn mann på skift i Silo 1, Donny, som skjønner alvoret i planen med siloene og også får minner fra livet slik det var før siloene kom. I Silo 19 slåss den tøffe mekanikeren Jules mot maktgale ledere i siloen og det hun etter hvert skjønner er en ukjent overmakt. Og i Silo 17 prøver einstøingen Solo og flere overlevere fra en katastrofe å lage seg sitt eget, nye samfunn.

Bok 3. Bazar, 2018

Serien har en litt spesiell og ukronologisk oppbygning. Første boka handler om det som skjer i "nåtiden" i Silo 19 og 17. Andreboka forteller om Silo 1 i nåtiden og fortiden, med tilbakeblikk til tiden før siloene. I tredje bok samles trådene til en siste dramatisk avslutning.

MEN selv om dette var tungt, var det tunge arbeidet verdt det. Særlig bok 1 og 3 har passasjer med høyt tempo. En blir også grepet av heltene, de som ikke bare gjør det beste utav sin egen ufrie situasjon, men som kjemper og ofrer alt for at ting skal endre seg. For at andre skal få friheten, selv om de selv kanskje ikke opplever det.

Siloene sier noe om hva som får samfunn til å fungere og til å gå under. Og konsekvensene av at noen gjør alt for å beholde makten over andre. For eksempel holde tilbake, endre eller slette kunnskap. Et par ganger mot slutten av tredje bok kjente jeg klumpen i halsen.

Så kan jeg si såpass at serien slutter med en ny, veldig ny, start.

--

Her er den offisielle traileren til første boka (på engelsk Wool). Den er noen år gammel, men en TV-serie ser faktisk ut til å være nært forestående.

Skikkelig gammeldags advent, del 4

Det har blitt tredje søndag i advent, og jeg har to fridager foran meg; de siste før jeg skal ta toget sørover neste helg. Er spent på hvordan jeg vil bruke dagen og morgendagen. Håper på en fin blanding av turer ut i snøen, stelling og pynting til jul i leiligheta og kanskje et bassengbesøk. Klimpring på elpianoet (skal synge på juleavslutning for jobben på torsdag). Og litt lesing. Holder nå på med resten av Death Note-serien, som jeg fikk lyst til å følge videre.

Men hvordan har det gått med adventskonkurransen med de gammeldagse kortene?
Vel, jeg har fått sendt av gårde ett hver lørdag til nå - såvidt. Det har ikke gått så glatt som jeg hadde tenkt, og det kan være flere årsaker til det. Når jeg tenker på min egen bruk av nettet og særlig Facebook, er det tilfeldig hva en får med seg i den store strømmen av nyheter og lenker. For eksempel.

Det som plager meg i tillegg til den litt labre responsen, er at jeg har satt andre innlegg på vent for å unngå at de "overskygger" adventsinnleggene. Så blant annet Knausgård og et innlegg om "Om året"-bøkene hans, som jeg likte så godt, venter. Og jeg har rukket å lese et tjuetalls bøker de siste to månedene; noen av dem er iallfall verdt å nevne i for eksempel et assosiasjonsinnlegg. (Dette året blir nok det mest aktive leseåret noensinne!)
Vi får se!
Uansett er det interessant å prøve nye ting.

Og hvem var det så som vant kort i posten denne gangen? Jo, Sigmund! Gratulerer!

Så tar jeg håpefullt med meg et ekstra kort med konvolutt i bagasjen. Gjør meg klar til å sende av gårde et nyttårskort fra Sørlandet.

Vil du ha det? 
Sleng inn en kommentar, da vel! Her, på Facebook eller til autumnday(alfakrøll)hotmail.com. Fristen kan være...onsdag 26. desember!

Så ønsker jeg dere uansett noen fine dager fram til jul og nyttår!

Manga i desember

Nylig leste jeg starten på tre mangaserier for ungdommer: Dragon Ball, Maximum Ride og Death Note. Dragon Ball blir oversatt til norsk nå med tre bøker i en. Jeg leste den første. De to andre leste jeg på engelsk.
Seriene er ganske forskjellige, og jeg vil prøve å sette ord på det.

Outland, 2016

Mangaklassikeren Dragon Ball av Akira Toriyama er først og fremst - iallfall i starten - en komedie, med merkelige typer, komiske misforståelser og "slapstick" der personene detter eller dummer seg ut på annet vis. Tegningene er enkle og stiliserte. Serien ble også sendt som anime, altså tegnefilm-serie.

Det ligger en viss spenning i hovedplottet: hovedhelten Son Goku og jenta Bulma er på jakt etter dragekulene som (når de er samlet) skal gi dem det de ønsker seg mest av alt. De må kjempe mot andre som ønsker seg det samme, og det blir ganske dramatisk. Men alvoret blir dempet ved at ønskene er ganske så uskyldige: Bulma ønsker seg en kjæreste, og en av de store heltene ønsker seg å bli kvitt sjenansen sin overfor søte jenter. En tredje person, hamskifteren Oolong, ønsker seg et par jentetruser.
Det er ikke snakk om liv og død for heltene i starten, selv om de ofrer mye for målene sine. Son Goku er bare med på eventyret.

Lett og lystig, altså. Dessverre blir humoren til dels underbuksegrov og går ofte på jentenes bekostning. (Denne utgaven er "usensurert", står det på omslaget.) Tenåringsjenta Bulma lanseres for eksempel som en smart oppfinner og er tøff i første scene. Men guttene og mennene som møter henne (bortsett fra Goku, som vokste opp alene i jungelen og framstår som uskyldig) fokuserer på de fysiske attributtene hennes, og hun bruker selv utseendet sitt som et forhandlingskort overfor de kåte "heltene". Ordet Bulma betyr faktisk truse. I ett tilfelle har Goku dratt av henne trusene mens hun sover for å se hva slags tiss hun har. Hun merker ikke at de er borte (!), og når den store kampsportmesteren Kame Sennin spør om å få se trusene hennes mot hjelp i en sak, løfter hun skjørtet og viser altså alt - uten å skjønne det før senere. I et annet tilfelle tror Kame Sennin at Bulma har gitt ham tillatelse til å gjøre enda mer grove ting med henne.
Det fins jenter som er fan av Dragon Ball, men flere har nok reagert på nettopp kvinnesynet i serien, som Asexual Feminist skriver om her. Ikke bare seksualiseres jentene, men de slutter å være tøffe når de endelig har fått seg mann og barn.

Serien skal nok bli mye mørkere etter hvert som heltene vokser til. Der skurkene i starten lett ble avslørt som komiske skrytere eller nedkjempet med morsomme ønsker, blir de virkelig farlige og potensielt dødelige. Og på veien er det en del kampsport-turneringer, som også er en viktig faktor i Dragon Ball.

VIZ Media, 2005

Death Note av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata (illustratør) er en helt annen type tegneserie. Seriøs, mørk, grøssete, med en nåtidshandling som er tegnet realistisk (bortsett fra at heltene selvfølgelig er veldig vakre).
Litt om handlinga: Dødsengelen Ruyk mister ei notatbok ned på jorda i en by i Japan. Tenåringen Light, som finner boka på bakken, skjønner snart at han kan bruke Death Note til å velge hvem som skal dø. Når han skriver navnet på en person, for eksempel en kriminell, dør denne personen etter kort tid. Light kan rydde verden for kriminelle mennesker og dermed gjøre den bedre.
Eller? Hvor går egentlig grensen for hvem han skal drepe? Han blir iallfall besatt av sin nye makt og oppgaven han har fått. Og Light har stadig kontakt med Ruyk, som bare han - eller andre som har tatt på notatboka - kan se.
Styresmaktene skjønner snart at det fins en person der ute som dreper mennesker på mystisk vis. Han (dvs Light) får kallenavnet Kira. En etterforsker ved navn "L" får i oppgave å avsløre morderen.
Så nå har vi to "helter" som står mot hverandre, og som leser kan en igrunnen sympatisere med dem begge. Jeg heller mot "L". Det kunne vært interessant å se hvor denne fortellingen går.

De som liker TV-serier kan jo være obs på at Death Note er lagt ut på Netflix (2017). Den har også vært en musikal i Japan, faktisk!

Yen Press, 2009

Maximum Ride bygger på en romanserie av amerikanske James Patterson, men er her omarbeidet og tegnet av koreanske Narae Lee. Lee har den typen mangastil hvor det realistiske er bittelitt overdrevet bare, men enkelte småruter har stiliserte humortegninger hvor sterke følelser - for eksempel flauhet - blir tydelige. Tegneserien er først og fremst spennende og mørk, men med jevnlige drypp av uskyld og moro.

En gruppe barn og ungdommer lever i skjul i en hytte oppe i en fjellside. De har spesielle krefter, blant annet har de alle vinger og kan fly. En dag blir de angrepet av noen skumle jegere, og den yngste jenta, Angel (med store, uskyldige øyne) blir kidnappet. Gruppelederen Maximum Ride og de andre må dra avsted for å redde henne; de må tilbake til stedet de rømte fra: en "skole" - egentlig en forskningsstasjon hvor de ble torturert og eksperimentert på.

Skikkelig gammeldags advent, del 3

Hei igjen!

Nå er enda et kort sendt av gårde i posten. Denne gangen var det faktisk tante som fikk kortet!
Svaret på forrige utfordring - julesangen - var Julekveldsvisa. 

Adventskort på vei til mer regnvåte områder.

Også denne uka kan du vinne en hilsen i posten!

Jeg gjør en vri og lar absolutt alle som kommenterer, bli med i trekningen. Skriv en kommentar her (med adresseopplysninger) eller på Facebook-sida til bloggen. Du kan også sende en epost til autumnday77(alfakrøll)hotmail.com. Fristen er fredag 14. desember.

Håper akkurat du vil være med!

Det "universelle" koret: Deep Field

Midt i gleden over julevideoen jeg viste i forrige innlegg har jeg ventet (her på bloggen) med nyheten om den nyeste videoen med Eric Whitacres Virtual Choir. Prosjektene hans var jo starten på mitt engasjement i virtuelle kor. Og som alltid er det virkelig profft, det han gjør.

Denne gangen er vår korsang en liten del av et større verk, Whitacres symfoniske Deep Field, og musikken er bildesatt med ekte stillbilder og animerte videoer fra det enorme universet. Filmen nedenfor ble lagd til markeringen av Hubble-teleskopets Deep Field-bilder - bilder av tusenvis av galakser utenfor vår egen.
Selv om det tar tid før vi kommer inn, vil jeg anbefale å få med seg hele verket.





Videoen starter i Melkeveien og sveiper så innom objekter i vårt eget solsystem (Månen, Mars, Jupiter, Saturn og selveste Solen). Så tar Hubble turen ut blant de andre stjernene i Melkeveien, innom flere stjernetåker (nebula) og stjernehoper før vi endelig får se Hubble Ultra Deep Field (les om det på engelsk Wikipedia).
Koret kommer inn i en digital sekvens hvor vi returnerer til Jorden (18-19 minutter ut i videoen).Vi synger delvis sammen med et profft kor, Eric Whitacre Singers, som også får avslutte det hele.

I en intern Facebook-gruppe for Virtual Choir-sangere har det gått sport i å finne seg selv inni mylderet av bilder fra koret. Og med hjelp fra Elisabeth, som jeg traff i Chicago sommeren 2013, fant jeg faktisk meg selv denne gangen også. Dette er altså for spesielt interesserte!
Fra cirka 19:00 til 19:05 - lite tidsspenn altså - kan en så vidt skimte meg nederst i bildet, litt nedenfor midten. Slik ser et stillbilde ut fra 19:05.

Du kan lese mer om videoprosjektet og om Deep Field her.

Og for de astronomisk/ teknisk interesserte: her er en artikkel om hvordan bildene fra Hubble-teleskopet ble klargjort for videoen.

Skikkelig gammeldags advent, del 2

Det er første søndag i advent, snøen laver ned utenfor stuevinduet, og jeg har hatt en veldig rolig dag. Den syvarma lysestaken er tent, den nye Mummikalenderen er åpnet, ellers er det lite som minner om advent og jul ennå. Jeg har god tid. (Her om dagen pratet jeg med ei venninne om hvordan det beste med jula egentlig er ventetida. Magien ligger i den!)

Mobilen har igrunnen vært min bestevenn i dag. Jeg leste blogginnlegg via The Old Reader og la inn nye bøker i Ebokbib (bl.a. den nye boka til Sylvi Listhaug - vil utfordre meg selv litt!)
Jeg bladde i katalogen til Norli for å se om noen bøker der kunne friste til julegave. Og flere frister, det er klart, men jeg kan jo ofte få tak i dem på biblioteket.Så hvilke bøker kan være så bra at jeg "må" ha dem i bokhylla?

Ellers har jeg blitt fascinert av Elf Quest-tegneserien Hidden years på nett.

Nå har jeg allerede vært igjennom to høst-/vintermåneder uten en skikkelig månedsoppsummering. Det er helt ok, kjenner jeg! Assosiasjonsinnleggene fristet til gjentakelse. Det blir neppe noen "Best i 2018"-video over nyttår, men kanskje et skrevet innlegg, og det kan jeg gjøre også uten månedlige huskelister.
Uansett: jeg håper på å få skrevet litt om de gjenstående oktober- og novemberbøkene snart.

---

Første postkort er sendt.

Så prøvde jeg meg på en adventsutfording på video for ei uke siden! Det viste seg at oppgaven jeg kom med ikke var lett å tolke og også kunne misforstås. Men jeg fikk to svar, og det ble Ingrid som vant et kort i posten!  Gratulerer til deg!
Den gammeldagse tingen jeg viste fram var et frimerke. 

Postkort-utfordring nummer 2 blir ikke vist på video, den kommer her.

En av sangene som gjerne synges i adventstida, begynner slik: Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved...
Hva er tittelen på denne sangen?

Samme regler gjelder: svar her på bloggen (med adresseopplysninger), på Facebook eller per epost til autumnday77(alfakrøll)hotmail.com. Fristen er torsdag 6. desember. Lykke til!

Håper på mange svar, det er ikke farlig! Og har du deltatt før, men ikke vunnet, er det lov å prøve igjen!

--

Mens du tenker på å skrive en kommentar, kan du nyte en splitter ny julevideo som jeg har vært med på å synge inn.

Skikkelig gammeldags advent

Vil du ha et kort i posten?




PS: tingen har noe med post å gjøre!

Assosiasjoner på førvinteren, del 3

Jeg er den som registrerer bøker i bokbasen på mitt bibliotek. Denne uka åpnet jeg eska med såkalte kulturfondbøker (mer om innkjøpsordningen her) og fant flere titler - fag og skjønn - som berører temaet kvinner, seksualisering og kvinnekamp. Maria Kjos Fonns roman Kinderwhore, Helene Guåkers diktsamling Farvel alle hemmeligheter og Anne Bitschs Brev til en ufødt datter skal du nå kunne finne på ditt lokale folkebibliotek.
Ekstra aktuelt nå når den norske abortloven er oppe til debatt, en sak som nettopp berører temaene kvinner og seksualitet.

Morgenbladet har hatt en sak om "incels" (menn som ønsker seg, men ikke får, nærhet og sex av kvinner). Noen av dem bygger opp nok hat og raseri til å gå amok. Visstnok omtaler de seg som gentlemen i sine fora (av og til åpent), og forklarer sine egne opplevelser av avvisning med at kvinner bare vil ha bad boys.

Jeg fikk plutselig en idé - genial, trodde jeg - om å knytte temaet incels til en romanperson fra Anne Karin Elstads mest kjente bok. Så sjekket jeg med kilden. Jeg hadde fått det for meg at Bård Innhaug bare ble gift fordi det var et praktisk valg for den utvalgte (mulig at jeg tenkte på Simon Darre i Kristin Lavransdatter). Det skal sies at "bad boyen" Knut faktisk var førstevalget for Karen (som i utallige romantiske serier?), men Bård selv var visstnok både staut og kjekk og attpåtil arving til en fin gård, så han ville nok uansett hatt gode sjanser på datidas "sjekkemarked". OG han var en gentleman. 

Folket fra Innhaug er beinhardt realistisk og romantisk på samme tid.
Og starten gir noen tanker om hvordan synet på kvinner var på den tida når det kommer til sex. Ble en gravid utenfor ekteskap, selv om samleiet var ufrivillig, hadde en "kommet i ulykka", og en hadde latt seg forføre eller bli tatt. Jeg tror - håper? - at det er mindre skam forbundet med overfallsvoldtekter i dag enn den gangen, men vet jo at det fins mye offerskamming også i dag. Og forbrytere som slipper unna.
Er den typen skamming faktisk på vei tilbake, går vi i feil retning?

Det er liksom opplest og vedtatt nå at kvinner vil ha sex (en idé pornoen er helt avhengig av og bygger opp under); blir det da vanskeligere å forklare unntakene? Det burde være så selvfølgelig situasjonsbestemt og individuelt som med alt annet - ut fra behov og hvem det gjelder - men altfor mange tenker i svart og hvitt. Og blir frustrerte når virkeligheten passer dårlig med drømmen.

Et par nye ungdomsromaner jeg nettopp leste peker på usunne mønstre som muligens har kommet tilbake, muligens bare aldri blitt tatt oppgjør med (særlig i USA). To av bøkene handler om seksualisering av jenter. - En tredje bok handler tvert imot om en norsk gutt som opplever noe ubehagelig, og det skal jeg komme tilbake til.

Kagge forlag, 2018

Når du elsker noen sånn som jeg elsker Seth, som den kvinnen som skrev det diktet elsket Jesus, vil du tjene ham. Og du vil lamslå ham så han ikke kan gå sin vei.  

Det jenter er lagd av er ytre sett ei bok om hvordan ei jente kan gå helt opp i en forelskelse og gjøre hva som helst for å holde på interessen til kjæresten - men etter hvert klarer å finne styrke i seg selv.
Men Elena K. Arnold skildrer også en ukultur hvor forventningene til jenter er både forvirrende og urealistiske.
Amerikanske Nina (17) får en vibrator av kjæresten Seth og skammer seg dypt over det: hun har ikke klart å få orgasme når de er sammen. Ellers må hun passe på at hun har et plettfritt ytre (trass i at innsiden er like full av "ekle" innvoller som hos guttene). Akkurat som hundene på dyreinstitusjonen hun jobber på, må hun være symmetrisk, frisk og rolig for å bli elsket og ønsket. Tenker hun.

Nina forteller hvordan hun unngår å vise frykt og ubehag i seksuelle situasjoner fordi hun da framstår som sytete eller snerpete. Klassisk, men en forferdelig tanke. Denne redselen for å "overreagere" kan være skjebnesvanger, som fortelleren peker på i et etterord.

Underveis i boka smettes det inn helgenfortellinger om jomfrumartyrene - jenter som ofret liv og helse for å holde seg uskyldige for Gud, og som ble torturert på forferdelige måter. Det pekes på at disse mytene ble lagd av menn - frustrerte menn? Menn som følte seg truet av kvinnelig skjønnhet?

Kjærlighet er også et tema i romanen. Hva betyr det at en elsker betingelsesløst? Er det som en kollega av Nina sier, at det betyr "Jeg er din kjøter, du er min Gud"? Kan en finne en god balansegang både i kjæresteforhold og andre forhold?

Trass i de tunge temaene, dette er ei bok som er ganske lettlest og også - til slutt - oppløftende. Og litterært sett er den godt håndverk.

Nina er på mange måter alene. I den neste boka jeg leste finner flere jenter sammen i et kvinnefellesskap. 

Kagge forlag, 2018

Da vi har satt oss ved det vanlige bordet vårt i kantina, sammen med Meg og Kaitlyn og Sara, kikker jeg etter Lucy, men jeg ser henne ikke (...) Derimot ser jeg Jason med den teite T-skjorta, som sniker seg foran noen fra første klasse i køen. 

great legs - when do they open? 

Nevene mine knytter seg igjen, jeg kan kjenne at de nedbitte neglene mine graver seg ned i håndflatene. 
  

Vi holder oss i USA, men nå mer tydelig i Sørstatene, i en liten by i Texas. Moxie av Jennifer Mathieu er fortellingen om en moderne feministisk aksjon i liten skala; en tvingende nødvendig, ungdommelig kvinnekamp.

Vi besøker en high school hvor "tøffe" gutter får komme med nedsettende kommentarer i timene og beføle jentene i gangene, mens de mannlige lærerne tar tilfeldige jenter med seg ut av klasserommet for å straffe dem for uanstendig påkledning (uten noe klart mønster i hva slags klær de har på seg). Fortelleren Vivian og de andre jentene må leve med denne systematiske og undertrykkende ukulturen om de skal overleve skolen. De risikerer å bli utvist hvis de klager.

Helt til Vivian en dag får nok og - inspirert av morens tidligere kvinnekamp - lager en feministisk fanzine (hjemmesnekret avis). Anonymt i starten; å stå fram blir for tøft. Gradvis setter hun - og andre jenter, som blir inspirert - i gang små aksjoner for å protestere.

Vivian får en kjæreste, en nyinnflyttet gutt (også Seth!), som finner ut hva hun har gjort - og som støtter henne. Et klart lyspunkt i det store sjåvinistmørket.

Jeg har hørt før om fotballguttene har fått slippe unna med det meste i amerikanske skoler. (Litt som ishockeyguttene i Bjørnstad.) Men her møter de sine overkvinner. Det er befriende.  

Gyldendal, 2018

Og ikke alltid er det kjønn som er problemet. Av og til er rett og slett problemet at noen - uansett kjønn - utnytter andres seksualitet. Det allmennmenneskelige ønsket om å bli likt, å bli regnet med. Det er dette som skjer med Viggo i Nedteljing av Anders Totland.

Eg skal til trykka igjen då eg ser den mørkhåra jenta som stirar inn i kameraet. 

Ho er omtrent på min alder. 
Kanskje eit par år eldre, men ikkje mykje. Maks 20. 

Stranger: Hi!

You: Hi!

Stranger: Are you alone?

You: Yes.

You: Why do you ask?

Ho ser inn i kameraet og smiler. 

Stranger: What to you think? 

Kameraten Alex er sammen med Emma, som Viggo selv er forelska i. Den andre kompisen, Oskar, ordner seg med dame - eller iallfall en sexpartner - på nettet. Bare Viggo er alene. Han prøver chatroulette, som Oskar. Chatten med "Stranger" blir het, og plutselig har han vist fram mer enn han hadde tenkt. Så forsvinner den mystiske jenta. Og kommer tilbake med en trussel, et krav om penger.
Det blir intenst skummelt, og det er lett å føle på Viggos fortvilelse.

---

Når en leser slike bøker, blir en litt pessimistisk på ungdommenes og kanskje til og med verdens vegne. Men heldigvis fins det mange gutter og jenter, menn og kvinner som ikke utnytter andre, men tvert imot er gentlemen og gentlewomen - og har et sunt forhold til sin egen seksualitet.

Så er det viktig å vite at alle kan gjøre feil i kampens hete.
Vi må bare ikke la det feile og uhyggelige bli en norm.

Avslutter med en passende sang av Queen!

Assosiasjoner på førvinteren, del 2

Det var gøy å assosiere. Jeg fortsetter. Det kan se ut til at dette innlegget krenger mot et tema: unger i trøbbel. Vi får se hvordan det går.

Hasse Hope er en skuespiller/ programleder som har vært med i Lørdagsrådet, som nettopp løser lytternes trøblete dilemmaer. (Her kan du høre en av episodene!)  Og nå har han begått en ungdomsbok, COMpis, som er sendt ut til alle norske folkebibliotek. Det samme gjelder de andre norske bøkene i innlegget.

Aschehoug, 2018

Boka er en framtidsdystopi fra ei ganske nær norsk framtid. Kulhet har blitt en konkret, målbar kapital, litt som de sosiale poengene på appen i Kina (bare med mindre konsekvenser). Men poenget er ikke her å være snill og lydig, men egentlig... å være en drittsekk. For på Litago Tropical Høyskol (her har både privatisering og amerikanisering kommet langt!) er det selvsikkerhet, egoisme og mangel på empati som gir poeng på den offentliggjorte kulhetsskalaen. Å "gi faen", iallfall late som. I tillegg hjelper det jo å være en trendsetter, en som ikke kjeler for det som var kult for hundre år siden, eller femti. Motstykket til den kule er nerden.

Hovedpersonen vår er Leo, gutten øverst på kulhetsskalaen. Der flyter han fint, helt til han en dag blir presset til å delta i et eksperiment. En splitter ny menneskerobot - ytterst nerdete, ellers veldig hyggelig - skal bli kulest mulig, og Leo får jobben. Roboten COMpis blir til "Sven Larsen" og skaper ganske mye oppmerksomhet på skolen. Leos egen popularitet står i fare. Det er også vanskelig å skjule at "Sven" er en robot, og det blir det flere nesten-ulykker utav. Ganske morsomt. Litt skummelt.
Snart skjønner vi at noe er fryktelig galt med eksperimentet. Mektige folk står bak som ikke nødvendigvis vil at alle ungdommer skal få en ekte venn.

I starten av lesinga reagerte jeg på en del popkulturelle referanser som på meg virket litt gamle (i dag), eller irrelevante for ungdommer - etter mitt skjønn. Men så tok leselysten over, spenninga steg og jeg levde meg inn i dramatikken rundt menneskene og maskinene. Og ja, fikk lyst til at det skulle gå bra med dem. Alle sammen, helst. 

Det går jo stort sett bra med ungene i bøkene jeg leser. Men fram til slutten kan det se ganske så mørkt ut. Blir jula fin? er det nok mange som lurer nå i november.

Flamme, 2018

Noen må hanskes med vold i familien, at de selv eller andre i familien blir mishandlet fysisk eller psykisk.
En av dem er Oda i Smadra av Brynjulf Jung Tjønn. Hun må stadig finne på unnskyldninger for blåmerker og vondt i kroppen. Sier at hun har falt på sykkelen. Til og med faren tror på det. Men det er mamma som slår. En litt uvant vri i ei ungdomsbok. Samtidig er mamma omsorgsfull og ber om tilgivelse, så det er et utrygt kjærlighetsforhold: Oda vet ikke hva som venter. - Boka er lett å lese.

Aschehoug, 2018

Mads i Verdens verste pappa av Endre Lund Eriksen sliter også. I boka skriver han brev til presidentsønnen i USA (William, sannsynligvis  Trump) om livet sitt. Mads identifiserer seg med amerikaneren; begge har de fedre som er mye borte. Og fedrene er sterke, vet hva de vil og vet alltid hva som er rett og ikke minst galt.

Pappaen til Mads er ofte misfornøyd og kan ofte sprekke. Da slår han kona. Ellers pleier han å psyke henne ned - og hjelpe Mads til å finne mannen i seg. Og bare én slags styrke gjelder, den fysiske og aggressive typen. Mads må starte med taekwondo sammen med bølla på skolen. Det viser seg å bli både en stor trussel og en mulighet for å slippe fri. Dessverre - og det er nok ganske vanlig - tar det lang tid før Mads skjønner hvem han skal holde med og hvem som virkelig er glad i ham.
Brevformen er igrunnen genial; det åpner for dramatikk og spenning mellom brevene.

Samlaget, 2018

Så har vi Klure, Atle Hansens nye hovedperson, som egentlig heter Jens. Han er klønete ("klure" betyr kløne) med hendene sine og svak i sport. Litt liten. Mobberen Magnus syns ikke noe om at Jens redder ham når han redder ham fra å drukne. Det er flaut å bli reddet av en pyse. Så flaut at Magnus tar litt ekstra i.
Et lyspunkt i livet er vennskapet med Rita og Helge. De peker på ting Jens er flink til og løfter ham opp. Men han må også våge å stå opp for seg selv. Og ting endrer seg - fullstendig.
Denne boka er også lettlest. Og på nynorsk.

What you call pride, I call courage. (s. 367)

Andersen Press, 2018

The Serpent King av Jeff Zentner var litt uhyggelig, vond å lese, men samtidig ei vakker følegodt-bok som sitter i lenge etterpå. Og det som hjelper på godfølelsen er beskrivelsen av vennskap.
Fortelleren Dill er med i en vennetrio som nok kunne kjent seg igjen i kulhetsskalaen i COMpis. De er nederst, nerder og outsidere i en landsby i Tennessee.
Dill er nok den som sliter mest. Venninna Lydia finner trøst i blogging og i gode karakterer som åpner muligheter etter high school; vennen Travis har dataspill og en mulig kjæreste på nett (men også en fryktelig voldelig far).

Dill har en far i fengsel og ei mor som ikke syns han trenger gå på skolen. Hun legger også skylden på farens fengselsstraff på Dill. Faren var en karismatisk predikant som - før han ble tatt for besittelse av barneporno - ble kjent for å bruke virkelige slanger i møtene sine, et tegn på Guds kraft. Et stykke ut i boka viser det seg at slangebruken (jamfør tittelen), og ulike typer galskap, har fulgt familien i flere generasjoner. Kan Dill bryte med det?
Denne "mot alle odds"-historia minner litt om I Hunt Killers, som jeg skrev om her. Det kan også minne om John Greens bøker, selv om karakterene hans andre typer problemer (kan en si mindre dramatiske?)

I neste assosiasjonsinnlegg har jeg tenkt å bli i USA. Da begynner vi å nærme oss en annen type trøbbel knyttet til kjønn.

Assosiasjoner på førvinteren, del 1

Her om dagen følte jeg meg klar til å skrive et innlegg om et par bøker jeg hadde lest. Jeg satte i gang med den ene. Gikk meg vill i et samvittighetsfullt og tørt handlingsreferat og mistet lysten til å fortsette.

Jeg har det sånn av og til. Det er som om de kreative, ekspressive delene av meg konkurrerer med de nøyaktige, systematiske - og taper.

Jeg prøver å bøte på det nå, kanskje få løsnet på ting, med å lage et innlegg fullt av assosiasjoner. Jeg skal til og med være så usystematisk at jeg ikke sorterer etter sjanger eller målgruppe. Heller ikke holder jeg meg til bare en måned, som i oppsummeringer flest.

Gjør deg klar for en liten litterær, musikalsk og filmatisk berg- og dalbane.

----

Kagge, 2018

Jeg ble nettopp ferdig med den nydelige Snøsøsteren av Lisa Aisato og Maja Lunde. Den fortjener igrunnen viraken den har fått. Flere opplag allerede! Tegninger og tekst skaper magi sammen.

Og boka har dét til felles med den nye Disney-filmen Nøtteknekkeren og de fire kongerikene (som jeg så i helga, lenke til Filmweb) at det er en fortelling om julens gleder, om sorg over de døde og om det å ha en familie. Jeg syntes filmen også var fin, selv om jeg muligens er litt for voksen og for tida litt ute av humør til Disneys typiske svarthvite verden.

A propos svart-hvitt, eller rødt-blått: jeg er spent det amerikanske mellomvalget, som faktisk holder på akkurat nå. Her er det også lett for at det blir tydelige fiendebilder og at en ikke velger etter det

Res Publica, 2018

personene står for, men det partiet de tilhører som en selv har identiteten sin knyttet til. Jeg er venn med flere amerikanere på Facebook, og de har ulike politiske syn, noe som er ganske tydelig for tiden.

Ellers har jeg jo lest Det amerikanske marerittet av Thor Steinhovden, som handler om nettopp hvordan skillelinjene i amerikansk politikk har blitt sterkere de siste årene - og hvorfor. Med en liten slagside til venstre, men det pekes også på negative trekk hos Demokratene. Forfatteren spør til og med: kan Norge bli splittet på den måten?

Skillelinjer er det også i to nye norske romaner. Pluss religion, som jo faktisk også spiller en rolle i den amerikanske valgkampen.

Gyldendal, 2018

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar hørte jeg på lydbok, og jeg tror det var en fordel. Jeg fikk lett på plass stemmene til to ganske ulike Stovner-gutter med innvandrerbakgrunn. De har ikke noen sterk religiøs tro, noen av dem, men islam er en del av identiteten deres, noe som blir enda tydeligere når de møter mistro og fordommer utenfra. (Men de reiser ikke til Syria. Jeg lover!)

De opplyste er en dystopisk fortelling skrevet av Øystein Stene. Den gjorde

Gyldendal, 2018

inntrykk. I en ikke alt for fjern framtid - etter en stor naturkatastrofe - har Europa blitt delt inn i områder etter gudstro eller ikketro. Både de troende og de ikke-troende blir stadig mer sosialisert til å frykte og holde seg unna hverandre. Og hvert individ blir nødt til å ta stilling til trosspørsmålet, de kan ikke vise tvil eller være åpne for ulike løsninger.

De troende er videre delt inn i typen monoteistisk religion. De ikke-troende forsker på mennesker for å finne ut hvor religionen kommer fra og klarer å påvirke enkelte til å bli religiøse.
De få nøytrale gjemmer seg i et skogsområde og hjelper mennesker fra ett område til et annet. 
En artig vri: hvert kapittel har en forteller som møter en biperson; denne blir fortelleren i neste kapittel. Til slutt kommer en rundt. Boka er lett å lese.

Skillelinjer fins det forresten også i filmen Cold War, som jeg så på kino (lenke på Filmweb). Her med handling fra den kalde krigen, en polsk kjærlighetshistorie. Den er vakkert lagd og i svart-hvitt. Ekstra bonus for nydelig musikk, alt fra folkemusikk til jazz.

Det har i det hele blitt mye musikk på kino. Dere vet jo sikkert at Bohemian Rhapsody er i gang, filmen om rockebandet Queen og særlig vokalisten Freddie Mercury. Den anbefales! Her også litt "Disneys" forenkling av historien (har jeg lest meg til), men jeg tok det inn uten de store motforestillingene. Og Lady Gaga og Bradley Cooper i A Star is Born: for en kjærlighetshistorie og for noen sangprestasjoner! Jeg blir alltid imponert over skuespillere som kan synge og sangere som kan spille roller.

A propos stjerne som er født: i forrige måned ble jo Stjernekamp avsluttet på NRK. Samiske Ella Marie vant. Jeg var egentlig mellomfornøyd med det, men hun gjorde virkelig en god figur i finalen, og joiken var utrolig flott.

Label: Decca, 2017

Da kan jeg assosiere videre til min nye cd med damekoret Cantus, Northern Lights (nå i cd-spilleren i bilen min). Den hintet jeg om til en venninne da vi var i operabutikken i Oslo, jeg hadde jo hørt Vuelie, som åpner Disney-filmen (ha!) Frozen. Stolt av at et norsk kor har sunget den!
Det er så mye flott musikk på CD-en, og snart skjønte jeg at alt er lagd eller arrangert av en samisk komponist! Helt tydelig samisk inspirert, og med noen joike-innslag fra Frode Fjellheim selv. En av sangene er faktisk Mitt hjerte alltid vanker, og dermed er vi tilbake til julestemninga!


Jul, ja. Nå for tida er jeg kjempespent på et nytt Virtual Choir-prosjekt som nok blir ferdig i løpet av måneden: Julesangen It's the Most Wonderful Time of the Year, med Stefan Wyatt som arrangør. En kan jo si at det også er litt "Disney", siden kontrastene ofte er store i jula og ikke alt nødvendigvis er vidunderlig - men det er lov å drømme.  

Jeg synger en julesang.

Jeg har også notert at jeg ville skrive om Phantom of the Opera, en musikal som jeg er superglad for å ha fått med meg på Folketeateret i oktober sammen med søster. Stor opplevelse. Fine oversettelser til norsk og overveldende prestasjoner på scenen. Stikkord til assosiasjonsrekka: kjærlighet og sorg, musikalske høydepunkter.
Vi fikk til og med "julesnø" på turen til Grünerløkka tidligere på dagen, et område som også er beskrevet i Tante Ulrikkes vei. Faktisk! 

Håper din måned blir kreativ og god!

Berørt?

Bokbloggere får ikke sjeldent mailer fra forlag som vil informere om aktuelle bøker. Jeg fikk en slik fra Pax forlag om den nye boka til psykologen Peder Kjøs, med tittelen Berøring.
Jeg ble nysgjerrig på hva mannen bak podcasten Hos Peder (som jeg har hørt på) og TV-programmet Jeg mot meg hadde å si om temaet "berøring", så jeg ba om et leseeksemplar. Det begynner å bli en måned siden første lesing, så boka har fått godgjøre seg litt - og jeg måtte lese den på nytt.

Store deler av forlagsteksten nevner fysisk berøring og hva den gjør med oss, og det var også det jeg forventet meg i boka. Men avsnittet nederst hoppet jeg muligens over, der står det:  

Psykolog Peder Kjøs tar for seg menneskelig kontakt i vid forstand. Det handler om sex, omsorg for spedbarn, tortur, medfølelse, omtanke for dyr og miljø, forholdet til Gud, onani og psykologenes berøringstabu.

Uforberedt på denne bredden stusset jeg over den etter hvert springende tematikken.

Ved andre gangs gjennomlesing kunne jeg lettere se relevansen i de fleste temaene. Hver for seg var de fleste kapitlene interessant lesning. Flere avsnitt får jeg lyst til å lese om igjen og dvele ved. Men jeg savner fremdeles en rød tråd i hele boka og bedre redigering av de ulike delene. Jeg lurer på hva Kjøs vil med boka og hvem han egentlig henvender seg til.

Pax forlag, 2018

Forfatterens prosjekt virker tydelig i starten - han vil peke på hva fysisk berøring har å si for oss mennesker helt fra vi er små. Etter en nær og fin innledning om en klient med mishandlede hender leser vi om

• "kenguruomsorg" hvor premature barn får ligge inntil brystet på foreldrene i stedet for i en kuvøse. 
• hvordan følelser kan uttrykkes gjennom berøring, at noen er lettere å tolke enn andre. 
• Anne Frank og hennes lengsel etter fysisk nærhet - og følelsesmessig intimitet. 
• onaniens historie og symbolikk.  
• grensene for fysisk berøring i terapi, og hvordan balansegangen mellom "menneskelige møter" og terapeutisk teknikk kan være vanskelig
• sexroboter, en løsning for en del (særlig menn) når mennesker blir for kompliserte. (Her kunne kanskje hudkontaktens funksjon i seksuelle møter vært nevnt av psykologen?) 
• negative seksuelle erfaringer, hva gjør det med offerets forhold til intimitet? 
• hva som får mennesker til å bruke hendene sine til vold og tortur.
• hvordan vi forholder oss til døde kropper. 

Omtrent midtveis i teksten blir tematikken mer symbolsk. Det gjør til dels også språket. 

Formen på kapitlene har lenge variert, men vært fint balansert: veksling mellom personlige historier om forfatteren selv (noen anekdoter), terapihistorier, referert forskning og litterære referanser - det er tydeligvis en bokglad psykolog vi har med å gjøre. Her kan jeg nevne at sammenligningen mellom Mio (i Lindgrens barnebok) og en amerikansk psykolog i møte med World Trade Center-terroristen er tatt på kornet.

Men så dukker det opp et par elementer som jeg som leser stusser over og som ødelegger for flyten.

1.Kjøs har nok en liten poet i seg som slår ut i full blomst i kapittelet Veni Creator Spiritus (s. 133). En scene fra et museum blir beskrevet i en lang setning som går over en halv side, i malende bilder: "ansiktet til en konge, tror jeg det må være, og hun rører ham likevel, så forsiktig, jeg kan fornemme steinens ruhet mot fingrene hennes, de som rører med en slik letthet..."

2. Nettopp denne scenen starter opp et "gudelig" kapittel som nevner kvinnebedåreren Gene Simmons i KISS og Justin Bieber med alle hans beliebers, men ellers handler om de overmenneskelige gudene mange tror på og som vi ikke kan se. 

Det er ikke lett å lese ut av teksten hvilket forhold Kjøs selv har til religion; i det minste er tanken om en berørbar Gud noe som fascinerer ham. Såpass mye at flere sider er skrevet i et sakralt, teologisk språk. Og nettopp dette språket blir malplassert. Med min kristne bakgrunn får jeg assosiasjoner til prekener og andaktsbøker. For lesere som er helt fremmede for kristendom kan det føles sært.

Ellers: Kjøs avrunder boka med å innrømme at han tviler på seg selv som en empatisk person og terapeut. Han stiller seg lagelig til for hogg. Det er tøft å gjøre. Men gjør det også noe med leserens tillit til ham som terapeut? - Er boka også en slags terapihistorie der han selv er klient?

Jeg lurer altså på:
Har forfatteren stoff til flere bøker - både skjønnlitteratur og fakta - og har ikke klart å vente?
Burde redaksjonen gjort noen grep her? 
 

På sitt beste er Kjøs i Berøring funderende, men likevel jordnær og drøfter konkrete medmenneskelige dilemmaer og behov - eller forholdet vårt til andre levende vesener. 

I kapittel 18 beskriver han en togtur og et ublidt møte med en elg: 

Skogen ligger tett inn mot sporet. Frostgrå greiner er nær ved å stryke mot vinduene, men svaier sakte unna i lufttrykket fra toget. Skogen slipper oss liksom fram, og lukker seg når vi har passert (...) Plutselig kjennes et mykt dunk gjennom vogna, og en underlig romling nedenfra. Noe farer forbi vinduet. 

Spørsmålene om kommunikasjon over tid og gjennom rom mot slutten av boka er også fascinerende. Eldgamle håndmalerier, budskap vi sender ut i verdensrommet. Tenk at våre planer om framtiden er så avhengige av at vi får overført informasjon som blir tolket slik vi har tenkt det! 

Så Kjøs' nye bok er absolutt verdt å lese. Men ikke nødvendigvis fra perm til perm.

---

Jeg vet ikke om dette innlegget vil kunne brukes i markedsføringen av boka, slik de sikkert ønsket seg. Men jeg håper forfatteren (og forlaget) vil ta inn disse rådene så neste bok han skriver blir enda mye bedre.
Takk for leseeksemplar fra Pax forlag!

Baksjå og framsjå: september (del 3: sånn cirka fakta)

Tiden, 2018

Det er søndag i midten av oktober. Gradestokken her i Ål står på femten plussgrader, i går stod den på noenogtjue. Fønvind. Viskerne gikk på bilvinduet på vei hjem fra konsert.

Det er deilig. Men det føles også litt feil. Været skifter mer enn det pleier her midt i landet, det er uforutsigbart. 

Det kan være en naturlig inngang til den ene fagboka jeg leste i september: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming av Per Espen Stoknes. 

Jeg har blitt mer opptatt av klimaendringer og miljøvern de siste årene. Veldig aktuelt nå med FNs nye klimarapport og et norsk statsbudsjett som i liten grad tar hensyn til det at vi MÅ endre måten Norge tjener penger på. 

Men jeg kjenner jo selv at det er lett å bli mismodig og dermed passiv. Og nettopp dette er poenget til Stoknes, som er både psykolog og økonom:  Påpøsing av dystre fakta - gjerne i et akademisk og abstrakt språk - hjelper ikke. Det er prøvd før. Miljøekspertene må tenke nytt og kommunisere ut fra hvordan enkeltpersoner og grupper av mennesker tenker og handler. De må gjøre det enkelt, visuelt, positivt og oppmuntre til felles prosjekter. 

Fem skjær i sjøen er nevnt:

1. Distanse. Vi tenker nært - hær og nå - og reagerer gjerne først når noe rammer oss personlig. For oss i Vesten har klimaendringene vært noe som skjer med andre, eller som kan skje når vi selv ikke er her lengre. Hvorfor skal vi bry oss?
Løsning: få saken til å føles nær, menneskelig, personlig og presserende.

2. Dommedag. Det vil vi ikke høre om. Tap og undergang er negative størrelser som gir oss en følelse av hjelpeløshet.
Løsning: bruke støttende innramminger. 

3. Dissonans. Vi liker å tenke som vi handler og ikke omvendt. Hvis vi så liker å kjøre bil, reise med fly, spise kjøtt og så videre, liker vi slett ikke å høre at vi må slutte med det. Eller hvis mennesker jeg er glad i eller identifiserer meg med må slutte med det. Det blir en stor avstand mellom vaner og behovet for endring av både tankemåte og livsmønster.
Løsning: skape muligheter for enkel og synlig klimahandling.

4. Benektelse. Vi beskytter oss mot frykt og skyld ved å angripe de som kommer med undergangsbudskapet, "eliten" som vil fortelle oss hvordan vi skal leve.
Løsning: unngå å utløse emosjonelle reaksjoner som frykt, skyldfølelse og selvbeskyttelse.  

5. Identitet. Vi tar inn informasjon som bekrefter våre personlige og politiske verdier og forestillinger, og filtrerer vekk de som utfordrer dem. Kulturell identitet overstyrer fakta. Hvis det er typisk for konservative å være klimaskeptikere og jeg selv identifiserer meg som konservativ, må det mange nytenkende konservative til for å få meg til å snu.  
Løsning: redusere kulturell og politisk polarisering i saken. Dette må være et felles prosjekt for alle mennesker!

Typisk og aktuelt eksempel på
dommedagskommunikasjon.

Det geniale med Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming er at vi ikke bare får se hva som har gått galt i klimakommunikasjonen, men får gode løsninger på problemene - og konkrete eksempler på folk og grupperinger som har fått det til! En blir optimistisk på klimasakens vegne!

Stoknes har i siste del av boka tatt for seg hvordan klimasaken kan være noe intenst spirituelt som påvirker hvordan mennesket ikke bare lever, men er. Jeg leste denne delen overfladisk, men er sikker på at også slutten kan ha sine lesere.
Så dette anbefales fønvarmt!

...



Så til ei bok som handler om et annet forhold til fjell og fjord. Et mer negativt et. Iallfall til den norske trangen/ tvangen til å gå på tur i naturen. Jeg liker frisk luft og fuglesang, men kommer ofte til kort i den aktive fjellbygda jeg bor i, hvor toppturer er en hverdagsaktivitet og jeg er fornøyd med en rusletur til elva. Så Hyttebok frå Helvete av Are Kalvø var veldig fristende å lese. Og det ble både morsomt, litt skummelt og befriende!
Her fra side 93, på hytte i Oslomarka:

00.10: Det er verkelig heilt vanvittig stille her. Den amerikanske forfattaren John Irving skreiv i ein av sine litt for lange romanar om den skumlaste lyden som finst: lyden av nokon som prøver å ikkje lage ein lyd. Det er akkurat det naturen driv med heile tida. Det er heilt stille her, men samtidig høyrer du stadig bitte små lydar. Som kanskje ikkje er lydar. Det kan vere berre innbilling. Men det kan også vere regndropar. Eller ei grein i vinden. Eller ein galen mann med universalnøkkel.


En av tingene Kalvø ikke får til å stemme, er at turfolk går ut i naturen for å være alene. Han selv elsker folkeliv. Han får råd om å ikke gå der det er populært å gå, for da går en i kø. Flere timer uten å snakke med andre virker ytterst lite fristende på vår mann.

Kagge, 2018

Ellers reagerer han på at så mange lyver når de går på tur. Det er bare rett rundt svingen, du er snart framme, en flott tur, og deilig å få brukt kroppen, hører en stadig. Det virker som om det fins en dystopisk hjernevask, en sammensvergelse, der alt negativt som skjer blir tidd i hjel. (Avslutningen av boka er absurd skummel!) 

Kalvø går inn for å sjekke disse punktene og går systematisk til verks. Etter innkjøp av det rette turustyret til flere tusen reiser han sammen med ei venninne ("Dokumentansvarlig") fra Oslo sentrum og nordover i skogen, før de tar seg opp til et ekstremt tåkefylt Jotunheimen. Målet er Besseggen og Galdhøpiggen. Jeg skal ikke si hvor turen ender, men de "jukser" (fremdeles på tur i naturen), og Kalvø er strålende fornøyd.
 
Andre turen går på ski på Hardangervidda i påskeferien - altså, forhåpentligvis, i kø - og to venner til har slått seg med. En som alltid blir skadd og ei som ødelegger det eldgamle turustyret sitt ganske kjapt.

Mye går galt, men vennene klarer heldigvis å beholde humoren. Og klarsynet.
Les!

Alt i alt i september: 

Jeg syns jeg har vært på plussiden når det gjelder leseopplevelser! Og faktisk har bøkene som ikke gir seg ut for å være spenningsbøker, vært mest spennende. Jeg vil særlig huske de to bøkene jeg skrev om i dette innlegget, romanene Føling og Ut av ensomheten, tegneserien Bestis og Harlan Cobens ungdomsbøker om Mickey Bolitar.

Hva skjer i oktober?

Straks skal jeg ut på en ukes ferie til Nordland! Jeg skal besøke venner og familie. Spent på været, for jeg skal reise kollektivt og blant annet over sjø (liker bølger best på avstand). Ellers er vi nettopp ferdig med gospel-konsert med koret, herlig! og jeg har levert bidraget mitt til et nytt lite Virtual Choir-prosjekt som nok kommer til sette folk i julestemning.

God lesemåned!

Baksjå september (del 2, skjønnlitteratur)

Første oppsummering fra september finner du her.  

 Romaner

Press forlag, 2018

Ut av ensomheten av Benedict Wells var alt en god roman skal være! Intens. Personlig. Språklig god. Karakterer en heier på.

Tre søsken - fortelleren Jules og hans eldre søsken Liz og Marty - mister foreldrene sine i en trafikkulykke og blir sendt til en internatskole. De bruker ulike strategier for å komme seg gjennom sorgen og alt det nye. Søsknene er ganske forskjellige og vokser også fra hverandre i løpet av skoletiden. Og etterpå? Liz prøver ut grenser og glir mer og mer over i rus, Marty blir derimot streit og gjør suksess med firmaet sitt. Jules prøver å finne seg selv. De er så forskjellige, men det fins en søskenkjærlighet der som gjør at de stiller opp for hverandre.

Jules elsker å skrive, men klarer ikke helt stole på at han kan gjøre karriere av det. Den første kjæresten hans, Alva fra internatskolen, støtter ham og forstår ham, men så svikter hun ham på en uforklarlig, stygg måte og forsvinner ut av livet hans. En stund.
Flere år senere har hun blitt gift med en anerkjent, aldrende forfatter. Men hun vil ha kontakt med Jules likevel. Hvorfor? Jules besøker ekteparet i det isolerte dikterhuset og bor der lenge, skriver, samtaler med Alvas mann... og elsker. Dramatiske ting skjer.

Boka innledes av en rammefortelling hvor Jules er på sykehus etter en motorsykkelulykke, ser tilbake på livet sitt og tenker på de han er glad i. Flere spørsmål dukker opp som leseren vil ha svar på. Hvem er konen hans? Og var det egentlig en ulykke som skjedde med motorsykkelen?

---

Aschehoug, 2016

Djevelmasken av Tom Egeland er den sjette romanen om albino-arkeologen Bjørn Beltø. Her holder vi oss først og fremst i en fiktiv norsk bygd, Juvdal (omtalt i flere andre bøker).
Beltø fungerer som historisk sakkyndig når et nytt dødsfall blir koblet til to tidligere, mystiske krimsaker i bygda - ett fra 1708 og ett fra 1963. Han finner seg godt til rette i bygda, gjør seg kjent med vitner og familiemedlemmer, besøker arkiver og graver opp graver. Den historisk sakkyndige gjør i det hele tatt veldig mye politiarbeid - og får påpakning fra lokalt politi uten at det skremmer ham nevneverdig.

Og dette er en av tingene jeg ikke får til å stemme. Hvorfor snuser han rundt og bruker så mye tid på ting han egentlig ikke har ansvar for? Av nysgjerrighet? Fordi han har greie på detektivarbeid?
Og hvorfor er det så lite arkeologi i Beltøs undersøkelser? Burde han heller vært religionsforsker eller symbolekspert (som Dan Browns Robert Langdon)? Er det dette Egeland egentlig vil at han skal være?

Ellers er boka dårlig redigert med flere irriterende gjentakelser og løse opplysninger som ikke verken øker spenningen eller bidrar til løsning av gåten.
Jeg leste videre på jakt etter litt thrillerspenning. Men denne boka i serien er mest av alt en whodunnit-krim, og selv om det fins noen skumle sekvenser, er disse først og fremst referert og ikke opplevd av Beltø selv. Jeg kom meg igjennom - men det var såvidt.

Siden har det kommet to bøker: Lasaruseffekten og Codex. Har du lest dem, og vil du i så fall anbefale dem?

----

Vigmostad & Bjørke, 2013

Så leste jeg krimromanen Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk (pennenavnet til Frode Sander Øien)- fordi jeg hadde lest lovord om den - og så oppfølgeren Uglen, fordi jeg likte den første så godt. 
Dette er politikrim, med veteranen Holger Munch og den yngre Mia Krüger i hovedrollene. De er i unåde etter at Mia skjøt en narkolanger - i selvforsvar, het det, men det var også et hevndrap. Mia mistet jobben og har reist ut til øya Hitra for å dø på søsterens bursdag. Munch har blitt forvist til Hønefoss. Men når to små jenter blir funnet hengende i skogen med klare tegn på seriemord, blir de bedt om å lede etterforskingen - og Mias egen død blir satt på vent.
Vi møter også en gutt, Tobias, som passer på broren sin mens foreldrene ruser seg - og som får kontakt med ei jente i en sekterisk menighet ute i skogen. Har disse noe med mordene å gjøre?

Dette er en ekte thriller hvor en skjønner at mye står på spill. Etterforskerne blir nærmere blandet inn i en gal morders aktiviteter enn de skulle ønske. Og det tar en god stund før jeg som leser skjønner tegninga.
Uglen følger opp med grusomme kidnappinger, symboltunge åsteder, skadde barn og et (fremdeles) litt skakkjørt etterforskerpar. Er det naivt, eller irrelevant, å forvente seg at de kommer seg ut av uheldige vaner og livsspor? Uglen blir like spennende mot slutten som i førsteboka, men jeg får en vond smak i munnen av slutten på mysteriet. Mye av spenningen er avhengig av at en viss person ikke holder kontakten med familien, og det virker urealistisk sett i lys av tidligere hendelser.
Men når jeg leser om årets oppfølger, Gutten som elsket rådyr, skjønner jeg at ting ikke har gått helt som jeg trodde...
----


Aleksandra trenger ikke å bo i Ragnhild, men det må jeg. 

Pelikanen, 2018

Føling av Ragnhild Eskeland var intens og tankevekkende lesing. Personlig om det å leve med diabetes 1. Hvordan finne fred når du er i krig med kroppen? Frihet når du er livsavhengig av faste rammer og hjelp fra andre? Selvrespekt når du skammer deg over det som skjer med deg? En følger Ragnhild fra barneårene til nåtiden, trettiårene - privat, i familie, i kjæresteforhold, på reise, i møte med helsevesenet. Mot slutten er møtet hennes med et fragmentert og upersonlig helsevesen ganske så rystende. En får en følelse av å være en kasteball sammen med fortelleren.

Boka har sider med mye luft og korte setninger, beskrivelsene er ofte sanselige. Mye luft er helt nødvendig når det er såpass mye å feste seg ved og tenke over.   

Gyldendal, 2018

Så mye hadde jeg av Trude Marstein var også verdt å lese. Fortelleren Monika beskriver livet sitt i øyeblikksskildringer fra hun er tretten (i 1973) til hun er 58 (i 2018). Selv om ser alt som skjer fra sitt ståsted, får vi også vite mye om viktige personer som følger henne oppigjennom: to eldre søstre som etablerer seg på hver sin kant. En fetter med psykiske problemer. En handlekraftig og omsorgsfull tante Liv - lenge den gode støtten for hovedpersonen og følelsesmessig nærmere enn hennes egne foreldre. Hybelkamerater er det også, en av dem blir Monikas nære venn og (ei stund) kjæreste. Etter hvert får Monika en datter. Og så møter vi jevnlig hennes gifte elsker, Roar, som gjerne dukker opp når hun endelig har slått seg til ro i kjærligheten med en mann. Er det ekte kjærlighet? Eller bare galskap? (Det ligger i kortene at det er det siste.)

I hver nye del dukker det opp en ny partner - eller to. Alle har de noe ved seg som Monika trekkes til, men det er ulikt hvor vellykket samlivet med disse er. Gjennom beskrivelsene av Monika og menneskene i livet hennes får forfatteren fram ulike aspekter ved samliv. For å peke på tittelen: hva hadde hun i oppveksten, hva mister hun, hva har hun igjen som voksen?

Hovedpersonen er skildret på en måte som fikk iallfall denne leseren til å føle forståelse og sympati. Hun har støttende mennesker rundt seg som gjør sitt til at hun blir stående på beina og kan reflektere over alt som har skjedd. Hun treffer udiskutabelt flere dårlige valg i livet, men prøver igjen og igjen - og jeg heier på henne.
Boka har et lett tilgjengelig språk.

Diktsamling 

Schibsted, 2012

30 40 50 av Håvard Rem kom ut i 2012. Ei tjukk bok full av eldre (upubliserte) og nye dikt fra en lang tidsperiode i dikterens liv, delt inn i kapitler etter tiår og så sortert etter underemnene "Alder", "Damer", "Par", "Barn", "Opprinnelse" og "Singel". Under hvert temaavsnitt står det en forklarende setning, for eksempel 40. Barn - Med lavere egenvekt enn vann. Flere av diktene ga meg noe å tenke på. Noe er gjenkjennelig. Mye helt fremmed. Noe vil jeg kanskje prøve å presse inn i mine forestillinger om hvordan livet er eller bør være.
Kanskje det er sånn som Rem skriver i starten av boka?

Jeg skriver
om meg
Du leser
om deg

Ett av diktene jeg særlig falt for (Slapp av), går sånn:

Slapp av
Du kan ikke

innhente den
du kunne ha blitt

Den du tror
du kunne ha blitt

Egmont, 2018

Tegneserie

Bestis: #friendshipgoals av Kenneth Larsen kom nettopp på kulturfond til biblioteket! Anbefaler virkelig disse artige tegneseriestripene om to bestevenner i tjueårene som deler bolig og mange minner. Stripene bygger på ekte episoder fra Kenneths eget flerårige vennskap med Marthe, men det skal visstnok være en del fantasi blandet inn. Replikkene går på trøndersk.

Du kan faktisk også lese tegneserien på nett  ("last ned pdf") hvis du blir så nysgjerrig at du ikke kan vente på å låne (eller kjøpe) boka!


---

Ellers kommer det snart et innlegg om to fagbøker jeg leste i september, to bøker som på en merkelig måte belyser samme tema: naturen!

Baksjå september (del 1, bu-bøker)

Søte forberedelser til avslutningen av sommerens leseaksjon.
En kollega tok bildet.

September var...

• en måned i musikkens tegn. Stjernekamp i gang (Ole Børud har etter hvert blitt en favoritt), nytt Virtual Choir-prosjekt, Prøysen-sang på et bibliotekarrangement, mimrekonsert med ei vokalgruppe jeg var med i en gang i Bergen... og øving til Elvisgospel-konsert med damekoret.
• masse aktivitet på jobben første måned etter skolestart. Blant annet kurs på Seniorsurfdagen, hvor jeg fortalte om gøye ting en kan gjøre på nettet. Kvelden før oppdaterte jeg meg på norske "influencere". Ganske mange rosa- eller gamervloggere, med noen fine unntak.

Jeg blogget om...

ei utilgjengelig barnebok og Virtual Choir.

Jeg leste 

19 bøker. Helt greit antall! Mest norske forfattere. Fin variasjon i tematikk og sjangre.

Tegneserie: eventyr

Reisen til Jotundalen er den første boka i en nystarta norsk tegneserie: Nordlys av Malin Falch. Innholdet gir assosiasjoner til dels norske folkeeventyr, dels norsk mytologi; tegnestilen kan minne om Disney-animasjoner. Visuelt flott bok. Interessant univers. Ikke enda så thrillerspennende, men det kan det bli!
NRK har intervjuet forfatteren her.

Og forlaget (Egmont) har lagd denne boktraileren.

Barnebøker: guttehistorier

Aschehoug, 2018

Karin Kinge Lindboe har skrevet mange barne- og ungdomsbøker, men de siste årene konsentrert i lettles-sjangeren. Årets barnebok er også ganske lett å lese.

Lucas Jackson kom nettopp på det vi i folkebibliotek-verdenen kaller "kulturfond", offisielt kalt innkjøpsordningen for norsk barne- og ungdomslitteratur. Tittelen og omslaget gir inntrykk av at en har en kulturfondbok av det kunstneriske slaget i hendene. Og språket gir dels den samme idéen. Korte setninger, mye oppramsing, gjentakelser.

Lucas lukker øynene. I Am Sailing. Teksten flyter gjennom hodet på engelsk, alle ordene, med helt riktig uttale. Sangen som pappa pleide å synge for mamma. Det var vår sang, sier pappa, min og mammas. Nå synger pappa den for meg, tenker Lucas. 

Men dette er en fin historie om elleveårige Lucas som må være den voksne når bipolare pappa ikke fikser livet. Heldigvis har han støtte i både læreren Lucinda og en klassekamerat. Det er ikke de store konfliktene i denne barneboka; alt det vanskelige blir satt ord på, følelsene ligger nær overflaten og kan vises fram. Det er befriende!     

Cappelen Damm, 2018

100 historier om gutter av Ben Brooks minner om den før omtalte Nattafortellinger for rebelske jenter, men her er det altså gutta som står i fokus. Originalen heter Stories for Boys Who Dare to be Different, men uttrykket "annerledes" har det norske forlaget valgt å utelate. Kanskje fordi ordet - dessverre - har en negativ klang?

I et intervju i The Telegraph skriver Brooks at han i sin egen barndom lette etter rollemodeller som ikke var idrettsstjerner. Han skulle ønske noen hadde fortalt ham om andre typer gutter og menn - genier og oppfinnere, kunstnere som våget å skille seg ut, menn engasjert i samfunn og miljøvern, ... Mange av dem viste stort mot på andre arenaer enn i idrett. Og det er en variert bukett! De aller fleste eksemplene er nok funnet fra den vestlige verden og særlig USA, men vi leser også om en afrikansk gutt som ga elektrisitet til sin egen landsby, en fattig koreaner som ble sangstjerne - og mange flere.
Anbefales.  

Ungdomsbøker: spenning

Aschehoug, 2018

Dropout av er Anette Münchs første ungdomsthriller siden 2014 (Badboy. Steroid). Her får vi servert et gisseldrama med to tenåringsjenter som tilfeldigvis er igjen på skolen en kveld - med øving i forkant av en konsert i New York - og blir overrasket av tre maskerte unge menn som vil sprenge skolen. Det var ikke meningen at noen skulle være verken vitner eller gisler, og guttene må takle denne nye situasjonen.

Snart blir det klart at en av jentene og en av guttene kjenner hverandre veldig godt fra før, og de andre har vært på de samme festene. Hva gjør det med dynamikken dem imellom? Kommer bomben til å sprenge, og vil noen dø?
Synsvinkelen skifter mellom jentene og den ene av guttene, Daniel.  

Aschehoug, 2014

Beskytteren, Jegeren og Oppdageren av Harlan Coben er en trilogi. Coben er best kjent for krimbøkene om Myron Bolitar, men her møter vi nevøen hans, tenåringen Mickey. En lang stengel av en gutt, nylig farløs etter en bilulykke og med ei mor på avrusning, dyktig basketballspiller og med en sterk rettferdighetssans - en typisk helt.

Når Bat Lady, ei gammel nabodame som det går skumle rykter om, forteller Mickey at faren hans faktisk lever, blir han naturlig nok nysgjerrig, ja desperat etter svar. I jakten på sannheten blir han kjent med og etter hvert engasjert av en hemmelig organisasjon som hjelper barn, sammen med sine nye venner Ema, Spoon og Rachel. I hver bok er det en sak som må løses, men først helt mot slutten av siste bok får vi svaret på spørsmålet som satte alt i gang. Snakket Bat Lady sant?

Denne serien vil passe godt for spenningssugne gutter og jenter som vil ha en ikke alt for tykk thriller.


Drømmetyvene av Maggie Stiefvater er bok 2 i urban fantasy-serien om Ravnekretsen. Førsteboka

Vigmostad & Bjørke, 2018

skrev jeg om her. I oppfølgeren følger vi særlig Ronan, den litt ustabile, mørke karakteren i gjengen. Han har mistet faren sin, har et dårlig forhold til storebroren, og moren - som har gått inn i en slags transe - får han ikke lov til å besøke. Han hjemsøkes også av mareritt, og av og til følger ting fra marerittene med inn i virkeligheten. Ronan har arvet evnene til å "stjele" drømmeting fra faren.
Den store bølla i byen har de samme evnene, men bruker dem på statusartikler (som hvite Mitsubishier) og vil ha ham med på sitt "lag". Som om ikke det var nok, fins det også en leiemorder - den grå mannen - som jakter på de to. Flere vil ha tak i de magiske kreftene deres. 

Og Blue selv? Hun står for den romantiske spenninga i boka. Hun klarer ikke slutte å elske den rike kameraten til kjæresten sin. Hvordan reagerer Adam - som har måttet kjempe for alt i livet - på dette?

---

Etter hvert kommer også oppsummeringen av skjønnlitteratur for voksne og (sånn cirka) fakta.