Det he skjedd litt ja...

For eksempel:

Jeg har fått vite at Sony Reader Touch 650 ikke er i salg lenger. Vet ikke hvorfor. Jeg hadde bestilt denne leseplata hos Pixmania i januar (var det vel) etter å ha prøvd en eldre utgave på jobb (nevnt her). Pluss et fancy, rødt etui med lampe til som jeg HAR fått og nå ikke vet helt hva jeg skal gjøre med. Etter et forsiktig spørsmål har jeg fått vite at utgaven er utsolgt. Og det kommer jo stadig nye... skummelt med denne elektroniske verdenen.
Jeg vurderer å kjøpe lesebrett hos digitalbok.no, men har ikke bestemt meg ennå. Noen som kan komme med innspill?

Jeg har sett episode 4 av miniserien Stormenes tid, bygd på Ken Folletts katedral-mesterverk. Ble skuffa, dels på grunn av skuespilleren som spiller Philip (Matthew Macfadyen), han er pregløs syns jeg, og dels på grunn av endringer i handlinga (som jeg generelt er følsom for). Det virker som om boka ikke er actionfylt nok, så de har lagt til litt æsj! og oi! og au!
I tillegg er jeg litt urolig over noen kommentarer til klipp av romanskurken William Hamleigh på YouTube. Han er en voldelig, feig og ond mann, men noen får seg til å skrive at han er deres favorittkarakter (kan det ha noe med skuespilleren å gjøre?).

Det er mulig at jeg er litt ekstra følsom for skurkedyrkelse i disse dager... og det leder meg til Oslo, nærmere bestemt to nye, skumle (ungdoms-)romaner med handling fra hovedstaden:

Gyldendal, 2011

1. Mørketid av Åshild Moldskred. En ekte norsk vampyrroman, faktisk! Bortsett fra at bloddrikkerne ikke er overnaturlige skapninger, bare "vanlige" mennesker som har en genetisk svakhet og trenger menneskeblod for å overleve. Handlinga foregår i 2010.

Runa er halvt bloddrikker. Hun bor på Oslo vest sammen med ei mor som har dating og shopping som sine to hovedinteresser, blir sjøl mobba for merkelige øyne og prøver å unngå å besvime av ... ja, faktisk, blod. Sistnevnte gjør at hun føler seg utenfor også bloddrikkerfamilien med myndige bestemor Hildegard i høysetet. Kameraten til Runa, Åge, er vanlig, har store kroppskomplekser og dummer seg ofte ut men klarer å holde humøret oppe. Det vil si, helt til han en dag skjønner at venninna drikker blod og kan være farlig. Da er det psykolog-tid.
Boka er skummel og actionfylt. Personene rundt Runa og Åge er ganske typete (den sexy læreren, den sjarmerende tv-pastoren, den sleske fotballfetteren), men det er uklart hvem som er venner og fiender underveis. Runa er selv ei tikkende bombe som trenger stimuli for å holde voldelige tendenser i sjakk. I deler av boka er det uklart om hun er skurk. Dette skaper en helt spesiell spenning og er noe nytt iallfall i min leseverden.
Mørketid er ikke for sarte sjeler, det er litt stygt språk og blodige hendelser. Men jeg fikk lyst til å lese videre om de to. Slutten var bare for frustrerende til at fortellinga kan stoppe der!
Ekstra artig med referanser til diverse vampyrromaner som Runa får i... ja, nei det kan jeg ikke røpe.

Bokelskerinnen har intervjuet forfatteren her, og her er lesebabbel-Elis anmeldelse.

Gyldendal, 2011

2. Rottekrigen: Codys arv av Einar A. Lund. Denne leste jeg også nå i helga, med terrorangrepene i Oslo i tankene, og det gjorde inntrykk. For her er det, som tittelen antyder, snakk om virkelig krig. Krigen mellom de onde brunrottene og de gode svartrottene.

Det er en svart-hvit moralverden vi møter, der den unge, farløse svartrotta Cody og hans venner er heltene og brunrottene de slemme (samt stygge, svære og produktive på barnefronten). Jeg får på flere måter en følelse av å være i en Disney-film (den skal kanskje filmes!). Og selv om jeg ikke er storfan av det alt Disney-konsernet gjør, er ikke denne merkelappen bare negativ. En typisk Disney-film er engasjerende, rørende, storstilt, godt lagd, men med skarpe skillelinjer mellom skurker og helter (glem for en gangs skyld happy ending!) som ikke nødvendigvis speiler den virkelige verden.
Morten Haugen skriver at boka kan leses som en allegori på rasekrig. Jeg håper det ikke var det forfatteren hadde i tankene, men det streifet meg under lesinga.  

Men rett skal være rett: bokas moralverden skiller seg jo ikke fra størsteparten av fantasylitteraturen og Kampen mot Det Onde.
Og jeg likte også denne boka. Dyr i hovedrollene er helt etter min smak, det er spennende at handlinga foregår i Norge, med gjenkjennelige norske miljø, og jeg får en følelse av å ha lest begynnelsen på noe stort.