Tornefuglene - og litt om irsk utvandring

Det er en legende om en fugl som synger en eneste gang i livet, skjønnere enn noen annen skapning i verden. Fra den forlater redet, søker den en tornebusk, og får ikke rast eller ro før den har funnet en. Da slår den opp sine triller mellom de grusomme grenene og spidder seg på den lengste, skarpeste tornen. Og idet den dør, hever den seg over sine egne kvaler og synger vakrere enn lerken og nattergalen. En eneste, uovertruffen sang, med livet som innsats. Men hele verden stanse og lytter, og Gud smiler i sin himmel. For det beste kan bare frembringes med stor smerte...

Så er jeg ferdig med leseårets andre roman om Australia, Tornefuglene (1977) av Colleen McCullough. En ekte klassiker, filmatisert (miniserie) i 1983 (men det glemmer vi, siden jeg har dårlige erfaringer med filmatiseringer, og jeg har vært så dum og sett klipp fra den)

Tornefuglene handler om en familie med seks barn som må flytte fra New Zealand til en diger sauefarm i Australia på 1920-tallet, og livet de får der. Meggie er den eneste jenta i søskenflokken, og det er henne en følger spesielt - og presten Ralph, som blir hennes store, forbudte kjærlighet.
Fortellinga er stor i seg selv, litt som Tatt av vinden kanskje (prærievind?), og som Mitchells roman er den satt inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør boka enda mer interessant. Australia, i tiårene før, under og etter andre verdenskrig. Mot slutten med europeisk slagside (Roma og London).
Og reiser vi enda lengre øst kommer vi til landet jeg besøkte i sommer, Irland (se tidligere innlegg), som Meggies familie faktisk stammet fra. Mange irer reiste den gangen til Australia, uvillig eller villig.

A propos: i dag er utvandringa fra den irske øya til andre land større enn på flere tiår: 1000 ut av landet per uke, skriver VG. Den vakre naturen som vi fikk oppleve (se under) kan ikke bøte på det; landet er i krise, arbeidsløsheten er skyhøy og Irland mister særlig ung, nyutdannet arbeidskraft. Tragisk! Australierne er faktisk med i jakten på dem.
For tida leser jeg fremdeles i Michael Scotts Irish Folk & Fairytales Omnibus; fortellinger som bygger på irske myter og folklore, også om hvordan den grønne øya kan ha blitt til. Skikkelig fascinerende!

Vi var kjempeheldige med været siste dagen i Irland;

gåtur rundt Howth-halvøya nord for Dublin

Killarney med de flotte innsjøene, vest i Irland.

(Kunne vært i Norge?)